hvordan føles det å gi pasienter, pårørende dårlige nyheter?

[AnonymBruker]

Blir man vant til å fortelle folk at de skal dø, og at de ikke kan regne med noen behandling? Blir det en vanesak og også informere pårørende om at familiemedlemmet er død, eller vil dø veldig snart?

Kanskje ikke akkurat disse problemstillingene er mest vanlige, men å forholde seg til kreftpasienter slipper man jo ikke unna. 

Hva er deres erfaringer her? Har vært mye innlagt på sykehus ( ikke kreft) og har delt rom med mange kreftpasienter, i ulike aldre. ) Får alltid litt vondt av å overhøre samtalene under legevisitten.

Anonymkode: 2627b...bac

[AnonymBruker]

Til en viss grad noe man venner seg til, men aldri lystbetont. Du skal balansere mellom å være ærlig, uten å knuse alt håp. Av og til tenker jeg på teite/morsomme ting hvis jeg kjenner at det blir overveldende. Hjelper å ha kommunikasjonsteknikker å lene seg på, slik at man distanserer seg litt mentalt. Ofte kan det likevel være fine samtaler. Det er ikke det verste ved mitt yrke, faktisk. 

Anonymkode: 43e0c...37e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til en viss grad noe man venner seg til, men aldri lystbetont. Du skal balansere mellom å være ærlig, uten å knuse alt håp. Av og til tenker jeg på teite/morsomme ting hvis jeg kjenner at det blir overveldende. Hjelper å ha kommunikasjonsteknikker å lene seg på, slik at man distanserer seg litt mentalt. Ofte kan det likevel være fine samtaler. Det er ikke det verste ved mitt yrke, faktisk. 

Anonymkode: 43e0c...37e

kunne du ha jobbet på et hospice? jeg kjenner en sykepleier som har jobbet natt på et slik sted i  8 år.  Kanskje det er noe annet med nattarbeid? Ville du ha identifisert deg med kreftpasienter der som var på din egen alder? 

Anonymkode: 2627b...bac

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til en viss grad noe man venner seg til, men aldri lystbetont. Du skal balansere mellom å være ærlig, uten å knuse alt håp. Av og til tenker jeg på teite/morsomme ting hvis jeg kjenner at det blir overveldende. Hjelper å ha kommunikasjonsteknikker å lene seg på, slik at man distanserer seg litt mentalt. Ofte kan det likevel være fine samtaler. Det er ikke det verste ved mitt yrke, faktisk. 

Anonymkode: 43e0c...37e

er det mye fokus på kommunikasjonsteknikker under utdanningen?

Anonymkode: 2627b...bac

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Blir man vant til å fortelle folk at de skal dø, og at de ikke kan regne med noen behandling? Blir det en vanesak og også informere pårørende om at familiemedlemmet er død, eller vil dø veldig snart?

Kanskje ikke akkurat disse problemstillingene er mest vanlige, men å forholde seg til kreftpasienter slipper man jo ikke unna. 

Hva er deres erfaringer her? Har vært mye innlagt på sykehus ( ikke kreft) og har delt rom med mange kreftpasienter, i ulike aldre. ) Får alltid litt vondt av å overhøre samtalene under legevisitten.

Anonymkode: 2627b...bac

Problemet er ikke at man blir berørt, problemene begynner den dagen man slutter å bli berørt. 

Anonymkode: 0099e...7e2

[AnonymBruker]

Jeg jobber på kreftavdeling og har ikke jobbet som sykepleier lenge. Har vært med på ett dødsfall der familie og pasient fikk informasjon fra lege at dette går feil vei og at det vil trolig gå fort til pasienten dør. Jeg var tilstede da pasienten døde og informerte pårørende om dødsfallet. Jeg tror dette ikke er noe man blir vant til, men man utvikler gode måter å formidle budskapet på til pasienter og pårørende. 
 

veldig dumt med flermannsrom forøvrig der medpasienter har ørene på stilk. Må bli flinkere til  å bruke hodeklokker med musikk til pasienter som ikke har noe med informasjon til andre pasienter. 

Anonymkode: f474d...3ac

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg jobber på kreftavdeling og har ikke jobbet som sykepleier lenge. Har vært med på ett dødsfall der familie og pasient fikk informasjon fra lege at dette går feil vei og at det vil trolig gå fort til pasienten dør. Jeg var tilstede da pasienten døde og informerte pårørende om dødsfallet. Jeg tror dette ikke er noe man blir vant til, men man utvikler gode måter å formidle budskapet på til pasienter og pårørende. 
 

veldig dumt med flermannsrom forøvrig der medpasienter har ørene på stilk. Må bli flinkere til  å bruke hodeklokker med musikk til pasienter som ikke har noe med informasjon til andre pasienter. 

