Du med barn utenom i nytt forhold

[ballerina123]

Kan du som særkullsbarn dele solskinnshistorier om hvordan familiedynamikken fungerer over tid?😊 Hvilken rolle har din nye samboer til barnet? Har dere fått felles barn? Hvordan er det? Hvordan fungerer egentlig den «moderne» familiesammensetningen i praksis? Hvordan går bonusforelder og barn overens? Si gjerne noe om hvilket kjønn du er, alder da bonusforelderen kom inn i bildet, hvor barnet bor mest osv. Om du har dårlige erfaringer, del gjerne dem og! 

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har vært sammen i 8 år, gift i 4. Han har to barn fra før, det samme har jeg, ingen barn sammen enda. Barna hans var 1 og 4 år da vi ble sammen, mens mine var 5 og 8. Det har vært noen utfordringer med hans eks, sjalusi, trenering av samvær og store konflikter. Det har heldigvis blitt bedre med årene, men helt bra mellom dem blir det nok aldri. Jeg og mannen min har et veldig godt samarbeid med min eks, og vi har etterhvert fått til en fin dynamikk i familien :) 

Barna går utrolig godt overens, og ser på hverandre som søsken. Mine er hos oss annenhver uke, mens med hans barn har det variert fra annenhver uke til annenhver helg, alt ettersom hvor mor til barna har bodd. Nå har hun flyttet et stykke unna, så de er hos oss kun annenhver helg. Men vi har barna hans mye ekstra, i alle ferier, store deler av sommeren, og nå under koronatiden har de stort sett bodd hos oss. 

Vi har et godt forhold til hverandres barn, og samarbeider som "vanlige" foreldre om alle fire barna. Like regler for alle, samme respekt og like mye kjærlighet for alle. 

Det har ikke bare vært enkelt, men tror det har vært en fordel at barna var såpass små da vi ble sammen. De husker ikke så mye av tiden før vi møttes, og vi har på en måte vokst sammen som familie. 

Vi er begge i starten av 30-åra, og nå ligger forholdene til rette for at vi vil prøve å få et felles barn :) 

Anonymkode: 3ea0b...cbc

[AnonymBruker]

Min samboer har ett barn fra før. Ser lite til barnet, han fikk h*n da han var svært ung og med feil partner.

Moren er ei bitter dame, som har gjort sitt beste for å spille barnet opp mot han. Hun tålte ikke at han dro fra henne.

Barnet er veldig ufin mot sin far. Snill mot meg.

Både barnet og moren leker med følelsene hans , selv om vi har klart å gjøre det klart for moren at hun ikke har noe makt over vårt liv . Men hun prøver seg. Barnet prøver ofte å trykke på feil knapper hos min samboer. Veldig ufin litt for ofte. Vi kan være alene bare vi to og barnet kan si at det håper pappa ikke kommer hjem. 

Han er bare snill mot barnet.. 

Det fungerer, men ikke noe mer enn det. Barnet kommer en gang i blant, kritiserer og er ufin mot far, som bare må finne seg i det. Han tør ikke si noe, i frykt for å ødelegge relasjonen ytterligere. Dessuten sier han at han hører moren i mye av det barnet sier.

Barnet kommer akkurat når det passer h*n, prater kjærlig om sin mor i annenhvert setning og stygt mot faren samtidig. Aldri mulig å planlegge noe, barnet sier kanskje jeg blir med og klarer sjelden å svare noe konkret.

Er rask til å si det er kjedelig hos oss, hvis ikke vi bruker penger eller drar på noe. 

Generelt sett krevende. Men h*n kommer og går som h*n ønsker. Jeg er snill mot h*n og vi to har hatt mange fine stunder alene. Barnet liker som sagt meg godt.

Men vanskelig når moren jobber aktivt i kulissene for å spre vondskap. Og far som må finne seg i manipulasjon. Han bygger jo opp mye frustrasjon som kan gå utover meg. Jeg må ikke si eller mene noe.

