Hva gjør man når snart-toåringen får fullstendig sammenbrudd blant folk

[AnonymBruker]

Jeg har en unge som blir to år i slutten av november. Han har ikke noe språk enda, men gjør seg forstått med å peke, leie meg bort til hva han ønsker eller på annen måte med kroppsspråk.

Det er likevel ikke alltid nok til at jeg forstår, og da får han fullstendig sammenbrudd. Bare i dag har det vært sammenbrudd på butikken, på lekeplassen og på vei hjem. Ingenting er godt nok, jeg når ikke gjennom med å trøste/prate, og han hyler av full hals samtidig som han kaster seg rundt i 5-6 minutter i strekk.

Jeg vet ikke min arme råd. Jeg vil så gjerne forstå og hjelpe. Hvordan takler man slike situasjoner hvor «alt er galt»?

Anonymkode: 39695...c15

[Gjest WhisperingWind]

Du trekker pusten dypt og ikke lar deg påvirke. 

Ungen trenger å lære seg å selvregulere følelsene sine. Når han er i meltdown er det ikke vits i å prøve å snakke. Avled, ta han bort fra situasjonen etc. 

Min kunne ligge på gaten å hyle og da lot jeg han hyle fra seg det verste. Satt meg på huk ved han og viste at jeg var tilstede for han, men visste at han eskalerte om jeg prøvde å si for mye. 

Når han roer seg så ros han med at han var flink å roe seg. Positiv forsterking. 

Klikker han på butikken, ta han med deg ut. Vent til han roer seg, oppmuntre og prøv igjen. 

Tenk også på om han er sulten/trøtt/sliten før visse aktiviteter. Ha med noe snacks/noe drikke f. eks før butikktur. 

 

[Giggi]

Jeg pleide å ta guttungen under armen og gå ut til han roet seg, så forsøkte vi igjen når han pustet rolig. 

[AnonymBruker]

Du setter ungen på fanget ditt, ser han/hun i øynene og ber han/hun hjelpe deg med å forstå. Ja en toåring vil skjønne at du da ønsker å gjøre ditt beste og samtidig får du satt grenser. Går barnet i barnehage? Snakk med de ansatte om situasjonen og be om råd.

Du snakker bestemt, men ikke med mørk eller lys stemme. Stemmen må være nøytral. Som om du snakker med deg selv. Voksen stemme. Og tydelige handlinger. Løft opp barnet og forlat butkken/området. Selv om du tilfeldigvis har en full handlevogn. La det gå noen minutter før dere går inn igjen. Når ungen vil ha noe og du ikke er enig, ikke si bare nei, si: Ikke i dag. Eller Ikke enda. Eller Det kan vi kjøpe om to dager. Og alltid med voksen naturlig stemme. Ikke bruk babystemme eller lignende. Barnet ditt er et individ.

(Noe annet jeg ofte stusser ved når jeg ser andre voksne med barn er at de holder på med å latterliggjøre barna sine, og ler av dem når den voksne synes barnet har dritet seg ut eller gjør noe teit, dumt eller morsomt. Man skal være litt forsiktig med å le av barnet, særlig når det blir på bekostning av barnet. Det er forskjell på det og å le sammen med barnet. En annen ting er voksne som forteller barnet at de må slutte med å tulle/lyve. Det ødelegger særlig for barn som ikke kunne fantasert om å holde på å lyve og ødelegger tilliten til de voksne.)

Anonymkode: bfb50...5e5

[AnonymBruker]

Jeg har pleid å sette meg ned med min på fanget, eller løftet opp og sagt noe ala «mamma skjønner ikke hva du mener selv om du prøver å fortelle. Det er veldig dumt, og jeg skjønner at du blir lei deg.» og koser litt. Nå som hun er bikka 2 og har en del språk er nesten alle disse situasjonene borte. Selv om jeg ikke alltid skjønner så sier jeg det rett ut at jeg ikke skjønner og spør om hun kan vise. Pleier å hjelpe.

Anonymkode: c1233...c77

[AnonymBruker]

Takk for gode råd alle sammen. Jeg har noen oppfølgningskommentarer. 

