Du som lever med en som har ADD/ADHD

[AnonymBruker]

Hvor mye hjelper du partneren din med? Min har veldig høye forventninger til meg og hva jeg skal hjelpe han med, begynner å bli litt lei av det. I starten synes jeg det var fint å være litt «hønemor» og passe på han (innenfor rimelighetens grenser), men å drive og huske på at han trenger hjelp nå når vi har barn, begynner å tære på.

Anonymkode: 9442c...a18

[AnonymBruker]

Min eks hadde adhd, utro og skylder på medisinen sin og diagnosen sin

roter vekk penger, betaler ikke regninger skyldte på diagnosen sin

Anonymkode: 4f2e7...859

[AnonymBruker]

Roter med penger, mister kontroll på fylla, var utro, mye sinneproblemer, hjelper ikke til hjemme. 

Jeg hadde i utgangspunktet ikke noe dårlig inntrykk av folk med adhd. Nå vil jeg aldri være sammen med noen med adhd igjen. 

Anonymkode: c4507...97c

[AnonymBruker]

Det var jo veldig negative opplevelser dere 2 har hatt. Vil tørre å påstå den oppførselen handler mere om generell menneskelig karakterbrist enn akkurat ADHD/ADD. Min mann er en mann med høy moral og samvittighetsfølelse. Føler meg veldig trygg på at han ikke er utro. Vet ikke helt når han skulle få tid til det og hadde han gjort det er han for surrete til at han hadde klart å skjule det... Regningene er det jeg som styrer med for å si det sånn.. Ingen andre med erfaring her, eller som kanskje har ADHD selv som vil si noe om temaet..?

TS

Anonymkode: 9442c...a18

[AnonymBruker]

Jeg er gift med en mann med ADHD. Han er litt surrete. Tenner litt vel lett på pluggene, men til gjengjeld så er han flink til og se sine egne "feil", sier alltid unnskyld om han har vært litt urettferdig. Han skylder aldri på medisiner, har en ekstrem mengde empati. 

Jeg hjelper han med svært lite i hverdagen, bortsett fra og få han opp om morgenen. 

Hos oss er det også jeg som tar meg av regninger, ikke fordi han ikke kan, men fordi han surrer en del siden det er kaos/tankekjør i hode hele tiden.

Har svært få negative erfaringer med adhd, han er ryddig, liker og lage mat, holder orden rundt seg. Han er vel og merke veldig utadvendt, noe jeg ikke  er, så det kan bli litt slitsomt 😅

Anonymkode: cda55...b2f

[AnonymBruker]

Min mann har ADHD, ikke diagnose men trenger ikke gå til legen for å si det sånn. Han er ikke interessert i medisiner så hva gjør diagnosen for forskjell da? Han er som han er. I begynnelsen var jeg fascinert av hans energi da jeg er ekstremt lavenergi. Følte jeg trengte noen som kunde få i gang meg. Men oj! Jeg blir bare mer sliten av han 😂😂 han trenger hjelp med mye! Han betaler sine to- tre regninger, støvsuger og tar oppvask. Men han trenger hjelp med alt annet som krever fokus eller læring. Han er dårlig på å huske ting, så må si ting flere ganger og samtidig huske for han. Montere møbler og å lære seg nye ting er noe annet jeg må gjøre eller hjelpe han med. Han tar kurs i språk nå og jeg må gjøre alle lekser med han. Han klarer ikke å komme I gang og han klarer ikke å beholde fokuset på det han skal fokusere på.  Merker at når han ikke får brukt energien sin så går det dårligere med det meste, også å holde en normal konversasjon og å høre på hva andre sier. Hjelper med 2-3 timer trening/ løping. Han må være aktiv flere timer hver dag ellers går  samlivet dårlig. Vi har ikke barn men vi prøver på å få et. 

jeg hadde ønsket at han kunde få hjelp med å finne metoder for å klare av sin hverdag selv men han er som sagt ikke interessert. 

