Tåler ikke kritikk mot barnet mitt.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke en typisk mamma som tror at  mine barn aldri kan si eller gjøre noe galt. Jeg vet at mine barn ikke er noe bedre enn andres barn på godt og vondt. Jeg er ansvarsfull og tar ansvar om barnet mitt har gjort noe galt. Barn / ungdom vil gjøre masse feil og gå gjennom en læring i løpet av oppveksten. Min jobb er å veilede de og sørge for at de får nok av oss foreldrene til å ta gode valg for seg selv når de blir eldre. Om de «faller» er det vår jobb å hjelpe de gjennom det slik at de lærer. 
denne tankegangen er det ikke alle som evner. Når jeg opplever at andre foreldre raser mot mitt barn og er ufin ser jeg rødt. Når andre foreldre tar sine barn under vingene og lyver og skylder på andre barn mister jeg fullstendig tillitt og respekt. Jeg får nesten ikke puste- så sint blir jeg, jeg klarer ikke tenke klart og det koker inni meg. 
når en mor oppfører seg dårlig å snakker nedlatende om mitt barn føler jeg at relasjonen meg og den andre moren er brutt. Klarer aldri å like henne igjen. Jeg er løvemamma og de som er kjip mot mitt barn er «død» i mitt hode.. føler det som svik. 
konstruktive tilbakemeldinger og samtaler rundt det er innafor.

flere som har det slik? 

Anonymkode: 638db...5ab

[AnonymBruker]

Har aldri opplevd at noen voksne har "rast" mot barna mine. Det er så dramatisk det du beskriver. Mine har absolutt ikke alltid oppført seg som engler, men når de har blitt irettesatt av andre voksne (lærere, naboer, slekt), har det vært på en ok måte, og det syns jeg er helt greit. Kan du beskrive noen situasjoner litt nærmere?

Anonymkode: 00e66...927

[AnonymBruker]

Nå har du laget veldig mange tråder om det naustet som ble kastet stein på. Hva med å heller konfrontere foreldrene til de andre barna?

Anonymkode: 1e0be...36d

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har aldri opplevd at noen voksne har "rast" mot barna mine. Det er så dramatisk det du beskriver. Mine har absolutt ikke alltid oppført seg som engler, men når de har blitt irettesatt av andre voksne (lærere, naboer, slekt), har det vært på en ok måte, og det syns jeg er helt greit. Kan du beskrive noen situasjoner litt nærmere?

Anonymkode: 00e66...927

Å si fra på en Ok måte hvis barnet oppfører seg dårlig er helt innafor. Men når de foreldrene dette gjelder sier at de ikke liker barnet mitt da koker det. 
eller legger skylden på barnet mitt. 

Anonymkode: 638db...5ab

[Gjest ti10]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå har du laget veldig mange tråder om det naustet som ble kastet stein på. Hva med å heller konfrontere foreldrene til de andre barna?

Anonymkode: 1e0be...36d

Enig. Skjønner det er kjipt, men get over it. Håper ikke hun viser ungene at hun ikke klarer å legge det fra seg.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå har du laget veldig mange tråder om det naustet som ble kastet stein på. Hva med å heller konfrontere foreldrene til de andre barna?

Anonymkode: 1e0be...36d

Nei, jeg har ikke laget veldig mange tråder. Om du ikke orker å lese om det, så scroll deg videre. Lager så mange tråder jeg vil ang dette om det så er. Denne tråden handler ikke om hva som skjedde, men om mine følelser knyttet til dette. 
vet ikke om andre kan oppleve det på samme måte, men den følelsen er veldig sterk hos meg. 
konfronterte denne forelderen om dette i går. Denne forelderen nektet. Noe jeg var forberedt på.. hvem inrømmer å si noe sånt om andres barn? Nå har jeg hvertfall sagt det. Men tilliten er borte. Poenget er at når noen (Voksne) sier stygge ting om mitt barn, og legger skylden på noe flere barn har gjort i fellesskap så går jeg i svart, blir ekstremt såret, og det går så hardt innpå meg at jeg nesten vurderer sykmld. Det er det DENNE tråden handler om. MEG og mine reaksjoner rundt dette..  

