Folk og lytting.

[AnonymBruker]

Ja, jeg har undret meg litt i sommer; det ER så stor forkjell på hvordan folk lytter og samtaler/viser interesse for hverandre. Har innsett at mange er ganske ulike meg på dette området, og det har vel både med personlighet, oppdragelse og interesse å gjøre? 

Når jeg møter familie og venner er det for meg vanlig å viser interesse for den andre. Spørre hvordan det går, eller snakke om andre ting jeg vet har skjedd i livene deres og som både jeg og de har interesse for å snakke om. Jeg er oppriktig interessert i andre, så gjør ikke dette bare av plikt.

Men jeg merker at jeg selv ikke alltid opplever denne interessen for mitt liv fra folk i nærmeste omgangskrets.  Altså noen av de spør aldri om hvordan det går, om ferien var fin, osv. Føler at viss samtalen skal dreie over på meg så må jeg starte praten selv, og da igjen føler jeg meg selvopptatt. Ekstra ille er det viss jeg forteller noe som har gått veldig inn på meg, at noen nære er blitt alvorlig syke, og reaksjonen til den som lytter er lik null. Altså ingen svar, bare taushet, et kjekt "det går nok bra", eller rett på skifting av tema. Men av og til har jeg også litt behov for å snakke om ting, og behov for at de kanskje viser interesse for meg og det vi snakket om neste gang vi møtes. 

Er det bare jeg som opplever dette? Jeg synest det bare blir verre og verre med årene. Er det noe med samfunnet som spiller inn, er folk blitt mer selvopptatte? Har sosiale media gjort at det man ikke forteller der blir glemt med en gang? Har man kanskje så mange mennesker å følge med på skjermen at det blir for mye med de man har fysisk rundt seg i tillegg?

Jeg bare lurer altså..

Anonymkode: 05a46...eb2

[Gjest loveli]

Ikke bare deg...

Jeg tror mange av oss som er "så flink til å lytte, vise omsorg og interesse og komme med konstruktive tilbakemeldinger" blir brukt av folk rundt seg. Jeg er den som veldig mange andre "kommer til" fordi jeg "alltid er her". Men jeg får aldri samme oppmerksomhet tilbake.

Endret 16. august 2020 av loveli

[AnonymBruker]

Kanskje de synes du er kjedelig. 

Anonymkode: 932eb...a0a

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke å bli spurt ut alltid, og er redd for å virke nysgjerrig og innpåsliten, grave i ting de ikke vil snakke om, o.l. Så jeg kvier meg for å stille mye spørsmål. 

Når det gjelder at du snakker om noe som er vondt og vanskelig, så er det jo helt normalt at folk blir ille til mote og ikke helt vet hvordan de skal reagere. Spesielt om du sier sånne ting til folk som ikke føler dere er nære nok til at det er ok for deg å snakke om sånt. Det er jo direkte uhøflig å snakke om sånt om det er en bekjent du sjeldent treffer. 

Anonymkode: abe1a...8ff

[AnonymBruker]

På 16.8.2020 den 23.04, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har undret meg litt i sommer; det ER så stor forkjell på hvordan folk lytter og samtaler/viser interesse for hverandre. Har innsett at mange er ganske ulike meg på dette området, og det har vel både med personlighet, oppdragelse og interesse å gjøre? 

Når jeg møter familie og venner er det for meg vanlig å viser interesse for den andre. Spørre hvordan det går, eller snakke om andre ting jeg vet har skjedd i livene deres og som både jeg og de har interesse for å snakke om. Jeg er oppriktig interessert i andre, så gjør ikke dette bare av plikt.

Men jeg merker at jeg selv ikke alltid opplever denne interessen for mitt liv fra folk i nærmeste omgangskrets.  Altså noen av de spør aldri om hvordan det går, om ferien var fin, osv. Føler at viss samtalen skal dreie over på meg så må jeg starte praten selv, og da igjen føler jeg meg selvopptatt. Ekstra ille er det viss jeg forteller noe som har gått veldig inn på meg, at noen nære er blitt alvorlig syke, og reaksjonen til den som lytter er lik null. Altså ingen svar, bare taushet, et kjekt "det går nok bra", eller rett på skifting av tema. Men av og til har jeg også litt behov for å snakke om ting, og behov for at de kanskje viser interesse for meg og det vi snakket om neste gang vi møtes. 

