Fikk du EGENTLIG hjelp på DPS?

[AnonymBruker]

Jeg har gått ukentlig til psykolog hos DPS i et år, samt at jeg går i gruppeterapi der, men jeg klarer ikke å se hvordan opplegget skal hjelpe meg. I gruppeterapien er det litt mye jabbing, om det er lov å si, og litt for ofte går jeg fra gruppetimen uten å ha fått noe som helst nyttig input. Samtlige av de som har sluttet i gruppa har sagt: "Jeg vet ikke helt hva jeg fikk ut av å gå her, men..." Da tenker jeg det er litt dårlig styring av terapeutene, som til syvende og sist har ansvar for progresjon i gruppa. 

Ellers er psykologen god å snakke med, men jeg mister vedkommende som terapeut når jeg er ferdig i gruppa om et års tid:/

Anonymkode: f4c67...c0b

[AnonymBruker]

Ja, det vil jeg si. Jeg har vært hos Dps under samme behandler i 5 år nå. 

Påført traume med alvorlige fysiske skader etterfulgt av psykiske ting som Ptsd, alvorlig langvarig depresjon ect. Hadde det ikke vært for behandleren min hadde jeg ikke valgt dette livet så jeg vil si at jeg har fått veldig god hjelp og oppfølging. Er så og si så god som jeg kan bli må og fungerer bra i hverdagen. 

 

Men vet mange ikke er like "heldige" 

Anonymkode: d303d...4c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Dette høres jo fantastisk ut. Kan du si noe om hva det viktigste for deg i bedringen var? 

Anonymkode: f772a...4d9

Jeg kan forsøke, men det blir nok litt vagt, og det er ikke en enkelt ting å peke på. Heller fravær av mye av det triste og vonde mange andre her beskriver i møte med DPS. Jeg kom dit i slutten av tenårene, da jeg egentlig hadde klart å holde en fasade oppe i lang tid. Ikke bare en "det går bra"-fasade, men også holdt skjult alt jeg hadde ødelagt og misligholdt av forpliktelser, enten det var skole, jobb eller privat. Hadde ikke vært på jobb eller skole eller møtt venner på lang tid, og bokstavelig talt gjemt meg i skogen i perioder, men bløffet med ulike historier på alle kanter. Jeg var nok oppi all utilstrekkelighet også såpass ressurssterk på noen områder at jeg også klarte å holde dette dobbeltlivet (trippel, kvadrupel, jeg vet ikke) lengre enn mange ville klart uten å bli "avslørt". Jeg kunne gått i detaljer, og det er egentlig ordentlig triste greier, men det blir for gjenkjennelig til at jeg er helt komfortabel med å dele alle detaljene her.

Så raste alt sammen, og jeg kom meg til DPS. Der ble jeg møtt av en som relativt raskt skjønte hvordan jeg er som person fremfor kun å lene seg på en eller annen slags mal. For meg var det viktig at jeg selv fikk snakke ganske fritt i begynnelsen, og komme med mine egne tanker om hvorfor ting var blitt som de var blitt. Jeg hadde også et symptombilde som nok skrek "her må vi lete i barndommen", men jeg ble heldigvis trodd på at jeg ikke hadde noen åpenbare traumer som hadde utløst det her. Jeg har fine foreldre som alltid har stilt opp etter beste evne, og det trakk behandler aldri i tvil.

Det vi klarte å bli enige om var at vi i hvert fall i første omgang heller skulle fokusere på å gi meg litt mer pusterom og få dempet noe av tankekjøret, så fikk vi lete etter årsaker til alt sammen senere. Så da fant vi en plage, enten det var søvn eller lite mat eller noe jeg var redd for, og jobbet med den og bare den. Så fikk det bare være at andre plager, som i seg selv var alvorlige nok, bare fikk løpe fritt videre i mellomtiden. Jeg tror det var viktig at vi ikke gapte over for mye i begynnelsen. Folk er forskjellige, og noen ganger (særlig ved traumer) antar jeg det har en egenverdi å gå ganske raskt til den dypere årsaken. Men jeg er glad jeg heller fikk begynne med å skrape bort noen av de åpenbare plagene som lå øverst. For det frigjorde kapasitet til å gå løs på tyngre ting etter hvert. Plukke den lavthengende frukten først. Men det er meg. For andre kan det være annerledes.

