Fikk du EGENTLIG hjelp på DPS?

[AnonymBruker]

Nei. Jeg ble ikke noe bedre av dps. Kun værre.

Anonymkode: 25445...7ef

[AnonymBruker]

Nei. Dårlig erfaring med dps, jeg har funnet ut at avtalespesialister passer bedre for meg.

Anonymkode: a049f...762

[AnonymBruker]

Jeg lever med store og funksjonshemmende konsekvenser av psykisk sykdom, men Dps er det siste stedet jeg oppsøker for hjelp. De behandler mennesker fullstendig uverdig sånne steder og er ikke åpne  for at det som hjelper for noen, er som å helle bensin på bål for andre. Det koker også av folk som burde hatt forbud mot å jobbe med mennesker sånne steder. Unngår heller bare det aller meste enn å noensinne ha noe med psykiatrien å gjøre igjen.

Anonymkode: 2cce4...9b8

[AnonymBruker]

Jeg fikk ikke hjelp fra DPS. Likte ikke hun som vurderte meg heller. Jeg har en fysisk diagnose, et syndrom. Hun snakket bare om det, hvordan det kan påvirke. Dro flere paralleller til sin egen fysiske diagnose og hvordan det hadde påvirket henne. Jeg følte at hun snakket mest om seg selv. Mitt syndrom påvirker i liten grad min psyke. Det har også blitt bekreftet senere av en psykiater. Selvfølgelig kan det ha noe å si, men det absolutt ikke hovedårsaken. Jeg prøvde å fortelle det, men hun prøvde liksom å dytte det på meg likevel. Heldigvis så hun at jeg var "for syk" for DPS og at jeg måtte ha lengre og dypere behandling enn de kunne gi. Jeg fikk da privat psykiater med driftsavtale.

 

Ei venninne av meg har derimot hatt gode erfaringer, så det er nok veldig individuelt

Anonymkode: 3994e...eb6

[AnonymBruker]

Jeg gikk på depresjonsmestringskurs på DPS som jeg fikk god hjelp fra! Jeg er også fornøyd med at det var kort ventetid der. Det er vanskeligere å behandle psykisk sykdom enn fysisk, så at noen har dårligere erfaring betyr ikke at alle jevnt over har det. Og så har lite lite tro på at det bidrar positivt på den psykiske helsen å være med i en gruppe «mot» DPS på Facebook - blir det ikke lett at man trekker hverandre ned med elendighetsbeskrivelsene?

Anonymkode: efd57...39a

[AnonymBruker]

Jeg fikk god hjelp. Det tok litt tid før det begynte å "virke" og det var tung og tøff jobbing. Så sluttet han jeg gikk hos. Har startet hos en annen nå, om jeg får fortsatt bedring der gjenstår å se.

Det kan jo være interessant å vite om pasientene føler at de fikk god hjelp eller ikke, for all del. Men det at en pasient sier at de ikke fikk god hjelp må ikke bety at hjelpen de fikk var dårlig. Man må ha ganske god selvinnsikt for å kunne vurdere noe sånt, og det er det ikke alle med psykisk sykdom som har.

Anonymkode: cb7d9...f92

[AnonymBruker]

Jeg vil vel si jeg ble verre, heller enn bedre, begge ganger. Den første gangen ble jeg definitivt ikke tatt på alvor og de klandret meg for en voldtekt jeg var blitt utsatt for, rotet bort detaljerte brev de ba meg skrive om overgrepet og gadd ikke engang å prøve å finne det igjen så gud vet hvilke hender det er havnet på, snuste og gravde og kom med sensasjonspregede spørsmål om hvordan min samboer greier å ha sex (pga funksjonshemming) hver eneste time og alt var så uprofesjonelt at jeg blir helt satt ut av å tenke på det. Jeg klagde og ba om å få bytte behandler, men det skjedde ingenting. Heldigvis flyttet jeg.

