Min barndom

[Tiit]

I dag har jeg snakket med min mor om noe i min barndom som jeg syns var uheldig. På noen områder syns jeg mine foreldre var for strenge, slik at jeg ikke fikk delta på noen av de samme ting som mine venner fikk. Dette gav en følelse av å ikke høre til. Det ble slik at jeg følte at jeg egentlig ikke hadde lyst å delta, fordi det gav meg dårlig samvittighet, og jeg overbeviste meg selv, mine venner og foreldre om at jeg faktisk ikke hadde lyst å spille fotball, gå på klassefest og etterhvert diskotek osv. Men jeg følte meg annerledes. Sa at dette var en ubehagelig følelse, som jeg ikke vil at mine barn skal få.

Dette tok jeg opp mens min mor og flere andre var tilstede (bare familie). Det var mer som en samtale, der flere kom med innspill om at de kjente seg igjen. Jeg tror mor ble lei seg over at jeg følte det slik, og gikk litt i forsvar. Jeg syns det er ubehagelig nå, å vite at hun kanskje er lei seg for dette. Må nok snakke med henne i morgen......

Er dette sånn som foreldre bør får høre, eller syns dere man skal skåne dem for å forteller om negative opplevelser i barndommen? Jeg, min bløte potet, sitter selvfølgelig og angrer på det jeg sa.........

[Gjest Violetta]

Jeg tror din mor ville tatt det bedre om det kom opp i enerom, med bare du og henne til stede. Barneoppdragelse er et vanskelig og ømt tema for veldig mange, og foreldre gjør mange ting som de i etterkant kan se ble feil, til tross for at de på det aktuelle tidspunktet trodde det var best slik. Jeg tror det komme mye an på hvordan de aktuelle problemstillingen kom opp, om det var rettet direkte mot henne eller om det var en mer generell diskusjon.

Du kan nok prate med din mor og forklare hva du mente, for det er ofte lett å se ting klarer i etterkant.

Jeg tror at det din mor gjorde, gjorde hun i beste mening. Det er flere ting mine foreldre gjorde i min barndom som jeg har lært av i forhold til når jeg skal oppdra mitt barn, på godt og vondt. Og det er ikke alt det er nødvendig å ta opp heller, gjort er gjort.

[Gjest Gjest_lotta_*]

Da jeg fikk barn, så var jeg bevist på hvordan jeg ikke skulle gøre. da tenkte jeg slik at de skulle ike ha det slik som jeg hadde det.

Jeg ser godt de feil mine foreldre gorde og jeg vil gjøre feil selv.

Alle foreldre gjør sitt beste. De de tror er best for barnet.

Klart din mor går i forsvar. du er voksen og ting kan ikke gjøres om igjen.

Jeg har aldri diskutert med mor,men bare svart når hun eks.har komentert ting jeg gjør. Jeg hører at hun ikke ser hva jeg synes hun gjorde feil.

Slik er det med alle foreldre. Jeg har da hørt fra mine barn også, så da sitter jeg her selv og møter meg selv i døren.

Så synes jeg om du vil snakke med din mor, så gjør det da du er alene med henne.

Det kan godt være at hun ser det i ettertid, men det sitter langt inne til å innrømme overfor deg.

Er det så viktig å konfrontere foreldre når man har blitt voksen selv?

man må bare prøve å komme seg videre i livet.

[Tusenfryd]

Både og. Min mor er helt overbevist om at vi hadde en feilfri og strålende barndom. At hun av og til får høre at så ikke er tilfelle, gjør ingenting. Hadde hun en og annen gang innsett eller innrømmet overfor oss at ting kunne vært gjort annerledes, tror jeg behovet mitt for av og til å si ting (i naturlig sammenheng) hadde falt bort.

Ofte er den naturlige sammenhengen at hun begynner å snakke/skryte om vår fortreffelige barndom...