Etter ikke veldig lang tid begynte jeg også på antidepressiva, en SSRI-type. Jeg er grunnleggende ganske positiv til medikamentell behandling, og selv om det ikke var noen mirakelkur var det også en viktig kilde til det pusterommet. Jeg slapp å bruke absolutt all kapasitet på bare å eksistere og ikke kollapse om meg selv hver eneste dag. Det ga litt overskudd, litt ekstra ammunisjon, i kampen mot alle uheldige mønstre og overlevelsesmekanismene jeg hadde utviklet. Nå har jeg ikke gått på noe sånt på flere år, men det var for meg helt avgjørende for å hoppe fra en ond sirkel til en god sirkel. Folk er forskjellige på dette også, men mine erfaringer er gode. 

Det at jeg fikk styre min egen behandling litt, ved i hvert fall å kunne peke ut mål (så fikk jeg heller få hjelp med metoder for å nå dem) selv, var vel kanskje det aller viktigste for min del. Jeg visste hvor skoen trykket, jeg hadde aldri et snev av noen realitetsbrist, og det var godt å bli tatt på alvor på den måten jeg følte jeg ble på DPS. Samtidig var medisiner i perioder helt nødvendig for å hindre meg i å falle tilbake i dårlige mønstre. I tillegg ble jeg jo ikke gitt opp, jeg har aldri følt på den samlebåndfølelsen eller en iver fra "systemets" side etter å avslutte meg som pasient. Nettopp det gjorde det vel også lettere å være lojal mot alt av planer vi sammen jobbet med. Jeg følte at de oppriktig brydde seg om meg. Så hjalp det selvfølgelig også å ha to gode foreldre hjemme som begge sa omtrent "Ok, dette har skjedd. Hva kan vi gjøre for å få deg på beina igjen?" en time etter at de fikk vite at jeg hadde kjørt nær sagt alt (men heldigvis hverken økonomi eller rus) i grøfta. Jeg har hatt god hjelp rundt meg fra første gang jeg ba om hjelp, så jeg vet jo at jeg er heldig. 

Så skjønner jeg som sagt at dette ikke er riktig for alle. Det går nok på akkord med god praksis, deler av det her, og det er klart man f.eks. ikke nødvendigvis kan la noen med psykoselidelser styre eget behandlingsløp så mye som jeg føler at jeg i perioder fikk lov til. Jeg har også vært veldig heldig med at jeg aldri har manglet hverken trygghet hjemmefra eller noe materielt, og tross mine feil og mangler har jeg alltid vært sånn tålelig samarbeidsvillig. Men for meg har nok kombinasjonen av tillit fra DPS, manglende tidspress (ved at DPS ikke lette etter muligheter til å avslutte meg) og medisiner bare fungert over all forventning. Bestekameraten min, som var i samme systemet, ser jeg nå kun når jeg besøker graven hans etter at han ikke orket mer. At jeg ikke bare skulle unngå det utfallet, men ende opp med et så godt liv som jeg har gjort, hadde jeg aldri i verden trodd. Systemet var der for meg. Det er en fattig trøst for de som opplever det motsatte, men for meg var det virkelig det. Det å betale sin skatt med glede er ikke bare en floskel for min del, for å si det sånn.

Anonymkode: d2c95...a6c

[AnonymBruker]

Nei.

De mente jeg var suicidale og satte meg på medisiner.

mens jeg ikke hadde noen planer om å ta livet mitt, slet en del med angst. 

Anonymkode: b3314...e6d

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Så skjønner jeg som sagt at dette ikke er riktig for alle. Det går nok på akkord med god praksis, deler av det her, og det er klart man f.eks. ikke nødvendigvis kan la noen med psykoselidelser styre eget behandlingsløp så mye som jeg føler at jeg i perioder fikk lov til. Jeg har også vært veldig heldig med at jeg aldri har manglet hverken trygghet hjemmefra eller noe materielt, og tross mine feil og mangler har jeg alltid vært sånn tålelig samarbeidsvillig. Men for meg har nok kombinasjonen av tillit fra DPS, manglende tidspress (ved at DPS ikke lette etter muligheter til å avslutte meg) og medisiner bare fungert over all forventning. Bestekameraten min, som var i samme systemet, ser jeg nå kun når jeg besøker graven hans etter at han ikke orket mer. At jeg ikke bare skulle unngå det utfallet, men ende opp med et så godt liv som jeg har gjort, hadde jeg aldri i verden trodd. Systemet var der for meg. Det er en fattig trøst for de som opplever det motsatte, men for meg var det virkelig det. Det å betale sin skatt med glede er ikke bare en floskel for min del, for å si det sånn.