Anonymkode: 638db...5ab

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har aldri opplevd at noen voksne har "rast" mot barna mine. Det er så dramatisk det du beskriver. Mine har absolutt ikke alltid oppført seg som engler, men når de har blitt irettesatt av andre voksne (lærere, naboer, slekt), har det vært på en ok måte, og det syns jeg er helt greit. Kan du beskrive noen situasjoner litt nærmere?

Anonymkode: 00e66...927

Tilsnakk av lærer, slekt osv. er nødvendig. Dette er for å hjelpe barnet til å forstå riktig og galt. Men når foreldrene til vennen hans snakker stygt om mitt barn til andre, sier til andre at de ikke liker barnet mitt.. så blir dette ekstremt sårt og vanskelig for meg. 

Anonymkode: 638db...5ab

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg har ikke laget veldig mange tråder. Om du ikke orker å lese om det, så scroll deg videre. Lager så mange tråder jeg vil ang dette om det så er. Denne tråden handler ikke om hva som skjedde, men om mine følelser knyttet til dette. 
vet ikke om andre kan oppleve det på samme måte, men den følelsen er veldig sterk hos meg. 
konfronterte denne forelderen om dette i går. Denne forelderen nektet. Noe jeg var forberedt på.. hvem inrømmer å si noe sånt om andres barn? Nå har jeg hvertfall sagt det. Men tilliten er borte. Poenget er at når noen (Voksne) sier stygge ting om mitt barn, og legger skylden på noe flere barn har gjort i fellesskap så går jeg i svart, blir ekstremt såret, og det går så hardt innpå meg at jeg nesten vurderer sykmld. Det er det DENNE tråden handler om. MEG og mine reaksjoner rundt dette..  

Anonymkode: 638db...5ab

Hvordan vet du at personen du konfronterte sa noe stygt om ditt barn? Hørte du det selv, hvorfor konfronterte du ikke med en gang? 

Var det barnet ditt som sa det? Barn har lett for å overdrive og kommer kanskje også med usannheter iblant. 

Var det en annen voksen som sa det? Kan du stole på at denne personen ikke dramatisere Eller faktisk misforsto hva som ble sagt? 

Anonymkode: 62740...cee

[AnonymBruker]

Aldri opplevd at voksne snakker stygt og raser mot mine barn, så det kan jeg ikke relatere til.

Anonymkode: 5fd55...0d2

[AnonymBruker]

Så hvis jeg hadde sagt til ditt barn på lekeplassen at han må vente på tur på sklia og ikke dytte seg foran, hadde du klikka? 

Anonymkode: 3231b...c4f

[Antiviruset]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tilsnakk av lærer, slekt osv. er nødvendig. Dette er for å hjelpe barnet til å forstå riktig og galt. Men når foreldrene til vennen hans snakker stygt om mitt barn til andre, sier til andre at de ikke liker barnet mitt.. så blir dette ekstremt sårt og vanskelig for meg. 

Anonymkode: 638db...5ab

Nei du er ikke noe løvemor du er leder for en pysefabrikk  Barn må bare venne seg til akkurat dette, at noen snakker stygt om de om det er berettiget eller ikke, så lære seg å håndtere dette. Dette er noe de vil møte ute i livet fra barnehage til de går av med pensjon. Det heter livet! Og det er ikke alltid rettferdig eller mulig å få rettferdighet. De kan takle dette på din måte? Eller de kan takle det på den rette måten. Uten hysteri og ta det diplomatisk så langt det går. Det beste er bare å overse slikt tull om det ikke eskalerer til noe alvorligere. Slik jeg leser det er det du som er ekstremt hårsår og må jobbe med dette. Det verste du kan gjøre er å la sette reflektere over på barna dine. Alle barn lyger, de forteller den sannheten som passer de, de inngår allianser og vennegrupper og nei de er ikke så mye engler som vi foreldre tror. De får "slag" og de gir "slag" og slik vil det fortsette om du liker det eller ikke. Du kan aldri styre hva andre sier om ditt barn, overse det!

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så hvis jeg hadde sagt til ditt barn på lekeplassen at han må vente på tur på sklia og ikke dytte seg foran, hadde du klikka? 

