Slanking og trening!

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å lese deg opp på lavkarbo og pcos. For min del, med mild pcos, kom kroppen i en klokkeklar 4 ukers syklus av lavkarbo, sammenlignet med 6-12 ukers sykluser tidligere. 
 

En vektnedgang er kalorier inn, kalorier ut. Du kan fint gå ned i vekt uten å kutte ut noe, men minske inntaket av alt. Men dette endrer ikke (u)vanene dine, og det vil nok være vanskelig å stå imot sjokoladesug 7 dager i uka hvis du hver dag trigger suget med et eller annet. Da er det bedre å få bort disse uvanene fullstendig i hverdagen. 
 

I årets ferie, som i alle års ferier, ble det sjokolade og potetgull daglig. Gjerne et kakestykke her og der. Nå har jeg rundet uke 3 uten snoping, selv ikke i helgene, og søtsug er borte. Det betyr ikke at jeg ikke kan kose meg om anledningen byr seg, men jeg går ikke med et ønske/behov for å kose meg hele tiden. 
 

Anbefaler deg å se på hele kostholdet. Få bort uvaner som trigger, spesielt når du har pcos. Og med pcos er et lavkarbo-kosthold å anbefale. 

Anonymkode: 34298...9d4

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Overvekt får du fordi du spiser for mye, ikke fordi du har pcos.. 

Anonymkode: e4ac4...c93

Stemmer det. Har selv hatt pcos i ti år, ble frisk av å endre kostholdet. 

Du kan ikke bruke pcos som unnskyldning for at du ikke går ned i vekt

Anonymkode: de5a2...5dc

[Gjest loveli]

Så merkelig vending denne tråden tok...

Det er helt riktig at man kan være usunn både som tynn, normalvektig og overvektig. Man kan også være sunn og tynn, normalvektig og overvektig. Det er nok vanskelig å være sykelig overvektig og sunn, men å være sunn innenfor en normalt overvektig BMI burde man klare. Trener man tung styrke kan man f.eks. bli overvektig... men dette gjelder uansett bare en tusenedels brøk av alle overvektige og ikke noe de fleste overvektige burde argumentere med, det gjelder nemlig ikke deg.

Men det er uansett en avsporing å diskutere hvor usunt eller sunt de forskjellige vektklassene er i forhold til hverandre. I denne tråden diskuterer vi overvekt, da er det bare interessant å snakke om overvekten og hva den gjør med kroppen. La oss bare innse det først som sist; overvekt er ikke bra. Unntak finnes, men å diskutere unntakene vil ikke føre til endringer. Naboen min trener tung styrke og spiser mye ren mat. Aldri godterier. Han er overvektig iflg BMI. Jeg er også overvektig, spiser mye sukker og trener ikke. Det er nytteløst å snakke om naboen min i denne diskusjonen, det vil virkelig ikke løse mitt problem. For ja, man kan være overvektig og sunn, men det er ikke akkurat problemet mitt. 🤣

Jeg er klassisk type overvektig. Beveger meg for lite, får for lite søvn, bruker medisiner som fører til overvekt (Quetiapine), spiser for mye drit, spiser for trøst, spiser ikke nok frukt og grønnsaker... Mitt problem ligner overhodet ikke naboens "problem". Han har ikke et problem, jeg har et problem. Naboen har antagelig en av de sunneste kroppene i nabolaget, mens jeg er laaangt unna. Jeg burde altså ikke sammenligne meg selv og naboen. Å diskutere hans kropp og tilstand vil spore meg av den riktige veien å gå.

Det jeg burde gjøre er jo å ta lærdom av naboen. Spise rent, kanskje spørre legen om nye medisiner (har prøvd "alt" som han sier så vi får vente til det kommer noe nytt på markedet), drikke vann som tørsedrikk, bevege meg mer. Så kan jeg si at for min del så sov jeg ikke bedre da jeg spiste sunt og trente og bevegde meg mer for noen år siden... Søvnmangelen ble så overveldende til slutt at jeg gav helt opp og begynte å spise sukker for å holde energien oppe i løpet av dagen. Jeg føler meg ikke verre psykisk pga det, men fysisk føler jeg jo både overvekten og slappheten på en annen måte nå.