Anonymkode: ea6ee...a1f

[AnonymBruker]

Interessant tråd. Jeg har de siste to årene sterkt mistenkt at det er DETTE som er greia med mannen min, som jeg har vært sammen med i 20 år... Men jeg tør ikke helt foreslå utredning for ham, redd han blir sint. så vet ikke helt hvordan han kan få hjelp.

dette er tegnene; blir fort hissig, problemer med å regulere raseri (har skjedd at han har ødelagt ting, blir verbalt stygg og har tom gått løs på meg i krangler), lese-/skrivevansker (som jo mange har i den gruppa)- men har likevel tatt solid utdanning (med en del hjelp fra meg), surrete, roter mye hjemme, glemmer regninger (jeg styrer betalinger og har excelark), ukonsentrert, mister lett fokus på virkeligheten (mye bruk av mobil/ipad og tv, virker som har roer seg ned med filmer osv), trenger å få utløp for energi med trening (men bortsett fra det har han ikke noen hyperaktiv atferd), litt impulsiv, lat mtp husarbeid (men lager mye mat), shopper for mye, drikker for mye når han er ute, "glemmer å melde fra" om f.eks at han drar på nach, som har skapt mye sinne hos meg), fikler mye med ting, tidvis søvnproblemer, en del road rage, eksternaliserer mye (alt er alle andre sin feil, men har blitt bedre på dette og også sinneregulering etter terapi/parterapi), og kan få helt hangup på visse temaer (kosthold, polititske saker).

Han er generelt jovial, hyggelig og empatisk, men en periode da han var delvis deprimert, gjorde han hele verden til fiende, og spesielt meg. alt var galt med meg, han ble sint , kald og fiendtlig. Viste seg at han hadde forelsket seg i en annen og hatt en fling, hadde opprinnelig aldri trodd det om ham. Er litt adhd-tendenser i familien, broren og nevøen hans f.eks, trolig også mor.

Anonymkode: 8d790...e94

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Interessant tråd. Jeg har de siste to årene sterkt mistenkt at det er DETTE som er greia med mannen min, som jeg har vært sammen med i 20 år... Men jeg tør ikke helt foreslå utredning for ham, redd han blir sint. så vet ikke helt hvordan han kan få hjelp.

dette er tegnene; blir fort hissig, problemer med å regulere raseri (har skjedd at han har ødelagt ting, blir verbalt stygg og har tom gått løs på meg i krangler), lese-/skrivevansker (som jo mange har i den gruppa)- men har likevel tatt solid utdanning (med en del hjelp fra meg), surrete, roter mye hjemme, glemmer regninger (jeg styrer betalinger og har excelark), ukonsentrert, mister lett fokus på virkeligheten (mye bruk av mobil/ipad og tv, virker som har roer seg ned med filmer osv), trenger å få utløp for energi med trening (men bortsett fra det har han ikke noen hyperaktiv atferd), litt impulsiv, lat mtp husarbeid (men lager mye mat), shopper for mye, drikker for mye når han er ute, "glemmer å melde fra" om f.eks at han drar på nach, som har skapt mye sinne hos meg), fikler mye med ting, tidvis søvnproblemer, en del road rage, eksternaliserer mye (alt er alle andre sin feil, men har blitt bedre på dette og også sinneregulering etter terapi/parterapi), og kan få helt hangup på visse temaer (kosthold, polititske saker).

Han er generelt jovial, hyggelig og empatisk, men en periode da han var delvis deprimert, gjorde han hele verden til fiende, og spesielt meg. alt var galt med meg, han ble sint , kald og fiendtlig. Viste seg at han hadde forelsket seg i en annen og hatt en fling, hadde opprinnelig aldri trodd det om ham. Er litt adhd-tendenser i familien, broren og nevøen hans f.eks, trolig også mor.

Anonymkode: 8d790...e94

Alt jeg har markert med feit er ting som karakteriserer mannen min og i tillegg til det jeg skrev i forrige post. Vi ser etter en større bolig nå kun så vi kan sove på forskjellige rom og så vi kan komme oss i fra hverandre når han blir verbalt stygg. Dessuten må mannen ha en walk in closet så han kan ha plass til klærne hans. Klær er «gamle» når de er brukt 10 ganger. Heldigvis går det ikke utover økonomien fordi han kjøper på salg, men jeg må hjelpe han med å regulere dette. Og ja, alt er min feil eller noen annen sin feil. Dette er også noe han trenger hjelp med å forstå og tenke annerledes om. Hans søster er også hyperaktiv. 

