Ønsker å ønske meg barn

[AnonymBruker]

Er så sykt misunnelig på de som nesten ikke klarer å vente med å få barn og starte familie. Føler alle rundt meg bare gleder seg hinsides, mens jeg synes det høres litt skummelt og vanskelig ut. Det virker som en gigantisk og tøff oppgave. Syns selvfølgelig også det virker kjempekoselig og fint samtidig. Men veldig rart og, vanskelig å se for meg en så stor omveltning av livet. Skulle bare ønske jeg var helt 110% klar på at jeg vil og skal ha barn, som alle rundt meg virker. Min samboer elsker barn og snakker ofte om hvor fint det blir å få egen familie om noen år. Er redd for at jeg aldri får helt lyst jeg. Noen som har det på samme måte/har hatt det sånn? 

Anonymkode: 9a2ee...a17

[AnonymBruker]

Jepp. Jeg har alltid tenkt at jeg vil jo ha barn en gang, men da har jeg sett for meg store barn, og det har vært langt inn i fremtiden. 

Men jeg har aldri faktisk fått lyst på barn, som dem som er babysyk og verpesyk og knapt kan vente og gleeeder seg sånn til babyer og småbarn og sånt.. Aldri. 

Det var veldig vanskelig da jeg ble eldre og eldre, og denne lysten aldri kom. Tvert imot var det bare gru. Jeg har aldri likt småbarn, tvert imot nærmest mislikt dem. Når jeg har vært med folk med småbarn, og sett trass og grising og styr og hvor mye pakkenelliker og greier og opplegg det er, har jeg tenkt takk GUD for at det der ikke er meg... 

Men så er det frykten for å angre, og det at det virker jo litt kjekt med store barn, og kjekt å ha voksne barn.. 

Jeg valgte å bare hoppe i det til slutt. Og ja, småbarnstiden var jævlig.. enda jævligere enn jeg forventet, faktisk, til tross for at jeg så skikkelig mørkt på det i utgangspunktet. Vi valgte likevel å få to stk, for det blir bedre.. Det blir det. 

Men, det hadde vært en mye mer komfortabel avgjørelse om det var lysten på å faktisk få en baby som motiverte, heller enn frykten for å angre.. 

Anonymkode: 4a109...232

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jepp. Jeg har alltid tenkt at jeg vil jo ha barn en gang, men da har jeg sett for meg store barn, og det har vært langt inn i fremtiden. 

Men jeg har aldri faktisk fått lyst på barn, som dem som er babysyk og verpesyk og knapt kan vente og gleeeder seg sånn til babyer og småbarn og sånt.. Aldri. 

Det var veldig vanskelig da jeg ble eldre og eldre, og denne lysten aldri kom. Tvert imot var det bare gru. Jeg har aldri likt småbarn, tvert imot nærmest mislikt dem. Når jeg har vært med folk med småbarn, og sett trass og grising og styr og hvor mye pakkenelliker og greier og opplegg det er, har jeg tenkt takk GUD for at det der ikke er meg... 

Men så er det frykten for å angre, og det at det virker jo litt kjekt med store barn, og kjekt å ha voksne barn.. 

Jeg valgte å bare hoppe i det til slutt. Og ja, småbarnstiden var jævlig.. enda jævligere enn jeg forventet, faktisk, til tross for at jeg så skikkelig mørkt på det i utgangspunktet. Vi valgte likevel å få to stk, for det blir bedre.. Det blir det. 

Men, det hadde vært en mye mer komfortabel avgjørelse om det var lysten på å faktisk få en baby som motiverte, heller enn frykten for å angre.. 

Anonymkode: 4a109...232

Samme tanke her, men tror det blir barnløs på meg. Angrer du eller er glad for avgjørelsen? 

Anonymkode: 6ba37...b07

[AnonymBruker]

Opp

Anonymkode: 9a2ee...a17

[AnonymBruker]

Det passer aldri å få barn, men når man får dem blir de fleste mødre fullstendig forelsket i barnet. 

Anonymkode: 178c6...cf6