11-åring som ofte er sint og trassig

[AnonymBruker]

Hei!

Håper noen kan hjelpe meg med konstruktive innspill her:

Vi er en familie med tre barn, eldste er 11 og de yngste er noen få år yngre. Vi har en harmonisk og rolig familiesituasjon, men 11-åringen har hatt en sterk personlighet fra hun var barn. Med det mener jeg at hun alltid har vært veldig bestemt, og kan bli veldig sint hvis hun føler seg urettferdig behandlet.

I det siste har det eskalert. Hun lager rett og slett dårlig stemning når vi prøver å ha det hyggelig, hvis vi skal bli enige om en film å se sammen, blir det bråk, for hun vil ikke jenke seg og inngå kompromiss. Jeg og mannen min er ikke vokst opp med fri barneoppdragelse, og setter klare grenser, og hvis barna ikke overholder grensene, får det konsekvenser. Det virker imidlertid ikke som det hjelper. Vi inndrar alt av skjerm (ipad/telefon), hun bryr seg ikke, men straffer oss for straffen ved å være enda surere, eller hun stikker av, og da får vi ikke tak i henne når hun ikke har telefon med seg. Det hjelper ikke å gi husarrest når hun faktisk stikker av. Vi kan jo ikke låse henne inne på rommet, heller, eller sitte vakt ved inngangsdøren i timesvis.

Ingen av søsknene har dette temperamentet, og jeg synes synd på dem når de hyggelige planene våre ofte går i vasken på grunn av at storesøster slår seg vrang.

 

Jeg føler at hun har kommet i tenåringstrass-fasen, men med et barns psykiske umodenhet. Vi prøver å snakke med henne, jeg og mannen min bytter på å gjøre det, med ulike strategier, men hun blir bare enda surere, og smeller med dørene, og sier selvsagt at hun hater oss, osv. Av og til har jeg klart å trenge gjennom sinne-skjoldet hennes, og da innrømmer hun at hun ofte blir sint pga småting. Men hun vil ikke gjøre noe med det, for "sånn er jeg bare, og det må dere godta". For eksempel det at vi skal bestille pizza, og hun ikke får bestemme hvilken type, men at vi må ta en som alle liker, kan føre til at hun blir veldig sint, og kvelden er ødelagt, hun sier mange stygge ting, telefon inndras, etc. Det er veldig slitsomt for alle i familien.

Ofte er hun snill og grei, men mint en gang i uken eskalerer det. På skolen er hun visstnok snill som et lam, hun er skoleflink og pliktoppfyllende, underlig nok. Jeg føler også at hun alltid er sint på meg, og ikke på faren. Jeg er nok den som engasjerer meg mest i barnas daglige aktiviteter, leksehjelp, minner om rydding og vasking av rom, etc.

Jeg blir helt utslitt av dette. Noen råd? Hvordan kan vi møte denne trassen og sinnet?

Anonymkode: 8f406...e2b

[AnonymBruker]

Har dere pratet med noen profesjonelle om dette ? 

Anonymkode: cc13a...ede

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har dere pratet med noen profesjonelle om dette ? 

Anonymkode: cc13a...ede

Da hun var yngre pratet jeg med helsesøster på skolen, bare for å få noen råd. Fikk et "sinne-skjema" som jeg skulle bruke sammen med henne, etter at det verste sinnet har gitt seg, der hun skulle reflektere over hvorfor hun ble sint, hva hun følte, hva vi kan gjøre i fellesskap for å forhindre at det skjer igjen, osv. Men når sinnet har gått over dagen etter, og jeg har prøvd å snakke gjennom situasjonen på grunnlag av skjemaet, fører det bare til at hun blir påminnet situasjonen da hun var sint, og så kommer trassen tilbake, på et blunk har vi havnet tilbake der vi var dagen før, og den harmoniske stunden er ødelagt.

Anonymkode: 8f406...e2b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Da hun var yngre pratet jeg med helsesøster på skolen, bare for å få noen råd. Fikk et "sinne-skjema" som jeg skulle bruke sammen med henne, etter at det verste sinnet har gitt seg, der hun skulle reflektere over hvorfor hun ble sint, hva hun følte, hva vi kan gjøre i fellesskap for å forhindre at det skjer igjen, osv. Men når sinnet har gått over dagen etter, og jeg har prøvd å snakke gjennom situasjonen på grunnlag av skjemaet, fører det bare til at hun blir påminnet situasjonen da hun var sint, og så kommer trassen tilbake, på et blunk har vi havnet tilbake der vi var dagen før, og den harmoniske stunden er ødelagt.

