Praksis og bekymringsangst

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg er ei jente i begynnelsen av tjueårene, som studerer til å bli lærer. Jeg er over halvveis i studieløpet og får gode karakterer, generelt trives jeg godt på studiet både faglig og sosialt. Problemet er at jeg alltid gruer meg sånn til praksisperiodene. Så langt har vi kun hatt korte praksiser, men i høst venter en lang praksisperiode og jeg merker at jeg gruer meg allerede nå... Ikke fordi jeg har hatt dårlige opplevelser i praksis tidligere eller er usikker på om jeg egentlig vil bli lærer, men fordi jeg er så redd for å stryke.

Jeg får katastrofetanker som at hvis jeg bare gjør en liten feil så vil jeg stryke, eller at veilederen kommer til å "gjennomskue" meg og se at jeg egentlig ikke kan noenting. Jeg tenker at jeg bare har hatt flaks tidligere med snille elever og veiledere, og at denne gangen kommer alle til å se at jeg egentlig ikke er flink i det hele tatt  

Jeg har alltid slitt med at jeg stiller høye krav til meg selv, og følt at jeg ikke fortjener de gode resultatene og tilbakemeldingene jeg så langt har fått. Føler alle andre kan så mye mer og er mye flinkere. Jeg trives i klasserommet og med elevene og føler vel egentlig at jeg har potensiale til å bli en god lærer. Men å komme til en ny skole der jeg ikke kjenner noen av lærerne, og å skulle ha timer foran veilederen som sitter og noterer osv, er så ekkelt. Jeg føler hele min personlighet blir vurdert, liksom. 

Denne nervøsiteten begynner å slite meg ut, og nå vurderer jeg nesten å kontakte psykolog for å få hjelp til å takle katastrofetankene. Men samtidig føler jeg på skammen over at jeg ikke bare kan nyte praksisen slik medstudentene mine (tilsynelatende) gjør. Dessuten er jeg redd for å fortelle om dette til andre, i tilfelle de tenker at denne angsten betyr at jeg egentlig ikke passer som lærer. 

Har vel egentlig ingen konkrete spørsmål, men hvis noen har noe tips eller råd så hadde det blitt satt stor pris på! 

Anonymkode: 26935...d84

[Mhmjadda]

Les om Impostor syndrome

[AnonymBruker]

Skriver under på at det er nyttig å kjenne til imposter syndrome! Alle andre er ikke flinkere enn deg! Jeg kjenner hvertfall ikke så mange som jeg tenker at kan mye mindre og er mye dårligere enn alle andre (er fersk lærer selv), så hva er sannsynligheten for at du plutselig er den eneste som ikke har noen styrker?

Alle lærere har ulike styrker og svakheter, ogsp de veldig erfarne, noe av det nyttige med praksis er å bli litt kjent med sine egne. Men husk at du ikke må være perfekt for å bli lærer. Men veiledere er typisk ærlige og tydelige!

Selv hvis du stryker trenger ikke det bety at du ikke er god nok, jeg har hørt mye rare historier fra praksis! Men får du gode tilbakemeldinger betyr jo det at du har gjort en mer enn god nok jobb så langt! Jeg kjenner til følelsen, men ikke gi opp, det er vi som kjenner på den som strekker oss mest for å bli bedre, bare ikke la den knekke deg!

Anonymkode: 3f75d...fc6

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Jeg er ei jente i begynnelsen av tjueårene, som studerer til å bli lærer. Jeg er over halvveis i studieløpet og får gode karakterer, generelt trives jeg godt på studiet både faglig og sosialt. Problemet er at jeg alltid gruer meg sånn til praksisperiodene. Så langt har vi kun hatt korte praksiser, men i høst venter en lang praksisperiode og jeg merker at jeg gruer meg allerede nå... Ikke fordi jeg har hatt dårlige opplevelser i praksis tidligere eller er usikker på om jeg egentlig vil bli lærer, men fordi jeg er så redd for å stryke.

