Angrer på at jeg fikk barn

[AnonymBruker]

Ja jeg angrer på at jeg fikk barn. Det er liksom de værste ordene man kan si. Men det er helt sant. Og angeren blir bare sterkere og sterke etter som mnd. og årene går. 

Noen andre som angrer? Eller har angret? Til de som har angret, hva gjorde at det ble bedre? 

Altså, ikke missforstått. Ungene mine er alt for meg! Det er de som er det viktigste i livet mitt og har vært det siden første kom til verden for syv år siden. Men jeg klarer ikke å kjenne meg tilfreds med livet mitt. Jeg savner friheten. De små tingene som å kunne gå en tur på kvelden eller ut å spise spontant en kveld med mannen min. Nå er det et evig jag etter klokke. Ikke bare skal man ordne seg selv å komme seg på jobb til en fast tid, unger skal leveres både her og der (3 unger, tre ulike steder). Og når man er ferdig på jobb må man stresse hjem for å hente ungene i tide, få laget middag før det blir for seint, følge opp lekser, bading, kveldsmat, litt kos før det er leggetid. Når siste er lagt og vi har fått tatt unna litt klesvask, rydding og forberedelser til neste dag, har vi en knapp halvtime for med egentid. Før vi må legge oss og det hele starter på nytt. Dette kjøret etter klokka gjør meg så stresset. Jeg føler ikke jeg har noen ting å se frem til. Jeg vil at ungene skal ha det bra, men klarer i liten grad å glede meg over dem. Når skal det også sies at jeg i siste graviditet fikk påvist en autoimmun sykdom som trolig er utløst av graviditeten (var dårlig alerede etter andre svangerskap, men det har tatt noen år før sykdommen ble diagnostisert). Det er derfor liten sjanse for at jeg vil være her den dagen ungene flytter ut. Livskvaliteten min et alerede veldig nedsatt grunnet sykdommen og jeg har konstante smerter. Hadde jeg ikke fått barna kunne jeg levd mange år, muligens hele livet uten at denne sykdommen hadde debutert.

Anonymkode: a2db6...4fe

[AnonymBruker]

Om du vet du ikke har alt for mange år igjen, så hadde jeg absolutt sett på mulighetene for å jobbe redusert. 

Anonymkode: 03b73...56e

[AnonymBruker]

Du må jobbe mindre/være sykemeldt for å ha overskudd til å være deg selv. Og sammen med barna. Vet jo ikke hvilken sykdom du har, men mange autoimmune blir bedre av mindre stress og rolig trening. Så prioriter det, og la jobben komme i andre rekke.

Anonymkode: 6c598...c33

[AnonymBruker]

Dette bør kvalifisere til uføretrygd. Det høres ut som du er på god vei inn i en depresjon. Du bør få nyte tiden du har igjen, og kjenne glede ved å være med barna dine uten å måtte tenkte på jobb og stress! Føler med deg 😔💕

Anonymkode: d3424...f8e

[AnonymBruker]

Jeg ble også syk etter graviditet, har enda ikke blitt meg selv igjen etter 4 år nå. 

Og jeg har ofte tenkt tanken om at jeg angrer, håper jo at det skal gå bedre så holder ut, ihvertfall en stund til

Anonymkode: 68de0...ef0

[AnonymBruker]

Det er som jeg skulle skrevet dette selv, bortsett fra at jeg ikke har noen fysisk sykdom. Jeg sliter riktig nok med depresjon og har fått behandling for dette det siste året.  Føler at livet har ingen mening. Det er et evig jag, og jeg strekker ikke til. 

Anonymkode: b3faf...fb1

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er derfor liten sjanse for at jeg vil være her den dagen ungene flytter ut

Du tenker at du bare kommer til å leve i 15-20 år til? Da hadde jeg snudd alle steiner for å få mest mulig tid med barna mine, og minst mulig tid på jobb.

Anonymkode: 7e630...ab5

[AnonymBruker]

Jobbe mindre helt klart. På tide å prioritere annerledes! Jeg har (forhåpentligvis) alle år igjen og allikevel jobber jeg 90% (trolig 80% igjen etterhvert) for å få bukt med stresset og tidsklemma. Her er alt gjort før barna legger seg. Men de er bare to og fortsatt før lekse-alder da. Men ang aktiviteter og kjøring hit og dit blir jo det hva man gjør det til da. Et vennepar sa det så klokt, de har tre barn: «ungene kan gå på alle aktiviteter de kan komme seg til selv». Veldig enkelt og VELDIG smart og viktig å faktisk sette en grense for seg selv. Ungene dauer ikke av det. Men de får nok bedre foreldre som er mer fornøyde med livet uten å være taxi-sjåfør på fritiden. 

Syns jeg ser så mange (særlig kvinner) som ikke virker til å forstå at det faktisk er de voksne i familien som bestemmer og at det er opp til dem å legge opp livet så HELE familien fungere og at alle har det greit. Ikke «alle har det topp unntatt mamma». 

Så både redusert jobb og litt mer tankegang rundt prioriteter i eget liv - selv med barn. 

