Mobbing eller bare «vanlig» konflikt?

[AnonymBruker]

Sønnen min begynner straks i 3. klasse, og i løpet av 2. klasse opplevde vi at han stadig oftere kom hjem og fortalte om kjipe ting andre barn (stort sett gutter i klassen) hadde gjort mot ham. En av de som i blant slår ham, klyper ham o.l er en som egentlig er bestevennen hans og som han har vært god venn med helt siden barnehagen. I tillegg er det 3-4 andre gutter i klassen som han i blant nevner at har plaget ham, de kan for eksempel kalle ham dust eller idiot, de spenner bein på ham ute, utestenger ham fra lek osv.

Vi har tatt opp dette med læreren hans ved flere anledninger sist skoleår, og hun har tatt det veldig på alvor og følger det nøye opp. Vi har også nevnt det for foreldrene til alle guttene som har gjort slemme ting mot ham, og de har også alle beklaget det veldig og vært oppriktig lei seg og forsikret at de skal gjøre alt de kan for å få barnet sitt til å være snill og grei mot vår sønn.

Frem til nå har vi tatt alle episoder på største alvor, forsikret sønnen vår om at sånn oppførsel selvsagt ikke er greit og at vi skal snakke med foreldrene til barna det gjelder- og det har vi jo også gjort. Han er i utgangspunktet en sosialt og faglig velfungerende gutt som har mange venner og som stortrives på skolen. Som regel kommer han hjem og forteller om en «super skoledag», men så er det altså disse episodene innimellom, der han er blitt dårlig behandlet.

I forrige uke hørte jeg på en podcast om barneoppdragelse og det å være forelder, lurer på om det var NRKs podcast Ekko som hadde barneoppdragelse som tema. Da ble det nevnt dette med at vi som foreldre må passe oss så vi ikke gjør barna våre til «ofre» fordi det veldig lett kan gjør vondt verre. Psykologene snakket om at barn heller bør læres opp til å tåle at ikke alle alltid er snille og greie- fordi sånn er det faktisk i livet. De mente at regelrett systematisk mobbing selvsagt ikke skal tolereres, men at barn i barneskolealder er fysisk utagerende mot hverandre, og eventuelt også kan si og kalle hverandre slemme ting- det må ikke vi som foreldre «sykeliggjøre». De mente at dette ofte ikke stikker veldig dypt verken fra avsender eller hos mottaker, men hvis vi som foreldre stadig gir barna våre inntrykk av at de bør føle seg veldig krenket hvis de er blitt slått eller kalt «dust» av en medelev, så er det nettopp den følelsen barnet også vil sitte igjen med- selv om det kanskje utgjorde totalt 10 minutter, av en skoledag på 6-7 timer som ellers var veldig bra. Og da kan det bidra til at barnets selvfølelse blir ødelagt, hvis foreldrene på en måte hele tiden «legitimerer» at barnet blir plaget.

Videre mente psykologene at dersom barnet forteller om dumme ting som er blitt gjort mot dem, var det bedre å anerkjenne barnets følelse av at det var vondt, men så etter hvert prøve å flytte fokus over på resten av skoledagen, hvis den ellers hadde vært bra, slik at barnet satt igjen med en positiv følelse i kroppen, og ikke en følelse av å være et «offer».

Og dette traff meg veldig- fordi vi jo alltid har tatt alle disse episodene sønnen vår har fortalt om, på største alvor. Vi har kontaktet lærer og kontaktet barnets foreldre- fordi vi har ønsket at vår sønn skulle oppleve å bli tatt på alvor, og at han hadde oss foreldres fulle støtte i at det ikke var greit at han skulle bli behandlet på denne måten. Jeg snakket også med en venninne som er barneskolelærer, og hun mente det var VELDIG vanlig at det var gnisninger mellom barn på denne alderen som ofte utartet seg som «vold» eller trakassering, uten at det kunne defineres som mobbing av den grunn.