Anonymkode: 3231b...c4f

Selvfølgelig ikke.. 

hvordan hadde du reagert om din 11 åring sammen med nabogutten hadde funnet på noen rampestreker.. naboforeldrene legger all skylden på barnet ditt, nekter barnet sitt til å være sammen med ditt barn.. for ditt barn er roten til rampestrekene.. de forteller andre voksne at de ikke liker barnet ditt, og det er ditt barn som drar med andre på ramp. Når du ordner opp med denne personen som de har gjort ramp med og tar med ditt barn på å si unnskyld og gjør opp for seg.. mens disse foreldrene nekter på at deres barn har deltatt på rampen.. 

hva hadde du følt da? 
 

Anonymkode: 638db...5ab

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Antiviruset skrev:

Nei du er ikke noe løvemor du er leder for en pysefabrikk  Barn må bare venne seg til akkurat dette, at noen snakker stygt om de om det er berettiget eller ikke, så lære seg å håndtere dette. Dette er noe de vil møte ute i livet fra barnehage til de går av med pensjon. Det heter livet! Og det er ikke alltid rettferdig eller mulig å få rettferdighet. De kan takle dette på din måte? Eller de kan takle det på den rette måten. Uten hysteri og ta det diplomatisk så langt det går. Det beste er bare å overse slikt tull om det ikke eskalerer til noe alvorligere. Slik jeg leser det er det du som er ekstremt hårsår og må jobbe med dette. Det verste du kan gjøre er å la sette reflektere over på barna dine. Alle barn lyger, de forteller den sannheten som passer de, de inngår allianser og vennegrupper og nei de er ikke så mye engler som vi foreldre tror. De får "slag" og de gir "slag" og slik vil det fortsette om du liker det eller ikke. Du kan aldri styre hva andre sier om ditt barn, overse det!

Er enig i alt du skriver. Grunnen til at dette er ekstra vanskelig for meg er fordi denne moren som snakker slikt om barnet mitt er en venninne. Hadde aldri falt meg inn å snakke nedlatende om mine venninners barn, eller barn generelt. Å fortelle fakta er en ting, men å si at du ikke liker barnet mitt er noe annet. Overfor mitt barn snakker jeg helt rolig og fornuftig, sier at det ikke er noe å bry seg om. Men når gutten står med tårer i øynene å forteller at mor til vennene hans ikke liker han, og jagde han på dør da han ringte på og ville leke med gutten, er dette ekstremt hjerteskjærende. Da er dette en venninne og nabo av oss. 
Hadde sønnen min gjort noe som var skikkelig stygt hadde jeg forstått at hun var sint på han. Men mitt barn ble med på ramp, og det er hennes sønn som er sjef i gjengen og som drar med seg andre.. 

Anonymkode: 638db...5ab

[AnonymBruker]

Men hvordan vet du at ikke barnet ditt er roten til rampestreken da? Var du der? Eller var det fordi barnet ditt sa at det var de andre? Du skriver jo at den andre gutten er sjefen i gjengen, for det kan jo ikke tenkes motsatt? Ditt barn snakker jo selvsagt alltid sant og dere har en åpen og ærlig dialog til en hver tid kan jeg tenke meg 🙄

Kan det tenkes at moren der reagerer sånn hun gjør nettopp fordi det hun har blitt fortalt er akkurat det samme som deg men motsatt, og da velger hun å holde de guttene unna hverandre? Hun liker ikke at ungen din juger og skylder på andre (fra hennes perspektiv) og dermed liker hun heller ikke rampeungen din. Og at du reagerer sånn du gjør bekrefter du jo at du er i ubalanse. Og da er det best for alle at de er adskilt. 

Anonymkode: 0d619...79f

[Antiviruset]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig ikke.. 

hvordan hadde du reagert om din 11 åring sammen med nabogutten hadde funnet på noen rampestreker.. naboforeldrene legger all skylden på barnet ditt, nekter barnet sitt til å være sammen med ditt barn.. for ditt barn er roten til rampestrekene.. de forteller andre voksne at de ikke liker barnet ditt, og det er ditt barn som drar med andre på ramp. Når du ordner opp med denne personen som de har gjort ramp med og tar med ditt barn på å si unnskyld og gjør opp for seg.. mens disse foreldrene nekter på at deres barn har deltatt på rampen.. 

hva hadde du følt da? 
 