Anonymkode: ea6ee...a1f

[AnonymBruker]

Jeg har add og er dame.

Min samboer har kontroll på regningene, og jeg overfører fast beløp til han vær mnd.

Jeg trenger ikke mye hjelp fra han. Skriver ned ting i boken min og bruker telefonen. Da har jeg kontroll.

Husarbeid gjør vi like mye.

Kan slite med følelsene mine noen ganger men det går alltid over.

Det viktigste for meg er at jeg er ekstremt nøye med med livsstilen min. Masse masse trening og sundt kosthold. Søvn. Rutiner.  Også medisinen. 

Han sier han elsker meg, at han ikke har møtt noen med så mye kjærlighet som jeg har. Han sier jeg er smart og kan veldig mye. Kreativ og villig til å lære nye ting og utfordre meg.  Sier også at jeg har masse energi og stråler som en sol.

Syns det er dumt at mange er negative til den diagnosen, alle er forkjellig. Finnes folk uten den diagnosen som bare gir blaffen i alt.

Jeg ser på min ADD som superkrefter. For det er super krefter hvis du lærer å kontrollere den. 

 

 

 

 

Anonymkode: a6928...0d0

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne og fikk diagnosen i voksen alder. Nå er jeg medisinert og alt fungerer så mye bedre. Er roligere, mer samlet, planlegger realistisk, mer avslappet, bedre søvn, klarer å gjøre husarbeid og andre oppgaver før det blir helt krise, og ikke minst; ingen raseri og sinneproblemer lenger.

Utfordringer før medisinering: Regninger har alltid vært vanskelig, ikke fordi jeg ikke har penger, men jeg bare "klarer ikke". I perioder fikser jeg det fint. Mens i andre perioder går alt til inkasso. Alt jeg gjør gjøres i skippertak. Så huset er enten bomba eller kjemperyddig. Veldig mye "alt eller ingenting" innstilling på det meste i livet. Vansker med å kontrollere aggresjon, og mye sinneproblematikk hjemme. Aldri på jobb, der har jeg alltid hatt kontroll, men med flere perioder med lange sykemeldinger pga utbrenthet. For det krever så mye energi å "være på topp".

Tankekjør, depresjoner og en evig følelse av å underprestere. Og dermed overpresterer jeg. Hvis jeg ikke er flinkest eller best så plager det meg. I samlivet førte dette til  krangler og at jeg kontrollerte alt samboer gjorde. Og jeg måtte alltid ha rett og alltid ha ting på min måte. 

Fordeler? En enorm arbeidskapasitet i gode perioder, utadvendt, sosial, omgjengelig, glad i mennesker, empatisk, følsom, hjelpsom og jeg er en person folk kan stole på. En "fikser". Når jeg får dilla på noe (oppussing, håndarbeid osv) så blir jeg kjempeopptatt av det. Alt annet blir litt uviktig. Mat, søvn etc. Men får gjort mye i "hyperfokus"perioder. 

 

Som sagt, mye av dette er langt bedre nå. Medisinen hjelper meg til å roe ned tankekjøret og hemmer impulsene. Men det å få diagnosen og forstå mine utfordringer, samt å få hjelp til å endre mønstre, har også vært nødvendig. Tidligere føltes livet ofte håpløst, for jeg følte alltid at det var noe galt med meg (hvorfor fikser jeg ikke vanlige hverdagslige ting slik alle andre gjør?!) men jeg ante ikke hva. 

 

Anonymkode: 2b617...b46

[AnonymBruker]

Jeg er dame med ADD, ble diagnosert for et år siden så jeg har fremdeles ikke oversikt over hva som er ADD, og hva som er personlighet eller evner og dårlige vaner. 

Jeg har ikke bilsertifikat, da hjerneforstyrrelsen min er på sitt verste i stille stunder. Da jeg hadde håp om lappen og øvelseskjørte, så kjørte jeg oppå fortau og tok dumme avgjørelser om og om igjen. Ga derfor opp lappen. Så mannen må alltid kjøre, og ofte plukke opp ting på vei fra jobb osv. 