Dere andre med barn på samme alder: Hva gjør dere når barnet kommer hjem og forteller om negative episoder? Det er snakk om kanskje 10-15 hendelser totalt gjennom 2. klass, med én eller flere av de 3-4 guttene involvert hver gang). Er dette mobbing, eller er dette innenfor hva man må «forvente»?

Anonymkode: 3a0ab...136

[AnonymBruker]

Det du beskriver regner jeg ikke som mobbing. Knuffing og stygge navn er ikke uvanlig, men det er mer av det i enkelte miljø enn andre.

Det er også en terskel for når man skal reagere og ikke. Enkeltepisoder knyttet til enkelte barn bør du ikke gjøre noe med, bare lytt og hør hva barnet sier, og si: «men så bra at du gjorde noe annet i steden», «så bra at du gikk ut av situasjonen» osv. 

For mange barn er «erting» og «knuffing» en del av leken, men så kan den strekkes for langt og/eller eskalere. Da er det best å sette strek, finne noen andre å leke med, «gå derifra». Bare «gå bort når det blir drama». 
 

Samtidig er det viktig med dialog, voksne imellom. Jeg synes det er fint å få tilbakemelding fra andre voksne, slik at jeg kan korrigere barnet mitt videre, og/eller at andre voksne korrigerer. Det er slik de lærer. Jeg sier også ifra til voksne om jeg har irettesatt deres barn, og/eller om jeg vet om episoder hvor deres barn har blitt utsatt for en hendelse som var ubehagelig som barnet kanskje trenger støtte til (eksempelvis når mitt barn forteller at x ble veldig lei seg idag fordi y slo og stjal ting) 

Jeg synes ikke man skal «avfeie» absolutt «alt» med at «det er typisk barn». Ja: det er kanskje «typisk barn» men så er det jo voksne sitt ansvar å lære dem rett fra galt, uten å blåse det helt ut av proposjoner.

Du sier barnet ditt stort sett kommer hjem og beskriver en super dag. Da tenker jeg at det er der hvor fokus skal ligge. Ikke pøs på med oppmerksomhet når det har skjedd kjipe episoder. 

Anonymkode: 7c28b...1ff

[AnonymBruker]

Takk for svar! Du skriver mye klokt- og mye av det jeg selv begynte å tenke etter å ha hørt på podcast-episoden. En annen uheldig side ved det å ta opp alle negative episoder med lærer og/eller foreldrene til barna som gjør negative ting, er jo det at vi fort kan bli sett på som de litt slitsomme foreldrene som «klager» på alt og har liten forståelse for noe som antakelig er ganske vanlig blant barn. Så jeg tror vi får prøve en litt annen strategi i 3. klasse, ja, der vi kanskje «tolerer» litt mer av dårlig oppførsel fra andre barn, eller iallfall i mindre grad sier fra om all oppførsel vi misliker. Og enig i at fokuset i forhold til vår sønn i størst mulig grad bør ligge på alt det fine han opplever på skolen!

ts

Anonymkode: 3a0ab...136

[AnonymBruker]

Og så kan det lønne seg å diskutere alternativer med gutten. 

Jentungen har helt fra fire års alder hatt et elsk/hat forhold til en i klassen (de skal opp i fjerde). De har byttet på å starte konflikter ved småknuffing, erting og irriterende oppførsel - samtidig som de egentlig er veldig glade i hverandre. Begge har ADHD, og kjenner seg litt igjen i hverandre. Akkurat i det forholdet, prøver jeg å lære henne at 'det var ikke greit av ham, hvorfor gjorde han det, hva kunne du gjort' altså reflektere rundt egen rolle i situasjonen og det å huske at hun kan velge å gå unna.

