11 åring med få venner.. Hva er "normen"?

[AnonymBruker]

Jenta min er 11 år. Flink på skolen, får skryt av lærer i omtrent alle fag. Hun har alltid vært en "kvikk" unge, lært seg ting raskt. Sosialt sett har det gått litt nedover. Hun har nok litt lav selvtillit og synes dette med venner er vanskelig. Hun er innesluttet og har vansker med å sette ord på følelser som er vanskelig. Hun har fortalt samboern min at hun synes det er vanskelig få seg venner. I klassen har hun kun to stykker hun vil ta kontakt med på fritiden. Hun er blitt mer og mer passiv og blir fryktelig lei seg om jeg oppfordrer henne ringe de, sende sms om de vil finne på noe, og noen i klassen sier nei. Jeg opplever ikke at det er mobbing i klassen. I samspill med andre opplever jeg henne som litt sosialt klønete muligens, selvom dette føles sårt å skrive om mitt eget barn. Hun er liksom blitt barnet jeg selv var, og jeg ønsker at hun får et rikt sosialt liv om hun selv vil det. Hva skal jeg som mamma gjøre her? Bør jeg invitere barna via foreldre, feks aktiviteter i helgene? Alle har telefoner og ordner vanligvis oppi dette selv. 

 

Anonymkode: 41337...d39

[AnonymBruker]

Det finnes ingen fasitsvar. Og du skal ihvertfall ikke tvinge henne til å sosialisere seg mer enn det hun er komfortabel med kun fordi du ikke vil at hun skal ligne deg. Barn pleier å styre litt selv hvem de ønsker å henge med, og noen foretrekker en liten omgangskrets, noe det IKKE er noe galt med.

Anonymkode: 7932b...b2b

[AnonymBruker]

Har hun fritidsaktiviteter eller andre arenaer utenom skolen der hun treffer jevnaldrende barn (f.eks. nabobarn, barn av dine venner, barn i kirken e.l.)? Leker hun da greit med dem? 

Anonymkode: f1b1c...606

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok som mor tatt initiativ. Det kan være en ide å invitere med på en felles aktivitet, slik de har et felles fokus. Feks kino, bowling, trampoline, høyt og lavt. 

Anonymkode: 8a58e...c52

[AnonymBruker]

Jeg opplevde min 11 åring sånn i fjor høst. Jeg pratet med noen foreldrene til de andre (selv vi ikke kjenner de noe særlig,  er innflyttere). Plutslig tok de andre barna mer initiativ til mitt barn 😃 her løsnet det helt!

Anonymkode: 36d2f...952

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det finnes ingen fasitsvar. Og du skal ihvertfall ikke tvinge henne til å sosialisere seg mer enn det hun er komfortabel med kun fordi du ikke vil at hun skal ligne deg. Barn pleier å styre litt selv hvem de ønsker å henge med, og noen foretrekker en liten omgangskrets, noe det IKKE er noe galt med.

Anonymkode: 7932b...b2b

Såklart ikke. Men jeg synes det er trist at en 11 åring skal ligge hele helga se på Netflix, eller sykle rundt alene, fordi hun ikke har så mange å være med. Hun er egentlig et sosialt barn. Jeg godtar ikke at hun bruker hele helga se på mobil/skjerm. Jeg finner på ting med henne og søsteren, men kan ikke aktivisere de 24/7. Da er venner fint å ha, spesielt nå som tenårene er nær og dette med lite venner sannsynligvis vil oppleves som vanskelig. 

Anonymkode: 41337...d39

[AnonymBruker]

Jeg synes du fint kan invitere via foreldrene. 

Anonymkode: 37497...9ac

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har hun fritidsaktiviteter eller andre arenaer utenom skolen der hun treffer jevnaldrende barn (f.eks. nabobarn, barn av dine venner, barn i kirken e.l.)? Leker hun da greit med dem? 

