Problemer med foreldresamarbeid

[AnonymBruker]

Hei. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, og jeg vet dette blir langt. Jeg vet ikke hvor mye detaljer jeg skal ta med, men skal prøve å få med det viktigste så dere får en mest mulig nyansert versjon av situasjonen. Tusen takk på forhånd til dere som vil lese og svare. 

 

Jeg har et barn i barnehagealder. Faren til barnet er jeg overbevist om at er narsissist og/eller har en personlighetsforstyrrelse. Disse begrepene blir dessverre brukt om barnefedre over en lav sko, så alvorligheten i disse diagnosene svinner litt hen. Men dette er noe jeg oppriktig tror er tilfelle. 

 

Jeg kjenner jeg har kommet dit nå at jeg virkelig sliter med å forholde meg til far. Far har som sagt psykiske problemer (ingen skam i det, jeg har også slitt med mitt opp igjennom). Dette innebærer at han er umoden, dårlig dømmekraft, evner ikke å ha empati eller se anders situasjon, rosemaler seg selv og sine ferdigheter, lyver ekstremt mye, uansvarlig, impulsiv, prøvd å ta livet av seg, tenker ikke konsekvenser, ekstremt manipulerende og evner ikke ta til seg veiledning eller velmenende råd. Han er også det jeg vil kalle (i mangel på bedre ord) en konspirasjonsteoretiker og har mange meget spesielle og kontroversielle meninger (F.eks at far skal bestemme om mor skal ta abort eller ikke) bare for å gi dere en liten pekepinn. Disse meningene skriver han også om offentlig. 

 

Et fungerende samarbeid er umulig. Jeg får ukentlig meldinger om at han skal ha mer samvær for det er «hans rett». Dette mener han dessuten det ikke er jeg som bestemmer. Men han klarer ikke helt grunnleggende enkle ting som det er nå med det lille samværet han har 70/30. Og ja i fungerende samarbeid og foreldreskap er det sikkert kjempefint med 50/50 løsning, men dette handler ene og alene om at han rett og slett ikke er egnet til en slik løsning. Jeg er ikke i mot den fordelingen på noen måte, men det hadde ikke vært en god løsning for vårt barn i en situasjonen som per dags dato.

 

Jeg kjenner dette begynner å virkelig ta på min egen psyke og at det må settes en slags strek. Men jeg vet ikke hvordan. Far er så manipulerende og slipper unna absolutt alt. Nekter og juger, alle andre juger, alle andre er egoistiske, dumme og «syke i hodet». Han gjør aldri noe galt. 

   Det skal sies at vi har vært på familievernkontoret flere ganger med flere behandlere, men i det sekunder de hinter om at det faktisk er han som er problemet er de partiske og juger. 

 

Han er også arbeidsledig(heller ikke noe galt i dette,men det er en del av hele bildet), har fått flere barn han ikke har kontakt med og er på fjerde samboeren nå. Jeg synes dette først og fremst er vondt for barnet. Men det tærer også på meg. Det er flaut, det er ydmykende og vondt at han prater så høyt om sine meninger og får barn (mitt barns søsken) som han ikke har kontakt med. 

 

Jeg er langt fra perfekt selv, men jeg setter alltid barnet først, jeg er en god mamma som lever og ånder for vårt barn. Jeg har bygd er liv for meg og oss helt fra bunn og hatt en enormt bratt læringskurve. Jeg gjør så godt jeg kan, alltid. Hadde jeg trodd det var til barnets beste å ha mer samvær med far hadde jeg ikke vært et sekund i tvil. 

 

Og jeg vet dette kommer så jeg avklarer det først som sist: ja, jeg har valgt å få barn med han. Og jeg tar konsekvensene av det hver eneste dag. Jeg var ung, naiv og godtroende. Men jeg ville gjort det igjen for å få akkurat vårt barn❤️

 

Hele situasjonen er bare blitt så vond og betent, jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre lenger. Håper noen av dere kanskje har vært i samme situasjon og muligens har tips eller råd? Hvis dere lurer på noe som er uklart så er det bare å spørre så skal jeg svare så godt som mulig. Skulle gjerne skrevet mer og detaljert om enkelthendelser og problemstillinger men prøver så godt det lar seg gjøre å være anonym. 