Vi hadde en svært god barndom - ingen tvil om det. Men endel har satt spor som jeg kunne vært foruten. Men nå er ikke livet en dans på silkelaken heller, så det hører med.

[LilleBille]

Jeg tror ikke nødvendigvis det er galt at vi sier fra til foreldrene våre om ting som ikke var som vi ønsket det skulle være i barndommen, men er det alvorlige ting - bør de tas i enerom - og ikke med tilhørere.

Ofte kan det være greit å få klarhet i hvorfor ting ble gjort, og stort sett må vi vel regne med at våre foreldre gjorde det beste de kunne - ut fra de forutsetningene de hadde. I ettertid er det sikkert ikke alltid bra nok - og det kan ikke endres nå. Men det kan være greit å få snakket ut om tingene.

[Gjest gjest1]

Jeg ser også ting med min barndom som ikke var spesielt heldige for min utvikling. Men jeg har valgt å ikke ta det opp med mine foreldre. For hva kan de vel gjøre med det nå i ettertid? Jeg tror de aller fleste foreldre gjør så godt de kan, med de ressurser de har tilgjengelig. Og ting som ligger mer enn tjue år tilbake i tid kan for min del ligge begravet. I mange år var jeg bitter på mine foreldre og det var "enkelt" å legge skylden på dem for ting som gikk galt for meg. Og ikke minst; jeg ønsket et oppgjør hvor jeg fikk plassert skyld!

For mine foreldre, som nå er preget av sykdom, ville et slikt "oppgjør" bare ha såret dem.De sitter igjen med et helt annet bilde av seg selv som foreldre og oppdragere. Uansett hvor mye de eventuelt skulle ønske å endre ting; fortid er fortid.

Men jeg kan se sammenhengen mellom opplevelser i barndommen og hvordan dette har preget meg og min adferd. Og innsikt gir mulighet for endring!

Med barn selv prøver jeg virkelig hardt å tenke grundig gjennom mitt reaksjonsmønster og hvordan jeg er mot dem, og med å være ærlig både mot meg selv og mine barn vil jeg å gi jentene mine en annen start på livet og en bedre ballast enn det jeg selv fikk.

[jubajuba]

jeg tror ikke de perfekte foreldre finnes, og det er mange ting som setter rammer for hvordan et barn blir oppdratt. Hvordan ens foreldre selv ble oppdratt, hvor en bor, hvem en omgås, hvordan miljøet er, økonomiske rammer osv.

Med enkelte unntak så ønsker alle foreldre det aller beste for barna sine. Slik samfunnet har blitt har jeg stor forståelse for at mange foreldre er engstelige og setter stramme rammer for barna sine. Mange med søsken vil nok også erfare at de eldste barna får en strengere oppdragelse enn de yngre. Jeg syns det er langt enklere å være forelder nå enn da jeg fikk min eldste sønn.

Og gudene skal vite at tabbekvoten har vært stor. Det er vanskelig å være en god mor og imøtekomme alle krav, forutse hva som kan skje, ivareta alle behov, og samtidig føle seg trygg på at det en gjør er riktig.

Mine foreldre gjorde sine tabber, jeg bestemte meg for at mine barn ikke skulle oppleve det slik, ergo har jeg gjort mine egne... Slik har vi vår sirkel av gode og dårlige ting..

Om en ikke direkte ønsker å straffe sine foreldre for de feil de har gjort tror jeg det kommer lite utav det å fortelle hvilke feil de har gjort. Det forandrer ingen ting. Det en kan gjøre er å ta lærdom av det i forhold til egne barn.

Og så er det viktig å beholde fokuset på alle de ting som faktisk går bra. Både i ens egen oppvekst, og når en selv får barn.

[Tiit]

Takk for mange gode svar! jeg må nok snakke med min mor om dette på nytt. Det ble en sånn samtale som bare tuller på seg, og jeg syns vel egentlig at det ble for mye negativt rundt dette for hennes del. Og det fortjener hun ikke! Jeg har hatt en veldig god barndom i bunn og grunn. Bedre enn mange andre har hatt, tror jeg.