Anonymkode: 8f406...e2b

Du kan jo prøve barne-psykolog, det må jo være noe som plager henne. Har hun gode venner, trives hun på skolen ?

Anonymkode: cc13a...ede

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan jo prøve barne-psykolog, det må jo være noe som plager henne. Har hun gode venner, trives hun på skolen ?

Anonymkode: cc13a...ede

Har noen få gode venner, er ikke så utadvendt. Trives på skolen, men er faglig sterk, og blir brukt av lærer til å hjelpe de som ligger langt bak. Vet at hun synes dette er trasig, å alltid må sitte ved siden av en av bråkmakerne, og samarbeide med dem i stedet for å jobbe selvstendig.

Barne-psykolog høres interessant ut, hvis man kunne prøvd en time uforpliktende. Kanskje det finnes noen private som man kan kontakte på egen hånd?

Anonymkode: 8f406...e2b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har noen få gode venner, er ikke så utadvendt. Trives på skolen, men er faglig sterk, og blir brukt av lærer til å hjelpe de som ligger langt bak. Vet at hun synes dette er trasig, å alltid må sitte ved siden av en av bråkmakerne, og samarbeide med dem i stedet for å jobbe selvstendig.

Barne-psykolog høres interessant ut, hvis man kunne prøvd en time uforpliktende. Kanskje det finnes noen private som man kan kontakte på egen hånd?

Anonymkode: 8f406...e2b

Du kan høre med helsestasjonen. Angående psykolog. 

Anonymkode: cc13a...ede

[AnonymBruker]

Kjente igjen meg selv fra jeg var barn i dette innlegget... Jeg kjedet meg veldig og var nok faktisk litt deprimert. Kanskje kan det hjelpe om dere hjelper henne til å finne ting hun liker å gjøre? Og evt. ta det opp med lege/helsesøter og kanskje få litt hjelp/noen å prate med? Hun vil nok protestere kan jeg tenke meg, men dere som foreldre må prøve å hjelpe henne. Får hun lov å velge innimellom? Kanskje føler hun at hun "alltid" må føye seg, får hun bestemme innimellom? Kan jo feks bestille to pizza, bare som et eksempel. 

Anonymkode: 8b32d...d56

[sommerfugl154]

Kanskje noe plager henne for tiden? Eller føler hun seg sett utover "problemene"?

Mange barn føler de blir stemplet som problembarn uten at de opplever at voksne ser de andre delene av personligheten sin.

Sier ikke at dere ikke ser henne, men kanskje hun ikke opplever dette selv? Det kan jo ikke være så hyggelig for henne å være så sint hele tiden heller? 

Kanskje prøve med "positiv forsterkning" så hun føler på det at det er mye hyggeligere når hun oppfører seg rettferdig ovenfor andre.

Også muligens gå litt i dere selv og tenke over om reglene deres faktisk er for strenge? Mange barn som er eldst i flokken føler på det at de må "bane vei" i forhold til regler/frihet osv. Og da blir det jo en del kamper.

Endret 10. august 2020 av sommerfugl154

[AnonymBruker]

Tenker tidlig pubertet. Hva med å ha loddtrekning av og til, hvilken pizza f.eks. eller la hun bestemme av og til. 

Forklar henne at hun ikke kan si at hun er bare sånn, men at hormonene kan gjøre at hun opplever det som om. Be henne gå på rommet og telle til ti og tenke litt før hun eksploderer. Ville også snakket med lærer og bedt henne få ekstra oppgaver og ikke måtte være en ung "hjelpelærer". 

Når dere skal velge film, ha en loddtrekning over de filmene som er aktuelle. Jeg tror ikke på straff når det bare er humøret og kanskje hormoner som styrer nå. Er det hormonene er det ikke noe hun har kontroll over. Hvis hun mener at hun er stor nok til xxxxx så gi henne litt ansvar for andre ting, da er hun stor nok til å delta litt i huset også. 

Dere straffer henne, og hun straffer dere ved å stikke av uten telefon. En evig runddans dere må bryte. Hun viser dere at hun ikke bryr seg om at dere inndrar ipad og andre goder. Overse at hun sier at hun hater dere, vend det døve øret til, for dere vet at hun ikke mener det. Belønn god oppførsel og overse negativ, men prøv å få til et samarbeid. Dere som voksne skal bestemme alt, virker det som hun tenker. 