Ellers hjelper han meg lite tror jeg? Vi snakker ofte om at han må hjelpe meg å stå opp, men han er så sykt dårlig på det😂 det hender jeg blir "sur" de dagene han ikke gjør det og jeg blir liggende til kl 11-12, men så fort jeg får i meg frokost og medisiner, så forsvinner det og jeg klandrer han aldri for det. Det er jo ikke jobben hans, og jeg tenker det må være vanskelig å deale med når man skal på jobb. Jeg snakker saklig og tydelig i søvne, og lurer han til å tro jeg er våken. Siden hjernen min er overaktiv og ofte i escape-modus, har den visst lært seg dette for å la folk la meg sove lenger. En av de største frustrasjonene jeg har. 

Jeg vil minne om at disse hjerneforstyrrelsene ikke skaper destruktive personlighetstrekk som mange har listet opp lenger oppe. Det er arv og miljø som skaper drittsekker. Men også å bli misforstått, dømt og straffet for forstyrrelsen, kan gjøre en person bitter, usikker, ute etter å teste, egoistisk osv. 

Selv er jeg svært lojal, rolig, vennlig og omtenksom, ikke ute etter å finne stimuli og rus som er skadelig (man er alltid ute etter stimuli med forstyrrelsen, man må finne gode måter å få det på, jeg har håndverk, nikotin (ikke bra men skader ikke andre) og mobilspill). Og jeg skylder aldri på tilstand eller medisiner, hvis jeg skuffer noen så sier jeg enten unnskyld, eller takk "for at du ventet/ville/gjorde etc", for at den andre skal føle seg så viktig som den er for meg, og så snur jeg fokuset på den andre personen, hvordan den har det, hva den trenger osv. Ingen vits i å dvele og forklare og forsvare seg, best å komme frem til gode stunder sammen. 

Økonomi har vi på automatisk trekk, om det skulle dukke opp regning i posten så betaler vi med en gang. Mannen vil gjerne utsette regninger, men jeg krever umiddelbar handling. Noe jeg lærte gjennom årene, lenge før jeg fikk diagnosen, er UMIDDELBAR handling, ellers blir det ikke gjort. Dette er ikke like lett for alle med diagnosen. Noen ganger blingser jeg også på det. Men det har reddet meg mange ganger. 

Ellers gjør jeg "alt" husarbeid, det har vi avtalt. Han hjelper selvsagt her og der. Vi syns det er romantisk å rydde/vaske sammen og har gjerne ordleker eller klovner og ler underveis. 

Jeg lager mat, men i perioder sliter jeg med mat og må ha avstand, da gjør han det og jeg velger å spise det plaine han lager uten å syte. ADD kan gi tvangstanker, jeg får de i perioder om mat; jeg kritiserer maten, går i sirkel om hva jeg kanskje har lyst på og hvilke grønnsaker som passer med hvilket kjøtt og krydder, alt mens jeg sitter stille i sofaen og en skulle tro jeg var Buddha selv. Hyperaktiviteten utspiller seg for det meste på innsiden hos de med ADD, mens det kan vise seg kroppslig i ADHD. 

Nå har jeg skrevet litt forskjellig og mye som egentlig ikke svarer på spørsmålet ditt. Så til slutt vil jeg bare si: kjæresten din har ikke en sykdom, og er ikke syk. ADHD er heller ikke en lidelse. Det er en forstyrrelse. Hjernen hans fungerer ikke optimalt. Det betyr ikke at han er funksjonshemmet, kvalifisert til umyndighet eller hjelpetrengende (dog vi er hjelpetrengende dersom vi ønsker å nærme oss mer normal hjernefunksjon, da er medisiner og terapi en mulig hjelp). Han kan mye, men han må finne utav HVORDAN. 