I starten av andre klasse derimot, ble hun systematisk utestengt av en ny jente på trinnet (skolesammenslåing, så halvparten var nye for hverandre), der det var tydelig 'alle unntatt Lise'. Dette ble umiddelbart tatt tak i fra alle hold, og ordnet opp i. Dette er systematisk mobbing og ikke noe man skal overse, tåle eller akseptere. 

Anonymkode: 5c4b6...2ea

[AnonymBruker]

Ja, det der med hva han kan gjøre isteden, snakker vi mye om   Og når vi snakker om det, foreslår han selv ting som at han kan gå unna, han kan finne seg noen andre å leke med osv. Og dette gjør han nok ofte også (siden han stortrives på skolen og alltid sier han har massevis av venner der). Men jeg tror nok at jeg, fordi jeg selv er blitt kraftig mobbet i alle år på skolen, lett kan overreagere når han forteller om kjipe hendelser, og nok kanskje fort kan tenke at episoder der barn har vært slemme, er mye verre enn hva de kanskje i realiteten var. Så jeg må nok jobbe litt med meg selv her også

ts

Anonymkode: 3a0ab...136

[AnonymBruker]

Jeg er lærer. Har jo opplevd noen konflikter mellom barn..

Nå er det forskjell mellom en konflikt og mobbing. I en konflikt er begge parter «likestilte», dvs at de tar igjen på hverandre. Per sparker Lars når de spiller fotball, Lars slår Per i friminuttet etterpå, Per kaller Lars noe stygt i timen, osv. Da er det ikke mobbing, men en konflikt. 

Mobbing er når det foregår over tid, og den ene parten er i et slags maktforhold over den andre. Fks at Per stadig slår Lars, men Lars ikke klarer å hevde seg/ ta igjen. 

Så er det også forskjell på hvor robuste barn er. Noen barn bryr seg ikke om at et annet barn stadig plager, fordi de har god selvtillit og mange andre venner. Andre barn tåler mindre. 

Som lærer aksepterer jeg ikke stygg språkbruk og oppførsel, uansett. I blant skjer det, selvfølgelig, men jeg stopper det alltid. Det er ikke noe vits i å lage en stor sak ut av det hver gang, da. Jeg sier fra at vi snakker ikke på den måten. Jeg lar det aldri bare gå. I tillegg til å snakke med «offeret», anerkjenne følelsene og minne hn på de gode vennene hn har e.l. Kommer an på situasjonen, selvfølgelig. Ofte hjelper det for «offeret» at man bare sier til «plageren» at sånt ikke er greit, og at man stopper det. Da forstår elevene at læreren ikke tolererer slik oppførsel. Man må ikke prate så mye om absolutt alt. 

Jeg har også opplevd vennegjenger med dårlig kultur. De henger stadig sammen og inkluderer hverandre, men kaller hverandre stygge ting, slår hverandre osv. Noen ganger eskalerer ting og det blir konflikter. Noen ganger er det den samme eleven i gjengen som får all skylda. Neste dag er de venner igjen, men uka etter skjer det noe igjen. Jeg syns ikke sånt høres så hyggelig ut, og jeg har stoppa noe atferd i slike vennegjenger. De har vært venner lenge, har ingen andre nære venner kanskje, men klarer ikke å komme ut av denne kulturen de har skapt. Det er jo dette som er vanlig for dem, de vet ikke bedre. 

Snakk med sønnen din, og prøv å Finn ut hva han egentlig syns om dette. Som sagt, noen barn er robuste og tåler ting, men ikke alle. 

Jeg syns dere skal ta tak i dette og følge med. Ikke la det ligge. Men det trengs vel ikke å opprettes 9a-sak hvis sønnen din ikke føler seg mobbet. 

Anonymkode: 2cdb6...877

[Kake-Kari78]

Hmm ja, det er så vanskelig å vite hva som er rett å gjøre, siden jeg både er redd for å bidra til at min sønn føler seg som et offer, og jeg ikke vil at læreren og de andre foreldrene skal bli irriterte på oss for at vi «maser» om dette støtt og stadig...