 

 

 

 

Anonymkode: 6d8c9...d34

[AnonymBruker]

Frykter du for barnas sikkerhet når de er hos han? Isåfall tenker jeg at et samarbeid med barnevernet er helt på sin plass her. 

Anonymkode: c8bb3...1a1

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Far har som sagt psykiske problemer (ingen skam i det, jeg har også slitt med mitt opp igjennom). Dette innebærer at han er umoden, dårlig dømmekraft, evner ikke å ha empati eller se anders situasjon, rosemaler seg selv og sine ferdigheter, lyver ekstremt mye, uansvarlig, impulsiv, prøvd å ta livet av seg, tenker ikke konsekvenser, ekstremt manipulerende og evner ikke ta til seg veiledning eller velmenende råd. Han er også det jeg vil kalle (i mangel på bedre ord) en konspirasjonsteoretiker og har mange meget spesielle og kontroversielle meninger (F.eks at far skal bestemme om mor skal ta abort eller ikke) bare for å gi dere en liten pekepinn.

Ut fra denne beskrivelsen så ser jeg ikke på han som i stand til å være en omsorgsperson, det er ikke sikkert offentlige myndigheter ser det på samme måte riktignok. 

Anonymkode: 0186c...10c

[AnonymBruker]

Du trenger å styrke deg selv for å sette klare grenser for ham. Det er bare deg selv du kan gjøre noe med.  
 

Har du råd til noen timer hos psykolog? Har du en god venn som kan være litt tøff med deg? Det er også mulig at krisesenter kan hjelpe.

Anonymkode: cd4df...df7

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Frykter du for barnas sikkerhet når de er hos han? Isåfall tenker jeg at et samarbeid med barnevernet er helt på sin plass her. 

Anonymkode: c8bb3...1a1

Hei og takk for svar! Dette er noe jeg har tenkt mye på, og jeg skal helt ærlig si at jeg sitter med en klump i halsen når det er samvær. Det er liksom så forbudt og utenkelig å skulle tro noe sånt, men samtidig har man jo sett flere eksempler på det. Ikke minst er det viktig å tørre å tro det faktisk kan skje. Samtidig vet jeg at han er veldig glad i barnet og er en «god pappa» når det gjelder veldig overfladiske ting. Han er flink til å leke med barnet og finne på ting F.eks. Men igjen så står den stoltheten og «hans rettigheter» så sterkt og jeg tror han gir meg rollen som syndebukk som hindrer far og barn i å være sammen. Jeg vet det eksisterer er stort raseri på grunn av dette. 
 

Jeg vet at han kan gå helt i lås og i svart, så hvis han kommer dit vet jeg ikke hva han kan finne på. 
 

Dette blir sikkert svar på noen av spørsmålene lenger ned også, men som dere sikkert har regnet ut er jeg veldig ung. Og kanskje litt usikker. Synes det er vanskelig å sette grenser ovenfor andre og jeg sier nok ja (sånn generelt) altfor mye. 
 

Anonymkode: 6d8c9...d34

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ut fra denne beskrivelsen så ser jeg ikke på han som i stand til å være en omsorgsperson, det er ikke sikkert offentlige myndigheter ser det på samme måte riktignok. 

Anonymkode: 0186c...10c

Hei og takk for svar! Jeg er på mange måter helt enig med deg. Men jeg er redd for konsekvensene av å sette i gang noe sånt. Han kan oppføre seg helt rabiat, og både han og hans familie er det jeg vil kalle trangsynte når det gjelder denne situasjonen. Hvordan går man i så fall frem? Jeg har ingen ting håndfast som går direkte på barnet som skulle vært grunn til en slik vurdering i så fall. Jeg føler at jeg ikke er i stand til å vurdere dette alene, men kunne tenkt meg at det ble en full utredning av fagfolk. Jeg er redd for hva han kan finne på mot meg/barnet hvis jeg tok et sånt skritt og «nedverdiger» han som pappa.🥺

Anonymkode: 6d8c9...d34

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du trenger å styrke deg selv for å sette klare grenser for ham. Det er bare deg selv du kan gjøre noe med.  
 

Har du råd til noen timer hos psykolog? Har du en god venn som kan være litt tøff med deg? Det er også mulig at krisesenter kan hjelpe.

