Kjenner på å ikke ønske barnet, og har en jordmor som spøker med psykisk helse

[AnonymBruker]

Jeg er i uke 38 nå, og er utålmodig og gleder med til fødsel, for jeg er så lei av å gå gravid.  Men jeg gleder meg ikke til det nye barnet kommer.  Jeg kjenner på å ikke ønske barnet, at jeg helst bare vil dra fra sykehuset etter fødsel uten barnet.

Jeg føler meg som verdens mest grusome person som føler dette.  Jeg føler ikke noe for dette barnet i magen, og syns bare hele graviditeten er irriterende.  Selv om det var planlagt og vi ønsket ett barn til. 

Jeg har ikke noe energi, har vondt, er sliten og nedstemt.  Så jeg får så dårlig samvittighet for barnet vi har på litt over 1 år.  For jeg klarer ikke gjøre de tingene jeg vil sammen med henne.

Jeg har bipolar lidelse.  Og i forrige svangerskap hadde jeg tid til å hente meg inn, slappe av og hadde heller ikke så mye plager.  Men denne gangen er det ikke sjans på å hente meg inn, og jeg klarer ikke komme meg opp av denne nedstemthet.

Jeg har forsøkt å få hjelp hos legen å få henvisning til psykolog, men det har ikke vært lett.  Men når legen endelig gikk med på sende henvisning kom korona.  Og  nå er det bare tull og sykefravær på dps, så har ikke fått noe hjelp der. Bare vært inne på en sånn innledningstime.

Jeg føler jeg ikke kan snakke med jordmor heller om vonde tanker og følelser. For hun spøker mye med diagnosen min.  At jeg må bruke den for det den er verdt for å få spesialbehandling på sykehuset, og få mannen min til å syns synd på meg så skjemmer meg bort og bla bla bla.  Virker ikke som hun helt vet hva hun snakker om, og jeg syns det er ekkelt og ukomfortabel når hun kommer med slikt.  

Så nå sitter jeg her og fødsel like rundt hjørnet og er bare et vrak.  På kveldene etter jenta vår er lagt blir jeg bare sittende å gråte og føle meg jævelig.  Jeg er skikkelig redd for å få en fødselsdepresjon, noe som er høyere sjanse for å få med bipolare.  Jeg er skikkelig bekymret, for jeg vil ikke at min nedstemthet skal gå utover datteren min.  Og igjen føler jeg meg som dritt fordi jeg ikke tenker noe på barnet i magen.  

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men har ingen å snakke med, for mannen er så lei av å høre på.

Anonymkode: 8485d...168

[Gjest førstedamen]

https://www.legevisitt.no/psykolog/

Vet ikke hva denne tjenesten koster, men er absolutt verdt et forsøk. 

Du kan kanskje ringe sykehuset også og høre om du kan få samtale med en psykiatrisk sykepleier eller lignende? Si at det haster pga du snart skal føde og at du ikke går hjelp hos fastlegen? 

Ønsker deg uansett lykke til. Håper ting blir lettere for deg når baby er ute, graviditet kan være skikkelig tunge greier. 

Og å ha dårlige perioder er helt vanlig og menneskelig. Se på de som mørke skyer på himmelen og husk at de også blir borte etterhvert. Ingenting varer evig, så med tiden vil du nok få det bedre. Ikke ha dårlig samvittighet, det er naturlige følelser du har, ingen følelser er feil. Gi deg selv litt slakk. 

❤️

[AnonymBruker]

Dette er ikke bra. Du bør få hjelp i en slik situasjon. Så vondt og fortvilende det må være for deg. Kan du bytte jordmor? Viktig at du føler deg komfortabel med henne? Her i kommunen har vi noe som heter tverrfaglig familieteam, er det noen kommunen din tilbyr? Det er helt gratis, og de har ansatte med ulik faglig bakgrunn for å kunne hjelpe foreldre og barn med ulike utfordringer. Har selv hatt kontakt med de, da jeg har slitt med morsfølelsen. De kan også være behjelpelig å henvise videre, hvis det trengs ressurser med annen fagutdannelse. Håper du får hjelpen du trenger. 