Anonymkode: f1b1c...606

Nei. Har kun en venninne med barn på hennes alder men de bor på motsatt side av byen, ellers barnløse (dessverre😂). Hun spiller fotball, men hun sier mange jenter baksnakker der. Skulle så ønske jeg fant en aktivitet hun brant for og kan møte likesinnede med samme interesser. Meldte henne på ny aktivitet før corona og lock down, men denne aktiviteten ble det ikke noe av såklart. Får prøve igjen i høst 🙂 Nabounger nei, hun er sjenert først og vil ikke leke med ukjente barn med mindre de tar kontakt først. 

Anonymkode: 41337...d39

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Har kun en venninne med barn på hennes alder men de bor på motsatt side av byen, ellers barnløse (dessverre😂). Hun spiller fotball, men hun sier mange jenter baksnakker der. Skulle så ønske jeg fant en aktivitet hun brant for og kan møte likesinnede med samme interesser. Meldte henne på ny aktivitet før corona og lock down, men denne aktiviteten ble det ikke noe av såklart. Får prøve igjen i høst 🙂 Nabounger nei, hun er sjenert først og vil ikke leke med ukjente barn med mindre de tar kontakt først. 

Anonymkode: 41337...d39

Skjønner. At hun ikke gidder å være så god venn med jenter som driver med baksnakking skjønner jeg godt, men dette er kanskje noe du kan ta opp med treneren? Altså at det sosiale miljøet på laget trenger å jobbes med. For det er mulig at også andre barn på laget mistrives med baksnakkingen. 
 

Ellers er jeg enig med de som foreslår at du kan ta initiativ. Invitér med nabobarn på maling og grilling i hagen eller noe sånt, det behøver ikke være krevende eller dyre aktiviteter. Men det hjelper å bli satt i gang med en aktivitet. 

Anonymkode: f1b1c...606

[Aragorn ll Elessar]

Det er bedre og ha en god venn, en 10 dårlige venner.

[AnonymBruker]

Alle trenger ikke ett 10 talls venner, noen er fornøyd med et par.

Anonymkode: e1b28...0e9

[AnonymBruker]

Jeg er litt uenig i det med tvangssosialisering. At du organiserer litt og tar initiativ tror jeg vil være lurt. Jeg vet at jeg som barn hadde trengt det, fordi jeg sleit litt med å få/ holde på venner, men det ble dessverre ikke slik. Jeg har i senere tid tvangssosialisert meg selv og har det nå veldig bra, men om du tar tak nå mens hun fortsatt er ganske ung så blir kanskje tenårene litt lettere. På ungdomsskole og videre vil man jo møte flere mennesker som er potensielle venner og da er det greit å ha litt øvelse inne. 

Anonymkode: 645fb...05b

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jenta min er 11 år. Flink på skolen, får skryt av lærer i omtrent alle fag. Hun har alltid vært en "kvikk" unge, lært seg ting raskt. Sosialt sett har det gått litt nedover. Hun har nok litt lav selvtillit og synes dette med venner er vanskelig. Hun er innesluttet og har vansker med å sette ord på følelser som er vanskelig. Hun har fortalt samboern min at hun synes det er vanskelig få seg venner. I klassen har hun kun to stykker hun vil ta kontakt med på fritiden. Hun er blitt mer og mer passiv og blir fryktelig lei seg om jeg oppfordrer henne ringe de, sende sms om de vil finne på noe, og noen i klassen sier nei. Jeg opplever ikke at det er mobbing i klassen. I samspill med andre opplever jeg henne som litt sosialt klønete muligens, selvom dette føles sårt å skrive om mitt eget barn. Hun er liksom blitt barnet jeg selv var, og jeg ønsker at hun får et rikt sosialt liv om hun selv vil det. Hva skal jeg som mamma gjøre her? Bør jeg invitere barna via foreldre, feks aktiviteter i helgene? Alle har telefoner og ordner vanligvis oppi dette selv. 

 

Anonymkode: 41337...d39

Kjære deg ❤️ håper dette går seg til!