Anonymkode: f474d...3ac

Døende skal vel ha enerom?

Med tanke på å gi slike budskap, så er det vondt. Jeg jobber ikke i helse, men har vært i kontakt med pårørende i annen sammenheng. Det kan ikke beskrives, det er veldig tungt, spesielt siden det er plutselige dødsfall som de pårørende ikke har kunnet forberede seg på.

Anonymkode: b6c3d...637

[Hansehan]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Blir man vant til å fortelle folk at de skal dø, og at de ikke kan regne med noen behandling? Blir det en vanesak og også informere pårørende om at familiemedlemmet er død, eller vil dø veldig snart?

Kanskje ikke akkurat disse problemstillingene er mest vanlige, men å forholde seg til kreftpasienter slipper man jo ikke unna. 

Hva er deres erfaringer her? Har vært mye innlagt på sykehus ( ikke kreft) og har delt rom med mange kreftpasienter, i ulike aldre. ) Får alltid litt vondt av å overhøre samtalene under legevisitten.

Anonymkode: 2627b...bac

Jeg tror det avhenger veldig av hvor man jobber. 

Hvis man jobber med unge kreftpasienter tror jeg det er vanskelig. En bekjent av meg hadde en pasient som døde av dobbeltsidig brystkreft i 20-årene, og hun var synlig rystet. 

Hvis man jobber som sykehjemslege med pasienter på 80+ som allerede er sterkt reduserte og kanskje demente, med HLR- i journalen og pårørende som er enige i dette, så er det nok mye enklere.

Så nei og ja.

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Døende skal vel ha enerom?

Med tanke på å gi slike budskap, så er det vondt. Jeg jobber ikke i helse, men har vært i kontakt med pårørende i annen sammenheng. Det kan ikke beskrives, det er veldig tungt, spesielt siden det er plutselige dødsfall som de pårørende ikke har kunnet forberede seg på.

Anonymkode: b6c3d...637

Det er ikke alltid det er ledig enerom. I mitt tilfelle så har det vært pasienter som har vært innlagt på gastro for operasjoner og som ikke synger på siste verset. Det er på forhånd klart at de har kreft men uklart hvor i forløpet de er.  Utfallet av operasjonen har også betydning her. 
 

Anonymkode: 2627b...bac

[AnonymBruker]

Nå jobber stort sett jeg med eldre, men jeg synes det kan være vanskelig å ordlegge seg til pårørende man ikke kjenner godt nok. Noen pårørende blir sure og fornærmet når jeg sier at legen har bestemt at vi ikke skal gi væske ol. fordi det vil forlenge dødsprosessen. Av og til virker det som om de lukker ørene for forklaringen på hvorfor man ikke gir væske iv. og mat via sonde til eldre mennesker med sviktende organer som er lei livet og klare for å dø. Som regel når brukeren har dødd, så er gjerne familien der og har forstått det slik at de ringer på meg. Det verste jeg vet er når brukeren har dødd uten at noen er tilstede fordi døden inntredde raskere enn forventet. En gang spurte jeg pårørende om de ville ringes om noe skjedde iløpet av natten (var ikke forventet at det skulle skje noe), pårørende svarte at jeg kunne ringe dersom det skjedde noe innen vakten min sluttet. Kl. 22:58 ringte jeg til pårørende da dødsfallet skjedde bare noen minutter tidligere. Pårørende skjønte selvsagt hvorfor jeg ringte når jeg ringte to minutter før vaktslutt. Det var en veldig vond samtale. Av og til tenker jeg på den samtalen, og husker hvordan pusten til pårørende stanset i det jeg sa navnet mitt. 

Anonymkode: 84a9f...ca2

[AnonymBruker]

Er dere sykepleiere eller leger?

Anonymkode: 00a02...829

[AnonymBruker]

Jeg har fulgt mange pasienter i døden, både voksne og barn. Jeg blir aldri vant med at pårørende og pasient får beskjed om at det går mot slutten. For meg er det like vondt hver gang noen får denne beskjeden. 

For min del har jeg jobbet på barneavdeling med barn med kreft og nå på en intensivavdeling som sykepleier. 