Anonymkode: d2c95...a6c

Utrolig trist å høre, spesielt om han var på samme alder som deg og endte livet sitt i svært ung alder. 

Anonymkode: 2e5e3...b9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Utrolig trist å høre, spesielt om han var på samme alder som deg og endte livet sitt i svært ung alder. 

Anonymkode: 2e5e3...b9b

Det var han. Han rakk å komme seg ut av tenårene, men ikke så veldig mye mer. Selv jeg som stod i mye av det samme trodde ting var bedre, men det kom en ny nedtur og da orket han ikke. Skjønner jeg høres ganske flat ut når jeg skriver om det nå, bare helt nummen av det, og jeg har tross alt forholdt meg til det i over ti år. Men det var (og er) forferdelig trist og vondt. 

Anonymkode: d2c95...a6c

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Det var han. Han rakk å komme seg ut av tenårene, men ikke så veldig mye mer. Selv jeg som stod i mye av det samme trodde ting var bedre, men det kom en ny nedtur og da orket han ikke. Skjønner jeg høres ganske flat ut når jeg skriver om det nå, bare helt nummen av det, og jeg har tross alt forholdt meg til det i over ti år. Men det var (og er) forferdelig trist og vondt. 

Anonymkode: d2c95...a6c

Skjønner godt at slike ting ikke er lett å snakke om eller tenke på. 

Anonymkode: 2e5e3...b9b

[AnonymBruker]

Et lite tips;

Skal hjelpen ha noen effekt på deg, så må du legge fra deg skepsisen og gå inn for å ville bli bedre.

Anonymkode: 08083...fbb

[AnonymBruker]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg kan forsøke, men det blir nok litt vagt, og det er ikke en enkelt ting å peke på. Heller fravær av mye av det triste og vonde mange andre her beskriver i møte med DPS. Jeg kom dit i slutten av tenårene, da jeg egentlig hadde klart å holde en fasade oppe i lang tid. Ikke bare en "det går bra"-fasade, men også holdt skjult alt jeg hadde ødelagt og misligholdt av forpliktelser, enten det var skole, jobb eller privat. Hadde ikke vært på jobb eller skole eller møtt venner på lang tid, og bokstavelig talt gjemt meg i skogen i perioder, men bløffet med ulike historier på alle kanter. Jeg var nok oppi all utilstrekkelighet også såpass ressurssterk på noen områder at jeg også klarte å holde dette dobbeltlivet (trippel, kvadrupel, jeg vet ikke) lengre enn mange ville klart uten å bli "avslørt". Jeg kunne gått i detaljer, og det er egentlig ordentlig triste greier, men det blir for gjenkjennelig til at jeg er helt komfortabel med å dele alle detaljene her.

Så raste alt sammen, og jeg kom meg til DPS. Der ble jeg møtt av en som relativt raskt skjønte hvordan jeg er som person fremfor kun å lene seg på en eller annen slags mal. For meg var det viktig at jeg selv fikk snakke ganske fritt i begynnelsen, og komme med mine egne tanker om hvorfor ting var blitt som de var blitt. Jeg hadde også et symptombilde som nok skrek "her må vi lete i barndommen", men jeg ble heldigvis trodd på at jeg ikke hadde noen åpenbare traumer som hadde utløst det her. Jeg har fine foreldre som alltid har stilt opp etter beste evne, og det trakk behandler aldri i tvil.

Det vi klarte å bli enige om var at vi i hvert fall i første omgang heller skulle fokusere på å gi meg litt mer pusterom og få dempet noe av tankekjøret, så fikk vi lete etter årsaker til alt sammen senere. Så da fant vi en plage, enten det var søvn eller lite mat eller noe jeg var redd for, og jobbet med den og bare den. Så fikk det bare være at andre plager, som i seg selv var alvorlige nok, bare fikk løpe fritt videre i mellomtiden. Jeg tror det var viktig at vi ikke gapte over for mye i begynnelsen. Folk er forskjellige, og noen ganger (særlig ved traumer) antar jeg det har en egenverdi å gå ganske raskt til den dypere årsaken. Men jeg er glad jeg heller fikk begynne med å skrape bort noen av de åpenbare plagene som lå øverst. For det frigjorde kapasitet til å gå løs på tyngre ting etter hvert. Plukke den lavthengende frukten først. Men det er meg. For andre kan det være annerledes.