 

Anonymkode: ce7cc...5a2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Håper noen kan hjelpe meg med konstruktive innspill her:

Vi er en familie med tre barn, eldste er 11 og de yngste er noen få år yngre. Vi har en harmonisk og rolig familiesituasjon, men 11-åringen har hatt en sterk personlighet fra hun var barn. Med det mener jeg at hun alltid har vært veldig bestemt, og kan bli veldig sint hvis hun føler seg urettferdig behandlet.

I det siste har det eskalert. Hun lager rett og slett dårlig stemning når vi prøver å ha det hyggelig, hvis vi skal bli enige om en film å se sammen, blir det bråk, for hun vil ikke jenke seg og inngå kompromiss. Jeg og mannen min er ikke vokst opp med fri barneoppdragelse, og setter klare grenser, og hvis barna ikke overholder grensene, får det konsekvenser. Det virker imidlertid ikke som det hjelper. Vi inndrar alt av skjerm (ipad/telefon), hun bryr seg ikke, men straffer oss for straffen ved å være enda surere, eller hun stikker av, og da får vi ikke tak i henne når hun ikke har telefon med seg. Det hjelper ikke å gi husarrest når hun faktisk stikker av. Vi kan jo ikke låse henne inne på rommet, heller, eller sitte vakt ved inngangsdøren i timesvis.

Ingen av søsknene har dette temperamentet, og jeg synes synd på dem når de hyggelige planene våre ofte går i vasken på grunn av at storesøster slår seg vrang.

 

Jeg føler at hun har kommet i tenåringstrass-fasen, men med et barns psykiske umodenhet. Vi prøver å snakke med henne, jeg og mannen min bytter på å gjøre det, med ulike strategier, men hun blir bare enda surere, og smeller med dørene, og sier selvsagt at hun hater oss, osv. Av og til har jeg klart å trenge gjennom sinne-skjoldet hennes, og da innrømmer hun at hun ofte blir sint pga småting. Men hun vil ikke gjøre noe med det, for "sånn er jeg bare, og det må dere godta". For eksempel det at vi skal bestille pizza, og hun ikke får bestemme hvilken type, men at vi må ta en som alle liker, kan føre til at hun blir veldig sint, og kvelden er ødelagt, hun sier mange stygge ting, telefon inndras, etc. Det er veldig slitsomt for alle i familien.

Ofte er hun snill og grei, men mint en gang i uken eskalerer det. På skolen er hun visstnok snill som et lam, hun er skoleflink og pliktoppfyllende, underlig nok. Jeg føler også at hun alltid er sint på meg, og ikke på faren. Jeg er nok den som engasjerer meg mest i barnas daglige aktiviteter, leksehjelp, minner om rydding og vasking av rom, etc.

Jeg blir helt utslitt av dette. Noen råd? Hvordan kan vi møte denne trassen og sinnet?

Anonymkode: 8f406...e2b

Har dere vurdert om den strenge oppdragelsen muligens ikke passer henne særlig godt?
Prøv å lese the gentle dicipline book - kanskje hun er typen som responderer på å bli sett som et menneske ikke en ting man skal ha all makt over, som responderer på deltagelse, problemløsing og samarbeid?

Iom at det dere gjør IKKE fungerer - så kanskje vurdere en annen strategi. 
Selv om deres herksteknikker funker fint på de to andre barna, sånn sett er det vanskelig fordi ikke alle barn er like...

Har selv ei som er svært viljesterk, og hun er fantastisk så lenge vi innbyr til samarbeid for å finne løsninger på familiens utfordringer og vi klarer å skape en forståelse hos henne på hva problemet er og hvorfor vi trenger å løse det. Å kjefte på henne, frata henne ting, belønne med ulogiske belønninger (eks slike klistremerkegreier...) har aldri funket på henne. SÅ vi måtte finne på noe annet, og the gentle dicipline book var midt i blinken for endelig å nå frem til henne og ha henne med på laget. Jo mer dustete konsekvenser eller belønninger vi diktet opp jo verre ble det. 

Anonymkode: 69403...fb2

[AnonymBruker]

Hun behøver ikke ha fått mensen, men viktig å være klar over humørsvingninger som er normale og ta hensyn til hva hun selv vil snakke om. https://forskning.no/seksualitet-skole-og-utdanning-barn-og-ungdom/slik-snakker-du-med-barna-om-puberteten/501015

 

Anonymkode: ce7cc...5a2

[Icedcoffee]

Uff, dette var trist lesing. Jeg kjenner meg veldig igjen i oppførselen hennes med store utbrudd og reaksjoner for «små» ting. Vet jo ikke om dette hjelper, men for min del handlet det om at jeg ikke følte meg sett og forstått. Har dere prøvd å sette av egentid med henne med en av dere foreldre? Vis, og si til henne at hun er viktig og betyr masse for dere. Inndraging av iPad og tlf som straff er en unaturlig konsekvens og hjelper nok lite. Det høres ut som hun trenger å bli møtt på behovene sine istedenfor å bli straffet for denne dårlige oppførselen. Les deg gjerne opp om toleransevinduet og ta utgangspunkt i det når dere snakker med henne. 
 