Anonymkode: cd4df...df7

Takk for svar! Du har nok helt rett her. Det jeg synes er vanskelig er at han er veldig psykisk syk og jeg synes alt sammen blir for mye for meg å skulle håndtere alene. Jeg har på mange måter gitt opp litt, for hvis jeg sier «gresset er grønt» så sier han «nei, gresset er blått». Hvis det gir noen mening. Uansett hva jeg sier eller prøver å foreslå så er det bare nekting, nekting og nekting. Han evner ikke å ta inn helst..😣 Han har ingen respekt for meg og gjør akkurat det han vil. 
 

Jeg har vurdert psykolog og har vel tenkt til å få en time. Føler vel kanskje ikke at krisesenter er rette stedet. Jeg har et solid nettverk, ressurssterk familie og samboer som støtter meg kjempemye. Men ingen får likevel gjort noe med kjernen i problemet som er han.

Anonymkode: 6d8c9...d34

[AnonymBruker]

Har dessverre ikke noen råd, men tenker du ville ha nytte av en samtalepartner som kunne hjelpe deg å sortere tanker og legge strategiske, gjennomførbare planer. Advokat, klok venn, coach, familieterapeut, ikke nødvendigvis psykolog, men sparringspartner. Hva er det konkrete målet ditt nå, hva slags endring ønsker du? -At far skal ha mindre samvær? Null samvær? At de 30% skal fungere bedre enn i dag? At han skal slutte å mase om mer? At.... hva sånn helt konkret? At far skal bli en annen er utelukket, stor endring vil ikke skje hos ham personlighetsmessig.

Så: hva kan du gjøre: søke om mer samvær, kontakte barnevern, flytte, forsøke ny avtale, alliere deg med hans familie, lære deg å leve med en slik person, hvordan styrke barnet slik at h’n kommer relativt uskadet fra å vokse opp med en slik far? Osv. Identifiser hva som er viktigst og hva du kan gjøre for å bedre situasjonen for barnet.

Anonymkode: 3fc47...9b8

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har dessverre ikke noen råd, men tenker du ville ha nytte av en samtalepartner som kunne hjelpe deg å sortere tanker og legge strategiske, gjennomførbare planer. Advokat, klok venn, coach, familieterapeut, ikke nødvendigvis psykolog, men sparringspartner. Hva er det konkrete målet ditt nå, hva slags endring ønsker du? -At far skal ha mindre samvær? Null samvær? At de 30% skal fungere bedre enn i dag? At han skal slutte å mase om mer? At.... hva sånn helt konkret? At far skal bli en annen er utelukket, stor endring vil ikke skje hos ham personlighetsmessig.

Så: hva kan du gjøre: søke om mer samvær, kontakte barnevern, flytte, forsøke ny avtale, alliere deg med hans familie, lære deg å leve med en slik person, hvordan styrke barnet slik at h’n kommer relativt uskadet fra å vokse opp med en slik far? Osv. Identifiser hva som er viktigst og hva du kan gjøre for å bedre situasjonen for barnet.

Anonymkode: 3fc47...9b8

Tusen takk for veldig hjelpsomt svar! Dette skal jeg definitivt ta med meg videre😊

Anonymkode: 6d8c9...d34

[AnonymBruker]

Men hvorfor fikk du barn med denne mannen?

Jeg klør meg i hodet over hvor mange det er som har laget barn med partnere som høres helt crazy ut.

Dette måtte jo vært synlig i forholdet før dere fikk barn? Stusset du ikke over de samme tendensene da?

Eller fikk dere barn veldig raskt, midt i forelskelsesrusen?

Jeg vil absolutt anbefale alle å se det litt ann før man lager barn med noen. Bo sammen en stund, observere partner i ulike situasjoner, utfordringer. Det er ganske lett å gjennomskue slike tendenser før man setter barn til verden.

Jeg synes det er en uting å sette barn til verden på så syltynne premisser mange av dere gjør. Det er ikke noe kjekt for et barn å vokse opp med to foreldre som kun hadde noe seksuelt, men ingen kjemi eller fremtid utover det. Du kan jo ha sex med mange, kroppen vår er innstilt så enkelt, men å elske noen, bo med noen og leve livet i alle sine faser er noe helt annet.

Hvorfor har folk fått så lave krav til de dem skal kalle barnets far eller mor? Betyr det ikke noe for dere å kunne la barnet vokse opp og se to foreldre som er stolt av hverandre og glad i hverandre?