Etter ikke veldig lang tid begynte jeg også på antidepressiva, en SSRI-type. Jeg er grunnleggende ganske positiv til medikamentell behandling, og selv om det ikke var noen mirakelkur var det også en viktig kilde til det pusterommet. Jeg slapp å bruke absolutt all kapasitet på bare å eksistere og ikke kollapse om meg selv hver eneste dag. Det ga litt overskudd, litt ekstra ammunisjon, i kampen mot alle uheldige mønstre og overlevelsesmekanismene jeg hadde utviklet. Nå har jeg ikke gått på noe sånt på flere år, men det var for meg helt avgjørende for å hoppe fra en ond sirkel til en god sirkel. Folk er forskjellige på dette også, men mine erfaringer er gode. 

Det at jeg fikk styre min egen behandling litt, ved i hvert fall å kunne peke ut mål (så fikk jeg heller få hjelp med metoder for å nå dem) selv, var vel kanskje det aller viktigste for min del. Jeg visste hvor skoen trykket, jeg hadde aldri et snev av noen realitetsbrist, og det var godt å bli tatt på alvor på den måten jeg følte jeg ble på DPS. Samtidig var medisiner i perioder helt nødvendig for å hindre meg i å falle tilbake i dårlige mønstre. I tillegg ble jeg jo ikke gitt opp, jeg har aldri følt på den samlebåndfølelsen eller en iver fra "systemets" side etter å avslutte meg som pasient. Nettopp det gjorde det vel også lettere å være lojal mot alt av planer vi sammen jobbet med. Jeg følte at de oppriktig brydde seg om meg. Så hjalp det selvfølgelig også å ha to gode foreldre hjemme som begge sa omtrent "Ok, dette har skjedd. Hva kan vi gjøre for å få deg på beina igjen?" en time etter at de fikk vite at jeg hadde kjørt nær sagt alt (men heldigvis hverken økonomi eller rus) i grøfta. Jeg har hatt god hjelp rundt meg fra første gang jeg ba om hjelp, så jeg vet jo at jeg er heldig. 

Så skjønner jeg som sagt at dette ikke er riktig for alle. Det går nok på akkord med god praksis, deler av det her, og det er klart man f.eks. ikke nødvendigvis kan la noen med psykoselidelser styre eget behandlingsløp så mye som jeg føler at jeg i perioder fikk lov til. Jeg har også vært veldig heldig med at jeg aldri har manglet hverken trygghet hjemmefra eller noe materielt, og tross mine feil og mangler har jeg alltid vært sånn tålelig samarbeidsvillig. Men for meg har nok kombinasjonen av tillit fra DPS, manglende tidspress (ved at DPS ikke lette etter muligheter til å avslutte meg) og medisiner bare fungert over all forventning. Bestekameraten min, som var i samme systemet, ser jeg nå kun når jeg besøker graven hans etter at han ikke orket mer. At jeg ikke bare skulle unngå det utfallet, men ende opp med et så godt liv som jeg har gjort, hadde jeg aldri i verden trodd. Systemet var der for meg. Det er en fattig trøst for de som opplever det motsatte, men for meg var det virkelig det. Det å betale sin skatt med glede er ikke bare en floskel for min del, for å si det sånn.

Anonymkode: d2c95...a6c

Glemte å skrive fantastisk bra jobbet og bra du fikk hjelpen du trengte. 

Angående dette med å late som man jobber, osv. Leste intervju med en dame som satt i konsernledelsen i et  norsk selskap. Hun fikk sparken(det gjorde kanskje ikke du). Men turte ikke å fortelle det til mannen, familien og venner. Så i stedet dro hun i skogen og fortalte dem at hun var på jobb. Slik holdt hun på i månedsvis. Det er selvsagt ikke identisk historie som det du forteller.  Dere hadde helt andre grunner og dere levde nok helt ulike liv. Hun var i tillegg langt eldre enn deg da det skjedde. Men jeg tenker at når en toppleder kan finne på å gjøre dette så er det ikke så rart at en tenåring kan finne på å gjøre det.  Her er lenke til historien: https://e24.no/karriere-og-ledelse/i/3MJQre/mistet-jobben-hele-min-identitet-virket-tapt   Boka historien er fra er "Det ledere ikke snakker om"  av Anita Sundby.