Det eneste jeg ønsket var å bli sett og hørt og få bekreftelse, men ble istedenfor sendt på rommet, og fikk komme ut når jeg var klar for å si unnskyld for oppførselen min, selv om dette selvsagt ikke var noe jeg kunne noe for som barn🙁 

det kan også være vanskelig for henne å fæle seg annerledes enn søsknene, jeg følte også på dette da mine søsken ikke hadde slike utbrudd og følte meg slem og mislykket som ikke klarte å regulere følelsene mine. 

[AnonymBruker]

Så lenge det ikjke er snakk om sykdom som påvirker humør (finnes mange fysiske sykdommer som kan gi den type symptomer, så tenker jeg som en annen sier at den måten å oppdra på er feil for henne. Når hun slår seg vrang, snakker dere om hvorfor hun ikke kan få viljen sin? For eks "men om vi bestiller den pizzaen du vil ha, så må Per spise noe han ikke liker. Syntes du det er rettferdig?" Dere må printe inn mer empati og forklare mer hvorfor dere gjør og sier som dere gjør. Å kreve, bestemme og gi straff bed ulydighet er direkte skadelig for enkelte personligheter. Mulig hun er en av de. Det akn samtidig være et bra tegn, for det kan bety at hun er smart nok til å nekte adlyde bare fordi hun blir fortalt noe. Hun stoler ikke automatisk på at andre har rett bare fordi de er voksne og sier sånn er det. Kan være et bra og sunt tegn. 

Anonymkode: 40920...31d

[AnonymBruker]

Eller er hun bare ei normal bestemt jente med sterke meninger, som er på vei inn i puberteten og hormonene styrer vilt i kroppen?? 
 

Virker som om alt skal overanalyseres i dag, koble inn psykologer osv osv. Er det ingen som har hatt trassige, hormonfylte barn her? Jenta mi på 12 har vært i fyr og flamme nå det siste året! Full av hormoner i sving, og humøret svinger med! Les om pubertet og tenåringer, så vil du nok se at det meste er helt normal oppførsel. At hun har vært bestemt og viljesterk fra hun var liten, er det også mange som er, inkl. jenta mi. Hun er nok «vanskeligere» enn mange, men faller også innom normalen slik jeg har tenkt etter å lest meg opp på tenåringer. Mange gode artikler der ute, og her står det mye bra og mange tips;

https://bufdir.no/Foreldrehverdag/

Vi er nok mange foreldre som har utfordringer med ungdommen (mange som er 11 har mensen rett rundt hjørnet så helt normalt at jenter oppfører seg deretter...) likevel så hører man gjerne at alle andre sine ungdommer er så pliktoppfyllende, ikke vanskelig med mer. Er nok utfordringer i alle hjem tenker jeg med barn i denne alderen.

Anonymkode: 5bebd...c2f

[AnonymBruker]

Jeg må bare si at jeg synes det er litt farlig å si at ene barnet alltid har hatt stort temperament ol. Man setter liksom barnet i bås allerede. Det er viktig at barnet ikke får med seg at dere synes det om henne for da vil hun kanskje tenke at dere liker de to andre best. 

Jeg opplevde dette selv. Jeg var mye sur, irritert og kranglete. Men det var egentlig fordi det lå noe annet bak. Mine foreldre så på meg som den sinte/sure og det gjorde jo ikke at jeg hadde lyst å fortelle hva som plaget meg. F.eks kunne sinne hos meg egentlig bety at jeg var lei meg, sliten etter for mye skolearbeid osv. 

Det er også viktig at alle barna får velge f.eks film en gang hver. Og ikke ha fokus på at "temperament-barnet" ikke skal få velge. For det eneste barnet da kommer til å huske er at hun aldri får lov å bestemme og at dere alltid har fokus på at hun må inngå kompromiss. 

La barna ha egne dager/tider hvor de kan bestemme film ol. Om noen ikke vil se det den andre har valgt, så kan de få muligheten til å finne på noe annet på rommet sitt. Alle må ikke være sammen hele tiden. 

