Tidlig SA

[AnonymBruker]

For en uke siden opplevde jeg min første SA, var bare 5 uker på vei. Jeg vet jo at dette er vanlig og at det er lite sannsynlig at det befruktede egget kunne blitt til et friskt menneske. Og det var jo veldig tidlig, så jeg hadde ikke egentlig fått tid til å la det synke inn at jeg var gravid. Vi har heller ikke prøvd så lenge, og har barn fra før, så temaet er ikke egentlig sårt. Men likevel sitter jeg her med følelser som jeg ikke engang klarer å sette ord på. Ikke direkte smerte, bare sorg og tomhet. Og mannen er liksom bare litt skuffa, så jeg føler meg rett og slett dum som har disse følelsene. Det virker som om alle jeg har snakket med er så rasjonell når tidlig SA og kjemisk graviditet nevnes, som om det liksom ikke skal spille noen rolle. Vi kan jo bare prøve igjen. Jeg klarer ikke engang å ta følelsene mine på alvor selv. For rent rasjonelt burde de jo liksom ikke være der. Det var jo ikke akkurat noe foster jeg spontanaborterte, det var jo bare noen celler. Og likevel alle disse følelsene. Er det noen som har noen råd til meg om hvordan håndtere dette?

Anonymkode: 546d1...086

[AnonymBruker]

Tenker at du rett og slett bare må ta deg litt sammen, og ikke tenke mer over dette. Noen er jo mer følsomme enn andre, men du kan ikke latt dette gå så veldig inn på deg. 

Anonymkode: 56a0b...0e7

[Neutral90]

Vi som har prøvd x antall sykluser, vært gjennom smertefull behandling som strekker seg ut over måender og år, ja vi kan oppleve sterke sorgreaksjoner fordi håpet blir tent. Men helt ærlig, du har 1 barn, du har ikke mistet før(?). Du må ta deg sammen. 

[PepsiFlax]

Jeg var helt knust i flere dager etter SA i uke 5, og lot meg selv sørge disse dagene. Jeg kan fortsatt gråte om jeg snakker om det nå, men snakker veldig sjelden om det. Det er utrolig sårt, og det er utrolig hvor fort knytta man blir til det lille frøet. Vi kjenner det jo på kroppen, mens det blir mer abstrakt for mennene, så det kan forklare at de ikke reagerer som vi gjør på det. Etter disse dagene med blødning var jeg veldig klar for å prøve igjen, og fikk nytt mot. Vi mista også tidlig i prøvinga, så mista ikke håpet sånn sett. Jeg fikk en vanlig mens, og ble gravid eggløsningen etterpå, noe som var veldig godt mottatt. Jeg har bekymret meg en del for eventuelt enda en SA, men prøver å overskygge de tankene med positive tanker istedet. Koser meg med graviditeten og strikker til den lille, selv om jeg ikke er i 2. trimester enda. Så øver mye på å ikke overtenke ting ❤️ 
Synd å høre at du mistet, og ønsker deg masse lykke til i prøvinga framover!

Edit: ser de andre sier du må ta deg sammen. I alle dager. La deg få tiden DU trenger. Ikke hør på de andre. Har ikke hørt om en person som opplevde SA og trakk på skuldrene og var ferdig med det. Løgn. De sier det nok for å beskytte seg selv. «Det var ikke liv laga», største trøsten som er alt annet enn trøst som eksisterer... 

Endret 22. august 2020 av PepsiFlax

[Prelunia]

Ærlig talt,  hvorfor ber dere ts om "å ta seg sammen"

Sorg er ikke sammenliknbart.. Skal man tenke at den og den ikke kan være lei seg, fordi noen andre har det verre,  er det vel strengt talt nesten ingen som har rett til å være lei seg. Det finnes jo alltid noen som har opplevd noe verre. 

Jeg skjønner deg , ts.  Mistet i uke 5 for en uke siden jeg og.. Vi har også en fra før,  men føler innimellom en liten tomhet. Selv om det stort sett går greit og jeg tenker ikke så mye på det. Man begynner jo å planlegge og se for seg noe når man blir gravid. Så litt sårt vil det jo alltid være. 

[Neutral90]

Herlighet, prøv å gå gjennom exu, ma, sa, prøver i 3 år 🙈 DA kan man føle en tomhet. 