Nå bor vi ganske nært hverandre, og det er naturlig at vi diskuterer oppdragelsen av mine egne barn til tider. Jeg ser at de ikke husker/vet/skjønner hvilke grenser de satte for meg, og hva det har gjort med meg, og hva jeg tenker og gjør i forhold til egne barn. Dette kan være litt provoserende, og ligger nok bak det at jeg sa litt for mye i går.

[Gjest gjest]

Jeg har opplevd, mer enn en gang, at når jeg forteller min far om hvordan jeg opplevde enkelte ting i min barndom så får jeg null gehør. Det er jeg som husker feil, mine følelser er ikke "riktig" og det er jeg som "alltid har vært så nærtagende at jeg ikke tåler kritikk."

Vi barn var jo så "følsomme og nærtagende" og nærmest unormal. Når han kan prestere å avvise følelser jeg har/hadde så sier det seg selv at han ikke går i seg selv i det hele tatt. Min far er en god person og jeg vet at han bryr seg, men kom ikke her å sett fingeren på noe!

Min mor derimot, hører på meg og tar til seg det jeg sier på en konstruktiv måte.

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i mange år. Heldigvis er det blitt bedre. Men jeg vet at min fars negative fokus på min kropp, og hans bemerkninger har ført til at mitt selvbilde ble dårlig. Når man er 1.68 høy og veier 68 kg som tenåring så er man ikke tykk. Kunne nok tatt av noen få kg, men hvem sier slikt til en tenåring når hun allerede tviler på seg selv?!

Nå har jeg en søster som er mye yngre enn meg og midt i tenårene. Hun er syltynn og bukser og topper sitter som limt på henne. Alt for opptatt av utseende er hun, men slik er det vel for mange tenåringer i dag. Når resten av familien har ytret frempå at hun ikke må ta av mer så sier min far at hun må være slik. Det var en periode hvor hun tok av veldig mye og ble sykelig tynn. Jeg har prøvd å si til han at han ikke under noen omstendighet bør kommentere hennes kropp. Hun har nok press på seg som det er. Men igjen er det null gehør.

Vi kvinner overdriver og det er jo ikke vanskelig å være tenåring! Det var det jo ikke for han!

Blir oppgitt.

All ære til de foreldre som klarer å ta til seg det barna sier til de.

[Gjest Guest]

Jeg er godt voksen og mener at barn har fullstendig rett til å ta opp på en skikkelig og anstendig måte hva de ønsker å diskutere fra sin barndom/oppvekst/oppdragelse (eller mangel på sådan).

De foreldre som ikke tåler å bli konfrontert med hva de voksne barna har å fortelle dem (som voksne) er kanskje konfliktsky mennesker som er redd for kritikk?

Jeg tok opp mine følelser omkring min barndom og hva jeg mente var bra og dårlig med mine foreldre, uavhengig av hva de var i stand til å takle eller ikke. Det er deres plikt å høre på meg, for jeg er barnet deres. (Akkurat som det er min plikt å høre på dem).

Det viktigste er imidlertid ikke alltid hva slag respons man får fra sine foreldre, men at man har fått det ut og sagt det man har på hjertet.

[Gjest Violetta]

Jeg er godt voksen og mener at barn har fullstendig rett til å ta opp på en skikkelig og anstendig måte hva de ønsker å diskutere fra sin barndom/oppvekst/oppdragelse (eller mangel på sådan).

De foreldre som ikke tåler å bli konfrontert med hva de voksne barna har å fortelle dem (som voksne) er kanskje konfliktsky mennesker som er redd for kritikk?

Jeg tok opp mine følelser omkring min barndom og hva jeg mente var bra og dårlig med mine foreldre, uavhengig av hva de var i stand til å takle eller ikke. Det er deres plikt å høre på meg, for jeg er barnet deres. (Akkurat som det er min plikt å høre på dem).