Anonymkode: 638db...5ab

Tatt ansvaret for den biten som mitt barn hadde stått for! Ferdig diskusjon. Så hadde jeg overlatt til barna og bestemme om de skal være venner eller ikke. Hadde gitt beng i den andre forelderen som ikke har selvinnsikt i seg og sitt barn. For hvem som var roten til rampestrekene her vet verken du eller andre helt sikkert om dere ikke var med på det selv  

De aller fleste foreldre må igjennom en slik episode før eller senere i en eller annen versjon. Takle det slik som deg?  Hva vil du oppnå med det egentlig? Mer bråk og enda mer splid? Eller er du litt sånn kranglevoren og skal ha rett!

Gjør opp, forklar din unge at det hele var galt, forklar han at nå går vi videre i livet og at du forventer at det ikke skjer igjen. Uansett om han hadde 10% skyld eller 90%. Hadde ditt barn gjort alt rett hadde det løpt vekk fra situasjonen. Barn liker spenning og rampestreker er helt normalt at de ender opp i. Det er å korrigere dette som er viktig. Det gjør du med ditt barn, hva de andre foreldrene gjør med sitt kan du aldri styre.

[AnonymBruker]

Du minner meg om en bekjent som presterer å si at hennes barn aldri lyver... Og denne ungen gjør ikke annet.

Barna vil ikke leke med hen for det blir alltid løyet om at hen blir utestengt og det blir hen ikke, de går av veien for å inkludere den ungen der. Og det er ikke bare barna hen lyver om, lyver om naboene rundt i nabolaget, om skolen og lærerne...

Så nå er det blitt slik at barna ikke klarer å leke med dette barnet lenger og det synes jeg er helt greit for når det blir så mye løgn og barnet løper og "sladrer" til mor mens vi voksne sier at "det var ikke helt det som skjedde" så står mor å sier at "mitt barn lyver aldri", nei da gidder ikke vi mer. 

Våre barn og oss tydeligvis gjør ikke annet enn å lyve om hennes barn så vi gidder ikke, har meldt oss ut. Det som er synd her er at hadde mor forstått at barnet hennes ikke er helt som hun tror, hadde hun hørt på naboene, skolen, SFO så hadde det ikke blitt slik. Men hun har vrangforestillinger om barnet noe som gjør at barnet ikke skjønner at hen lyver som igjen gjør at andre holder seg unna.

Anonymkode: 74b77...ef0

[Antiviruset]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men når gutten står med tårer i øynene å forteller at mor til vennene hans ikke liker han, og jagde han på dør da han ringte på og ville leke med gutten, er dette ekstremt hjerteskjærende. Da er dette en venninne og nabo av oss. 
Hadde sønnen min gjort noe som var skikkelig stygt hadde jeg forstått at hun var sint på han. Men mitt barn ble med på ramp, og det er hennes sønn som er sjef i gjengen og som drar med seg andre..

Forstår at dette er vanskelig, igjen dette er noe de fleste foreldre går igjennom. Har selv sett guttungen havne i konflikt med andre venner i "gjengen" da blir det noen uker kanskje måneder pause på den fronten. Så glir det over og de er beste venner igjen   Verre når det er jenter inne i bildet  Da blir det drama og ofte er vennskapet slutt for alltid. Gutter er ikke slik, går litt tid og så sitter de på skoleplassen og snakker om noe som interesserer de, god tone oppstår igjen og gammel krangel er glemt fortere en dugg for solen. Så få han holde seg med noen andre til det går seg til. Tror den verste konflikten her blir mellom deg og venninna di  

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig ikke.. 

hvordan hadde du reagert om din 11 åring sammen med nabogutten hadde funnet på noen rampestreker.. naboforeldrene legger all skylden på barnet ditt, nekter barnet sitt til å være sammen med ditt barn.. for ditt barn er roten til rampestrekene.. de forteller andre voksne at de ikke liker barnet ditt, og det er ditt barn som drar med andre på ramp. Når du ordner opp med denne personen som de har gjort ramp med og tar med ditt barn på å si unnskyld og gjør opp for seg.. mens disse foreldrene nekter på at deres barn har deltatt på rampen.. 

hva hadde du følt da? 
 