Vi må ikke sykeliggjøre noe som er veldig vanlig. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, PepsiFlax skrev:

Edit: ser de andre sier du må ta deg sammen. I alle dager. La deg få tiden DU trenger. Ikke hør på de andre. Har ikke hørt om en person som opplevde SA og trakk på skuldrene og var ferdig med det. Løgn. De sier det nok for å beskytte seg selv. «Det var ikke liv laga», største trøsten som er alt annet enn trøst som eksisterer... 

Jeg trakk på skuldrene, helt ærlig. Gikk rett og kjøpte meg en flaske vin og koste meg med den. Da jeg derimot mistet i uke 13, kan jeg si at det var mye sårere, men lot det ikke bli til en sorg. Kan helt fint snakke om det uten å gråte. 

Folk er forskjellig. Men en sa i uke 5 etter kort prøving er virkelig ikke noe man bør tenke særlig over. 

Anonymkode: 56a0b...0e7

[PepsiFlax]

1 minutt siden, Neutral90 skrev:

Herlighet, prøv å gå gjennom exu, ma, sa, prøver i 3 år 🙈 DA kan man føle en tomhet. 

Vi må ikke sykeliggjøre noe som er veldig vanlig. 

Så fint at du har fasiten på når andre skal få føle sorg da. Send det inn til VG. Mange andre som sikkert burde få hørt det..

Alvorlig talt. Jeg synes dette er ganske langt over streken å skrive til noen som akkurat har mista.

[PepsiFlax]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trakk på skuldrene, helt ærlig. Gikk rett og kjøpte meg en flaske vin og koste meg med den. Da jeg derimot mistet i uke 13, kan jeg si at det var mye sårere, men lot det ikke bli til en sorg. Kan helt fint snakke om det uten å gråte. 

Folk er forskjellig. Men en sa i uke 5 etter kort prøving er virkelig ikke noe man bør tenke særlig over. 

Anonymkode: 56a0b...0e7

Fint for deg.

Ja, folk er forskjellige. Så hvorfor skal du få bestemme at man ikke bør tenke noe over det i uke 5?!

[Prelunia]

3 minutter siden, Neutral90 skrev:

Herlighet, prøv å gå gjennom exu, ma, sa, prøver i 3 år 🙈 DA kan man føle en tomhet. 

Vi må ikke sykeliggjøre noe som er veldig vanlig. 

Det er mange som har det verre enn deg , og har opplevd å f.eks miste barn lenge etter de er født og som de har holdt i armene sine.. DA har man lov å føle tomhet.. 

(Ironisk skrevet for å understreke at sorg ikke skal sammenliknes) 

[Neutral90]

2 minutter siden, PepsiFlax skrev:

Så fint at du har fasiten på når andre skal få føle sorg da. Send det inn til VG. Mange andre som sikkert burde få hørt det..

Alvorlig talt. Jeg synes dette er ganske langt over streken å skrive til noen som akkurat har mista.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, PepsiFlax skrev:

Fint for deg.

Ja, folk er forskjellige. Så hvorfor skal du få bestemme at man ikke bør tenke noe over det i uke 5?!

Fordi det blir å sykeliggjøre noe som er veldig vanlig (som en annen fint skriver). Det er viktig å ikke gjøre dette så enormt stort og dulle seg inn i en sorg. Hva blir det neste, at man trenger 2 ukers sykemelding for å hente seg inn? Blomster og kondolanser? 

Anonymkode: 56a0b...0e7

[Neutral90]

2 minutter siden, Prelunia skrev:

Det er mange som har det verre enn deg , og har opplevd å f.eks miste barn lenge etter de er født og som de har holdt i armene sine.. DA har man lov å føle tomhet.. 

(Ironisk skrevet for å understreke at sorg ikke skal sammenliknes) 

Eneste grunnen til at jeg fortsatt orker å leve er viten om at det faktisk er andre som har det verre

[PepsiFlax]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Fordi det blir å sykeliggjøre noe som er veldig vanlig (som en annen fint skriver). Det er viktig å ikke gjøre dette så enormt stort og dulle seg inn i en sorg. Hva blir det neste, at man trenger 2 ukers sykemelding for å hente seg inn? Blomster og kondolanser? 

Anonymkode: 56a0b...0e7

Stor forskjell på å sørge for sin egen del noen dager, til å dra det til begravelse.
Mange ting som er normalt gjør at man sørger, men det er likevel rom for at man sørger: samlivsbrudd, miste venner, dødsfall generelt, miste kjæledyr osv. Alt dette er normalt, men det er fortsatt opp til hver enkelt om hvordan man reagerer.