Anonymkode: 47757...8ba

[AnonymBruker]

Høres ut som du er veldig sliten og får lite tid til deg selv. Du angrer ikke på barna, men på situasjonen du er i som gjør at du har lite tid til deg selv og lade. 
det blir bedre etterhvert. Med småbarn er det et kjør hele tiden, når de blir eldre er det andre bekymringer, men du får allikevel tid og mulighet til å gå kveldsturer, møte venner og være alene med deg selv mere. 

Anonymkode: bd7c4...9ac

[AnonymBruker]

Angret du da du hadde ett barn? To?

Som ofte er det fordi man har tatt seg vann over hodet.

Det slår meg at alle på dette forumet som klager over barna eller familielivet alltid har flere barn. Som om det ikke var det fnugg slitsomt før det var for mange. 

Anonymkode: e8af0...d5c

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Angret du da du hadde ett barn? To?

Som ofte er det fordi man har tatt seg vann over hodet.

Det slår meg at alle på dette forumet som klager over barna eller familielivet alltid har flere barn. Som om det ikke var det fnugg slitsomt før det var for mange. 

Anonymkode: e8af0...d5c

De som klager har oftest tre barn eller flere. Skjønner ikke hvorfor de ikke bare kan stoppe på to?!

Anonymkode: b7b9d...c8d

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Angret du da du hadde ett barn? To?

Som ofte er det fordi man har tatt seg vann over hodet.

Det slår meg at alle på dette forumet som klager over barna eller familielivet alltid har flere barn. Som om det ikke var det fnugg slitsomt før det var for mange. 

Anonymkode: e8af0...d5c

 

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De som klager har oftest tre barn eller flere. Skjønner ikke hvorfor de ikke bare kan stoppe på to?!

Anonymkode: b7b9d...c8d

Og disse innspillene, hjelper de ts, eller trykker de dem henne enda mer ned? Lov å tenke før man poster. 

Anonymkode: 0e92e...c86

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Og disse innspillene, hjelper de ts, eller trykker de dem henne enda mer ned? Lov å tenke før man poster. 

Anonymkode: 0e92e...c86

Men det kan kanskje hjelpe andre som vurderer barn nr 3 om man allerede sliter med tidsklemme eller helse feks. Vi stoppet på 2 barn selv om vi kjente litt på lysten på en til. Det er jo dager jeg har overskudd og tenker at jeg fint skulle klart flere barn, men så er det også dager hvor jeg tenker at det jammen er bra vi ikke har flere for det hadde blitt for mye. 

Anonymkode: 4aaa7...925

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Og disse innspillene, hjelper de ts, eller trykker de dem henne enda mer ned? Lov å tenke før man poster. 

Anonymkode: 0e92e...c86

Det er jo påfallende hvor ofte man ser dette, og hvis man forteller at man tenker seg kun ett barn blir man portrettert som egoistisk som ikke gir barna søsken.

Alternativet er ofte at man da får ett til, ekteskapet ryker, og de får uansett ste- eller halvsøsken.

Jeg synes ofte at foreldre heller ikke klarer å svare på hvorfor de fikk to eller tre barn. Som om det var helt tilfeldig. Hvis man stiller spørsmål ved det er man "ufølsom", som du hinter til her.

Anonymkode: e8af0...d5c

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg angrer på at jeg fikk barn. Det er liksom de værste ordene man kan si. Men det er helt sant. Og angeren blir bare sterkere og sterke etter som mnd. og årene går. 

Noen andre som angrer? Eller har angret? Til de som har angret, hva gjorde at det ble bedre? 

Altså, ikke missforstått. Ungene mine er alt for meg! Det er de som er det viktigste i livet mitt og har vært det siden første kom til verden for syv år siden. Men jeg klarer ikke å kjenne meg tilfreds med livet mitt. Jeg savner friheten. De små tingene som å kunne gå en tur på kvelden eller ut å spise spontant en kveld med mannen min. Nå er det et evig jag etter klokke. Ikke bare skal man ordne seg selv å komme seg på jobb til en fast tid, unger skal leveres både her og der (3 unger, tre ulike steder). Og når man er ferdig på jobb må man stresse hjem for å hente ungene i tide, få laget middag før det blir for seint, følge opp lekser, bading, kveldsmat, litt kos før det er leggetid. Når siste er lagt og vi har fått tatt unna litt klesvask, rydding og forberedelser til neste dag, har vi en knapp halvtime for med egentid. Før vi må legge oss og det hele starter på nytt. Dette kjøret etter klokka gjør meg så stresset. Jeg føler ikke jeg har noen ting å se frem til. Jeg vil at ungene skal ha det bra, men klarer i liten grad å glede meg over dem. Når skal det også sies at jeg i siste graviditet fikk påvist en autoimmun sykdom som trolig er utløst av graviditeten (var dårlig alerede etter andre svangerskap, men det har tatt noen år før sykdommen ble diagnostisert). Det er derfor liten sjanse for at jeg vil være her den dagen ungene flytter ut. Livskvaliteten min et alerede veldig nedsatt grunnet sykdommen og jeg har konstante smerter. Hadde jeg ikke fått barna kunne jeg levd mange år, muligens hele livet uten at denne sykdommen hadde debutert.