Det viktigste er imidlertid ikke alltid hva slag respons man får fra sine foreldre, men at man har fått det ut og sagt det man har på hjertet.

←

Jeg er ikke enig. Når barna er voksne er foreldrenes oppdragerrolle over, og man får et annet forhold til foreldre.

Om foreldrene er konfliktsky eller ikke spiller vel ingen rolle. Folk er forskjellige, og gjort er gjort. Hva godt gjør det om man sårer foreldrene ved å rippe opp i ting som er gjort?

Jeg mener at når man er voksen så bør man kunne ta hensyn til andre menneskers følelser, uansett om de er foreldrene dine eller andre.

[:-) anna]

Foreldre er bare mennesker de også.

De fleste har gjort så godt de kan. Og mer enn det kan man faktisk ikke kreve.

Som barn er vi vant med at foreldrene våre er allmektige og smartest og klokest i verden. Men alle må på et eller annet tidspunkt innse at de bare er mennesker. (Det tidspunktet er for mange synonymt med tidspunktet da de følte de ble voksne. )

Så vi har ikke rett til å kreve at de skulle ha handlet perfekt. De er ikke overmennesker, bare vanlige mennesker som gjør feil av og til.

Og dermed må vi som "barn" skjønne at det kan være vondt å høre at man har gjort barnet sitt vondt. For i de fleste tilfeller var intensjonene det helt motsatte.

De handlet i beste mening og i god tro.

(Da snakker jeg naturligvis ikke om emosjonelle eller fysiske overgrep av noe slag)

Ta deg en prat med moren din og si det som det er. At du følte fokuset ble feil. At du har hatt en fin barndom som du er takknemlig for, selv om du mente det du sa.

[Gjest Embla s]

Har hørt et ordtak som sier at "du er ikke voksen før du tilgir dine foreldre". Tror det er en del sant i det.

De aller, aller fleste har noen eller mange issues ang barndommen. Foreldre er ikke feilfri, osv.

Selv var jeg veldig opptatt av dette for noen år siden, og jeg snakket mye med foreldrene mine om det. Noe av det jeg sa ga dem en aha-opplevelse (oi, vi visste ikke at du følte sånn/tolket sånn) andre ting hadde de veldig gode forklaringer på.

Disse samtalene resulterte i at jeg innså at alle foreldre gjør feil, alle foreldre gjør så godt de kan (og det de ut fra sitt perspektiv tror er det beste), og at min barndom faktisk var ganske bra, på tross av enkeltting og episoder jeg tidligere bar nag om.

En slik oppklaringsrunde var veldig bra for oss - vi fikk skværet opp i "gammelt gruff" og vi har i dag et forhold som ikke er preget av gruff fra fortiden. Jeg har også "peace in mind" ang ting fra barndommen, og til forskjell fra før, fokuserer jeg på alt det fine og positive ved min barndom heller enn de mindre bra tingene.

[Gjest Guest]

Jeg er ikke enig. Når barna er voksne er foreldrenes oppdragerrolle over, og man får et annet forhold til foreldre.

Om foreldrene er konfliktsky eller ikke spiller vel ingen rolle. Folk er forskjellige, og gjort er gjort. Hva godt gjør det om man sårer foreldrene ved å rippe opp i ting som er gjort?

Jeg mener at når man er voksen så bør man kunne ta hensyn til andre menneskers følelser, uansett om de er foreldrene dine eller andre.

←

Ja visst er oppdrager rollen over når barna er voksne. Men dersom barna har følt seg neglisjert og forsømt på noe vis, er det en del av terapien deres å konfrontere foreldrene sine med det. Dr. Phil er enig (han er psykolog og har hatt et helt show om dette), og en psykolog-venn av meg støtter meg fullstendig på den.

Du må selvfølgelig bare være uenig, men jeg ser ikke at du har noen gode argumenter for hvorfor man ikke skulle konfrontere sine foreldre hvis man føler sterkt for det.

