Samvær med far - igjen..

[mockinbird]

Vet jeg har "klaget" over mitt barns far her inne før, men: Nå fikk jeg melding fra h*n far at han mest sannsynlig ville komme til byen imorgen. (Bor 7-8 timers kjøring unna, det er 2 måneder siden han sist så ungen, som er 2 år) På spørsmål om hvor mange dager han ble: "Noen dager". På spørsmål om vi kunne sette opp en samværsavtale: "Han ville komme etter h*nnes formidagslur, på minuttet når han kom, kunne han ikke si. hvor lenge han ble, kom an på." Da jeg forklarte at ingen avtale førte til at jeg ble (som forrige gang) sittende hjemme hele dagen, i tilfelle pappa'n til barnet dukket opp, kom svaret: "Jeg fikk jo bare styre dagen min som jeg ville." Og det blir jeg jammen ta meg fristet til å gjøre og! (Nå skal det sies at jeg egentlig hadde planlagt å dra på hyttetur og et par dagsturer denne uken, men det må jo selvfølgelig droppes, ellers får jo ikke h*n se pappa'n i det hele tatt.) Men, spørsmålet mitt blir altså: Er det for mye forlangt av meg å "kreve" avtale for når på dagen faren kommer, og hvor lenge han blir? Eller skal jeg godta at han, den tiden han er i byen kommer og går slik han selv fører til det? Hvordan ville dere ha løst det? (Prøvde å si at jeg syntes det var sent å ikke komme før etter formiddagsluren (sover 12.30-14.00), siden han ikke liker å delta under middagen med barnet (går ut da), men han syntes hvis han måtte opp for tidlig hvis han skullle komme før formiddagsluren.) Vet dette blir veldig ensidig fra mitt ståsted, men hvordan ville dere løst samvær med en som bare kom på besøk 3-4 ganger i året?

[Gjest Violetta]

Jeg synes han bør inngå en avtale for nøyaktig klokkeslett for når han kommer og hvor lenge han skal ha sin datter. Det er da en selvfølge!

Når så han sin datter sist? Med et så lite barn synes jeg det høres ufornuftig ut å levere henne med faren, han blir vel som en fremmed for henne om han bare kommer 3-4 ganger i året.

[mockinbird]

Violetta: Det er to måneder siden han så h*n sist, før det var det 7 måneder. Jeg krever, hverken mer eller mindre, samme tilvenningsprosess for faren som for andre som skal passe den lille, og foreløpig har ikke pappa vært lenge nok til å ha barnet alene. (Når han ikke kan komme så tidlig som før formiddagslur, og blir kun en-to dager, blir alenetid iallefall håpløst).

Sist gang kom og gikk faren inn her hos meg som han ville, med resultat at jeg var hjemme tre dager uten å planlegge noenting, for at barnet skulle være tilgjengelig for faren. Nå, klok av skade, prøvde jeg å avtale litt "fastlagte" tider, uten resultat. Så, hva gjør jeg da? Planlegger, og lever som normalt? Hvis det fører til at jeg saboterer mulig samvær med barn og far?

[moka]

krev enn avtale ja. han kan da ikke stille sånne krav når han knapt ser ungen ellers.

du som har ansvaret for ungen, så du som bestemmer. han kan ikke forvente at du skal stå på pinne for han når han knapt er i ungens liv....

[mari]

jeg er enig i at barnetsfar virker som en drittsekk, men jeg sitter med en klump i magen når folk sier at du bare skal dra. Barnet ditt trenger å se faren sin (så fremt han har tenkt å være en del av livet hennes/hans), men det burde definitivt ha vært laget en samværsavtale.

Vet fra min egen barndom at jeg elsket de gangene som jeg så faren min hvoren kaotiske de var.

[Gjest Violetta]

Ja, barn trenger sin far, men de trenger også forutsigbarhet. Å ha en far som variere mellom 7 og 2 mnder mellom samværet kan da ikke være heldig for barnt?

Jeg synes du mockinbird bør prøve å få til en mer varig samværsavtale med barnets far. Om så den går ut på at han kommer hver 3. mnd så er det bedre enn slik det er nå. Men da må han også følge den opp, ellers kan han ikke forvente at du sitter på pinne for ham og venter til han evt. dukker opp når det passer slik.

[mockinbird]

Jeg har prøvd å forklare det med forutsigbarhet for ungen, viktigheten av å kunne planlegge dagen/uka litt, og også det å verbalt prate med ungen om hva som skal skje iløpet av dagen (i enkle ord, for å lære både hendelsesforløp, språk, osv). Han sier han ikke kan planlegge hvor ofte han kommer pga økonomi og jobb. Og når han er her, var han ikke interessert i å si nå nærmere enn :"Kommer en gang etter formidagsluren, og blir, vet da f...., det kommer helt an på." Nå studerer jeg, men kunne spleiset med han på reisen. Problemet er at han ikke føler det komfortabelt å bo hos de i byen han kjenner, han foretrekker hotell, og det er jeg ikke med på å spleise på. Slik jeg ser det nå, etter å ha forsøkt og forklare hvorfor det hadde vært fint med en avtale for når han kommer, og hvor lenge han blir, ser jeg disse mulighetene:

La han holde på slik som nå, og selv innrette meg etter med, med tanke på at da får ungen se pappa, iallefall så mye som mulig, etter forholdene. (Men innrømmer at det går utover min tålmodighet, ja......)