Anonymkode: 638db...5ab

Da hadde jeg tenkt ok, get over it! Det er jo dette som er poenget. Du vil alltid møte mennesker som bare ser sun egen nese, og hvordan bør du da reagere? Kom over det, uten å måtte bli sykemeldt. Det er nettopp dette du må lære ditt barn, å klare å gå videre og ikke henge seg opp i ting. Verden er ikke rettferdig og man må svelge kameler. Først må du lære deg å svelge kameler selv. Ja, det er sikkert irriterende med slike foreldre, men da må du overse det og ikke bruke livet ditt på disse uvesentlighetene dette medfører.

Anonymkode: 3a4a7...a05

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvordan vet du at ikke barnet ditt er roten til rampestreken da? Var du der? Eller var det fordi barnet ditt sa at det var de andre? Du skriver jo at den andre gutten er sjefen i gjengen, for det kan jo ikke tenkes motsatt? Ditt barn snakker jo selvsagt alltid sant og dere har en åpen og ærlig dialog til en hver tid kan jeg tenke meg 🙄

Kan det tenkes at moren der reagerer sånn hun gjør nettopp fordi det hun har blitt fortalt er akkurat det samme som deg men motsatt, og da velger hun å holde de guttene unna hverandre? Hun liker ikke at ungen din juger og skylder på andre (fra hennes perspektiv) og dermed liker hun heller ikke rampeungen din. Og at du reagerer sånn du gjør bekrefter du jo at du er i ubalanse. Og da er det best for alle at de er adskilt. 

Anonymkode: 0d619...79f

Alle barna som var med på den rampestreken kom hjem til oss sammen med foreldrene, og snakket sammen. Der kom alt fram. Så sannheten vet vi alle. Hva mener du med mitt barn lyver? Alt kom på bordet da vi hadde et felles møte med alle barna. Hennes barn er leder i gjengen.. at hun nekter sønnen til å være sammen med min sønn er en ting.. men ingen andre er sammen med min sønn, fordi lederen bestemmer det.. de tør ikke. De får ikke lov å være sammen med han av lederen i gjengen.  De sender stygge snapper til han og jeg har lest de alle sammen.. 

motsatt? Jeg går ikke å snakker stygt om andres barn. Så det vil hun aldri oppleve å høre. 
Barna har nå blitt venner igjen, men får ikke møtes pga denne moren. 
hvordan forklare det til gutten min? 

Hvordan skal jeg kunne like henne igjen etter dette? 

Anonymkode: 638db...5ab

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du minner meg om en bekjent som presterer å si at hennes barn aldri lyver... Og denne ungen gjør ikke annet.

Barna vil ikke leke med hen for det blir alltid løyet om at hen blir utestengt og det blir hen ikke, de går av veien for å inkludere den ungen der. Og det er ikke bare barna hen lyver om, lyver om naboene rundt i nabolaget, om skolen og lærerne...

Så nå er det blitt slik at barna ikke klarer å leke med dette barnet lenger og det synes jeg er helt greit for når det blir så mye løgn og barnet løper og "sladrer" til mor mens vi voksne sier at "det var ikke helt det som skjedde" så står mor å sier at "mitt barn lyver aldri", nei da gidder ikke vi mer. 

Våre barn og oss tydeligvis gjør ikke annet enn å lyve om hennes barn så vi gidder ikke, har meldt oss ut. Det som er synd her er at hadde mor forstått at barnet hennes ikke er helt som hun tror, hadde hun hørt på naboene, skolen, SFO så hadde det ikke blitt slik. Men hun har vrangforestillinger om barnet noe som gjør at barnet ikke skjønner at hen lyver som igjen gjør at andre holder seg unna.

Anonymkode: 74b77...ef0

Hva er det  jeg Har skrevet som får deg til å minne deg om henne? Hva har jeg skrevet her som gjør at du tenker barnet mitt lyver? 

Anonymkode: 638db...5ab