F. Eks så kan jeg ikke ha en vanlig jobb. Jeg har hatt mange og feilet stort, dette før diagnosen. Så da gjør jeg småjobber her og der. Er flink i mye, så en dag jobber jeg med snekring, mens en annen dag er jeg barnevakt, eller lager et plagg på bestilling. Det gir sinnsykt lite penger og jeg føler meg låst. Men det er per nå eneste måten jeg kan være selvstendig og bidra til huset uten å måtte søke uføretrygd, noe som kjennes utålelig for meg. Jeg kan jo jobbe, jeg må bare ha det på en måte der det ikke er konstant skuffelse og nederlag fordi jeg forsov meg eller glemte ting eller kjenner jeg må gå tidlig ellers bryter jeg ut i hysterisk gråt. Medisiner hjelper på visse ting, men jeg blir ikke plutselig et perfekt supermenneske. Men jeg prøver så godt jeg kan å være et kjærlig og nyttig menneske. Jeg har ingen som kan sabotere for meg med å slenge penger eller tjenester etter meg, da hadde det vært lett for meg å bare legge meg ned og aldri ta ansvar. Så jeg anbefaler å fjerne putene under armene og kosebamsen. Enten blir han takknemlig for at du bryr deg og forventer bedre av han, eller så blir han ufyselig og manipulerer deg til dårlig samvittighet, men da vet du at han bare bruker deg, og da kan du regne med at du ikke er kjæresten hans, men et objekt og et verktøy. 

Anonymkode: 22a4e...d2f

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er dame med ADD, ble diagnosert for et år siden så jeg har fremdeles ikke oversikt over hva som er ADD, og hva som er personlighet eller evner og dårlige vaner. 

Jeg har ikke bilsertifikat, da hjerneforstyrrelsen min er på sitt verste i stille stunder. Da jeg hadde håp om lappen og øvelseskjørte, så kjørte jeg oppå fortau og tok dumme avgjørelser om og om igjen. Ga derfor opp lappen. Så mannen må alltid kjøre, og ofte plukke opp ting på vei fra jobb osv. 

Ellers hjelper han meg lite tror jeg? Vi snakker ofte om at han må hjelpe meg å stå opp, men han er så sykt dårlig på det😂 det hender jeg blir "sur" de dagene han ikke gjør det og jeg blir liggende til kl 11-12, men så fort jeg får i meg frokost og medisiner, så forsvinner det og jeg klandrer han aldri for det. Det er jo ikke jobben hans, og jeg tenker det må være vanskelig å deale med når man skal på jobb. Jeg snakker saklig og tydelig i søvne, og lurer han til å tro jeg er våken. Siden hjernen min er overaktiv og ofte i escape-modus, har den visst lært seg dette for å la folk la meg sove lenger. En av de største frustrasjonene jeg har. 

Jeg vil minne om at disse hjerneforstyrrelsene ikke skaper destruktive personlighetstrekk som mange har listet opp lenger oppe. Det er arv og miljø som skaper drittsekker. Men også å bli misforstått, dømt og straffet for forstyrrelsen, kan gjøre en person bitter, usikker, ute etter å teste, egoistisk osv. 

Selv er jeg svært lojal, rolig, vennlig og omtenksom, ikke ute etter å finne stimuli og rus som er skadelig (man er alltid ute etter stimuli med forstyrrelsen, man må finne gode måter å få det på, jeg har håndverk, nikotin (ikke bra men skader ikke andre) og mobilspill). Og jeg skylder aldri på tilstand eller medisiner, hvis jeg skuffer noen så sier jeg enten unnskyld, eller takk "for at du ventet/ville/gjorde etc", for at den andre skal føle seg så viktig som den er for meg, og så snur jeg fokuset på den andre personen, hvordan den har det, hva den trenger osv. Ingen vits i å dvele og forklare og forsvare seg, best å komme frem til gode stunder sammen. 

Økonomi har vi på automatisk trekk, om det skulle dukke opp regning i posten så betaler vi med en gang. Mannen vil gjerne utsette regninger, men jeg krever umiddelbar handling. Noe jeg lærte gjennom årene, lenge før jeg fikk diagnosen, er UMIDDELBAR handling, ellers blir det ikke gjort. Dette er ikke like lett for alle med diagnosen. Noen ganger blingser jeg også på det. Men det har reddet meg mange ganger. 

Ellers gjør jeg "alt" husarbeid, det har vi avtalt. Han hjelper selvsagt her og der. Vi syns det er romantisk å rydde/vaske sammen og har gjerne ordleker eller klovner og ler underveis. 