La han holde på slik som nå, og selv leve slik jeg bruker/ikke endre planer pga han. Men, da risikerer jeg at barnet får mindre tid ilag med pappa, de få gangene han er her.

KREVE, med store bokstaver, at han SKAL si fra når han kommer og hvor lenge han blir (helt til leggetid, et par timer, til barnet skal ha middag), men tror jeg da risikerer at han ikke blir å komme i det hele tatt, evt at han uansett ikke blir å følge de avtalene. Og da er jeg jo i grunnen like langt?

[Gjest Milah]

jeg er enig i at barnetsfar virker som en drittsekk, men jeg sitter med en klump i magen når folk sier at du bare skal dra. Barnet ditt trenger å se faren sin (så fremt han har tenkt å være en del av livet hennes/hans), men det burde definitivt ha vært laget en samværsavtale.

Vet fra min egen barndom at jeg elsket de gangene som jeg så faren min hvoren kaotiske de var.

←

Ja, og jeg kjenner ei jente som har problemer den dag i dag, fordi pappaen hennes bare kom og gikk, som han selv ville.

Hvis han er interessert i å se barnet sitt kommer han til å rette seg etter kravene du stiller. Han kan ikke forvente at du skal omgjøre alle dine planer fordi han plutselig bestemmer seg for å tilbringe tid men ungen!

[mockinbird]

Ja, og jeg kjenner ei jente som har problemer den dag i dag, fordi pappaen hennes bare kom og gikk, som han selv ville.

Hvis han er interessert i å se barnet sitt kommer han til å rette seg etter kravene du stiller. Han kan ikke forvente at du skal omgjøre alle dine planer fordi han plutselig bestemmer seg for å tilbringe tid men ungen!

←

Oj, hva slags problemer da? For det jeg ser for meg er at jo eldre barnet blir, jo verre kan det bli å takle at pappa "plutselig kommer og like plutselig går".

[Gjest Milah]

Oj, hva slags problemer da? For det jeg ser for meg er at jo eldre barnet blir, jo verre kan det bli å takle at pappa "plutselig kommer og like plutselig går".

←

Hun er veldig skeptisk til menn generellt.

Det skal mye til før hun knytter seg til mennesker. (Da spesiellt menn)

Hun har til tider sterk separasjonsangst, noe som gjør det vanskelig for mor å få barnefri.

Hun er usikker på seg selv, og er veldig opptatt av at folk skal like henne.

Regelmessige mareritt om natten.

Hun hadde også tendenser til spiseforstyrrelser, noe som er grusomt i seg selv, men det blir verre av at jenta bare er 10 år.

Hun fikk i en periode hjelp av BUP (Barne og ugdomspsykiatriske) Og de oppfordert moren til å nekte far å se barnet, når han tok kontakt igjen.

Dette er ei fantastisk jente, men det er ingen tvil om at fars oppførsel har ført til mye smerte og vonde tanker. Og dette er noe som sannsyneligvis kommer til å prege henne hele livet. Hun er innesluttet og tenker mye. Og det er så og si umulig å få henne til å snakke om pappa.

Barn trenger stabilitet. Det er klart at det at far dukker opp, lover både det ene og det andre, for så bare å bli borte igjen er svært destruktivt. Hvordan forklarer du at det er pappa som er dum, og at det ikke har noe med henne å gjøre når barnet står gråtende på trappa og venter på noen som ikke kommer, enda en gang?

Heldigvis går det bedre nå, etter at mor bestemmte seg for at nok er nok, og aviser fars forsøk på kontakt.

[Gjest filosofia]

Jeg vil bare si at jeg har det som deg. Du kan gjerne forsøke alt du vil nå, og skjemme ham grundig bort med å finne deg i absolutt alt. For at ungen skal få noen knappe timer med faren. Men den dagen du selv etablerer deg på nytt, blir gift, få flere barn etc. Så går ikke det lenger. Da får du så mye problemer at alt skjærer seg.

Be om en skriftlig avtale og forlang at han holder seg til den. Du kan tvinge frem en skriftlig avtale gjennom retten dersom han nekter. Han kan drite i å følge den, men da har du gjort ditt for barnets skyld!

