Hvordan skal jeg få vennene mine til å slutte å dra opp såre minner fra oppveksten?

[AnonymBruker]

Da jeg vokste opp hadde jeg en far som var mentalt syk, og dette gjorde at veldig mye av innsats i familien ble rettet mot å holde ham friskest mulig og alt annet fikk bare skure. Som en konsekvens av dette lærte jeg meg kort fortalt aldri helt å være voksen hjemme (matlaging, klesvask, hvordan holde orden, økonomisk orden med mer).

Jeg har som voksen fått kontroll på greiene. Jeg lærte meg selv å lage mat etter hvert, og har blitt flink til det. Jeg er fortsatt ikke den ryddigste jeg kjenner men har blitt house proud. Jeg har en fast jobb. Boliglån, familie alle de greiene der.

Vennene mine fra oppveksten klarer likevel ikke å la ligge at det ikke alltid har vært sånn. Jeg kan servere middag hjemme til venner og etter at de har spist kan en av vennene fra oppveksten dra frem, ja hun er flink nå men dere skulle bare visst *håpløs historie fra heimkunnskapen eller mat jeg lagde som nyutflyttet student som aldri hadde laget et varmt måltid til meg selv*. Eventuelt den sørgelige tilstanden av mine første studenthybler. Jeg har forsøkt å fortelle dem at jeg faktisk ikke synes at det er veldig morsomt at de forteller alle om hvor håpløs jeg var i alle sammenhenger, og får beskjed om at jeg ikke skal være så selvhøytidelig. Det er jo bare en morsom historie og ikke vondt ment. 

Jeg hadde håpet at det skulle gå over men nå er vi nærmere førti enn tredve og det gir seg ikke?

Må jeg bare kvitte meg med alle vennene mine fra oppveksten for at dette skal ta slutt?

Anonymkode: 5b7fb...88a

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal ha en alvorlig prat med dem. Dere har jo vært venner i årevis, så det bør vennskapet tåle. Forklar dem hvorfor dette sårer deg, vis dem hvor sårt det er for deg.

Har du alt gjort dette, og de fremdeles fortsetter kan du enten kutte dem ut eller jobbe med å bli litt sterkere og bare le med dem når historiene kommer. 

Anonymkode: 11dcc...a3c

[AnonymBruker]

Enig, snakk med dem. Si at nå orker du ikke mer av de gamle historiene. Du vil legge fortiden bak deg. Si at du forstår at de synes det er gøy, men at nå er det nok. Kanskje de ikke tenker over at det kan såre. Kanske de mener det som en påminnelse om hvor langt du er kommet. Gi dem en sjanse til å forstå og endre oppførsel. Dersom det ikke hjelper, hadde jeg droppet dem. 

Du *har* kommet langt. Du har gjort en kjempejobb til tross for en dårlig start. Du fortjener å få nyte fruktene av hardt arbeid. 

Anonymkode: 3deb1...fef

[AnonymBruker]

Hvis det ikke hjelper å snakke til dem og be dem holde kjeft, så må du bare kutte dem ut. De er stygge og nedlatende. Liker å dra opp sånt for å fortsatt holde deg litt nede. Venner gjør ikke sånt. 

Anonymkode: 207ca...0eb

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det ikke hjelper å snakke til dem og be dem holde kjeft, så må du bare kutte dem ut. De er stygge og nedlatende. Liker å dra opp sånt for å fortsatt holde deg litt nede. Venner gjør ikke sånt. 

Anonymkode: 207ca...0eb

Enig i dette.

Spør om de synes det er morsomt å gjøre narr av omsorgssvikten du opplevde som barn.

Anonymkode: cdb84...a7e

[Hippogriff]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Enig i dette.

Spør om de synes det er morsomt å gjøre narr av omsorgssvikten du opplevde som barn.

Anonymkode: cdb84...a7e

Akkurat dette er det du bør si. Får du ikke noen fornuftig reaksjon da, mangler de fullstendig empati og kan ikke være mye å samle på. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at hvis de ikke hører når du snakker med dem har flere muligheter.

Du kan velge å la ting fortsette som de er nå. Siden dette plager deg tror jeg ikke dette er en god løsning for deg.

Du kan velge å kutte dem ut.Du må selv vurdere hvor viktige de er for deg.

Du kan velge å begrense kontakten. Igjen må du selv vurdere hvor viktige de er for deg. Kanskje du rett og slett kan la vær å invitere de sammen med nye venner.