Jeg lager mat, men i perioder sliter jeg med mat og må ha avstand, da gjør han det og jeg velger å spise det plaine han lager uten å syte. ADD kan gi tvangstanker, jeg får de i perioder om mat; jeg kritiserer maten, går i sirkel om hva jeg kanskje har lyst på og hvilke grønnsaker som passer med hvilket kjøtt og krydder, alt mens jeg sitter stille i sofaen og en skulle tro jeg var Buddha selv. Hyperaktiviteten utspiller seg for det meste på innsiden hos de med ADD, mens det kan vise seg kroppslig i ADHD. 

Nå har jeg skrevet litt forskjellig og mye som egentlig ikke svarer på spørsmålet ditt. Så til slutt vil jeg bare si: kjæresten din har ikke en sykdom, og er ikke syk. ADHD er heller ikke en lidelse. Det er en forstyrrelse. Hjernen hans fungerer ikke optimalt. Det betyr ikke at han er funksjonshemmet, kvalifisert til umyndighet eller hjelpetrengende (dog vi er hjelpetrengende dersom vi ønsker å nærme oss mer normal hjernefunksjon, da er medisiner og terapi en mulig hjelp). Han kan mye, men han må finne utav HVORDAN. 

F. Eks så kan jeg ikke ha en vanlig jobb. Jeg har hatt mange og feilet stort, dette før diagnosen. Så da gjør jeg småjobber her og der. Er flink i mye, så en dag jobber jeg med snekring, mens en annen dag er jeg barnevakt, eller lager et plagg på bestilling. Det gir sinnsykt lite penger og jeg føler meg låst. Men det er per nå eneste måten jeg kan være selvstendig og bidra til huset uten å måtte søke uføretrygd, noe som kjennes utålelig for meg. Jeg kan jo jobbe, jeg må bare ha det på en måte der det ikke er konstant skuffelse og nederlag fordi jeg forsov meg eller glemte ting eller kjenner jeg må gå tidlig ellers bryter jeg ut i hysterisk gråt. Medisiner hjelper på visse ting, men jeg blir ikke plutselig et perfekt supermenneske. Men jeg prøver så godt jeg kan å være et kjærlig og nyttig menneske. Jeg har ingen som kan sabotere for meg med å slenge penger eller tjenester etter meg, da hadde det vært lett for meg å bare legge meg ned og aldri ta ansvar. Så jeg anbefaler å fjerne putene under armene og kosebamsen. Enten blir han takknemlig for at du bryr deg og forventer bedre av han, eller så blir han ufyselig og manipulerer deg til dårlig samvittighet, men da vet du at han bare bruker deg, og da kan du regne med at du ikke er kjæresten hans, men et objekt og et verktøy. 

Anonymkode: 22a4e...d2f

Når det gjelder bilkjøringen din handler ikke det om diagnosen. Alle jeg kjenner med add/adhd er de beste sjåførene. Inkludert meg. Det er mange med adhd som velger å jobbe som sjåfør. 

Så dette er noe kun du sliter med, ikke diagnosen din. 

 

Jeg vil anbefale deg å prøve å jobbe litt. En helgejobb feks. Det er bra for deg.

Anonymkode: a6928...0d0

[President Chimp]

Søsteren min har ADHD og skylder ofte på det når alt går til helvete. Selv mistenker jeg at jeg har ADD, men evner likevel å være veldig analytisk. 

Mange med disse diagnosene skylder på ADHD og føler seg dermed fritatt for alt ansvar. Det er fullstendig feil. Det å ha en slik diagnose betyr at man er fucked og må ta i et skikkelig tak for å fungere skikkelig. Det betyr masse innsats! Det betyr at man virkelig må jobbe med seg selv og ikke utelukkende la seg bli styrt av impulsene sine.

Struktur og orden er den eneste kuren mot ADHD/ADD.

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når det gjelder bilkjøringen din handler ikke det om diagnosen. Alle jeg kjenner med add/adhd er de beste sjåførene. Inkludert meg. Det er mange med adhd som velger å jobbe som sjåfør. 

Så dette er noe kun du sliter med, ikke diagnosen din. 