Jeg får katastrofetanker som at hvis jeg bare gjør en liten feil så vil jeg stryke, eller at veilederen kommer til å "gjennomskue" meg og se at jeg egentlig ikke kan noenting. Jeg tenker at jeg bare har hatt flaks tidligere med snille elever og veiledere, og at denne gangen kommer alle til å se at jeg egentlig ikke er flink i det hele tatt  

Jeg har alltid slitt med at jeg stiller høye krav til meg selv, og følt at jeg ikke fortjener de gode resultatene og tilbakemeldingene jeg så langt har fått. Føler alle andre kan så mye mer og er mye flinkere. Jeg trives i klasserommet og med elevene og føler vel egentlig at jeg har potensiale til å bli en god lærer. Men å komme til en ny skole der jeg ikke kjenner noen av lærerne, og å skulle ha timer foran veilederen som sitter og noterer osv, er så ekkelt. Jeg føler hele min personlighet blir vurdert, liksom. 

Denne nervøsiteten begynner å slite meg ut, og nå vurderer jeg nesten å kontakte psykolog for å få hjelp til å takle katastrofetankene. Men samtidig føler jeg på skammen over at jeg ikke bare kan nyte praksisen slik medstudentene mine (tilsynelatende) gjør. Dessuten er jeg redd for å fortelle om dette til andre, i tilfelle de tenker at denne angsten betyr at jeg egentlig ikke passer som lærer. 

Har vel egentlig ingen konkrete spørsmål, men hvis noen har noe tips eller råd så hadde det blitt satt stor pris på! 

Anonymkode: 26935...d84

Praksis kommer til å bli vanskelig. Kanskje du gråtrt som meg? Men ting kan jeg gi deg....Si fra til avd.leder hvis de mobber deg, ellers; hold kjeft!

Anonymkode: 6e410...2d7

[AnonymBruker]

Hei! Lærerstudent her også, i begynnelsen av 20-årene, 4. året. 

Tror det er veldig vanlig å føle det sånn, da man ofte har problemer med å se hvor mye innsats og arbeid man selv legger inn i f.eks. et opplegg i forhold til hva andre legger inn. Gjennom 3 år med praksis i studiet har jeg sett mange forskjellige lærerstudenttyper, hvor mange rett og slett er late. Ingen av disse har strøket i praksis. Så lenge du følger skolens timeplan, møter når du skal, hører på praksislærerens tilbakemeldinger og oppfører deg slik du skal så kommer du IKKE til å stryke. Man stryker hvis man blir ansett som uegnet til læreryrket, og det nærmeste noen på mitt kull har vært til å stryke var når de (ja, mer enn én) ikke planlagde undervisning og tok alt på sparket. 

Det vil selvfølgelig bli større krav til deg som lærerstudent når du kommer lengre og lengre i studieløpet, men hvis du ikke har vært i nærheten av å stryke før, skal det ganske mye til for å gjøre det nå. Ta imot tilbakemeldingene til praksislæreren din og medstudentene dine, de er tross alt der for å hjelpe deg! Ikke vær redd for å ta opp din egen undervisning med medstudenter/praksislærer og fortell hva du kanskje ikke var helt fornøyd med og f.eks. hvordan du kunne gjennomført et opplegg på en bedre måte.

Hvis dette er noe som gnager deg veldig tror jeg du kunne hatt gått av å snakke med psykolog, da du ikke skal måtte kjenne på slike ekstreme følelser i praksis. Praksis skal være en gøy, lærerik, spennende og utforskende periode. Men, selv om det er det, så er det GARANTERT andre medstudenter som også kjenner på negative tanker, selv om de kanskje ikke viser det. 

Anonymkode: 7b01b...fcf

[AnonymBruker]

Psykologistudenter føler på det samme når de er i praksis.  Man viser seg frem på en helt annen måte enn på skolebenken. Man må vise seg i praksis før man føler at man kan noe. 

Men, jeg tror det er sunt å ha de tankene, og det er de flinkeste og mest samvittighetsfulle som har dem. De med selvinnsikt. Det er et bra tegn, 

Anonymkode: f134b...09e