Du kan velge å ta tak i det neste gang det kommer en slik historie. Avbryt vedkommende med et spørsmål om hun virkelig har glemt at dere har snakket om dette. Spør om hun synes det er morsomt å fortelle slike historier når hun vet det sårer deg. Det å konfrontere foran andre på den måten er en ganske tydelig sosial korreks. Hvis du har lyst til å fortelle, kan du henvende deg til de andre rundt bordet å si noe om hvordan ting var da du var barn, og at du ikke setter pris på at resultatene av omsorgssvikten brukes som artige anekdoter. Hvis du gjør det, blir den sosiale korreksen enda tydeligere, og jeg ser virkelig ikke for meg at venninnen vil prøve seg flere ganger.

Anonymkode: 4fb9c...25f

[Dillan]

Vet de hvorfor du blir såret? Dersom de vet at du ikke lærte ting hjemme fordi situasjonen var som den var, er det jo rart at de ikke skjønner at det kan være sårt. 

Håper du finner en måte å få slutt på det samtidig som du kan beholde vennene dine.

[AnonymBruker]

Jeg opplevde også dette med venner, vokste opp med psykiske syke foreldre og rus, det har mye som var galt med meg og jeg rotet livet mitt til en god del i depresjoner i 20årene. Nå er jeg i 30årene og tok kampen med å snu livet mitt for noen få år siden, jeg klarte å komme meg på bena og har i dag mer ting på "stell". Likevel fikk  jeg slengkommentarer fra folk, gjerne en referanse til tidligere. Feks jeg traff forloveden min, og enkelte måtte slenge en bemerkning om at "ja dere sku møtt han ene hun var sammen med" og himlet med øynene. Så ble ting fra fortiden min dratt opp og brukt mot meg, som feks at meg kan man ikke stole på fordi jeg for 10år siden ikke holdt en avtale osv. Jeg tok en alvorsprat, noen forstod, andre satt fast i fortiden og vi er ikke venner mer. Enkelte klarer bare ikke å se at folk går videre, og skal ha de under kontroll.

Anonymkode: 8c774...515

[AnonymBruker]

I neste middagsselskap hvor en slik kommentar dukker opp sier du "ja, det var litt for mye omsorgssvikt going on hjemme hos oss da jeg var barn, men nå er vi i 2020 og verden har heldigvis gått videre. For meg, i alle fall. Noen som vil ha mer dessert?"

Anonymkode: cb9e8...92b

[AnonymBruker]

Jeg opplevde noe lignende med egen familie, jeg har aldri "hørt til" med de, alltid vært yngst og håpløs. Det ble stadig "morsomme" historier om hvor håpløs jeg var som barn når vi møttes til familiemiddag, gjerne med svigerfamilie til noen søsken og andre til stede. Jeg ga beskjed høyt og tydelig én gang om at det var ca 93.gang den historien ble dratt opp og at hvis jeg hørte den én gang til så kom det til å bli særdeles lenge til noen av de så meg igjen. Ikke hørt noe lignende siden.

Vær klar og tydelig, TS! "Jeg er ferdig med omsorgssvikten og blitt selvstendig og voksen nå, fint hvis dere også kunne bli det og legge det temaet dødt."

Anonymkode: 84972...ea6

[Hactar]

Jeg tenker som flere at eneste formildende omstendighet er om de ikke skjønner at de ripper opp i vanskelig oppvekst ved å harselere med dette. Hvis de fortsetter etter at du har forklart bakgrunnen og hvorfor dette for deg ikke handler om å være selvhøytidelig, men å ta vare på egen helse, tenker jeg at du må vurdere hva slags kontakt du ønsker.

[AnonymBruker]

Trådstarter her.

Jeg klarer ikke si så mye, det er mye følelser i sving. Tusen takk for støtten. Jeg har gruet meg til å skrive denne tråden og angret flere ganger før jeg til slutt turte å publisere. Jeg var så overbevist om at dette egentlig ikke var et problem at jeg gruet meg til å åpne tråden. Ikke fordi jeg trodde dere var kjipe, men fordi jeg var så overbevist om at det bare var jeg som overreagerte, og at svarene jeg kom til å få var at dette får jeg bare tåle.

Men det er faktisk ikke jeg som er urettferdig her. Tusen takk for støtten

Anonymkode: 5b7fb...88a

[Sunnys]

Svar de: så hyggelig at du tar opp dette «igjen» og forteller alle om hvor håpløs jeg var.. 

de: det var jo bare en morsom historie.. 

deg: ja, det er morsomt en gang.. men ikke 5.. kanskje jeg kan fortelle om dine dårlige perioder?