Han er overhodet ikke mottagelig for trøst, kos eller å sitte på fanget. Når han får sammenbrudd vrir han seg ut av armene mine, og kaster seg rundt. Det er som å holde fast en glatt og sinna liten alligator. Har jeg han på fanget kan han bite, klore, lugge så hardt at jeg mister tjafser av hår, kaste brillene mine bortover etc.

Jeg vet at han forstår mye av det jeg sier til han, og problemet er bare motsatt vei.

Som et eksempel på lekeplassen i dag så leide han meg bort til en huske. Vi husket litt og så ville han ned. Så ble han rasende når jeg tok han ned på bakken, viste at han ville opp, men ble rasende når jeg løftet han opp. Prøvde å sette han ned og det utløste tidenes raserianfall. Han ville verken ned fra huska, opp i huska, opp til meg eller ned på bakken. Jeg prøvde å ta han vekk fra situasjonen, la han rase fra seg, og til slutt måtte jeg bare gå hjemover med en hylende unge på armen. Til slutt roet han seg og jeg fikk gitt han litt vann.

Jeg ler selvfølgelig ikke av barnet mitt, og jeg prøver mitt beste å forstå hva det er han vil. Men det er fortvilende og frustrerende når ingenting er riktig, og man føler seg som verdens verste mamma når ungen kaster seg rundt på matbutikken lysende som en flyalarm, bare fordi man ikke forstår hva det er han vil.

Jeg tror også at det vil bedre seg med språk, men enn så lenge kan han knapt si «mamma», «pappa» og «oi». 

 

Anonymkode: 39695...c15

[AnonymBruker]

Bærer barnet ut fra situasjonen og går ut. Det hjelper ikke med dialog uansett

Anonymkode: 2f497...0be

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for gode råd alle sammen. Jeg har noen oppfølgningskommentarer. 

Han er overhodet ikke mottagelig for trøst, kos eller å sitte på fanget. Når han får sammenbrudd vrir han seg ut av armene mine, og kaster seg rundt. Det er som å holde fast en glatt og sinna liten alligator. Har jeg han på fanget kan han bite, klore, lugge så hardt at jeg mister tjafser av hår, kaste brillene mine bortover etc.

Jeg vet at han forstår mye av det jeg sier til han, og problemet er bare motsatt vei.

Som et eksempel på lekeplassen i dag så leide han meg bort til en huske. Vi husket litt og så ville han ned. Så ble han rasende når jeg tok han ned på bakken, viste at han ville opp, men ble rasende når jeg løftet han opp. Prøvde å sette han ned og det utløste tidenes raserianfall. Han ville verken ned fra huska, opp i huska, opp til meg eller ned på bakken. Jeg prøvde å ta han vekk fra situasjonen, la han rase fra seg, og til slutt måtte jeg bare gå hjemover med en hylende unge på armen. Til slutt roet han seg og jeg fikk gitt han litt vann.

Jeg ler selvfølgelig ikke av barnet mitt, og jeg prøver mitt beste å forstå hva det er han vil. Men det er fortvilende og frustrerende når ingenting er riktig, og man føler seg som verdens verste mamma når ungen kaster seg rundt på matbutikken lysende som en flyalarm, bare fordi man ikke forstår hva det er han vil.

Jeg tror også at det vil bedre seg med språk, men enn så lenge kan han knapt si «mamma», «pappa» og «oi». 

 

Anonymkode: 39695...c15

Vi har hatt noen sånne "alt er feil"-epsoder vi og. Jeg gjør sikkert ikke riktig, men jeg sier tydelig at når alt er feil så kan ikke mamma hjelpe, du må fortelle/vise hvis du vil ha hjelp.  Sannsynligvis er de sinte fordi vi avbrøt leken fordi vi misforstod.

Anonymkode: c1233...c77

[AnonymBruker]

Vår hadde noen sånne episoder da han var rett rundt to år, og igjen i en periode etter to og et halvt. Min erfaring var egentlig ofte at «ingenting hjalp». Noen ganger kunne det hjelpe å holde han på fanget og trøste, mens andre ganger fikk jeg samme reaksjon som du beskriver (mer raseri, biting, slåing...). Vi hadde heldigvis flest av disse situasjonene hjemme, og da lot vi det egentlig bare gå over, og så prøvde vi på ny når han hadde roet seg. Skjedde det ute, prøvde vi med avledning for å få han til å roe seg. Gikk ikke det, var det litt avhengig av situasjonen. Dersom det var Ok å vente til det gav seg, gjorde vi det. Dersom det ikke føltes Ok, var det bare å ta ungen under armen og gå.