 

Anonymkode: 2e5e3...b9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg kan forsøke, men det blir nok litt vagt, og det er ikke en enkelt ting å peke på. Heller fravær av mye av det triste og vonde mange andre her beskriver i møte med DPS. Jeg kom dit i slutten av tenårene, da jeg egentlig hadde klart å holde en fasade oppe i lang tid. Ikke bare en "det går bra"-fasade, men også holdt skjult alt jeg hadde ødelagt og misligholdt av forpliktelser, enten det var skole, jobb eller privat. Hadde ikke vært på jobb eller skole eller møtt venner på lang tid, og bokstavelig talt gjemt meg i skogen i perioder, men bløffet med ulike historier på alle kanter. Jeg var nok oppi all utilstrekkelighet også såpass ressurssterk på noen områder at jeg også klarte å holde dette dobbeltlivet (trippel, kvadrupel, jeg vet ikke) lengre enn mange ville klart uten å bli "avslørt". Jeg kunne gått i detaljer, og det er egentlig ordentlig triste greier, men det blir for gjenkjennelig til at jeg er helt komfortabel med å dele alle detaljene her.

Så raste alt sammen, og jeg kom meg til DPS. Der ble jeg møtt av en som relativt raskt skjønte hvordan jeg er som person fremfor kun å lene seg på en eller annen slags mal. For meg var det viktig at jeg selv fikk snakke ganske fritt i begynnelsen, og komme med mine egne tanker om hvorfor ting var blitt som de var blitt. Jeg hadde også et symptombilde som nok skrek "her må vi lete i barndommen", men jeg ble heldigvis trodd på at jeg ikke hadde noen åpenbare traumer som hadde utløst det her. Jeg har fine foreldre som alltid har stilt opp etter beste evne, og det trakk behandler aldri i tvil.

Det vi klarte å bli enige om var at vi i hvert fall i første omgang heller skulle fokusere på å gi meg litt mer pusterom og få dempet noe av tankekjøret, så fikk vi lete etter årsaker til alt sammen senere. Så da fant vi en plage, enten det var søvn eller lite mat eller noe jeg var redd for, og jobbet med den og bare den. Så fikk det bare være at andre plager, som i seg selv var alvorlige nok, bare fikk løpe fritt videre i mellomtiden. Jeg tror det var viktig at vi ikke gapte over for mye i begynnelsen. Folk er forskjellige, og noen ganger (særlig ved traumer) antar jeg det har en egenverdi å gå ganske raskt til den dypere årsaken. Men jeg er glad jeg heller fikk begynne med å skrape bort noen av de åpenbare plagene som lå øverst. For det frigjorde kapasitet til å gå løs på tyngre ting etter hvert. Plukke den lavthengende frukten først. Men det er meg. For andre kan det være annerledes.

Etter ikke veldig lang tid begynte jeg også på antidepressiva, en SSRI-type. Jeg er grunnleggende ganske positiv til medikamentell behandling, og selv om det ikke var noen mirakelkur var det også en viktig kilde til det pusterommet. Jeg slapp å bruke absolutt all kapasitet på bare å eksistere og ikke kollapse om meg selv hver eneste dag. Det ga litt overskudd, litt ekstra ammunisjon, i kampen mot alle uheldige mønstre og overlevelsesmekanismene jeg hadde utviklet. Nå har jeg ikke gått på noe sånt på flere år, men det var for meg helt avgjørende for å hoppe fra en ond sirkel til en god sirkel. Folk er forskjellige på dette også, men mine erfaringer er gode. 

Det at jeg fikk styre min egen behandling litt, ved i hvert fall å kunne peke ut mål (så fikk jeg heller få hjelp med metoder for å nå dem) selv, var vel kanskje det aller viktigste for min del. Jeg visste hvor skoen trykket, jeg hadde aldri et snev av noen realitetsbrist, og det var godt å bli tatt på alvor på den måten jeg følte jeg ble på DPS. Samtidig var medisiner i perioder helt nødvendig for å hindre meg i å falle tilbake i dårlige mønstre. I tillegg ble jeg jo ikke gitt opp, jeg har aldri følt på den samlebåndfølelsen eller en iver fra "systemets" side etter å avslutte meg som pasient. Nettopp det gjorde det vel også lettere å være lojal mot alt av planer vi sammen jobbet med. Jeg følte at de oppriktig brydde seg om meg. Så hjalp det selvfølgelig også å ha to gode foreldre hjemme som begge sa omtrent "Ok, dette har skjedd. Hva kan vi gjøre for å få deg på beina igjen?" en time etter at de fikk vite at jeg hadde kjørt nær sagt alt (men heldigvis hverken økonomi eller rus) i grøfta. Jeg har hatt god hjelp rundt meg fra første gang jeg ba om hjelp, så jeg vet jo at jeg er heldig. 