Men har som sagt snakket mye med læreren om det allerede, og både hun, og de ansatte på SFO, er veldig klar over problemstillingen, tar det på alvor, og følger med. 

Jeg vet ikke helt hvor robust sønnen min er. Han er en positivt og optimistisk anlagt fyr, som har mange venner og alltid mange og leke med, og virker til å ha god selvtillit pr nå. Likevel er det jo tydelig at disse episodene går innpå ham, siden han velger å fortelle om dem når vi spør hvordan dagen hans har vært (og ofte forteller han helt uoppfordret også, uten at vi først har spurt ham om hvordan dagen har vært).

ts

[AnonymBruker]

Vi har faktisk fått beskjed av både HS og skolen å lære jenta vår å ta igjen. Ikke å slå eller være frekk tilbake, men om noen slår henne kan hun dytte de bort, blir hun lugget kan hun slå for å forsvare seg og sier noen stygge ting kan man svare at den som sier det først er det selv eller at den som sier noe stygt er veldig barnslig. 

Har fungert veldig bra her i huset. Jenta er definitivt blitt mye mer selvsikker. 

Anonymkode: 160a4...544

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har faktisk fått beskjed av både HS og skolen å lære jenta vår å ta igjen. Ikke å slå eller være frekk tilbake, men om noen slår henne kan hun dytte de bort, blir hun lugget kan hun slå for å forsvare seg og sier noen stygge ting kan man svare at den som sier det først er det selv eller at den som sier noe stygt er veldig barnslig. 

Har fungert veldig bra her i huset. Jenta er definitivt blitt mye mer selvsikker. 

Anonymkode: 160a4...544

Ja, vi har også begynt å si til han at han kan ta igjen, så det tror jeg også at han gjør.

ts

Anonymkode: 3a0ab...136

[AnonymBruker]

52 minutter siden, Kake-Kari78 skrev:

Hmm ja, det er så vanskelig å vite hva som er rett å gjøre, siden jeg både er redd for å bidra til at min sønn føler seg som et offer, og jeg ikke vil at læreren og de andre foreldrene skal bli irriterte på oss for at vi «maser» om dette støtt og stadig...

Men har som sagt snakket mye med læreren om det allerede, og både hun, og de ansatte på SFO, er veldig klar over problemstillingen, tar det på alvor, og følger med. 

Jeg vet ikke helt hvor robust sønnen min er. Han er en positivt og optimistisk anlagt fyr, som har mange venner og alltid mange og leke med, og virker til å ha god selvtillit pr nå. Likevel er det jo tydelig at disse episodene går innpå ham, siden han velger å fortelle om dem når vi spør hvordan dagen hans har vært (og ofte forteller han helt uoppfordret også, uten at vi først har spurt ham om hvordan dagen har vært).

ts

Når dere spør om dagen vil han jo selvfølgelig fortelle det. Det betyr jo ikke nødvendigvis at episodene går veldig inn på han? Eller virker det som han blir fryktelig lei seg? 

Anonymkode: 160a4...544

[AnonymBruker]

47 minutter siden, Kake-Kari78 said:

Hmm ja, det er så vanskelig å vite hva som er rett å gjøre, siden jeg både er redd for å bidra til at min sønn føler seg som et offer, og jeg ikke vil at læreren og de andre foreldrene skal bli irriterte på oss for at vi «maser» om dette støtt og stadig...

Men har som sagt snakket mye med læreren om det allerede, og både hun, og de ansatte på SFO, er veldig klar over problemstillingen, tar det på alvor, og følger med. 