Anonymkode: 39738...de8

[AnonymBruker]

Det er jo helt normalt å ikke være knyttet til et ufødt barn. Hva så om du tenker du ønsker å dra hjem uten barnet? Du kommer jo ikke til å gjøre det. Og så knytter du deg til barnet etterhvert som dere blir kjent. Slik som normalt er. Du overtenker. Slapp av i tiden som er fram til fødsel heller enn å grave deg ned i disse tankene. 

Anonymkode: 27cf1...3af

[Gjest nocco]

Jeg føler med deg, hadde det likt selv.

Skal love deg at det blir bedre. Kanskje ikke nå, om 1 måned eller 5. Fødselsdepresjon kan komme. Men når barnet er rundt et år eller to, er det mye som har skjedd mellom deg og barnet. Du blir så knyttet til dette vesenet på godt og vondt og barnet blir en stor del av deg.

Håper INDERLIG du får hjelpen du trenger❤️❤️

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er jo helt normalt å ikke være knyttet til et ufødt barn. Hva så om du tenker du ønsker å dra hjem uten barnet? Du kommer jo ikke til å gjøre det. Og så knytter du deg til barnet etterhvert som dere blir kjent. Slik som normalt er. Du overtenker. Slapp av i tiden som er fram til fødsel heller enn å grave deg ned i disse tankene. 

Anonymkode: 27cf1...3af

Skjønner litt hvor du vil. For det er fort gjort at man går inn  i en ond sirkel med negative tanker. Men det er ikke alltid så enkelt for alle. Og det er også normalt at det tar tid før man føler noe for barnet, selv flere måneder. Og da kan det være fint å kunne få snakke med noen. Vil tro at ts sitter med andre følelser denne gangen, enn sist gang, og at det er derfor hun ønsker hjelp. Synes det er supert at ts ser at det kan bli et problem og vil forebygge. Selv om det er gode muligheter for at hun knytter seg barnet uten hjelp, så skader det ikke å be om det nå, spesielt med tanke på at hun har en diagnose i tillegg, som gjør henne utsatt for en depresjon. For da tar ting enda lengre tid. 

Anonymkode: 39738...de8

[Gjest Albbas]

Ville ringt føden eller helsestasjonen (ikke jordmor) og forklart hva du plages med og at du trenger noen å snakke med kjapt. Si at du ikke ønsker å snakke med din faste jordmor da hun ikke forstår diagnosen din. 

Eventuelt få mannen din til å ringe rundt hvis du er for sliten. Dette burde vært tatt på alvor for lenge siden. ❤️

[Venja]

Jeg leste akkurat denne historien, kanskje den vil hjelpe deg? 
Om ei som ventet sin fjerde, uplanlagt, og absolutt ikke ville ha barnet og bare gruet seg til det kom. 
 

https://www.hjemmefodsel.no/single-post/2017/12/04/Når-morskjærligheten-ikke-kommer-med-en-gang

[AnonymBruker]

Sliter med det selv når barnet er 2.5 år. Jeg holder følelsene inni meg og koser veldig mye med barnet, men kjenner likevel på at det er tvungen. 

Anonymkode: 9943f...c22

[AnonymBruker]

Det er BUP som er riktig instans, ikke DPS. Så trist at fastlegene ikke er oppdatert på dette. 

Anonymkode: 1def6...350

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sliter med det selv når barnet er 2.5 år. Jeg holder følelsene inni meg og koser veldig mye med barnet, men kjenner likevel på at det er tvungen. 

Anonymkode: 9943f...c22

Uff, det høres veldig tungt ut 😟 Det er litt det jeg er bekymret for, for det er ikke noen god følelse å kjenne på.

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er BUP som er riktig instans, ikke DPS. Så trist at fastlegene ikke er oppdatert på dette. 

Anonymkode: 1def6...350

Hva skal BUP gjøre? De kan vel ikke gjøre noe for meg og et ufødt barn?

Blir vel heller å kontakte barnevernet igjen. Var i kontakt med dem når jeg fikk første, siden jeg var usikker og bekymret for hvordan jeg skulle takle morsrollen.

På 14.8.2020 den 23.46, AnonymBruker skrev:

Det er jo helt normalt å ikke være knyttet til et ufødt barn. Hva så om du tenker du ønsker å dra hjem uten barnet? Du kommer jo ikke til å gjøre det. Og så knytter du deg til barnet etterhvert som dere blir kjent. Slik som normalt er. Du overtenker. Slapp av i tiden som er fram til fødsel heller enn å grave deg ned i disse tankene. 