Så skjønner jeg som sagt at dette ikke er riktig for alle. Det går nok på akkord med god praksis, deler av det her, og det er klart man f.eks. ikke nødvendigvis kan la noen med psykoselidelser styre eget behandlingsløp så mye som jeg føler at jeg i perioder fikk lov til. Jeg har også vært veldig heldig med at jeg aldri har manglet hverken trygghet hjemmefra eller noe materielt, og tross mine feil og mangler har jeg alltid vært sånn tålelig samarbeidsvillig. Men for meg har nok kombinasjonen av tillit fra DPS, manglende tidspress (ved at DPS ikke lette etter muligheter til å avslutte meg) og medisiner bare fungert over all forventning. Bestekameraten min, som var i samme systemet, ser jeg nå kun når jeg besøker graven hans etter at han ikke orket mer. At jeg ikke bare skulle unngå det utfallet, men ende opp med et så godt liv som jeg har gjort, hadde jeg aldri i verden trodd. Systemet var der for meg. Det er en fattig trøst for de som opplever det motsatte, men for meg var det virkelig det. Det å betale sin skatt med glede er ikke bare en floskel for min del, for å si det sånn.

Anonymkode: d2c95...a6c

Tusen hjertelig takk for dette velskrevne svaret. ❤️ Jeg er veldig glad for å høre at det fungerte for deg, og at du er på et helt annet sted i livet. Tror også du er inne på noen viktige faktorer for at behandling skal fungere. Tar med meg dette videre både privat og profesjonelt. Lykke til videre med alt du har på gang! 

Anonymkode: f772a...4d9

[AnonymBruker]

,

Anonymkode: 2e5e3...b9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.7.2024 den 17.55):

Ja, det vil jeg si. Jeg har vært hos Dps under samme behandler i 5 år nå. 

Påført traume med alvorlige fysiske skader etterfulgt av psykiske ting som Ptsd, alvorlig langvarig depresjon ect. Hadde det ikke vært for behandleren min hadde jeg ikke valgt dette livet så jeg vil si at jeg har fått veldig god hjelp og oppfølging. Er så og si så god som jeg kan bli må og fungerer bra i hverdagen. 

 

Men vet mange ikke er like "heldige" 

Anonymkode: d303d...4c0

Får du fortsatt behandling etter 5 år må som du er "god" frisk?? Hvor ofte?

Jeg har selv gått på DPS 4 år nå,snart 5år. Er livredd ikke få mer tilbud,so far ser det ut til å bli mye lengre...

Anonymkode: f758f...1aa

[AnonymBruker]

Hjelp på DPS? 🥲 Nei. Om noe har jeg blitt dårligere av å bli behandla dårlig av dem. DPS kan ikke komplekse traumer her, og hører ikke etter på det som blir sagt.

Anonymkode: 2d7bf...f28

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor mye hjelpen fra DPS hjalp. Men jeg følgte at både DPS og fastlegen min tok meg på alvor og investerte enormt mye tid i meg.  Jeg ble bedre. Men om det var pga DPS eller fordi "tiden leger alle sår" er jeg usikker på. 

Jeg gikk også til studenthelsetjenesten en stundt og følte jeg fikk mye hjelp av dem. Jeg fikk både time raskt og jeg fikk flere timer enn de normalt gir studenter.

Vet mange er kritiske til norsk psykisk helsevesen, men jeg er svørt fornøyd med hvor mye behandling jeg har fått. 

Det eneste jeg ikke var fornøyd med var da jeg var innlagt og jeg følte at flere av de ansatte snakket ned til meg. De jeg likte best var de som behandlet meg som likeverdig.

Anonymkode: 37f54...9bd

[AnonymBruker]

Nei ingen hjelp og få.Nesten som dem lo av meg.Fikk beskjed om at min kleptomani diagnose ikke var noe hjelp å få for.