Noen barn er hjemmekjære, og liker seg best hjemme, men forstår at det ikke er slik her? Har selv opplevd unger som man tror sliter fordi de er så mye hjemme, og så lite med andre barn, men for noen av de som har det slik, så er det fordi de trives med å ha det slik.

Jeg har troen på at det går an å jobbe med sosiale utfordringer, ett av våre barn hadde utfordringer med å overdrive/fortelle usanne historier. Dette har vi jobbet med, og luket vekk. Vi ser at det sosiale fungerer bedre som følge av det. 

Slik jeg leser ditt barns historie, så kan det handle om at hvis man først sliter med det sosiale, så tenker man desto mer på det, og dermed blir man nervøs og gjennomtenker situasjonene for mye. Da blir man kanskje enda mer ''keitete'' i sosiale situasjoner? Dessuten, når man er i den alderen, og det er noe man ikke får til, så er det verste som er at foreldrene adresserer problemene, det gjør vondt inni i et lite hjerte..

Uansett, husk at et par gode vennskap er bedre enn mange overfladiske vennskap! Så om hun finner seg et par gode venner, så tenker jeg at det på mange måter kan være nok.

Ellers tenker at det er vår oppgave som forelder å bygge opp våre barns selvtillit. Her tenker jeg spesifikt at det at hun er flink på skolen er noe dere burde ha mye oppmerksomhet på. Noen er flink til å spille håndball, noen er venner med alle og noen er flinke på skolen! Noen ganger slår det meg at vi burde ha like mye fokus på det som går bra, som på det som går dårlig.

Avslutningsvis synes jeg du er inne på ting selv, å kontakte andre foreldre kan være en måte å gjære det på. Husk at dette også kan forandre seg med tid og stunder, for eksempel er det noen som finner seg bedre til rette sosialt sett litt senere i livet!

Anonymkode: 93ba6...b63

[AnonymBruker]

Jeg var litt som datteren din. Veldig skoleflink, men slet litt sosialt. 

Jeg holdt på å dø av skam da Mamma blandet seg inn og prøvde å invitere folk til å være med meg. Det var helt ufattelig ydmykende, og ikke noe jeg noen sinne vil gjøre mot mine egne barn. 

Jeg var introvert, og det største problemet med "venneløsheten" min var at andre folk blandet seg opp i det! Jeg hadde det helt fint sånn jeg hadde det, helt til Mamma og lærerne kom og skulle blande seg og antyde at det var noe Galt med meg! DA ble jeg usikker og lei meg, og skammet meg over at jeg var Feil. 

Anonymkode: 46875...cb1

[Raven.Writingdesk]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Har kun en venninne med barn på hennes alder men de bor på motsatt side av byen, ellers barnløse (dessverre😂). Hun spiller fotball, men hun sier mange jenter baksnakker der. Skulle så ønske jeg fant en aktivitet hun brant for og kan møte likesinnede med samme interesser. Meldte henne på ny aktivitet før corona og lock down, men denne aktiviteten ble det ikke noe av såklart. Får prøve igjen i høst 🙂 Nabounger nei, hun er sjenert først og vil ikke leke med ukjente barn med mindre de tar kontakt først. 

Anonymkode: 41337...d39

Dette kan du jobbe med.

Med det sagt leste jeg en artikkel om at barn ikke nødvendigvis føler seg ensomme før foreldrene begynner å påpeke det, og at de da kan føle seg som «tapere» fordi de ser at foreldrene reagerer på deres sosiale liv, enda de selv har det fint.

Om hun har to nære venner, er de mye sammen da? Jeg tenker ikke «mengden» er så ille (ikke alle trenger en stor gjeng) - men spørsmålet er heller hvor mye tid hun tilbringer med dem? Du sier hun «sykler rundt alene», da får jeg inntrykket av at hun kanskje ikke er så mye sammen med de to vennene ? ..eller..? 

