Skuffet over min egen reaksjon

[AnonymBruker]

Hei...

jeg har lenge mast på samboer om barn. Han er avventende men sier at det ikke er lenge til vi kan begynne å prøve. Altså ila de neste månedene. Jeg har ønsket barn de siste 3 årene. Og det har vært 3 lange år for meg som stadig måtte vente på at samboer skulle bli klar. Jeg har i perioder vært mye lei meg og grått pga dette og har kjent på angst for at vi ikke kan bli gravide eller vi kommer til å bruke lang tid. Folk rundt meg ble stadig gravide, men det var ikke i nær vennekrets så det var ikke noe jeg tenkte alt for mye over.

Så fikk vi høre at et vennepar prøvde. Jeg ble kjempeglad på deres vegne og håpte at det klaffet fort for deres del. Tenkte alltid at jeg ville bli glad den dagen de fortalte oss at de var gravide. I forrige uke kunne de meddele nettopp dette. Men min reaksjon var helt motsatt av hva jeg hadde trodd. Jeg gikk rett i kjelleren, ble lei meg og gråt når ingen så meg. Klarte selvfølgelig å sette på en maske foran de blivende foreldrene og gratulerte så mye. Men inni meg følte jeg meg skikkelig DRITT. Jeg har vært lei meg og kjent på misunnelse for at hun er gravid og ikke meg. Tanker som at vi kommer til å slite fordi det klaffet fort for de, streifer meg flere ganger til dagen og jeg er overbevist om at vi sikkert aldri kommer til å få barn. Og et sinne mot samboeren min for at han har brukt så lang tid på å bli klar.

jeg er så skuffet over reaksjonen min...jeg er ikke en så smålig person. Jeg blir glad på andres vegne og ønsker andre alt godt. Men dette her var et skikkelig slag i magen og jeg er i dårlig humør hele dagen. Jeg har ikke orket å treffe venninnen min de siste dagene fordi jeg vet jo at alle samtaler kommer til å derie seg om graviditeten. Selvfølgelig er hun glad å vil snakke om det. Det hadde jo jeg også villet hvis det var meg! Men jeg ORKER bare ikke å forholde meg til det.

hva i alle dager kan jeg gjøre for å bli kvitt disse tankene?! Jeg vil ikke føle det jeg føler. Jeg vil bare være glad på deres vegne, men jeg klarer ikke....☹️

Anonymkode: 5c886...05e

[AnonymBruker]

Helt ærlig tenker jeg dine følelser er helt normale  
Du har også lyst til å bli gravid men må vente på han du skal ha barnet sammen med...
Det er lov å bli misunnelig!
Bare hold det for deg selv og vær utad glad på deres vegne. Bare du kommer over "overraskelsen" så blir du nok også oppriktig glad på deres vegne, det tar bare litt tid å håndtere de andre følelsene først.

Jeg har to barn jeg, mannen har sagt at det holder, og jeg er 95% enig med han, men da det kom babyboom blant de nærmeste (de fikk da nr 1 eller nr to...mens vi allerede hadde to), så klarte jeg ALLIKEVEL å være missunnelig fordi de var gravide, skulle føde, få ny baby etc. Men også glad da heldigvis  Var litt godt da den babyboomen var over og babyene var født. Alt bra igjen. Dette sa jeg ikke til noen, det er bare jeg som vet dette egentlig. Fordi det er MITT problem og ingen andres. Må bare håndtere det internt til det går over. Og det gjør det  

Anonymkode: 60076...d90

[AnonymBruker]

Skjønner godt følelsene dine. Helt normalt. Når du ønsker dette så sterkt og må vente litt til, og ser at andre blir gravide.. så blir man både glad på andres vegne og misunnelig på en gang. Misunnelse er en helt normal følelse som alle har, men som er så skambelagt at ingen vil innrømme at de kjenner på den. Du har god selvinnsikt og ser at du er misunnelig. 
prøv å snakk med mannen din om det, hva har noen mnd til eller fra noe å si? Det kan ta tid å bli gravid, eller det vil klaffe raskt.. men sjelden på første forsøk, så synes absolutt dere kan begynne å prøve, så vil det kanskje klaffe om noen mnd. Er dere friske og raske begge to blir du garantert gravid, om ikke så finnes det mange muligheter for å få hjelp til å bli det, så ikke tenk på det nå. 
ønsker deg masse lykke til med prøvingen snart, og tillatt deg selv å kjenne på den misunnelsen og sinne. Det er helt normale følelser. 

Anonymkode: a9f53...abf

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hvor gode venner dere er, men jeg hadde sagt at jeg var glad på hennes vegne, men at jeg var misundelig fordi jeg også ønsker meg barn.

Jeg opplevde å miste en baby samtidig som en venninde fikk et barn. Mine alternativer var å slutte å se denne venninde fordi jeg var sjalu, bite tennene sammen og ta på en maske eller fortelle om mine følelser. Jeg valgte å fortelle henne at jeg var sjalu men glad på hennes vegne. Hun forstod dette og skjønte at når jeg gråt fordi jeg holde hennes baby var det pga mitt eget savn. Jeg var redd for at min sjalusi ville ødelegge vår vennskap ved å ete meg opp innenfra.

Jeg synes også du skal snakke med din samboer og fortelle han at nå er det tid. Med mindre det er særlige årsaker til å vente et par måneder så er det vel bare på sette igang. Enten er han klar for barn ellers er det bare en unnskyldning for ikke så si nei til barn.

Anonymkode: d7ed1...6ed