Anonymkode: 042c8...013

[AnonymBruker]

På 14.8.2020 den 0.07, AnonymBruker skrev:

Jeg jobber på kreftavdeling og har ikke jobbet som sykepleier lenge. Har vært med på ett dødsfall der familie og pasient fikk informasjon fra lege at dette går feil vei og at det vil trolig gå fort til pasienten dør. Jeg var tilstede da pasienten døde og informerte pårørende om dødsfallet. Jeg tror dette ikke er noe man blir vant til, men man utvikler gode måter å formidle budskapet på til pasienter og pårørende. 
 

veldig dumt med flermannsrom forøvrig der medpasienter har ørene på stilk. Må bli flinkere til  å bruke hodeklokker med musikk til pasienter som ikke har noe med informasjon til andre pasienter. 

Anonymkode: f474d...3ac

Nei, ærlig talt. Det er jo ikke deres skyld at de har havnet på dobbeltrom. Da er det ledelsen ved sykehuset samt ved avdelingen som det må skje en opprydning hos i stedet for å putte musikk på ørene til andre pasienter for å skulle verne om taushetsplikten. 

Jeg jobber for øvrig på en kreftavdeling selv og har aldri opplevd at døende pasienter har blitt plassert på dobbeltrom, selv ved sprengt kapasitet. Da flytter man heller over enkelte pasienter til andre medisinske avdelinger eller lettposter for avlastning for en dag eller to eller finner andre løsninger. Som regel blir ganske "lette pasienter" det ikke er så mye med plassert på dobbeltrom, selv om dobbeltrom i seg selv er en uting og litt gammeldags. Det unngås så mye som mulig her jeg jobber. 

Anonymkode: d9760...2e7

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har fulgt mange pasienter i døden, både voksne og barn. Jeg blir aldri vant med at pårørende og pasient får beskjed om at det går mot slutten. For meg er det like vondt hver gang noen får denne beskjeden. 

For min del har jeg jobbet på barneavdeling med barn med kreft og nå på en intensivavdeling som sykepleier. 

Anonymkode: 042c8...013

Gråter dere på jobb? Hvem formidler dødsbudskapet? Hva sier man til pårørende og pasienter  som blir knust? Vil bli sykepleier, men jeg er så følsom.... vet ikke om jeg takler død så godt dessverre 

Anonymkode: 00a02...829

[Snedig]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå jobber stort sett jeg med eldre, men jeg synes det kan være vanskelig å ordlegge seg til pårørende man ikke kjenner godt nok. Noen pårørende blir sure og fornærmet når jeg sier at legen har bestemt at vi ikke skal gi væske ol. fordi det vil forlenge dødsprosessen. Av og til virker det som om de lukker ørene for forklaringen på hvorfor man ikke gir væske iv. og mat via sonde til eldre mennesker med sviktende organer som er lei livet og klare for å dø. Som regel når brukeren har dødd, så er gjerne familien der og har forstått det slik at de ringer på meg. Det verste jeg vet er når brukeren har dødd uten at noen er tilstede fordi døden inntredde raskere enn forventet. En gang spurte jeg pårørende om de ville ringes om noe skjedde iløpet av natten (var ikke forventet at det skulle skje noe), pårørende svarte at jeg kunne ringe dersom det skjedde noe innen vakten min sluttet. Kl. 22:58 ringte jeg til pårørende da dødsfallet skjedde bare noen minutter tidligere. Pårørende skjønte selvsagt hvorfor jeg ringte når jeg ringte to minutter før vaktslutt. Det var en veldig vond samtale. Av og til tenker jeg på den samtalen, og husker hvordan pusten til pårørende stanset i det jeg sa navnet mitt. 

Anonymkode: 84a9f...ca2

Ringer dere ikke pårørende ved dødsfall uavhengig av når på døgnet det skjer?

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, ærlig talt. Det er jo ikke deres skyld at de har havnet på dobbeltrom. Da er det ledelsen ved sykehuset samt ved avdelingen som det må skje en opprydning hos i stedet for å putte musikk på ørene til andre pasienter for å skulle verne om taushetsplikten. 

Jeg jobber for øvrig på en kreftavdeling selv og har aldri opplevd at døende pasienter har blitt plassert på dobbeltrom, selv ved sprengt kapasitet. Da flytter man heller over enkelte pasienter til andre medisinske avdelinger eller lettposter for avlastning for en dag eller to eller finner andre løsninger. Som regel blir ganske "lette pasienter" det ikke er så mye med plassert på dobbeltrom, selv om dobbeltrom i seg selv er en uting og litt gammeldags. Det unngås så mye som mulig her jeg jobber. 