Sist gang jeg var på DPS gikk ganske greit, det, fram til behandleren min skulle ha et siste drøftingsmøte med sine veiledere og en av dem fikk det for seg at jeg jo måtte ha en diagnose selv om hen som hadde brukt et år på å snakke med meg og utrede meg mente jeg var fullstendig frisk. "Det er faktisk ikke lov å skrive ut noen uten å sette en diagnose". Deres forslag var derfor hypokondri, paranoid personlighetsforstyrrelse eller bipolar lidelse. Litt sånn spredd over hele fjøla, altså. Grunnen til utredningen var et fysisk symptom jeg hadde som kunne ha en psykisk forklaring, men som ble diagnostisert (klar og tydelig fysisk diagnose), medisinert og forsvant før jeg rakk å få min første time hos psykolog. Papiret angående den diagnosen nektet de å ta imot både fra meg og fra spesialisten som diagnostiserte meg. Det hele endte i en gedigen Kafka-lignende prosess hvor jeg fikk kastet den ene løgnen etter den andre etter meg, hvor jeg ble beskyldt for å ha nektet å ta imot behandling (selv om jeg møtte til hver eneste time og gjorde alt hjemmearbeid) og hvor jeg ble innkalt på møte etter møte (hvor jeg ble nektet å ha med en person som støtte og senere beskyldt for å nekte å ta med noen), fikk ubehagelige telefoner fra alle de involverte behandlerne hvor de brukte psoriasisen min som begrunnelse for at jeg måtte være hypokonder og styrte på. Jeg vet ikke helt hva som skjedde underveis der, men det var tydelig en kamp mellom psykologen min og hens overordnede og jeg havnet mellom barken og veden siden drakampen endte med å dreie seg om meg og min diagnose (eller ikke diagnose). Heldigvis har jeg lydopptak av både inntaksmøte, 43 terapitimer, alle møtene og samtlige telefoner (over 26 timer samtale fordelt på 38 telefoner, alle fra samme firedagersperiode. Fire av samtalene mottok jeg etter elleve på kvelden), så jeg slipper å sitte her og lure på om det var jeg som var gal og ikke de, men det gjorde noe med meg. Så selv om jeg ifølge utredningen var psykisk frisk og jeg faktisk endte uten noen diagnose, føler jeg meg ikke psykisk frisk nå. All mobbing fra barneåra ble dratt opp igjen siden disse terapeutene oppførte seg på samme måte, jeg føler det må være noe feil med meg siden de følte de kunne behandle meg sånn og jeg har nå jevnlig begynt å tvile på både hukommelsen min og min egen virkelighetsoppfatning. For det som skjedde var nesten for utrolig til å være sant og jeg greier fortsatt nesten ikke å tro på at det faktisk skjedde, men det gjorde det. Jeg har snakket med advokat og denne har hørt gjennom det meste av materialet mitt og mener jeg absolutt bør gå videre med dette, men jeg orker ikke. Jeg orker ikke tanken på å dra opp dette på nytt. 

Anonymkode: 89f75...9fb

[AnonymBruker]

Nei. Hadde psykolog som gikk bak ryggen min da jeg var på mitt laveste med blant annet depresjon etter å ha fått baby (I tillegg til andre diagnoser.) Hun hadde en annen psykolog inne uten å informere meg en dag jeg kom. En for å sitte og følge med. Det var veldig ubehagelig og jeg mistet all tillit. Det verste var dog at hun mente jeg åpenbart var veldig syk siden hun gjorde det, men avsluttet vårt samarbeid etter nøyaktig to år, uten å vise til hvor jeg ellers kan få hjelp. Alt i alt var jeg nok for dårlig for dps men fikk ikke noe annet tilbud.

Anonymkode: 08a9d...b69

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk på depresjonsmestringskurs på DPS som jeg fikk god hjelp fra! Jeg er også fornøyd med at det var kort ventetid der. Det er vanskeligere å behandle psykisk sykdom enn fysisk, så at noen har dårligere erfaring betyr ikke at alle jevnt over har det. Og så har lite lite tro på at det bidrar positivt på den psykiske helsen å være med i en gruppe «mot» DPS på Facebook - blir det ikke lett at man trekker hverandre ned med elendighetsbeskrivelsene?

Anonymkode: efd57...39a

Hei, jeg var nok litt uklar. Det er ikke en gruppe «mot DPS» Det er ei stor gruppe som handler om psykisk helse. 
Selvsagt får noen hjelp der, men synes du ikke kronikken og innleggene i denne tråden forteller at noe er galt?

Anonymkode: 933b3...84f

[AnonymBruker]

Har fått mye hjelp av dps over flere år. Har bare gode ting å si om mine opplevelser med flere behandlere og behandlingssteder over 15 år. 

Anonymkode: 9823e...8bc

[AnonymBruker]

Nei. Det er for lite kunnskap, for mye prat og for lite behandling. Plutselig får jeg beskjed om at de vurderer å avslutte behandlingen og da forverres symptomene mine. Da får jeg flere timer før jeg får samme beskjed igjen. Ond sirkel. Jeg hadde en behandler der tidligere som faktisk ga meg behandling og kjempet for meg, men han sluttet dessverre. 

Anonymkode: 7d04a...403

[Silva Pluvialis]

.
 

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Det første året fikk jeg ikke hjelp i det hele tatt, ble faktisk verre av å gå der. Vurderte å slutte flere ganger. Behandleren og jeg hadde veldig dårlig kjemi. Så fikk jeg byttet og da fikk jeg endelig hjelp, god hjelp! Så jeg tror det er mye personavhengig, hvem man får som behandler. Men det er klart det hjelper ikke at noen får kun noen få timer også ut.