Gjort er gjort, ja vel, men det som ble gjort har kanskje satt dype spor i barnet, selv som voksen, og da er det viktig å få det ut hvis det får det voksne barnet til å føle seg bedre. Noe annet ville være svært autoritært og arrogant.

[Gjest Violetta]

Ja visst er oppdrager rollen over når barna er voksne. Men dersom barna har følt seg neglisjert og forsømt på noe vis, er det en del av terapien deres å konfrontere foreldrene sine med det. Dr. Phil er enig (han er psykolog og har hatt et helt show om dette), og en psykolog-venn av meg støtter meg fullstendig på den.

Du må selvfølgelig bare være uenig, men jeg ser ikke at du har noen gode argumenter for hvorfor man ikke skulle konfrontere sine foreldre hvis man føler sterkt for det.

Gjort er gjort, ja vel, men det som ble gjort har kanskje satt dype spor i barnet, selv som voksen, og da er det viktig å få det ut hvis det får det voksne barnet til å føle seg bedre. Noe annet ville være svært autoritært og arrogant.

←

Her bringer du inn forutsetninger som jeg ikke har sett i de øvrige innleggene her i det hele tatt. Selvsagt skal man ta opp ting som har tatt dype spor i en, mens jeg forholdt meg til mer generelle spørsmål om barneoppdragelse.

[jubajuba]

Jeg tror mange om enn ikke alle foreldre, når oppdrager rollen er over, selv er i stand til å se hva de har gjort feil og ikke.. De færreste foreldre føler seg feilfrie.

Selv vet jeg med meg selv at jeg kunne ha gjort mangt og mye annerledes om jeg bare hadde hatt den kunnskapen jeg har i dag dengang jeg fikk mitt første barn. Jeg skulle forholde meg til mine egne ønsker for hvordan barnet skulle oppdras, fars ønsker, og ikke minst farmor og farfars som bodde ganske nærme, og hadde en formening om at barn skal ses, men ikke høres.

Samtidig som den lille gullungen måtte få alt som han ville, bare han var stille etterpå så... Det ble ikke så lett å balansere det der, og jeg ser i dag at jeg skulle stått på kravene og gjort som jeg selv ville.

Jeg har mang en gang snakket med sønnen min og fortalt ham hvorfor jeg brukte såpass stramme tøyler, og hvorfor jeg satte grensene der jeg gjorde.

Og som den fornuftige unge mannen han er ser han både mine begrensninger og sine egne. Han var en egen og sta unge, og med fantasi omtrent som Emil i Lønneberget. Vi bare måtte være uenige til tider.

Jeg tror det må bli lettere å bli bestemor enn det var å bli mamma. Som mamma føler en seg så inderlig usikker og redd for å gjøre feil, og skal i tillegg ta hensyn til all verdens omliggende meninger også.

Nå har jeg lært av feilene mine...og er forhåpentligvis blitt både en bedre mor og et bedre menneske...

Men jeg kan ikke få gjort om igjen alt jeg ikke gjorde på riktig måte, bare be om at barna mine er glad i meg likevel.

[mari]

jeg har i hvertfall fått mer forståelse for min mor etter at jeg selv fikk barn, selv om jeg aldri ville slått barna mine som hun gjorde!

Jeg har hatt flere oppgjør med min mor, spesielt da jeg gikk til psykolog, og vi har et mye bedre forhold i dag enn det min søster som ikke har tatt noe ordentlig oppgjør med henne har. Det er sånn at hvis man føler seg dårlig behandlet av noen så får man ofte en torn i siden til den personen og det er da vanskelig å ha et forhold. De fleste "må" ha kontakt med sine foreldre til en hvis grad og da kan det å ta et oppgjør absolutt være en løsning.