For ordens skyld: prøvde alltid først å snakke/kommunisere med han. Løsningene over var til situasjoner hvor han allerede hadde «låst seg», og kommunikasjon ikke nådde inn, som jeg opplever at er det du spør om...

Anonymkode: 9c264...d35

[AnonymBruker]

Hvordan er søvnen? Her er det mer slike episoder om hun har hatt dårlig/lite søvn. 

Anonymkode: 4cffd...abc

[AnonymBruker]

Har det HELT likt med vår snart 2 år gamle. Alt blir av og til feil, og det hjelper ikke å prøve trøste. Det beste er å la henne grine av seg det verste, passer bare på at hun ikke slår seg når hun hiver seg bakover, sier bare "mamma er her, det går bra" 🤷🏼‍♀️ Venter til hun roer seg litt, og prøver så å avlede med noe annet "se pusen, fuglene, hvem som er utenfor vinduet osv." Håper det går seg til når språket blir bedre. 

Anonymkode: 8adb3...3f1

[AnonymBruker]

Åh, takk dere. Det føles godt å høre at det er flere som har det sånn, og at vi ikke nødvendigvis er håpløse foreldre.

Jeg synes raserianfallene er lettere å håndtere hjemme, både fordi det er enklere å forstå hva det er han vil, men også fordi han ikke har så stort skadepotensiale. Det er litt skumlere når han kaster seg rundt på steinfliser i butikken enn hjemme på det mykere tregulvet. I tillegg er det ingen blikk som borrer i nakken når vi gir ham tid og lar han rase ferdig hjemme.

Angående søvn, så sover han veldig godt. Legges uten problem kl 19:30 og sover til 08, og så sover han fra 12-14(30) på dagtid.

Ja, som siste taler over her, så håper jeg også det går seg til når språket blir bedre. Og det tror jeg også, siden raserianfallene utløses av at jeg ikke forstår hva han vil. 

Anonymkode: 39695...c15

[AnonymBruker]

Vår toåring snakker i ett, men har likevel sånne meltdowns. Så at han ikke har språk er nok ikke eneste grunnen. Det er rett og slett trassalderen (vet det er et dårlig ord). Vi hadde 5 minutter med furting i skapet fordi hn ikke fikk banan etter å ba pusset tennene. Gjemte seg i skapet i gangen og vrælte. Her om dagen, i 28 grader ble det nedsmelting fordi barnet ville gå på ski. Å forklare at vi ikke kan gå på ski uten snø var nytteløst. Det ordnet seg når EM edderkopp vandret forbi.....

det er bare sånn det er. Det kommer en følelse og de aner ikke hvordan de skal takle det selv. Man må nesten bare ståk det. Møtte en mor med en sånn alligator som din i matbutikken her om dagen. Vi utvekslet blikk som jeg tror er det eneste man kan trøste seg med: alle som har hatt barn vet at det er bare slik det er 😅

Anonymkode: 02806...976

[AnonymBruker]

Jeg pleide å bære barnet ut, og en gang bar jeg det helt hjem. 

Anonymkode: 255c7...59f

[AnonymBruker]

Jeg kjenner igjen dette fra da vår var snart to også. Hun snakket ganske mye, og kunne si hva hun ville. Men jeg tror at rett som det var ville hun egentlig ikke det hun sa, og ikke klarte å si hva hun egentlig mente. Vi gjorde ikke mye annet enn å være sammen med henne mens hun lå på gulvet og hylte og sparket med armer og bein f.eks. etter å ha bedt om blåbær i ei skål og fått blåbær i ei skål. Etter hvert ble hun mottakelig for å komme opp på fanget, og vi sa gjerne noe ale "nå ble visst alt galt". Vi fant ofte ikke ut hva det var.