Anonymkode: d9760...2e7

Men romfordeling blir vel noe annet når de skal ha behandling på sykehuset, utenom kreftavdeling? På de andre avdelingene på sykehuset, som ortopedisk, urologisk, og gastro, så har jeg delt rom med mange kreftpasienter. Det var riktignok en dame som hadde kreft, men hvor legen insisterte på at hun skulle ha enerom. Kanskje det hadde noe med taushetsplikt å gjøre, eller at hun skulle ha mest mulig fred og ro. Det protesterte damen på. Kanskje hun følte seg ensom? Kanskje hun følte det enda mer alvorlig med en gang hun skulle få enerom?. Husker ikke hvordan det endte, eller hvem som delte rom med meg til slutt. 

Anonymkode: 2627b...bac

[AnonymBruker]

På 14.8.2020 den 3.26, AnonymBruker skrev:

Døende skal vel ha enerom?

Med tanke på å gi slike budskap, så er det vondt. Jeg jobber ikke i helse, men har vært i kontakt med pårørende i annen sammenheng. Det kan ikke beskrives, det er veldig tungt, spesielt siden det er plutselige dødsfall som de pårørende ikke har kunnet forberede seg på.

Anonymkode: b6c3d...637

Ja, terminale har selvfølgelig enerom. 

Anonymkode: f474d...3ac

[AnonymBruker]

På 15.8.2020 den 19.18, AnonymBruker skrev:

Nei, ærlig talt. Det er jo ikke deres skyld at de har havnet på dobbeltrom. Da er det ledelsen ved sykehuset samt ved avdelingen som det må skje en opprydning hos i stedet for å putte musikk på ørene til andre pasienter for å skulle verne om taushetsplikten. 

Jeg jobber for øvrig på en kreftavdeling selv og har aldri opplevd at døende pasienter har blitt plassert på dobbeltrom, selv ved sprengt kapasitet. Da flytter man heller over enkelte pasienter til andre medisinske avdelinger eller lettposter for avlastning for en dag eller to eller finner andre løsninger. Som regel blir ganske "lette pasienter" det ikke er så mye med plassert på dobbeltrom, selv om dobbeltrom i seg selv er en uting og litt gammeldags. Det unngås så mye som mulig her jeg jobber. 

Anonymkode: d9760...2e7

Jeg mente ikke at terminale var på flermannsrom, men kreftpasienter som ikke er regnet som hverken preterminal eller terminal. Likevel kan man ha dårlige nyheter etter undersøkelser, og da er det viktig å huske høreklokker med radio for taushetsplikten. 
 

ja man kan diskutere at sykehusene burde vært slik og sånn, men realiteten er slik den er og da må man gjøre det beste ut av det som er. Pårørendesamtaler er selvsagt på eget rom. 
 

Anonymkode: f474d...3ac

[AnonymBruker]

På 13.8.2020 den 22.09, AnonymBruker skrev:

kunne du ha jobbet på et hospice? jeg kjenner en sykepleier som har jobbet natt på et slik sted i  8 år.  Kanskje det er noe annet med nattarbeid? Ville du ha identifisert deg med kreftpasienter der som var på din egen alder? 

Anonymkode: 2627b...bac

Jeg jobbet som kreftlege (i spesialisering) i noen år. Men innså at jeg måtte endre spesialitet. Det gikk greit fra dag til dag, men jeg ble dystrere til sinns av det i lengden. Følte at jeg og alle rundt meg kom til å dø. Var særlig tøft med unge på min egen alder, de som ikke kunne skylde på livsstil, men som bare var ekstra uheldige. Jeg jobber fortsatt mye med kreftpasienter, men ikke bare det. Og det gjør godt!  

Anonymkode: 43e0c...37e

[AnonymBruker]

På 13.8.2020 den 22.41, AnonymBruker skrev:

er det mye fokus på kommunikasjonsteknikker under utdanningen?

Anonymkode: 2627b...bac

På medisinutdanningen er det det. Og når man spesialiserer seg til onkolog/kreftlege slik jeg gjorde, er det enda mer fokus, og da spisset mot den pasientgruppen. Jeg har en del «standard» fraser som gjør det enklere å formidle tunge budskap. Ikke for å strømlinjeforme samtalene, men for å beholde en viss kontroll i en tøff mellommenneskelig situasjon. Dette er noe jeg mestret med litt trening. Kommunikasjon er et svært viktig fag i det yrket vi har, og kan læres! Likevel er det viktig for meg å ikke komme med innøvde fraser og billige «kommunikasjonsteknikker», det gjennomskues raskt. Jeg tillater alltid meg selv å være et medmenneske og ikke bare en hvit frakk i slike samtaler. Det er rått og hudløst, og vi er ikke mer enn mennesker, noen av oss. 

Anonymkode: 43e0c...37e