Er det bare jeg som opplever dette? Jeg synest det bare blir verre og verre med årene. Er det noe med samfunnet som spiller inn, er folk blitt mer selvopptatte? Har sosiale media gjort at det man ikke forteller der blir glemt med en gang? Har man kanskje så mange mennesker å følge med på skjermen at det blir for mye med de man har fysisk rundt seg i tillegg?

Jeg bare lurer altså..

Anonymkode: 05a46...eb2

I tillegg til det som er uthevet har det også litt med kultur å gjøre, har jeg et inntrykk av. Da mener jeg hvor i Norge man kommer fra. I noen deler av landet er de mer distansert og høflige, andre steder er de rett frem og deler mer. Og så kommer det an på hvor nær deg personen er. Jeg ville funnet det rart om en kollega betrodde meg ting like etter jeg var ansatt, f.eks. Og jeg hadde blitt lei meg om min beste venn ikke var interessert, når jeg ønsket å betro meg om noe veldig vondt.

Anonymkode: 8df8c...ab7

[AnonymBruker]

På 17.8.2020 den 9.35, AnonymBruker skrev:

Jeg liker ikke å bli spurt ut alltid, og er redd for å virke nysgjerrig og innpåsliten, grave i ting de ikke vil snakke om, o.l. Så jeg kvier meg for å stille mye spørsmål. 

Når det gjelder at du snakker om noe som er vondt og vanskelig, så er det jo helt normalt at folk blir ille til mote og ikke helt vet hvordan de skal reagere. Spesielt om du sier sånne ting til folk som ikke føler dere er nære nok til at det er ok for deg å snakke om sånt. Det er jo direkte uhøflig å snakke om sånt om det er en bekjent du sjeldent treffer. 

Anonymkode: abe1a...8ff

Nei jeg snakket her om nærmeste omgangskrets, altså familie, nær slekt og vennene jeg er mest sammen med. IKKE kollegaer eller sidepassasjerer på bussen 😅 

Ts

Anonymkode: 05a46...eb2

[AnonymBruker]

På 17.8.2020 den 9.31, AnonymBruker skrev:

Kanskje de synes du er kjedelig. 

Anonymkode: 932eb...a0a

Ja er dette jeg er redd for skjer: at folk begynner å synest vanlige, normale mennesker med menneskelige behov er kjedelig, i sammenligning med alt det "spennende" man kan se på skjermen. Skremmende utvikling, synest du ikke? 

Ts

Anonymkode: 05a46...eb2

[Imposta]

Jeg er i litt samme båt med mange av vennene mine. Jeg er gjerne en psykolog for flere av vennene mine samt familiemedlemmer, men om jeg selv sliter er det sjeldent noen stiller opp. Gjerne kan det være for de sliter så mye selv at det er vanskelig å se andres problemer tenker jeg. Ellers finnes det selvsagt mennesker som er mer selvopptatt enn andre også, men tror det er flere av de som sliter nok med seg selv. 

[AnonymBruker]

På 17.8.2020 den 9.35, AnonymBruker skrev:

Jeg liker ikke å bli spurt ut alltid, og er redd for å virke nysgjerrig og innpåsliten, grave i ting de ikke vil snakke om, o.l. Så jeg kvier meg for å stille mye spørsmål. 

Når det gjelder at du snakker om noe som er vondt og vanskelig, så er det jo helt normalt at folk blir ille til mote og ikke helt vet hvordan de skal reagere. Spesielt om du sier sånne ting til folk som ikke føler dere er nære nok til at det er ok for deg å snakke om sånt. Det er jo direkte uhøflig å snakke om sånt om det er en bekjent du sjeldent treffer. 

Anonymkode: abe1a...8ff

Men når samme personer kan sitte og snakke om seg selv og sine problemer i evigheter, så handler det ikke om at fokk er ukomfortable, da handler det bare om at de ikke gir deg den oppmerksomheten du gir til dem.

Anonymkode: dbd1d...8d8

[Eryn]

Det handler om gode sosiale ferdigheter, empati og forståelse for andre. Noen har dette, andre i mindre grad. Man merker dette mer og mer jo eldre man blir.