Jeg tror jeg må få meg bedre sovetabletter, men det er ikke noe på markedet jeg ikke enda har prøvd. Det høres kanskje ut som en unnskyldning, men greia er jo at jeg føler jeg trenger energi for å holde ut og holde meg våken, og jeg fyller energitanken med sukker.

Har skjønt at livet ikke blir bedre av dette og at jeg må ta tak, men det er ikke så enkelt. Jeg er avhengig av sukker for å gjøre en god jobb på jobb, ha energi på kvelden så jeg får vært med familien min litt før natta. Før da jeg spiste sunt så sov jeg dårlig på natta da også, men jeg måtte sove etter jobb, sove utpå kvelden og så på natta. Jwg ville bare sove og kunne nesten besvime og gå i bakken av søvnmangel. Nå som jeg fyller kroppen med sukker så sover jeg bare én gang i døgnet.

Aner ikke hva jeg skal gjøre!

Men det er viktig å ikke skylde på ting som ikke har med saken å gjøre. Det er en myte at noen kan spise hva de vil uten å gå opp i vekt. Det er en myte at noen har sinnsykt mye lavere forbrenning enn andre. Unntakene finnes, men jeg har jobbet i butikk og jeg kan love av det var en klar sammenheng mellom det folk kjøpte og hvordan folk så ut. Så kan man avspore igjen og spørre hvordan kan jeg vite om den som kjøpte maten var den som spiste den? Det blir for dumt. Hvor mange ganger har du kjøpt mat i butikken og byttet handleposer med naboen? Vi kan ikke snakke om alle hva-om hva-hvis. Når fete mennesker jevnt over kjøpte helt andre matvarer enn mosjonistene i området så blir skillet så altfor synlig. Jeg tror ikke det var vanlig for folk i akkurat dette nabolaget å bytte handleposer med hverandre og jeg tror ikke det er vanlig ellers heller. Det blir avsporing å prøve å finne på årsaker til at jeg kan ta feil.

La oss ta en solskinnsdag på sommeren. Mosjonistene kjøpte en liten saftis, en kurv jordbær, plommer og Imsdal. De fete menneskene kjøpte en 8pk boller, brus, en sjokolade, noe kjeks og en svær fløteis.

Valgene man tar hver dag er det som synes. Det spille ingen rolle hvor mye man ikke vil innrømme det, hvert valg har en konsekvens.

[SM30]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Dette er et utrolig viktig poeng som jeg selv slet mye med da jeg begynte å slanke meg. Sultfølelsen var helt ulidelig. Jeg har alltid, gjennom hele livet, fylt den med et eller annet. Sånn, et par munnfuller nøtter eller en liten sjokolade fordi det er for lenge til neste måltid. Følte meg dårlig av å være sulten.

Når jeg begynte å gå ned i vekt så bestemte jeg meg for å ikke spise noe mellom måltidene. Spiste meg passe mett til alle måltider, og droppet all småspising mellom. Da jeg kjente på denne sulten så prøvde jeg å distrahere megselv og tenke at det bare var et par timer til neste måltid - hold ut. Lærte at sulten kom i bølger. Kunne være stor et minutt for siden å bli borte. Og at det mer var vane, kjedsomhet, noe man må fylle, enn reell sult. 

Vi har mat tilgjengelig 24/7. Men å småspise gjennom hele dagen er et nytt fenomen som ikke er biologisk hensiktsmessig. 

Anonymkode: 37048...5c1

Nettopp! Det krever selvdisiplin å ikke spise når hjernen er sulten selv om kroppen er fornøyd.

Jeg faster 48timer to ganger i måneden. Nå kjenner jeg knapt på sult og kan fungere helt fint i lange perioder uten mat. Jeg begynte med dette for å lære kroppen å brenne fett fremfor karbohydrater når jeg løper.

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det blir min business når samfunnet bruker flerfoldige millioner på problematikken jo! Da blir det alles problem. 

Anonymkode: e4ac4...c93

Så du mener man skal sitte med skyldfølelse fordi man veier for mye??

Anonymkode: 768f0...ed2