Anonymkode: a2db6...4fe

Hvilken sykdom fikk du? Om du vil svare❤️ Jeg ville søkt delvis ufør, eller helt ufør, på sikt. Dette bør du kvalifiseres til. Men først må du vel sykemeldes et år. 

Anonymkode: d4bba...c96

[Loff77]

Men altså lev litt selv også da! Kan vel fint gå en liten tur sammen hvis barna har lagt seg og er 7? Kan vel lage noe god mat og kose seg med ett glass vin sammen med typen på kvelden når de har lagt seg også? Skaff barnevakt og gå ut, livet stopper ikke opp selv om man har barn. Hva er det å savne, tror du venner og bekjente har stått på stedet vil siste 10år, nei alle er opptatt med sitt og sikkert barn. 

Endret 20. august 2020 av Loff77

[Mamma86]

Kjenner meg veldig igjen. Ikke at jeg angrer på barna, men for at det hele er så overveldende. 
Det er alltid noen som trenger deg, alltid en aktivitet, alltid kjøring til og fra, og man løper etter klokka som en hodeløs høne. Man veksler melllm jobb og barn. Rekker ikke å være bare «meg», eller kjæreste. Rutiner tar over hele hverdagen og man føler ikke glede over noen ting.  
Man tenker «hva i all verden er meningen med livet når det er slik som dette?» 
Kjære deg, du må ta noen grep. 
Jobb redusert, stress ned med ungene, ikke legg opp for mye avtaler, Finn på noe alene med mannen din 1 eller 2 ganger i måneden. Finn noe å se fram til som kan gi deg energi. Dra på tur med venninner. 

[AnonymBruker]

Angrer du hele tiden, TS, eller er du bare i en dårlig periode nå?

jeg har to barn under 3 år og kan kjenne på at hverdagen er tung, men jeg kan ikke si jeg angrer. Min mann tar masse ansvar, vi deler 50-50. Får du nok avlastning? Kan du senke kravene dine litt? Vi vasker/gjør husarbeid mens ungene er våkne. De leker sammen eller ser Barne-TV. Eller en av foreldrene bader begge ungene og tar kveldsstellet mens den andre gjør det nødvendige husarbeidet for dagen: tar oppvask etter middag, lager matpakker og henger opp klesvasken.

når ungene sover etter kl 20 er det egentid frem til vi legger oss Kl 23-24. Helt overkommelig. Hvordan organiserer dere hverdagen? Kanskje dere er for serviceinnstilte for barna? Kan de bli mer selvstendig?

jeg vet ikke om det er relevant elsempel men jeg vokste opp i en familie med 3 barn. Mor hjemmeværende. Jeg måtte smøre min egen matpakke og gjøre mye selv fra dagen jeg begynte på skolen. Kanskje barna, iaf den eldste, kan gjøre mer selv enn du er klar over.

Anonymkode: bca96...ff7

[Nettmamma85]

11 timer siden, Mamma86 skrev:

Kjenner meg veldig igjen. Ikke at jeg angrer på barna, men for at det hele er så overveldende. 
Det er alltid noen som trenger deg, alltid en aktivitet, alltid kjøring til og fra, og man løper etter klokka som en hodeløs høne. Man veksler melllm jobb og barn. Rekker ikke å være bare «meg», eller kjæreste. Rutiner tar over hele hverdagen og man føler ikke glede over noen ting.  
Man tenker «hva i all verden er meningen med livet når det er slik som dette?» 
Kjære deg, du må ta noen grep. 
Jobb redusert, stress ned med ungene, ikke legg opp for mye avtaler, Finn på noe alene med mannen din 1 eller 2 ganger i måneden. Finn noe å se fram til som kan gi deg energi. Dra på tur med venninner. 

Akkurat slik føler jeg det også. 

Og støtter veldig det siste du skriver; det er kjempe viktig å legge til rette for jevnlig positivt påfyll, enten det er barnevakt av og til, hobbyer, venninnetid etc. 

[Mamma86]

3 timer siden, Nettmamma85 skrev:

Akkurat slik føler jeg det også. 

Og støtter veldig det siste du skriver; det er kjempe viktig å legge til rette for jevnlig positivt påfyll, enten det er barnevakt av og til, hobbyer, venninnetid etc. 

Jeg synes selv det et vanskelig å få til, men det er det eneste som kan hjelpe for å få den ekstra energien og avbrekket man trenger. Mannen min lærte meg også at jeg måtte «kreve» min egen plass ifht.ungene. Så jeg ikke skulle føle meg oppspist. Jeg varter de ikke opp og sånn hele tiden, men bare det å klare å si at «nå skal mamma drikke denne kaffekoppen alene på terrassen, og imens kan dere finne på noe selv. Lurer dere på noe så er pappa inne, eller dere kan spørre meg når jeg kommer inn igjen».Jeg har måttet jobbe med meg selv fordi jeg følte at jeg avviste ungene, men da klarte jeg å lage min egen lille tid. 
Dette er menn gode på, da vi tar på oss altfor mye ansvar.