Kjærlighetssorg over endt vennskap

[AnonymBruker]

Hei,

jeg har aldri skrevet i et forum før, men tenkte kanskje noen har vært i samme situasjon som meg tidligere og vil dele erfaringer og kanskje komme med noen gode råd (det trengs sårt).

Jeg hadde tidenes beste venn for noen år siden, det var den beste tiden i mitt liv. Vi ble fort veldig gode venner og vi brukte mye tid sammen. Jeg anså henne som min beste venninne, og følte en så stor lykke og glede i livet. Det var bare en utfordring for meg; akseptere at hun allerede hadde en bestevenn, og at relasjonen oss i mellom var litt skjev. Hvem hun var for meg, var ikke jeg for henne. Den plassen hadde allerede noen. 
Optimistisk som jeg er (og var) så tenkte jeg at det var noe som kom til å gå seg til, men jeg ble hele tiden minnet på at jeg ikke var like viktig for henne som det hun var for meg, og som hennes bestevenninne var for henne. Jeg kommuniserte ikke dette for henne da hun var i en vanskelig tid i livet av personlige årsaker, og jeg ikke ville belaste henne med mine krav og følelser. 
Relasjonen begynte å tære på meg fordi jeg begynte å tvile på meg selv og hvorfor jeg ikke var god nok, jeg ville bare være så viktig for henne som hun var for meg. Jeg mistet meg selv i forsøkene på å bare bli likt. Distansen mellom oss ble ikke mindre med tiden, den vokste og jeg følte meg plutselig ensom mens jeg stod på utsiden å observerte hvordan deres relasjon blomstret. Ble jeg byttet ut? Eller var jeg bare aldri en så god venn? 
Kort fortalt blir denne historien. Men nå står jeg her etter å ha fortalt venninnen min at jeg har opplevd hjertesorg over vennskapet vårt som bare ble visket ut og undrer meg over hvordan man kan føle på en så sterk kjærlighetssorg over et vennskap? Er det normalt? Hva gjør jeg nå? Og hva gjorde du da relasjonen deres endte og selvfølelsen var på bunn? 
 

Anonymkode: 9be13...042

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn. Vennskapet begynte å dabbe av (fra hennes side) for 4 år siden. Det er egentlig først det siste året jeg har greid å komme meg videre. Før det var jeg sint, skuffet, lei meg og savnet var forferdelig. Mest av alt gikk jeg og ventet på den dagen hun ville komme tilbake. At det ville gå opp for henne hvor mye hun savnet meg og at ting ville bli som før. Det skjedde aldri. 

Hvis jeg skulle gått tilbake og gjort alt på nytt ville jeg akseptert at vennskapet var over med en gang og gått videre. Skulle ønske jeg gjorde det i stedet for å kaste bort så mye energi, tid og tårer på ei som ikke var interessert. 

I nyere tid har jeg hatt et nytt godt og nært vennskap med en annen, som plutselig ble brutt pga noe alvorlig som skjedde og som vedkommende gjorde mot meg. Jeg jeg fikk tilbake den "kjærlighetssorgen" som jeg hadde hatt tidligere. Man slutter jo ikke å være glad i noen på sekundet vedkommende gjør noe utilgivelig mot en. Det var savn, tårer, innholdsløse dager hvor jeg bare lå i senga. Men jeg bestemte meg for å ikke gå inn i det mørket jeg var i sist og dro meg selv opp av senga. Tvang meg selv til å gjøre ting hele tiden, være opptatt med andre venner, spille piano, se på film. Etter en tid fikk jeg det bedre og jeg tenker ikke så mye på det vennskapet lenger. Tror jeg forkortet sørgeperioden fordi jeg ikke ville bruke årevis på å komme over det sånn som sist. Håper du klarer å gjøre det samme. Tenk at det er hennes tap. 

Anonymkode: 8e5d6...66a

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg hadde det sånn. Vennskapet begynte å dabbe av (fra hennes side) for 4 år siden. Det er egentlig først det siste året jeg har greid å komme meg videre. Før det var jeg sint, skuffet, lei meg og savnet var forferdelig. Mest av alt gikk jeg og ventet på den dagen hun ville komme tilbake. At det ville gå opp for henne hvor mye hun savnet meg og at ting ville bli som før. Det skjedde aldri. 