 

Jeg vil anbefale deg å prøve å jobbe litt. En helgejobb feks. Det er bra for deg.

Anonymkode: a6928...0d0

Jo det er pga diagnosen. Jeg har perfekt syn, og fungerer normalt i forhold til intelligens, logikk etc. Scoret også svært høyt på romfølelse og langsiktlig planlegging da jeg testet meg for diagnosen. Likevel kan jeg ikke konsentrere meg i bil, den ene fortau-hendelsen skjedde fordi øynene mine så en rar hatt på fotgjenger, liksom.

Det er visstnok en ekspert i USA som mener personer med diagnosen er en av de farligste i trafikken, da spesielt de umedisinerte. 

"Alle du kjenner" er forsåvidt ikke et godt argument for noe. Jeg vet selv når konsentrasjonen min flater ut, og det skjer spesielt i trafikken, også som passasjer. 

Jeg skaffer meg ikke helgejobb. 

Anonymkode: 22a4e...d2f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo det er pga diagnosen. Jeg har perfekt syn, og fungerer normalt i forhold til intelligens, logikk etc. Scoret også svært høyt på romfølelse og langsiktlig planlegging da jeg testet meg for diagnosen. Likevel kan jeg ikke konsentrere meg i bil, den ene fortau-hendelsen skjedde fordi øynene mine så en rar hatt på fotgjenger, liksom.

Det er visstnok en ekspert i USA som mener personer med diagnosen er en av de farligste i trafikken, da spesielt de umedisinerte. 

"Alle du kjenner" er forsåvidt ikke et godt argument for noe. Jeg vet selv når konsentrasjonen min flater ut, og det skjer spesielt i trafikken, også som passasjer. 

Jeg skaffer meg ikke helgejobb. 

Anonymkode: 22a4e...d2f

Ok. Alle er forkjellig, både de med diagnosen og dem som er uten diagnosen. Jeg har kjjørt bil flere mil vær eneste dag etter jeg tok lappen for over 10 år siden. Har bare fått skryt av min kjøring. Har kjørt til utlandet og på isglatte fjell. 

Folk med adhd kan faktisk fungere i jobb. Får du uføretrygd pga diagnosen? 

Beklager hvis jeg virker streng. Men jeg blir litt irritert når jeg leser hva folk sier om diagnosen. Legger alle under samme pledd. Jeg kjenner meg ikke igjen i mange ting som blir sagt. Alle med diagnosen er forkjellig.  Det har mye med personlighet også. 

Jeg syns du drar deg selv ned fordi du har den diagnosen og det er trist å lese. Du kan klare det du vil. Det du vil det får du til.

Anonymkode: a6928...0d0

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok. Alle er forkjellig, både de med diagnosen og dem som er uten diagnosen. Jeg har kjjørt bil flere mil vær eneste dag etter jeg tok lappen for over 10 år siden. Har bare fått skryt av min kjøring. Har kjørt til utlandet og på isglatte fjell. 

Folk med adhd kan faktisk fungere i jobb. Får du uføretrygd pga diagnosen? 

Beklager hvis jeg virker streng. Men jeg blir litt irritert når jeg leser hva folk sier om diagnosen. Legger alle under samme pledd. Jeg kjenner meg ikke igjen i mange ting som blir sagt. Alle med diagnosen er forkjellig.  Det har mye med personlighet også. 

Jeg syns du drar deg selv ned fordi du har den diagnosen og det er trist å lese. Du kan klare det du vil. Det du vil det får du til.

Anonymkode: a6928...0d0

Ja selvsagt er alle forskjellige! Hvor har jeg sagt at alle med diagnosen ikke kan kjøre? Jeg sier at JEG ikke kan. Jeg delte dette  på et internasjonalt ADHD/ADD-forum og spurte om det bare var meg som slet med dette, og ble så lettet da jeg så at så mange andre hadde det likt, f. Eks en mor som hadde fått spesiallaget en sykkel sånn at hun kunne ta med ungen ut på ærender osv, hun følte seg utilstrekkelig og det kjenner jeg meg sånn igjen i. Jeg kjenner kun 1 dame med ADD, hun er like gammel som meg og kan heller ikke kjører. Men jeg kjenner 2 menn med ADHD, og de har kjørt siden de var 18. Det er svært irriterende at folk skal komme og diskutere med meg at jeg tar feil, herregud jeg har jo psykiater slik som alle andre som får medisiner, og vi har snakket om dette flere ganger, og han har ikke reagert noe på det utenom at han forstår. 