Jeg vet ikke helt hvor robust sønnen min er. Han er en positivt og optimistisk anlagt fyr, som har mange venner og alltid mange og leke med, og virker til å ha god selvtillit pr nå. Likevel er det jo tydelig at disse episodene går innpå ham, siden han velger å fortelle om dem når vi spør hvordan dagen hans har vært (og ofte forteller han helt uoppfordret også, uten at vi først har spurt ham om hvordan dagen har vært).

ts

Ikke alle barn forstår at de blir mobbet, fordi de er så vant med det som skjer. De tror at det av en eller annen grunn er meninga at det skal være sånn. Noen barn tar på seg «lederstillingen» i gruppa, og de andre godtar dette uten innvendinger. De forstår ikke hvordan sånt fungerer. 

Snakk med barnet ditt og spør hva han egentlig syntes om dette. Liker han å være med disse? Hvorfor/ hvorfor ikke? Hvordan føler han seg når de slår han osv?  Spør han om han vil at de voksne skal gjøre noe med det. 

Mye kan likevel gjøres med god klasseledelse og kontroll over det sosiale miljøet blant barna. Dette virker det som læreren til barnet ditt jobber mye med? Også fint at du lærer sønnen din hva han kan gjøre når ting skjer. Det hjelper nok en del. 

Jeg tenker at om han virker generelt glad og har mange venner, se det litt an. Men ikke la det ligge helt. Blir det mye gråting og negative følelser, så mye at det blir slitsomt for ham, så må det nok tas mer tak i. Gruer han seg noen gang til skolen pga disse gutta? 

Anonymkode: 2cdb6...877

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når dere spør om dagen vil han jo selvfølgelig fortelle det. Det betyr jo ikke nødvendigvis at episodene går veldig inn på han? Eller virker det som han blir fryktelig lei seg? 

Anonymkode: 160a4...544

Som jeg skriver i innlegget du siterer, så forteller han også ofte om disse episodene helt uoppfordret, altså uten at vi på forhånd har spurt hvordan dagen hans har vært.

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke alle barn forstår at de blir mobbet, fordi de er så vant med det som skjer. De tror at det av en eller annen grunn er meninga at det skal være sånn. Noen barn tar på seg «lederstillingen» i gruppa, og de andre godtar dette uten innvendinger. De forstår ikke hvordan sånt fungerer. 

Snakk med barnet ditt og spør hva han egentlig syntes om dette. Liker han å være med disse? Hvorfor/ hvorfor ikke? Hvordan føler han seg når de slår han osv?  Spør han om han vil at de voksne skal gjøre noe med det. 

Mye kan likevel gjøres med god klasseledelse og kontroll over det sosiale miljøet blant barna. Dette virker det som læreren til barnet ditt jobber mye med? Også fint at du lærer sønnen din hva han kan gjøre når ting skjer. Det hjelper nok en del. 

Jeg tenker at om han virker generelt glad og har mange venner, se det litt an. Men ikke la det ligge helt. Blir det mye gråting og negative følelser, så mye at det blir slitsomt for ham, så må det nok tas mer tak i. Gruer han seg noen gang til skolen pga disse gutta? 

Anonymkode: 2cdb6...877

Han har aldri sagt at han gruer seg til å gå på skolen, men forteller (selvsagt) at han blir lei seg når han blir plaget. Generelt sett trives han veldig godt på skolen, og gleder seg alltid til skolen skal starte igjen når det er ferietid.

To av disse som i blant plager ham er hans beste venner, som han liker veldig godt å leke med. Mellom de tre har det nok utviklet seg en veldig uheldig dynamikk, der den ene fort inntar en lederposisjon, den andre støtter opp om lederen (for å redde sitt eget skinn), og konsekvensen blir at de to rotter seg sammen mot min sønn. Denne uheldige dynamikken er læreren veldig obs på, og gjør alt hun kan for å komme til livs. Guttenes foreldre er også klar over dette, og jobber med det med sine barn.

Når det gjelder de andre guttene som i blant plager min sønn, så er begge disse veldig utagerende og aggressive typer, som sikkert også plager andre barn, ikke bare min sønn. Sønnen min liker ikke så godt å leke med dem (og de er begge såpass utagerende og vanskelige at jeg selv heller ikke er så begeistret for å ha dem på besøk- selv om jeg selvsagt aldri har nevnt noe som helst om det overfor min sønn).