Hvis jeg skulle gått tilbake og gjort alt på nytt ville jeg akseptert at vennskapet var over med en gang og gått videre. Skulle ønske jeg gjorde det i stedet for å kaste bort så mye energi, tid og tårer på ei som ikke var interessert. 

I nyere tid har jeg hatt et nytt godt og nært vennskap med en annen, som plutselig ble brutt pga noe alvorlig som skjedde og som vedkommende gjorde mot meg. Jeg jeg fikk tilbake den "kjærlighetssorgen" som jeg hadde hatt tidligere. Man slutter jo ikke å være glad i noen på sekundet vedkommende gjør noe utilgivelig mot en. Det var savn, tårer, innholdsløse dager hvor jeg bare lå i senga. Men jeg bestemte meg for å ikke gå inn i det mørket jeg var i sist og dro meg selv opp av senga. Tvang meg selv til å gjøre ting hele tiden, være opptatt med andre venner, spille piano, se på film. Etter en tid fikk jeg det bedre og jeg tenker ikke så mye på det vennskapet lenger. Tror jeg forkortet sørgeperioden fordi jeg ikke ville bruke årevis på å komme over det sånn som sist. Håper du klarer å gjøre det samme. Tenk at det er hennes tap. 

Anonymkode: 8e5d6...66a

Takk for svar, åpenhet og fine ord. Jeg unner ingen å kjenne på dette, men jeg tillater meg selv å føle på en liten trøst at det ikke bare er jeg som har følt på en sånn kjærlighetssorg over et vennskap. 

Anonymkode: 9be13...042

[AnonymBruker]

Avsluttet vennskap med bestevenninde etter 17 år da hun gikk bak ryggen min å hang med typen min. D ble for vansklig for meg. Mista xen og hun til hverandre... har vært sjukt vondt.  Trodde ikke d skulle være like vondt å miste venninde som å miste kjærsten.. 

Men igjen, hadde hun satt pris på vennskapet hadde hun ikke gjort d hun gjord... om hun noen gang ber om tilgivelse så er døra stengt.

Anonymkode: a9e75...b9f

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt, og følelsene dine er helt normale. Synd for henne å miste ei god venninne. Du fortjener venner som ser deg og ikke bruker deg som en reserve venn 

Anonymkode: cc1c5...1b4

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd noe lignende, men likevel annerledes. Kjenner meg igjen i det du skriver, man føler at man selv har lagt ned en innsats, som ikke blir satt pris på. Den andre bare bestemmer at det skal bli annerledes enn du ønsker/håper. Samtidig er man fullt klar over at man ikke bestemmer over andre, man krever jo ikke at den andre parten skal ta livsvalg som er til det beste for en selv, og ikke dem. Noen ganger er det uunngåelig at vennskapet forvitrer, slik det ble i mitt tilfelle. Men man føler på urettferdighet og sorg likevel.

Mitt råd er å prøve å akseptere det. Ikke tenke "hva om, enn hvis". Eller "hva gjorde jeg galt?". Bare godta at dette er situasjonen, du gjorde ditt beste. Aksepter at det er bedritent, at det har skjedd, og at du en dag kommer over det. Det tar tid, men en dag er du der. Imens er det lov å kjenne at det er vondt, men det er ikke sunt å gruble og dvele for mye. 

Anonymkode: 975af...53d

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Hadde en venninne jeg opplevde var veldig nær. Når jeg fikk barn var hun fadder til barnet mitt og jeg støttet henne gjennom mange vanskelige stunder. Så fikk hun seg kjæreste og flyttet langt vekk. Valgte en barndomsvenninne til forlover og jeg ble ikke bedt i dåpen til hennes barn. Når hun avlyste en helg jeg skulle komme til henne uten å lage ny avtale forsto jeg at jeg var en periodevenninne for henne. Jeg derimot har hatt de venninne jeg har gjennom nesten hele livet og de betyr mye for meg. Jeg kan ikke forstå at det ikke er plass til et så fint vennskap jeg trodde vi hadde hvertfall. Selv om jeg, som du skjønner, har andre venninner tenker jeg ofte på henne og skulle gjerne hatt den kontakten jeg trodde vi hadde men som ikke ble svart på fra hennes side. 
Dette er mange år siden nå men innemellon kan jeg enda kjenne på sorgen over at vi ikke hadde det jeg trodde og at vi ikke har kontakt i dag.

Anonymkode: 296f5...42a