Anonymkode: 27cf1...3af

Jeg hadde det ikke slik med første, da gledet jeg meg og følte meg mer knyttet under svangerskapet.  Men hadde vansker med å knytte meg etter fødsel.  Og jo, jeg er redd for at jeg kan finne på å dra fra barnet!  Jeg gjorde nesten det når vi var kommet hjem med første.  Men mannen min klarte å snakkr meg til fornuft.  Man han kommer jo ikke være på barsel sammen med meg.

Jeg graver meg ikke ned i slike tanker, er tankene som graver meg ned.  Jeg kan ikke noe for at jeg føler det slik, og det er ikke bare en bryter jeg kan slå av.  Jeg blir veldig lett fast i tanker og følelser, og sliter med å skifte over når jeg er nedstemt.  Det kan ta måneder før jeg kommer på overflaten når jeg er nede, men skulle virkelig ønske det var så lett å bare slutte å føle det slik å bare kose og glede meg.

Ts.

Anonymkode: 8485d...168

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uff, det høres veldig tungt ut 😟 Det er litt det jeg er bekymret for, for det er ikke noen god følelse å kjenne på.

Hva skal BUP gjøre? De kan vel ikke gjøre noe for meg og et ufødt barn?

Blir vel heller å kontakte barnevernet igjen. Var i kontakt med dem når jeg fikk første, siden jeg var usikker og bekymret for hvordan jeg skulle takle morsrollen.

Jeg hadde det ikke slik med første, da gledet jeg meg og følte meg mer knyttet under svangerskapet.  Men hadde vansker med å knytte meg etter fødsel.  Og jo, jeg er redd for at jeg kan finne på å dra fra barnet!  Jeg gjorde nesten det når vi var kommet hjem med første.  Men mannen min klarte å snakkr meg til fornuft.  Man han kommer jo ikke være på barsel sammen med meg.

Jeg graver meg ikke ned i slike tanker, er tankene som graver meg ned.  Jeg kan ikke noe for at jeg føler det slik, og det er ikke bare en bryter jeg kan slå av.  Jeg blir veldig lett fast i tanker og følelser, og sliter med å skifte over når jeg er nedstemt.  Det kan ta måneder før jeg kommer på overflaten når jeg er nede, men skulle virkelig ønske det var så lett å bare slutte å føle det slik å bare kose og glede meg.

Ts.

Anonymkode: 8485d...168

Knyttet meg mer til andre her. 

Anonymkode: 9943f...c22

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uff, det høres veldig tungt ut 😟 Det er litt det jeg er bekymret for, for det er ikke noen god følelse å kjenne på.

Hva skal BUP gjøre? De kan vel ikke gjøre noe for meg og et ufødt barn?

Blir vel heller å kontakte barnevernet igjen. Var i kontakt med dem når jeg fikk første, siden jeg var usikker og bekymret for hvordan jeg skulle takle morsrollen.

Jeg hadde det ikke slik med første, da gledet jeg meg og følte meg mer knyttet under svangerskapet.  Men hadde vansker med å knytte meg etter fødsel.  Og jo, jeg er redd for at jeg kan finne på å dra fra barnet!  Jeg gjorde nesten det når vi var kommet hjem med første.  Men mannen min klarte å snakkr meg til fornuft.  Man han kommer jo ikke være på barsel sammen med meg.

Jeg graver meg ikke ned i slike tanker, er tankene som graver meg ned.  Jeg kan ikke noe for at jeg føler det slik, og det er ikke bare en bryter jeg kan slå av.  Jeg blir veldig lett fast i tanker og følelser, og sliter med å skifte over når jeg er nedstemt.  Det kan ta måneder før jeg kommer på overflaten når jeg er nede, men skulle virkelig ønske det var så lett å bare slutte å føle det slik å bare kose og glede meg.

Ts.

Anonymkode: 8485d...168

BUP har egne teams for nettopp denne problematikken - manglende tilknytning til det ufødte barnet, ofte i lys av eksisterende psykisk lidelse. Ikke mange vet om dette men der kan du virkelig få god hjelp!

Anonymkode: cc43b...eda