Anonymkode: ed089...b27

[AnonymBruker]

DPS finner ut av diagnoser. De papirene var greit å ha senere. Skjønt de glemte å opplyse meg om dem så det gikk et par år før jeg oppdaget det.. men hjelp ..  nei. En annen gang etter å ha vært utredet for en annen diagnose så fikk jeg medisiner. Det var nyttig. Men det er det eneste. Ingen kjemi med behandlere. Jeg blir riktignok ikke lenge nok til å bli noe kjent med dem og er heller ikke særlig kontaktsøkende. Hadde ikke kjent dem igjen om jeg hadde møtt dem igjen. Døgnenheten var skuffende. Der skjedde lite annet enn å sove. Sove er vel og bra, men jeg trodde det skulle være masse samtale med spesialister på et sånt sted. Kanskje helt urealistisk å tro det. 

Anonymkode: bbbd4...c1f

[n_97]

Nei ganske lite. Har gått både på vanlige dps og en spesialist-dps for funksjonshemmede. Utredningen var lite grundig begge steder, på spesialist enheten nevnte de adhd som diagnose men utredet meg av en eller annen grunn ikke, så jeg gikk mange år uten behandling. I tillegg fylte de ikke ut søknaden om aap riktig, så jeg fikk ikke det jeg skulle ha (nav har etterbetalt). Videre var de aldri i direkte kontakt med den skjermede attføringsbedriften jeg var i og formidlet informasjon om tilrettelegging, heller ikke da jeg rapporterte at de ikke fulgte anbefalingene deres. Et par år senere var jeg til samtale hos en seniorkonsulent i en spesialistenhet i Nav som sa at jeg ikke skulle vært i skjermet virksomhet i det hele tatt... Burde jeg klage på den spesialist-dpsen? (er noen år siden jeg gikk der, så antakelig foreldet) 

Endret 20. august 2020 av n_97

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Jeg har mye godt å si om DPS. Jeg ble utredet og henvist videre til mange gode tilbud. Jeg ble forstått og anerkjent, men også utsatt for et massivt tillitsbrudd som gjorde at jeg følte meg fullstendig sviktet. Jeg skal aldri tilbake til DPS igjen. 
 

Kan du fortelle mer om dette tillitsbruddet, når skjedde det?

Anonymkode: 8b9d2...ae5

[AnonymBruker]

Litt kjipt at den enste behandlingen jeg ble tilbudt  siste runde der var gruppeterapi. Jeg sa at det ikke ville bli aktuelt. De timene jeg fikk der da var for å overtale meg til netopp gruppeterapi...  bortkastet tid for begge parter. 

Fant en privat psykiater som er fantastisk. 

Anonymkode: bbbd4...c1f

[AnonymBruker]

Har fått god hjelp - først av en godt voksen kvinnelig sosionom, som hadde skikkelig attitude. Det hadde ikke jeg, men hun «peppet meg opp» og hjalp meg ut av depresjonen.

I andre runde fikk jeg hjelp av en psykologstudent, som jeg også har mye pent å si om. 

Har ikke lest kronikken det refereres til i denne tråden, men det er åpenbart at DPS har kapasitetsproblemer. Er også sikker på at det finnes dårlige behandlere der, men jeg har vært heldig med de to jeg har hatt. Livet mitt hadde nok blitt vesentlig kortere dersom det ikke var for dem.

Anonymkode: c07ea...080

[AnonymBruker]

Nei fikk ingen hjelp. Gikk fra å være helt frisk til å plutselig havne i en personlig krise og fikk en forvirringstilstand, med høy angst og dyp sorg. Troppet opp hos DPS etter akutthenvisning fra fastlege etter at jeg tryglet fastlegen om det, var i en kort samtale og ble avvist av DPS med at "jeg så frisk ut" og hadde et liv som ikke tilsa mine beskrivelser. Altså, jeg ble ikke trodd. Er det noen som aner hva det koster et vanligvis friskt menneske å rope etter akutt hjelp og innleggelse på psykiatrisk avdeling? For å si det slikt, det står ikke akkurat øverst på ønskelisten. Men jeg måtte det, og fikk et grusomt kaldt avslag. 

Etter ny henvisning fra fastlege endte jeg tilslutt med psykologoppfølging hos DPS poliklinikk. Det ga meg ingenting, ble ikke hørt, og jeg følte meg "mistenkeliggjort" hele tiden (at jeg ikke skulle vært der i det hele tatt). Ingen hjelp altså. Ingen støtte. Ingen forklaringer. Ingen verdens ting. Avbrøt behandlingen etter 4 ganger, ettersom det fikk meg til å føle meg verre. 

Likevel mener psykiatrien at dem selv er kjernen i alt av sykdomsbehandlinger i dag, både somatisk og psykisk. Kognitiv atferdsterapi skal være løsning for "alt", i følge psykiatrien. Piss meg i øret. Psykiatrien fungerer ikke, og hindrer somatisk helsevesen å utvikle seg. 

Men en venninne av meg har klippekort på innleggelsespostene. Bare hun føler seg litt nedstemt så tar hun seg 3-4 uker på døgnpost. 

Sånn er det. Gamle kjente kan få "behandling" (merk: oppfølgning), nye blir avvist momentant. 

Anonymkode: 9bd66...539

[AnonymBruker]

Jeg er veldig fornøyd, blir fulgt godt opp. 

Anonymkode: 0f945...742