Jeg tenker barnet er manipulert, men jeg har også forstått at moren grenser mot psykisk syk/ svært ustabil. Hun flyr fra partner til partner og flytter rundt på barnet. Har generelt sett levd et veldig spesielt og avvikende liv. Jeg tenker at barnet må bli veldig negativt påvirket og har fått problemer? 

Ja nei vet ikke. Håper det blir bedre etterhvert.

Vi håper å få et barn sammen. Da skal iallefall det barnet lære å elske sin far og uansett hva som skjer mellom meg og samboer, vil jeg aldri ta barnet fra han slik hun har gjort. Hjerterått. 

Anonymkode: f5c9c...db8

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og mannen har vært sammen i 8 år, gift i 4. Han har to barn fra før, det samme har jeg, ingen barn sammen enda. Barna hans var 1 og 4 år da vi ble sammen, mens mine var 5 og 8. Det har vært noen utfordringer med hans eks, sjalusi, trenering av samvær og store konflikter. Det har heldigvis blitt bedre med årene, men helt bra mellom dem blir det nok aldri. Jeg og mannen min har et veldig godt samarbeid med min eks, og vi har etterhvert fått til en fin dynamikk i familien

Barna går utrolig godt overens, og ser på hverandre som søsken. Mine er hos oss annenhver uke, mens med hans barn har det variert fra annenhver uke til annenhver helg, alt ettersom hvor mor til barna har bodd. Nå har hun flyttet et stykke unna, så de er hos oss kun annenhver helg. Men vi har barna hans mye ekstra, i alle ferier, store deler av sommeren, og nå under koronatiden har de stort sett bodd hos oss. 

Vi har et godt forhold til hverandres barn, og samarbeider som "vanlige" foreldre om alle fire barna. Like regler for alle, samme respekt og like mye kjærlighet for alle. 

Det har ikke bare vært enkelt, men tror det har vært en fordel at barna var såpass små da vi ble sammen. De husker ikke så mye av tiden før vi møttes, og vi har på en måte vokst sammen som familie. 

Vi er begge i starten av 30-åra, og nå ligger forholdene til rette for at vi vil prøve å få et felles barn

Anonymkode: 3ea0b...cbc

Så fint å lese dette ❤️ dere er et godt eksempel for andre å følge og til inspirasjon 😃

Anonymkode: f5c9c...db8

[Ulrikke]

Jeg har ikke barn fra før, men jeg ble sammen med en mann som hadde tre (1, 2 og 6).

Det kan faktisk gå fint! Jeg har respektert at ungene har to foreldre i store avgjørelser, mne hjemme hos oss har far og jeg vært jevnbyrdige. Ungene har aldri oppført seg ufint. 

Forholdet til mor har vært fint hele tiden. Jeg/vi har selvsagt svelget noen kameler i løpet av årene, men det har garantert hun også gjort. I all hovedsak har barna vært i fokus. 

Vi har ett felles barn, født da eldste var 10. De var spente, men det har gått veldig fint. 

Dette er nå snart 19 år siden, fortsatt sammen, de store har flyttet for å studere, men jeg er evig takknemlig for at jeg har fått være en del av livene deres og at vårt felles barn har dem som søsken. 

[AnonymBruker]

Vi har hatt mine, dine og vår barn. Fungerte overkommelig under oppveksten til barna, men tenkte mange ganger at det skal bli fint når dei blir gamle nok og flytter ut. 

Desverre har vi fortsatt styr med voksent barn som har fått barn selv og er under barnevernet. Å skulle støtte noen som ikke klarer å ta i mot råd som kan gjøre tilværelsen lettere for dem er frustrerende. Dette fører til gnisninger innad hos oss foreldre/besteforeldre, så at dem ble voksen har ikkje hjulpet det spor for oss.

Anonymkode: 7d313...1a3