Vi forsøkte å forebygge ved å passe på at hun var uthvilt og mett og å forberede henne på ting, og syns det hjalp en del. Men det kom likevel store følelsesutbrudd som vi virkelig ikke forstod bakgrunnen for, og som hun ikke klarte å forklare for oss.

Dette skjer i liten grad nå som hun nærmer seg to og et halvt. Jeg tror både hun og vi skjønner mer av hva det handler om nå. Hun kan f.eks. reagere kraftig på å ikke få ha på seg bobledressen i 25 grader og sol. Men det er annerledes når vi skjønner at det er det som er greia, og hun roer seg ofte fort ved at vi er enige med henne i at den dressen er fin, men det går ikke å ha den på fordi det blir så varmt. 

Anonymkode: beb8b...af6

[AnonymBruker]

Ja, altså, jeg regner også med at det er «trassalderen». Et bedre ord er vel selvstendighetsalderen - og det ønsker han virkelig. Å være SELVSTENDIG med store bokstaver. Problemet er når en liten sak så gjerne vil noe, og han forklarer så godt han kan igjen og igjen, og dumme mamma skjønner ingenting og gjør bare feil. Klart det er frustrerende. Det hadde jeg også synes. Og når det da er masse ukjente følelser som farer gjennom en liten kropp, så er det klart at det må utløses på et vis.

Jeg er forberedt på at det kan vare en stund, og at det også kommer andre faser. Det er tross alt et lite unikt menneske.

Jeg føler meg litt bedre nå, og jeg føler meg bedre rustet til å takle morgendagen. Alt takket være dere som kommer med trøst, erfaringer og råd. Det setter jeg stor pris på. (Det hjalp også godt at pappaen kom hjem, så mor fikk en pust i bakken, og lillegutt leke baias med verdens morsomste mann.)

Anonymkode: 39695...c15

[AnonymBruker]

Bare så det er sagt, lille baias er selvfølgelig lagt for mange timer siden. Hehe. 

Men ja, det er nok noe i det at han kanskje ikke helt vet hva det er han vil, og at alt bare blir galt av den grunn.

Jeg har prøvd å lese om tilknytningsomsorg. Det med å anerkjenne følelser og slikt, uansett hvor lite det måtte være for meg. Men som du over er inne på, så er det ikke så lett å anerkjenne når man ikke vet hva det i det hele tatt som er utløsende årsak. 

Anonymkode: 39695...c15

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en unge som blir to år i slutten av november. Han har ikke noe språk enda, men gjør seg forstått med å peke, leie meg bort til hva han ønsker eller på annen måte med kroppsspråk.

Det er likevel ikke alltid nok til at jeg forstår, og da får han fullstendig sammenbrudd. Bare i dag har det vært sammenbrudd på butikken, på lekeplassen og på vei hjem. Ingenting er godt nok, jeg når ikke gjennom med å trøste/prate, og han hyler av full hals samtidig som han kaster seg rundt i 5-6 minutter i strekk.

Jeg vet ikke min arme råd. Jeg vil så gjerne forstå og hjelpe. Hvordan takler man slike situasjoner hvor «alt er galt»?

Anonymkode: 39695...c15

Du trøster, er der og lar deg ikke påvirke spesielt mer enn det  
La han kaste seg rundt en stund, si så at du ser at noe ble veldig feil for han, at du ikke helt forstår hva. Så prøver du å avlede så han ikke må være i de vanskelige følelsene unødvendig lenge. Anerkjenne - trøste - avdele er en fin manøver frem til de er 2,5-3 år en gang. Plutselig merker man at det er på tide å la de finne mer veien ut av det selv.

Du tenker over at dette ikke var dagen for butikk, lekeplass og tur, at barnet kanskje ville være hjemme.
Og så er det mange slike dager.
Du øver også masse på språk for å prøve å få det igang, det må være veldig frustrerende å være snart 2 og ikke ha språk. Vanskelig å forestille seg hvor vanskelig det er. Så mye vilje, men ingen måte å si det på.
Våre har heldigvis hatt godt språk fra 1,5 års alder, det har vært lite frustrasjon egentlig.
Fortsett å terpe ordene barnet trenger å lære - igjen og igjen og igjen. Og igjen.

 

 

Anonymkode: 60f25...508