Jeg unnskylder ikke noe med diagnosen, for meg er det bare deilig med en forklaring etter årevis med å hate meg selv for ting jeg ikke får til, uansett hvor mye jeg prøvde så falt det alltid mellom fingrene mine. Jeg tok en god utdanning og har bidratt mye til samfunnet gjennom frivillige tiltak og kulturlivet i min by, alltid vært en ildsjel. Men det var konstant stress med forsentkomminger, glemsomhet, at jeg skulle sette meg ned og skrive en mail og plutselig er klokka 2 om natta og jeg leser om en skuespillerinnes Oscarkjole i 1954.

Endelig gir det mening. Nå finner jeg muligheter og tilrettelegging, det er mange brikker som må på plass, for det har sannelig ikke vært lett. 

Hva får deg til å spørre om trygd? Jeg skrev jo at jeg jobber her og der? Altså, nei, jeg får ikke trygd.

Og jeg har ikke dratt meg selv ned som du skriver, faktisk skrev jeg at jeg er flink i mye, samtidig som jeg ser mine begrensninger, det kalles selvinnsikt. 

Anonymkode: 22a4e...d2f

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når det gjelder bilkjøringen din handler ikke det om diagnosen. Alle jeg kjenner med add/adhd er de beste sjåførene. Inkludert meg. Det er mange med adhd som velger å jobbe som sjåfør. 

Så dette er noe kun du sliter med, ikke diagnosen din. 

 

Jeg vil anbefale deg å prøve å jobbe litt. En helgejobb feks. Det er bra for deg.

Anonymkode: a6928...0d0

dette med road rage har jeg lest er faktisk ikke så uvanlig blant sjåfører med ADHD (hisse seg opp over andre sjåfører osv, klandre de rundt for situasjoner i trafikken, noe som kan føre til farlige situasjoner). selv om det er noe annet enn EVNEN til å kjøre bil. mannen min er også ganske flink til å kjøre, men han kjefter på alle bilister rundt seg, blir utålmodig, hard på gassen, skal kjøre forbi for en hver pris osv.

Anonymkode: 8d790...e94

[AnonymBruker]

På 20.8.2020 den 7.32, AnonymBruker skrev:

Hvor mye hjelper du partneren din med? Min har veldig høye forventninger til meg og hva jeg skal hjelpe han med, begynner å bli litt lei av det. I starten synes jeg det var fint å være litt «hønemor» og passe på han (innenfor rimelighetens grenser), men å drive og huske på at han trenger hjelp nå når vi har barn, begynner å tære på.

Anonymkode: 9442c...a18

Jeg har ADHD og forventer ikke at min partner skal "hjelpe meg" med noe. Vi hjelper hverandre, naturligvis. Men det skal ikke være sånn at jeg er avhengig av en annen person for å fungere. Vi med ADHD har ansvar for å finne mestringsstrategier som gjør at vi mestrer hverdagen. Noen bruker dessverre ADHD som 3n unnskyldning for å være lat og umoden. 

Anonymkode: 93277...c97

[AnonymBruker]

Han liker å ha kontroll så han tar seg av alle regninger og sånt. Der er han kjempeflink. Ellers er han ekstremt glemsk 🙈 jeg holder gjerne kontroll på ting han må huske på. Rotete er han også. Han ser bokstavelig talt ikke rot. Det hender jeg påpeker spesifikke ting og da rydder han det. Ellers tar jeg det som regel bare selv. Enklere sånn. 
Han eier ikke sosiale antenner og klarer ikke lese andre mennesker. Som regel så bryr jeg meg lite om det, folk får ta han som han er, men noen ganger forklarer jeg visse ting for han for å forhindre at det blir for mye irritasjon hos andre folk. 
 

Ellers er det jo alltid spennende å være kona hans 😂 men vet aldri hva neste påfunn blir liksom 😝

Anonymkode: 3355a...740

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: e7364...752