[AnonymBruker]

Jeg syns det er helt utrolig at folk ber Ts ta seg sammen. Håper dere har mer empati når det ikke er bak et tastatur. 

Anonymkode: b4f76...a8c

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Neutral90 skrev:

Herlighet, prøv å gå gjennom exu, ma, sa, prøver i 3 år 🙈 DA kan man føle en tomhet. 

Vi må ikke sykeliggjøre noe som er veldig vanlig. 

Nå har ikke jeg lagt dette frem som å være sammenliknbart med å være ufrivillig barnløs, har jeg? Eller sammenliknet det med å miste et barn. Og dette er heller ikke et forum forbeholdt ufrivillig barnløse. Jeg har forklart situasjonen, skrevet at det ikke er snakk om direkte smerte, men en følelse som jeg ikke helt klarer å beskrive. En form for sorg eller tomhet. Jeg har heller ikke sagt at jeg er syk. Jeg kan gjerne legge til at dette heller ikke påvirker hverdagen min nevneverdig, og følelsene kommer og går.

Jeg ba om hjelp til å håndtere min situasjon, og da tenkte jeg at det var en selvfølge at det først og fremst var folk som hadde vært i en tilsvarende situasjon som ville svare. Men det var vel for mye å håpe på. Dere som går inn i hylekoret om at jeg må ta meg sammen har akkurat minnet meg på hvorfor det er så lenge siden jeg har vært på dette forumet. Jeg er lei for at dere er i den situasjonen dere er i. Og hvis dere følte dere litt bedre av å hakke på meg, så vær så god. Dere oppfører dere likevel pinlig.

Uansett, takk til dere som har kommet med seriøse svar. Ja, jeg skulle ønske at jeg klarte å ta meg et glass vin og riste det av meg. Og jeg klarer det kanskje etterhvert. Disse følelsene kom bare litt brått på. Tidligere har jeg sagt at det spiller ingen rolle å teste tidlig, for det som skjer, det skjer. Og nå sitter jeg her og har sagt til mannen min at jeg aldri i verden skal teste så tidlig igjen. Neste gang skal jeg vente til jeg er helt sikker på at ikke "mensen bare er sein" eller hva man kan kalle det.

Følelser er ikke nødvendigvis rasjonelle. Og jeg følte meg litt ensom med dette. Takk til dere som tok dere tid til å støtte meg i det. Av og til hjelper det bare å ikke føle seg så alene i situasjonen.

TS

Anonymkode: 546d1...086

[Bikbokelsker]

1 time siden, Neutral90 skrev:

Herlighet, prøv å gå gjennom exu, ma, sa, prøver i 3 år 🙈 DA kan man føle en tomhet. 

Vi må ikke sykeliggjøre noe som er veldig vanlig. 

Ja her var det mange som brydde seg om din historie gitt(som sikkert er løgn og).

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Bikbokelsker skrev:

Ja her var det mange som brydde seg om din historie gitt(som sikkert er løgn og).

Jeg bryr meg. Hun er aktiv på forumet og ærlig om det hun går igjennom. Tenk å synke så lavt at du påstår hun lyver. 

Anonymkode: 56a0b...0e7

[AnonymBruker]

Gi deg selv tid til å sørge, hvis det er det du trenger. Tomheten som kommer er tøff, har følt den på kroppen selv. Har ikke så mye råd å komme med, her måtte jeg bare ta tiden til hjelp. 

Håper du bare hopper lett over mange av kommentarene. Enkelte her går igjen, og du er ikke den første som får noen ufine ord fra den kanten. Noen er veldig oppe i seg og sitt. Meg, meg, meg. Er du ikke i akkurat samme situasjon, så kan du ikke klage. Du lærer deg å kjenne de igjen, blir nesten komisk til slutt.

Anonymkode: 51f7f...a96

[AnonymBruker]

4 timer siden, Neutral90 skrev:

Eneste grunnen til at jeg fortsatt orker å leve er viten om at det faktisk er andre som har det verre

Du fremstår utrolig bitter og bør kanskje la være å uttale deg om slike ting, da bitterheten din gjennomsyrer alt du skriver. Foreslår at du heller snakker med noen som kan gi det profesjonell hjelp, med mindre du allerede har gjort dette. Føler du deg bedre når du tramper på et menneske som ligger nede? Gjør det din situasjon bedre? Nei. Det er helt ærlig DU som bør ta deg sammen. 

Anonymkode: 61a71...9ef