Anonymkode: 3a0ab...136

[AnonymBruker]

Og ja, det glemte jeg å svare på, han sier han vil at de voksne skal hjelpe til å prøve å få en slutt på dette, ja. Så det er klart han selv ikke synes dette er særlig stas- men det er jo der jeg nå er redd for at vi på en måte har «bidratt» til å gi han denne oppfatningen, fordi vi alltid har tatt det på største alvor og gjort det klinkende klart at dette overhode ikke er greit.

ts

Anonymkode: 3a0ab...136

[Cinnamondiva]

Vel, det er ikke bare en vanlig konflikt nei. Det er faktisk ren mobbing. Be skolen å kontakte mobbeombudet. Sånn som dette her går ikke Ann for sønnen din å leve med. De må settes en stopper for. Det ordner seg nok. Bare trøst han så godt du kan😇se der dere en varm klem❤️❤️

[AnonymBruker]

10-15 hendelser i løpet av et skoleår er ikke veldig mye, men det kommer jo an på hvordan ting er ellers i klassen. Er det bare din sønn dette blir gjort mot, eller går det alle veier f.eks.?

Min sønn skal begynne i tredje nå, og ifølge det han har fortalt så har han blitt utsatt for lignende omtrent like mange ganger - og deltatt omtrent like mye selv mot andre. Jeg har selvsagt snakket med ham om det, både om hvordan man skal oppføre seg mot vennene sine og at han kan velge å gå unna og leke med noen andre om noen ikke er greie med ham. Men samtidig er dette ganske normalt for alderen, og 10-15 x 1-5 minutter utgjør svært lite av et skoleår.

Anonymkode: c4159...6ab

[AnonymBruker]

Ble selv systematisk mobba gjennom hele oppveksten. Som mor til 4 barn har jeg selvfølgelig vært litt engstelig for at dette også skal ramme dem. Det har det ikke gjort. Mye av grunnen, tror jeg, er at jeg har forholdt meg til disse enkelthendelsene slik som i podcasten. Jeg har ikke blåst de opp. Jeg har prøvd å forstå hva som egentlig er greia, og hvordan det har påvirket barnet, samtidig som jeg ikke har stakkarsliggjort barnet. For da er det fort gjort å sluse det inn i en offerrolle. Det du beskriver vil jeg beskrive som knuffing, mer enn mobbing. Slikt som småbarn bare gjør. 
Et foreldrepar i klassen til et av barna mine gjorde jenta si til offer, etter min mening. Det var få jenter i klassen, og mor lagde styr hvis to eller tre av de fant på noe i fritida uten å ta med «Nina». Jenta hadde litt sosiale utfordringer, og foreldrene var livredde for utestengelse. En annen jente i klassen ble regelrett tvunget til å være sammen med «Nina». Det var ikke heldig for «Nina». Det ble et tema blant barna, og jenta ble om mulig enda mer upopulær. 
Men det er bra at du har en åpen dialog gående med sånt med barnet. Da tør det å si fra hvis det virkelig ble mobba. Snakker av erfaring her; selv holdt jeg mye skjult for mine foreldre.