Ellers er hun/nærmer hun seg nok puberteten og da settes jo humøret i sving. Ofte i den alderen kan man tenke at alle (spesielt foreldrene) har noe i mot en og tar ting opp i verste mening. Jeg synes også det bør være rom for å ha ulike følelser. Man må få lov å være irritert, men gjerne ha regler for at hvis man ikke vil snakke ut om grunnen til at man er irritert (som nevnt kan grunnen være en helt annen), så får man heller trekke seg litt unna for å få en pause. Da mener jeg det ikke bør straffes med å ta fra en ting osv. 

Anonymkode: 8268a...b4d

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Eller er hun bare ei normal bestemt jente med sterke meninger, som er på vei inn i puberteten og hormonene styrer vilt i kroppen?? 
 

Virker som om alt skal overanalyseres i dag, koble inn psykologer osv osv. Er det ingen som har hatt trassige, hormonfylte barn her? Jenta mi på 12 har vært i fyr og flamme nå det siste året! Full av hormoner i sving, og humøret svinger med! Les om pubertet og tenåringer, så vil du nok se at det meste er helt normal oppførsel. At hun har vært bestemt og viljesterk fra hun var liten, er det også mange som er, inkl. jenta mi. Hun er nok «vanskeligere» enn mange, men faller også innom normalen slik jeg har tenkt etter å lest meg opp på tenåringer. Mange gode artikler der ute, og her står det mye bra og mange tips;

https://bufdir.no/Foreldrehverdag/

Vi er nok mange foreldre som har utfordringer med ungdommen (mange som er 11 har mensen rett rundt hjørnet så helt normalt at jenter oppfører seg deretter...) likevel så hører man gjerne at alle andre sine ungdommer er så pliktoppfyllende, ikke vanskelig med mer. Er nok utfordringer i alle hjem tenker jeg med barn i denne alderen.

Anonymkode: 5bebd...c2f

Enig Vi må ikke blåse opp alt. Det er ikke nødvendigvis en diagnose på alt  

Anonymkode: b1658...25d

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: 24965...b5f

[AnonymBruker]

Kanskje hun føler seg overhørt? Hun kan vel få viljen sin av og til?

Anonymkode: ce286...573

[AnonymBruker]

Prøv en vennlig metode enn å ta fra henne ting . Tenk selv hvordan det ville ha vært for deg dersom mobilen/ iPad blir fjernet som straff . Ville ikke du ha blitt frustrert? Hjernen til barn og ungdom er ikke ferdig utviklet før i 20 årene. Det skjer impulser og ikke godt gjennomtenkte handlinger, men vi foreldre skal da vise støtte og forklare på en pen måte uten pekefinger med å hjelpe ditt barn å forstå hvordan ting henger  sammen. Barnet ditt er skoleflink men det betyr ikke at hun ikke trenger å bli sett , at skolen bruker ditt barn som buffer for bråkmakere er ikke rett. Hun skal ikke hjelpe andre barn ,hun er for ung til å ha slike ansvar  men trenger å bli stimulert på sitt nivå. Dette må du ta tak i med skolen , dette er viktig. Så skal du / dere bruke alene tid med barnet ditt, se henne , forstå hva hun liker å gjøre. Gi barnet ros men ikke overflatisk , vær konkret. Jeg tror ikke psykolog er nødvendig med at hun kan få snakke med helsesøster om hvordan hun opplever hverdagene. Jeg tror oppriktig at «flink pike» stemplet har ført til stress hos ditt barn , hun behøver virkelig å bli sett av dere og la barnet få komme med sine meninger og gi jenta av og til det hun vil ha til pizza. 

Anonymkode: ef4e3...c57

[Gjest WhisperingWind]

På 10.8.2020 den 11.27, AnonymBruker skrev:

Har noen få gode venner, er ikke så utadvendt. Trives på skolen, men er faglig sterk, og blir brukt av lærer til å hjelpe de som ligger langt bak. Vet at hun synes dette er trasig, å alltid må sitte ved siden av en av bråkmakerne, og samarbeide med dem i stedet for å jobbe selvstendig.

Barne-psykolog høres interessant ut, hvis man kunne prøvd en time uforpliktende. Kanskje det finnes noen private som man kan kontakte på egen hånd?

Anonymkode: 8f406...e2b

Den viten ville jeg tatt tak i. Er ikke hennes jobb å være støttekontakt og hjelpelærer.

I tillegg er jeg enig i psykolog. 

Å være så sint og frustrert hele tiden er utrolig slitsomt. Da er det fint å ha en objektiv og utenforstående som kan lytte, veilede og gi henne verktøy til å håndtere de vanskelige følelsene.