Barnet kommer aldri til å savne en far som aldri har vært der uansett. Og får heller ingen skader av det senere som noen antydet... bare tull. Så lenge barnet har jevnlig og god kontakt med menn og kvinner, onkler, tanter, besteforeldre, venner osv. så får barnet dekket alle behov her i livet. Barnet tar mer skade av å hele tiden oppleve å være nummer fem-seks på lista over viktige ting i farens liv...

[mockinbird]

Ja, det er frustrerende..... Når han er her/har vært her, tenker jeg alltid på å få istand en skriftlig avtale, men å går det ei stund, og så tenker jeg at det kanskje er like greit at det er som det er, dvs at han bare besøker ungen her hos meg. Han har nemlig aldri deltatt på et eneste måltid med barnet, eller skiftet bleie/kledd på klær. Så er litt skeptisk til å få istand en avtale som gjør at han kanskje må ta mer ansvar enn det han er klar for, nå når ungen ennå er så liten....

Men, ta som idag: Da kom han tuslende på ettermiddagen, og var her et par timer. Da det nærmet seg kveldsmat-tid, måtte han plutselig dra. Han har ikke sett ungen på to måneder, skal være i byen i to dager, og har ikke tid til å være lenge nok til å delta i kveldstellet???? Tenk å prioritere bort mat-tiden, badet, kveldkosen, ja i det hele tatt...

[Gjest filosofia]

Ja, det er frustrerende..... Når han er her/har  vært her, tenker jeg alltid på å få istand en skriftlig avtale, men å går det ei stund, og så tenker jeg at det kanskje er like greit at det er som det er, dvs at han bare besøker ungen her hos meg. Han har nemlig aldri deltatt på et eneste måltid med barnet, eller skiftet bleie/kledd på klær. Så er litt skeptisk til å få istand en avtale som gjør at han kanskje må ta mer ansvar enn det han er klar for, nå når ungen ennå er så liten....

Men, ta som idag: Da kom han tuslende på ettermiddagen, og var her et par timer. Da det nærmet seg kveldsmat-tid, måtte han plutselig dra. Han har ikke sett ungen på to måneder, skal være i byen i to dager, og har ikke tid til å være lenge nok til å delta i kveldstellet????  Tenk å prioritere bort mat-tiden, badet, kveldkosen, ja i det hele tatt... 

←

What can I say... her skulle han gifte seg. Så vi fikk bare beskjed om at han hadde ikke tid til å ha barna i ferien. De kunne ikke være med i bryllupet for han hadde ikke barnevakt til dem... Og ikke plass til dem hjemme hos seg på grunn av gjester, og hvis han klarte å skaffe barnevakt, om jeg ville være med å spleise på DRESS til dem... han fikk se til høstferien. Eller til jul.

"Jeg må jo fatte og forstå at han ikke kan skrive under på noe kontrakt for han veit jo ikke om han skal noe i ferien!" sitat slutt....

[mockinbird]

What can I say... her skulle han gifte seg. Så vi fikk bare beskjed om at han hadde ikke tid til å ha barna i ferien. De kunne ikke være med i bryllupet for han hadde ikke barnevakt til dem... Og ikke plass til dem hjemme hos seg på grunn av gjester, og hvis han klarte å skaffe barnevakt, om jeg ville være med å spleise på DRESS til dem...  han fikk se til høstferien. Eller til jul. 

"Jeg må jo fatte og forstå at han ikke kan skrive under på noe kontrakt for han veit jo ikke om han skal noe i ferien!" sitat slutt.... 

←

Har en ting å si.... Mannfolk!

[Gjest Violetta]

Hva om du skriver et brev med forslag til samværsavtale? Grunnen til å gjøre det skriftlig er at du da beholder en kopi av brevet så han ikke kan vri på det som blir sagt. En avtale trenger ikke innebære at han tar barnet med seg, tvert imot så er det helt opp til deg og barnefar hva som står i en slik avtale.

Dersom han ikke kan gå med på en slik avtale ber du om det også skriftlig. Da kan han ikke beskylde deg for å sabotere samvær, fordi du har foreslått en avtale. Dersom han ikke går med på den, kan han evt. komme med et motforslag, men be om å få det skriftlig.

Endret 18. juli 2005 av Violetta

[mockinbird]

Hva om du skriver et brev med forslag til samværsavtale? Grunnen til å gjøre det skriftlig er at du da beholder en kopi av brevet så han ikke kan vri på det som blir sagt. En avtale trenger ikke innebære at han tar barnet med seg, tvert imot så er det helt opp til deg og barnefar hva som står i en slik avtale.

Dersom han ikke kan gå med på en slik avtale ber du om det også skriftlig. Da kan han ikke beskylde deg for å sabotere samvær, fordi du har foreslått en avtale. Dersom han ikke går med på den, kan han evt. komme med et motforslag, men be om å få det skriftlig.

←

Det har jeg ikke tenkt på... Jo, må tygge på det der, et godt forslag egentlig. tror aldri i livet at han blir å gå med på nå fast avtale, men det er jo verdt et forsøk!