[Gjest gjesten]

Jeg har tenkt endel over ting i min barndom som i senere tid har gitt forklaring på hvorfor jeg oppfører meg slik og sånn i situasjoner, men jeg synes det blir feil å komme til min mor å bedreide henne for ting som skjedde for over 20 år siden. Den gangen gjorde hun så godt hun kunne og jeg ser klart at hun antagelig ikke burde ha fått meg, men hvorfor skal jeg gi henne magesår for noe som ikke kan endres på nå? Det er ikke alltid at man bør si rett ut hva man mener om det vil gjøre en person vondt og dette gjelder fortiden uten mulighet til å rette opp.

Nå skal det sies at jeg på grunn av mine besteforeldre og da spesielt min bestemor så har jeg hatt en bra barndom og jeg har ikke vært gjennom noe som helst av mishandling eller lignende. Da ville jeg kanskje sett annerledes på saken.

Men jeg ser helt tydelig at ting skulle vært gjort annerledes da, og dersom jeg selv får barn en gang er det ting jeg selv skal/ skal ikke gjøre.

Familien man får utdelt kan man stort sett ikke endre på. Den eneste man kan endre er seg selv og når man passerer 18 er det på tide og gjøre noe med tingenes tilstand selv. Jeg får helt vondt av enkelte som skylder på en vond barndom og dermed så skal alt være tillatt og forklart for omverdenen. Å se at årsaken til egne problemer er ting som skjedde tidligere i livet er en ting, men å bruke det som sovepute senere eller gå tilbake å såre sine foreldre, blir for meg feil.

[Gjest Melk]

Jeg har hatt en prat med mine foreldre om ting som i stor grad har preget meg og som kunne vært gjort annerledes. De ser det selv nå i ettertid, og har tildels beklaget dette.

Det gjorde meg godt å høre. Det har gjort ting lettere å forholde seg til.

[Gjest Guest]

Jeg stiller meg litt kritisk til å skulle konfrontere og ta oppgjør med foreldre pga ikke tilfredsstillende barndom. Når man er voksen synes jeg man skal prøve å se framover, og det er faktisk fint å kunne beholde et godt forhold til sine foreldre i voksen alder, synes nå jeg.

Man må også huske på at familier gjerne består av flere mennesker enn kun dine foreldre. I min famlilie har nå min søster begynt med denne prosessen med å ta oppgjør med min mor. Jeg skjønner ikke hva hun vil oppnå med det, siden eneste effekt dette har hatt er at vi ikke kan samles hele familien mer. Min søster er rasende og bitter på min mor for alt som har skjedd i barndommen. Min mor er litt fortvilet, siden hun jo innrømmer at ting kunne vært annerledes, men at hun umulig kan gjøre noe med dette i ettertid. Ingen er feilfrie. Vi andre føler hele tiden at vi blir stående midt mellom denne konflikten, at vi må ta stilling. Jeg som søster har også blitt dratt med i disse oppgjørsbeskyldingene.

Jeg hadde selv heller ingen perfekt barndom. Men nå i voksen alder har jeg bygd opp et helt annet forhold til mine foreldre, der de har respektert at de ikke lenger kan bestemme noe over livet mitt. Og vi kan ha det hyggelig sammen. Vi kan faktisk også spøke litt med de til tider litt spesielle forholdene hjemme.

Tror ikke man skal være for freudiansk i forhold til sin barndom. Det gjelder faktisk å ikke fokusere på det negative som har vært, men heller at det faktisk kan komme noe positivt der framme. Hvis man har fått varige traumer kan det jo være aktuelt med psykolog, men å tro at man blir kvitt slikt ved å konfontere sine foreldre har jeg liten tro på. Når skal dine foreldre få muligheten til å praktisere den kunnskapen du gir dem, de er jo ferdige med barneoppdragelsen nå. Husk at barneoppdragelsen er selve "livsverket" til dine foreldre. Tror også det er lett å tro at "alle andre hadde en normal oppvekst bortsett fra meg". Det er ingen familier der det ikke er enkelte konflikter og det ikke begås enkelte feil i barneoppdragelsen.