Jeg bare spør. Jeg kunne fått barn for mange år siden med en meget snill mann, men jeg følte ikke at det var helt 100% med oss likevel. Jeg savnet noe. Kunne falt for presset og startet familie fordi alle andre gjorde det, men jeg ventet. Og det ble slutt mellom oss og jeg er så sjeleglad han ikke er far til mine barn. Fant jo den rette rett etterpå. Denne gangen føles det helt annerledes, jeg er stupforelsket 2,5 år inn i forholdet.

Jeg synes dere skal sette høyere krav til hvem dere skal få barn med. Gi det litt tid og faktisk se at vedkommende fortjener å bli far til ditt barn! 

 

Anonymkode: 4285f...9ec

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hvorfor fikk du barn med denne mannen?

Jeg klør meg i hodet over hvor mange det er som har laget barn med partnere som høres helt crazy ut.

Dette måtte jo vært synlig i forholdet før dere fikk barn? Stusset du ikke over de samme tendensene da?

Eller fikk dere barn veldig raskt, midt i forelskelsesrusen?

Jeg vil absolutt anbefale alle å se det litt ann før man lager barn med noen. Bo sammen en stund, observere partner i ulike situasjoner, utfordringer. Det er ganske lett å gjennomskue slike tendenser før man setter barn til verden.

Jeg synes det er en uting å sette barn til verden på så syltynne premisser mange av dere gjør. Det er ikke noe kjekt for et barn å vokse opp med to foreldre som kun hadde noe seksuelt, men ingen kjemi eller fremtid utover det. Du kan jo ha sex med mange, kroppen vår er innstilt så enkelt, men å elske noen, bo med noen og leve livet i alle sine faser er noe helt annet.

Hvorfor har folk fått så lave krav til de dem skal kalle barnets far eller mor? Betyr det ikke noe for dere å kunne la barnet vokse opp og se to foreldre som er stolt av hverandre og glad i hverandre?

Jeg bare spør. Jeg kunne fått barn for mange år siden med en meget snill mann, men jeg følte ikke at det var helt 100% med oss likevel. Jeg savnet noe. Kunne falt for presset og startet familie fordi alle andre gjorde det, men jeg ventet. Og det ble slutt mellom oss og jeg er så sjeleglad han ikke er far til mine barn. Fant jo den rette rett etterpå. Denne gangen føles det helt annerledes, jeg er stupforelsket 2,5 år inn i forholdet.

Jeg synes dere skal sette høyere krav til hvem dere skal få barn med. Gi det litt tid og faktisk se at vedkommende fortjener å bli far til ditt barn! 

 

Anonymkode: 4285f...9ec

Barnet er født. Dette er ikke kontruktivt i det hele tatt. Du sitter bare og gulper opp din egen fortreffelighet her. 

Anonymkode: 62003...471

[AnonymBruker]

Min venninne har det slik og attpåtil verre (barna er eldre). Barnevernet vil ikke hjelpe (ikke når den ene av foreldrene er oppegående), familievernkontoret er håpløst (de kan bare råde og mekle mellom foreldre og vil være upartiske + har ingen makt), så har man rettssystemet som krever beviser (vanskelig om det ang psykiske ting+ man kan ende opp dårligere enn det var til å begynne med). 
Det er med andre ord en helt håpløs situasjon, og vi har en uendelig lang vei for å kunne løse slike problemer. Mange barn blir ødelagte på veien..

Eneste rådet jeg kan gi er å være tøff og ha klare grenser. 

Snakk gjerne med gode venner og evt psykolog.

 

Anonymkode: 5952c...624

[AnonymBruker]

Ikke svar på meldinger om at han vil ha mer samvær, overse dem. Krev at all kommunikasjon er skriftlig. Svar 1 gang at dette har dere snakket om, så du vil ikke svare mer på det. Alt unødvendig pjatt overser du uten å svare. Du er ikke hans terapeut så må ikke forholde deg til galskapen.

Eventuelt kan du ta steg for å redusere samværet, men sa må du nok snakke med advokat. Du kan f.eks prøve deg på å kreve samvær under observasjon.

Er han grei mot barnet? Trives barnet hos ham?

Anonymkode: adac4...3fc