Tenåring som risper seg

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på 13 år (men veldig fysisk utviklet og moden i kroppen) som har ved 2-3 anledninger rispet seg i armen. Ikke dypt, men nok til at det blir sår. Hun kan ha dager hvor alt er fint, og dager hvor hun er så sur, negativt og alt er galt og hun skulle ønske at hun ikke var født. 
 

jeg har kontakt med kommunen ang råd og veiledning og hun står på venteliste til psykolog. Hun er mitt eneste barn og ser sin far hun i ferier pga avstand. Men de snapper, facetimer osv ofte. 
 

Noen som har vært i lignende situasjon og har noen tips og råd ? 

Anonymkode: ae7e7...128

[AnonymBruker]

Så bra at du skaffer henne hjelp. Har du snakket med henne om det? Det er jo et rop om hjelp/oppmerksomhet. Bare for all del ikke bagatelliser det, ta det på alvor. Få henne til å føle seg sett, men ikke mas for mye om hun ikke ønsker å snakke om det. Vis at du er der for henne og at du tar det på alvor. Om det er lenge å vente på psykolog så kan hun ha samtaler med legen sin om hun ønsker det.

Anonymkode: c8346...ef7

[AnonymBruker]

Fortell henne at hun vil til slutt se ut som en ribbe om hun fortsetter og at arr ikke blir penere når man blir eldre. 

Selv om hun har vondt nå, så vil det ikke si at hun har vondt når hun er voksen. Og da er det kjipt å ha skamfert seg. 

Prøv å snakk med henne om at dette er en periode som går over, men at arr er for alltid. Skulle ønske noen fortalte meg at jeg hadde det så intenst vondt i tenåra fordi hjernen min sendte ut ukontrolerbare mengder av hormoner. Jeg trodde jeg var ødelagt fordi ingen voksne fortalte meg at det var biologisk og helt normalt. 

Anonymkode: 14ac4...fde

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fortell henne at hun vil til slutt se ut som en ribbe om hun fortsetter og at arr ikke blir penere når man blir eldre. 

Selv om hun har vondt nå, så vil det ikke si at hun har vondt når hun er voksen. Og da er det kjipt å ha skamfert seg. 

Prøv å snakk med henne om at dette er en periode som går over, men at arr er for alltid. Skulle ønske noen fortalte meg at jeg hadde det så intenst vondt i tenåra fordi hjernen min sendte ut ukontrolerbare mengder av hormoner. Jeg trodde jeg var ødelagt fordi ingen voksne fortalte meg at det var biologisk og helt normalt. 

Anonymkode: 14ac4...fde

Takk for den. Tenk deg om før du poster noe neste gang.

Anonymkode: 0d3a4...cbd

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fortell henne at hun vil til slutt se ut som en ribbe om hun fortsetter og at arr ikke blir penere når man blir eldre. 

Selv om hun har vondt nå, så vil det ikke si at hun har vondt når hun er voksen. Og da er det kjipt å ha skamfert seg. 

Prøv å snakk med henne om at dette er en periode som går over, men at arr er for alltid. Skulle ønske noen fortalte meg at jeg hadde det så intenst vondt i tenåra fordi hjernen min sendte ut ukontrolerbare mengder av hormoner. Jeg trodde jeg var ødelagt fordi ingen voksne fortalte meg at det var biologisk og helt normalt. 

Anonymkode: 14ac4...fde

Tull og tøys, det er ikke normalt at tenåringer går til det punktet at de skader seg. Hormoner er normalt, men selvskading er ikke innenfor hva som blir ansett som normalen selv for tenåringer som sliter psykisk. Her burde psykolog komme på banen før det eskalerer til det verre.

Anonymkode: 864ad...843

[AnonymBruker]

Min mor prøvde å straffe meg for det, ved at jeg ikke fikk lov til ting om jeg gjordet det-funket absolutt ikke!! Jeg begynte med selvskading når jeg var ca 7, og sluttet når jeg var ca. 16 (med noen glipp etter det naturligvis). Jeg tror ikke jeg hadde vært her om jeg ikke hadde selvskadet. For meg var selvskading et verktøy jeg brukte når jeg var suicidal, når hodet stormet og ba meg hoppe fra ei bru eller henge meg opp i taket fant jeg roen igjen ved å skade meg selv. Ingen her har fasiten, men jeg synes du heller skal fokusere på å være en god venn for henne nå enn å kun fokusere på at det skal bli slutt med selvskadingen. Vær en god venn og samtalepartner frem til hun får psykolog, og helst etter det og. 

Anonymkode: 7c194...03f

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har en datter på 13 år (men veldig fysisk utviklet og moden i kroppen) som har ved 2-3 anledninger rispet seg i armen. Ikke dypt, men nok til at det blir sår. Hun kan ha dager hvor alt er fint, og dager hvor hun er så sur, negativt og alt er galt og hun skulle ønske at hun ikke var født. 
 

jeg har kontakt med kommunen ang råd og veiledning og hun står på venteliste til psykolog. Hun er mitt eneste barn og ser sin far hun i ferier pga avstand. Men de snapper, facetimer osv ofte. 
 

Noen som har vært i lignende situasjon og har noen tips og råd ? 

Anonymkode: ae7e7...128

Det er en trend. Noe de lærer seg. Når vi var unge var det anoreksi. I dag skal de gjøre som forbildene sine. De skal helst ha en psykisk diagnose og kutte seg. Alle ansatte under 25 på jobben hos oss går ,ed arr etter slikt tull

Anonymkode: bd1ae...190

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er en trend. Noe de lærer seg. Når vi var unge var det anoreksi. I dag skal de gjøre som forbildene sine. De skal helst ha en psykisk diagnose og kutte seg. Alle ansatte under 25 på jobben hos oss går ,ed arr etter slikt tull

Gratulerer med KGs dummeste post. 

 

Håper at du får en bedre dag etter en slik tanketom utblåsning. 

 

Anonymkode: 703c0...37c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en datter på 13 år (men veldig fysisk utviklet og moden i kroppen) som har ved 2-3 anledninger rispet seg i armen. Ikke dypt, men nok til at det blir sår. Hun kan ha dager hvor alt er fint, og dager hvor hun er så sur, negativt og alt er galt og hun skulle ønske at hun ikke var født. 

jeg har kontakt med kommunen ang råd og veiledning og hun står på venteliste til psykolog. Hun er mitt eneste barn og ser sin far hun i ferier pga avstand. Men de snapper, facetimer osv ofte. 

Noen som har vært i lignende situasjon og har noen tips og råd ? 

Anonymkode: ae7e7...128

Kan hun få samtaler med helsesøster før hun kommer inn til psykolog? Veldig greit å snakke med noen i påvente. Bare det at du har søkt hjelp og anerkjenner problemet er stort.👏

Det er ikke så greit å vite hva man skal si eller gjøre, ikke sikkert hun vil høre så mye heller når hun er helt nede. Hvilket forhold har dere ellers? Er det naturlig at hun kan fortelle deg om hva som er vondt?

Oppfordre henne til å snakke om det som er vondt hvis hun klarer det. Hvis det gjør for vondt å snakke om det, skriv det ned, tegn eller mal. Fortell henne at du ser hun har det vondt og vanskelig, at du håper hun vil fortelle deg hva det er - hvis hun kan sette ord på det. Og hvis hun vil ventilere, la henne gjøre det. Er det et eneste stort kaos av tanker som kommer ut, la det komme, ta imot og bare VÆR der. Og vil hun ikke si noe må det og være greit. 

Anonymkode: a4f70...d48