Hva er vitsen med å gi gaver, når man aldri treffes?

[AnonymBruker]

Mine foreldre gir dyre gaver til min fetter og kusine. Jeg har barn og barnebarn, og forsørger min side av familien uten å blande inn mine foreldre. Alle på min side får, fra meg. Min fetter og kusine har valgt en mer materialistisk livsstil, uten egne barn. De ønsker seg ofte dyre gaver fra mine foreldre. Jeg bor i en annen by. Jeg har vært innom og forsøkt å knytte kontakt med min kusine. Det er vanskelig for meg å besøke hjembyen, siden jeg ikke lenger har noen leilighet der. Kan ikke bo mange timene hos mine foreldre, da det fort kommer til krangling og beskyldninger. Det blir ganske heftig, og ender ofte med at de står og skriker til meg. Ubehagelig i sommer- og juleferie. Tanken var at vi skulle ha litt kontakt, men denne skrikingen virker å tilta, snarere enn å avta med årene. Jeg leste i en bok om personlighetsforstyrrelser, at atferden skulle "brenne ut", etter fylte 50 år. Det stemmer ikke for mine foreldre. Trolig er det dermed ikke snakk om personlighetsforstyrrelse i deres tilfelle. De bare er slik. Noen ganger føler jeg at jeg må rømme, før ferien er over, for å få fred. Bor også noen ganger på hotell, men det er dyrt. Jeg opplever at min fetter og kusine aldri tar kontakt. Den siden av familien er noen ganger innom byen der jeg bor, men da uten å besøke meg. Jeg har nå "gjeld", som mine foreldre mener jeg bør betale for bursdagsgaver. De ønsker 500 pr person pr bursdag. Hva mener dere andre? Bør jeg sette opp en tilskuddsordning, slik at disse menneskene kan få pengene som de har krav på i forbindelse med bursdager? Jeg synes det er sårende at de aldri tar kontakt med meg, men jeg har forståelse for at de ønsker å tro på at livet hos mine foreldre er en idyll. Ting er jo fine å ha, og dette har jeg full forståelse for. Overflaten skal skinne og være pen. Sikkert rart at jeg aldri er i hjembyen, men dette er som sagt mye på grunn av hotellenes prisnivå, kombinert med det sedvanlige husbråket hos mine foreldre. Dette er ting som vi ikke har lov til å snakke om. Jeg skjermer barna, og forsøker å holde kontakten, men uten at de får se den kranglete siden av sine besteforeldre. Mine barn forstår selvsagt at besteforeldrene ikke bare er enkle og hyggelige mennesker. De beste stundene vi har sammen, er når vi kan bo på hotell eller andre pene steder hvor vi får være i fred. Problematikken er selvsagt for kompleks til at jeg kan ta det opp med min onkel og tante/ kusine og fetter. Likefullt synes jeg det er underlig at de skal ha dyre gaver fra meg/ oss, samtidig som at vi faktisk aldri har kontakt. Kontakten blir stadig skjeldnere på grunn av den ukurante bosituasjonen når jeg er "på besøk". Denne gangen hadde jeg bedt mine foreldre gi beskjed om når vi skulle være i hjembyen, slik at de visste at vi kom. Ingen ringte i telefonen. I fjor inviterte jeg dem hjem til hytten til mine foreldre. De tok ikke telefonen, og etterhvert fikk jeg kontakt. De fant en unnskyldning, og plutselig var de på reise. Jeg ønsker ikke å være gniten. Jeg kan ordne med faste trekk fra bankkontoen, slik at dette går av seg selv i framtiden. Jeg ønsker å si til dem at jeg som en voksen person ønsker ikke å  motta gaver, da jeg ser på ting som mindre viktige i denne verden. De kan gjerne gi gaver til mine barn og barnebarn, dersom de synes dette er koselig. Men dette trenger ikke være dyre ting. Et kort eller en hilsen er slik jeg ser det, mer verdt enn noe barnetøy som ikke passer i størrelsen. Jeg ønsker å ha en familie som har følelsesmessige bånd til hverandre, og pleier omgang med hverandre. Dette kommer sikkert aldri til å skje, slik situasjonen er nå. Hva ville dere ha gjort? Er gaver viktige, og tar jeg feil i forhold til disse følelsene? Jeg synes ikke jeg trenger gaver fra min onkel og tante, og mener vi burde fokusere på å gi gaver kun til barna. Jeg kan gjerne gi selv, men for egen del ønsker jeg ikke å motta noe, da jeg føler at dette med gaver blir meningsløst for mennesker som egentlig ikke kjenner hverandre. Hva faen skal jeg gjøre for å løse denne blemmen?

Anonymkode: 6dcd9...29d

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ingen som i voksen alder gir sine søskenbarn presanger, unntatt om de har et nært venneforhold. Har heller ikke inntrykk av at det er vanlig å motta gaver fra onkler/tanter når man er voksen.

Anonymkode: f90dc...2b4

[AnonymBruker]

Ingen kan forvente gaver, eller bestemte gaver. Gaver er noe man får og er glad for. Jeg hadde mildt sagt ikke brydd meg. De bør være glade hvis de får noe... 

Anonymkode: 8b52b...8aa