Anonymkode: fca28...6d6

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ble selv systematisk mobba gjennom hele oppveksten. Som mor til 4 barn har jeg selvfølgelig vært litt engstelig for at dette også skal ramme dem. Det har det ikke gjort. Mye av grunnen, tror jeg, er at jeg har forholdt meg til disse enkelthendelsene slik som i podcasten. Jeg har ikke blåst de opp. Jeg har prøvd å forstå hva som egentlig er greia, og hvordan det har påvirket barnet, samtidig som jeg ikke har stakkarsliggjort barnet. For da er det fort gjort å sluse det inn i en offerrolle. Det du beskriver vil jeg beskrive som knuffing, mer enn mobbing. Slikt som småbarn bare gjør. 
Et foreldrepar i klassen til et av barna mine gjorde jenta si til offer, etter min mening. Det var få jenter i klassen, og mor lagde styr hvis to eller tre av de fant på noe i fritida uten å ta med «Nina». Jenta hadde litt sosiale utfordringer, og foreldrene var livredde for utestengelse. En annen jente i klassen ble regelrett tvunget til å være sammen med «Nina». Det var ikke heldig for «Nina». Det ble et tema blant barna, og jenta ble om mulig enda mer upopulær. 
Men det er bra at du har en åpen dialog gående med sånt med barnet. Da tør det å si fra hvis det virkelig ble mobba. Snakker av erfaring her; selv holdt jeg mye skjult for mine foreldre.

Anonymkode: fca28...6d6

Takk for enda et perspektiv!

Ja, jeg holdt også veldig mye av mobbingen jeg ble utsatt for som barn, skjult for mine foreldre. Så jeg er veldig glad for at sønnen vår er så åpen med oss, og forteller oss alt. Jeg forsto vel heller ikke helt at jeg ble mobbet de første årene, jeg trodde vel på et vis at det bare skulle være sånn, siden jeg ikke var like mye verdt som de andre barna (sånn tenkte jeg som barn). 

Og disse erfaringene er jo mye av grunnen til at jeg er så innmari redd for at min sønn skal oppleve det samme som meg. Jeg mislikte imidlertid sterkt å gå på skolen, og grudde meg mye, så det at sønnen min IKKE gjør det, har jeg på en måte tatt til inntekt for at han ikke egentlig blir «mobbet» i ordets rette forstand.

Når det gjelder det du skriver om foreldrene som reagerte dersom sitt eget barn ikke ble invitert til lek når andre barn i klassen var invitert, så synes jeg ikke det er helt sammenlignbart med vår situasjon. Jeg ville selvsagt aldri ha reagert dersom dette kun dreide seg om at for eksempel de to bestevennene hans ofte var med hverandre hjem. Eksempler på ting min sønn er blitt utsatt for av disse barna: han er blitt kløpet til blods i brystet, han er blitt jaget med en pinne gjennom et lite skogholt i skolegården slik at han datt og skrapte opp begge knærne sine, den ene gutten (som hadde pult rett ved siden av hylla der min sønns ting ligger i klasserommet) spente ben på ham, dyttet ham osv HVER eneste gang han skulle hente bøkene sine i en periode. Dette fikk heldigvis læreren slutt på da hun fikk vite om det.

Læreren er en godt voksen og rutinert dame som har klare regler og forventninger til elevene, og som barna opplever som streng (men rettferdig- og jeg tror alle elevene liker henne veldig godt). Det er også godt samarbeid mellom alle foreldrene, og jeg opplever at alle foreldrene ønsker å bidra og sørge for at sine barn fungerer godt i klassen. Så i utgangspunktet ligger alt tilrette for et godt klassemiljø- men det er klart at det fort uansett vil bli utfordringer, når de er nesten 30 stk i klassen, og til enhver tid kun én lærer tilstede.

Jeg vet helt ærlig ikke om jeg er blitt så mye klokere- her er det jo flere som er enige med psykologene i at man IKKE skal hausse situasjoner der barna oppgir at de er blitt plaget. Samtidig som det er andre som mener at dette helt klart er mobbing og må tas på største alvor... Jeg har jo som sagt allerede dialog med læreren og de andre foreldrene om dette, så det er vel uansett naturlig at den fortsetter også nå i kommende skoleår. Jeg vil bare ikke ende som den «masete» mammaen som tilslutt ikke tas på alvor siden læreren/andre foreldre tenker «åh, hun ja, hun finner jo ALLTID noe å klage på...» 

ts

 

Anonymkode: 3a0ab...136