[Gjest Anonymus Notarius]

Er hun ensom? Noen barn (og voksne) liker seg godt alene, mens andre blir ensomme. Er hun i siste kategori, bør du prøve å hjelpe henne, er hun i første kategori, bør du la henne være. Og man trenger ikke en haug med venner, en eller to holder.

Jeg synes hun er for stor til at mor skal arrangere playdates for henne, det blir nok bare pinlig. Hjelp henne heller med å finne aktiviteter (ikke nødvendigvis arrangerte) der hun får sjansen til å møte nye venner.

[AnonymBruker]

Vi har ei i same alder, og jeg kjenner meg veldig igjen her. Skoleflink, men klønete sosialt. Når noen venninner en sjelden gang ringer henne, svarer hun bare i enstavelsesord. "ja" eller "nei". Hvis noen spør om hun er hjemme, svarer hun bare ja. Og ikke noe mer. Jeg prøver å blande meg litt, og sier "spør om hun vil komme på besøk da vel!". Hun trenger å dyttes igang. Men venninnene detter av lasset en etter en, nå har hun bare noen få igjen, og jeg ser ikke for meg at de varer særlig lenge da de er veldig ulike av personlighet, og de to jentene har ulike problemer både faglig og sosialt/diagnoser. Når jeg spør om hun ikke også kan leke med andre jenter i klassen, sier hun bare at alle allerede er "tatt", de har venner fra før, og da går det ikke an å bli bedre kjent med dem. Veldig fastlåste miljø i klassen hennes.

Når vi ga henne full tilgang til tik tok og slikt hjalp det litt, da ble hun med i klassegrupper, og får med seg hva andre driver med, og de poster videoer til hverandre. Men det er ikke slik at de stikker bort til hverandre, dessverre. Vi har heller ingen andre i gata som hun treffer tilfeldigvis hvis hun er ute.

Jeg bekymrer meg, men det kan jo hende hun bare er en enstøing som trives best i eget selskap....

 

Anonymkode: 9f64d...767

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var litt som datteren din. Veldig skoleflink, men slet litt sosialt. 

Jeg holdt på å dø av skam da Mamma blandet seg inn og prøvde å invitere folk til å være med meg. Det var helt ufattelig ydmykende, og ikke noe jeg noen sinne vil gjøre mot mine egne barn. 

Jeg var introvert, og det største problemet med "venneløsheten" min var at andre folk blandet seg opp i det! Jeg hadde det helt fint sånn jeg hadde det, helt til Mamma og lærerne kom og skulle blande seg og antyde at det var noe Galt med meg! DA ble jeg usikker og lei meg, og skammet meg over at jeg var Feil. 

Anonymkode: 46875...cb1

Ingenting er galt med jenta. Men jeg er livredd for at hun føler på ensomhet og at dette forverres om et par år. Ungdommer idag er kraftig opptatt av sosial status vet jeg! Hvordan skal jeg gå frem ellers? 

Anonymkode: 41337...d39

[AnonymBruker]

7 timer siden, Raven.Writingdesk skrev:

Dette kan du jobbe med.

Med det sagt leste jeg en artikkel om at barn ikke nødvendigvis føler seg ensomme før foreldrene begynner å påpeke det, og at de da kan føle seg som «tapere» fordi de ser at foreldrene reagerer på deres sosiale liv, enda de selv har det fint.

Om hun har to nære venner, er de mye sammen da? Jeg tenker ikke «mengden» er så ille (ikke alle trenger en stor gjeng) - men spørsmålet er heller hvor mye tid hun tilbringer med dem? Du sier hun «sykler rundt alene», da får jeg inntrykket av at hun kanskje ikke er så mye sammen med de to vennene ? ..eller..? 

Nei, hun er kun sammen med de når de svarer. Forøvrig er det sjelden de andre jentene tar kontakt først! Når de først leker sammen kan de være sammen i timesvis. 

Anonymkode: 41337...d39

[AnonymBruker]

Noen nære venner er bedre enn mange halvvenner, kvalitet fremfor kvantitet

Anonymkode: 31cb2...c3c