Anonymkode: 9ed24...ec7

[Gjest .Daniel.]

Nei. Men får se om jeg får noe denne gangen når det skjer, er ventetid.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.6.2024 den 13.38):

Nei. Ble henvist dit, fordi fastlege var bekymret. Kom dit og fikk med meg masse skjema jeg skulle fylle ut, prøvde å fylle ut så ærlig som mulig. Fikk beskjed etterpå da at jeg mest sannsynlig var litt deprimert og at jeg skulle få nye timer for å komme dit og prate om det. Følte ikke at å dra dit hjalp og når jeg snakket om ting følte jeg ikke at psykologen brydde seg eller hjalp meg.

Fant ut i ettertid at de på DPS hadde satt diagnose på meg og skrevet at jeg hadde depresjon. Det var ikke jeg gjort klar over.  Fant ut det når jeg skulle søke ulike forsikringer senere som uføreforsikring, livsforsikring og skadeforsikring. Fikk beskjed om at jeg ikke kunne få uføreforsikring og måtte betale over 150% mer på livsforsikring og skadeforsikring pga. risikotillegg "fordi vi ser du tidligere har blitt diagnostisert med depresjon"

Anonymkode: 6c592...8cf

Hva trodde du skulle skje når du ble henvist til Dps? Og med tanke på at fastlegen din var bekymret og du faktisk fikk time på Dps sa jo det en klar indikator på at du større problemer enn litt deprimert.

Anonymkode: 8d4f5...610

[AnonymBruker]

Jeg fikk god hjelp på dps, fikk gå til samme dame i flere år. 10 år siden.

Men trengte hjelp igjen i år, og fikk da kun 8 timer. Hjalp lite, rar mann. 
Får bedre hjelp av kommune sykepl 

Anonymkode: 445b1...afb

[AnonymBruker]

Enig i det forfatter skriver, det er ikke antall konsultasjoner som sier noe om effekten av behandlingen. 
De stakkars psykologene som jobber der er nok rammet av omsorgstretthet, og orker ikke gå i dybden. Det blir fort overflate snakk og generelle råd om å laste ned apper osv.  Folk som kommer til dps har kanskje en stor bagasje og har hanglet i årevis, og når det først smeller trenger man tid. 
Man må ta tiden til hjelp, og ha jevnlige behandlinger over tid. Man er kanskje ikke klar for eller er bevisst på selv hvor skoen trykker. 
fortrengte overgrep f eks. Kan komme frem etter hvert som behandlingen utvikler seg. Man skal jo også bli kjent med behandler og bygge et tillittsforhold. Får man beskjed om at 6 timer er det du får vil folk automatisk lukke seg. Hvem vil rive av et plaster på et verkende sår uten å få nok tid til å lege det? 
Det er trist og skremmende at folk ikke skal få hjelp. 
 

Anonymkode: 445b1...afb

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Enig i det forfatter skriver, det er ikke antall konsultasjoner som sier noe om effekten av behandlingen. 
De stakkars psykologene som jobber der er nok rammet av omsorgstretthet, og orker ikke gå i dybden. Det blir fort overflate snakk og generelle råd om å laste ned apper osv.  Folk som kommer til dps har kanskje en stor bagasje og har hanglet i årevis, og når det først smeller trenger man tid. 
Man må ta tiden til hjelp, og ha jevnlige behandlinger over tid. Man er kanskje ikke klar for eller er bevisst på selv hvor skoen trykker. 
fortrengte overgrep f eks. Kan komme frem etter hvert som behandlingen utvikler seg. Man skal jo også bli kjent med behandler og bygge et tillittsforhold. Får man beskjed om at 6 timer er det du får vil folk automatisk lukke seg. Hvem vil rive av et plaster på et verkende sår uten å få nok tid til å lege det? 
Det er trist og skremmende at folk ikke skal få hjelp. 
 

Anonymkode: 445b1...afb

Enig. Dessuten  så blir det vanskelig for psykologen å forstå pasienten når psykologen får så kort tid. Slet selv med at psykologene slet med å forstå meg da de kun hadde noen få timer med meg. For min del endte det med at psykologene trodde situasjonen var verre enn den var. Men det kan selvsagt gå andre veien også at psykologene undervurderer situasjonen. 

Anonymkode: 2e5e3...b9b