foreldre

[Gjest søster]

Jeg har to søsken, en bror og en søster. Begge er gifte og har ett barn hver. Jeg har ikke noe særlig kontakt med noen av dem, vi er så forskjellige. Vi er i trettiårene alle sammen.

Jeg selv er alenemor. Jeg sliter økonomisk, men gjør det beste ut av det jeg har og klarer meg. Jobber og står på.

Min søster og familien tjener godt og har det bra så vidt jeg vet.

Men min bror... Konen til min bror jobber, det gjør ikke han så vidt jeg vet. De har derfor ikke mye penger, men det finnes ikke noen grunn til at min bror ikke skal jobbe.

Så til sakens kjerne, for hvordan de velger å leve sine liv er jo ikke mitt problem. Problemet er at foreldrene våre til stadighet og gjennom mange år har spandert ting på dem, hjulpet dem med penger og ellers bare forsvart min bror som ikke vil jobbe. Og jeg blir litt sur hver gang, for det er jo ikke rettferdig... Her skal jeg jobbe og slite, mens han bare kan gå til foreldrene våre når de trenger penger til for eksempel å reise på ferie. Jeg hadde min første ferietur på ti år i år, og det er mange ting som må forsakes for å få det til.

Min bror har alltid vært unnskyldt i vår familie. Han har slitt en del med nerveproblemer, men i følge min mor er det over nå. Han har vært årsak til mange problemer i familien, men må aldri stå til rette for noenting. Han har aldri hatt noen normal jobb, men er ikke uføretrygdet.

Det skal nevnes at foreldrene mine er ikke spesielt velstående, de har det de trenger men ikke så mye mer heller.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. For det nytter ikke å ta dette opp med foreldrene mine, ingenting godt kommer ut av det. Kanskje jeg bare vil ha litt støtte.

[L@dy in red]

Jeg har to søsken, en bror og en søster. Begge er gifte og har ett barn hver. Jeg har ikke noe særlig kontakt med noen av dem, vi er så forskjellige. Vi er i trettiårene alle sammen.

Jeg selv er alenemor. Jeg sliter økonomisk, men gjør det beste ut av det jeg har og klarer meg. Jobber og står på.

Min søster og familien tjener godt og har det bra så vidt jeg vet.

Men min bror... Konen til min bror jobber, det gjør ikke han så vidt jeg vet. De har derfor ikke mye penger, men det finnes ikke noen grunn til at min bror ikke skal jobbe.

Så til sakens kjerne, for hvordan de velger å leve sine liv er jo ikke mitt problem. Problemet er at foreldrene våre til stadighet og gjennom mange år har spandert ting på dem, hjulpet dem med penger og ellers bare forsvart min bror som ikke vil jobbe. Og jeg blir litt sur hver gang, for det er jo ikke rettferdig... Her skal jeg jobbe og slite, mens han bare kan gå til foreldrene våre når de trenger penger til for eksempel å reise på ferie. Jeg hadde min første ferietur på ti år i år, og det er mange ting som må forsakes for å få det til.

Min bror har alltid vært unnskyldt i vår familie. Han har slitt en del med nerveproblemer, men i følge min mor er det over nå. Han har vært årsak til mange problemer i familien, men må aldri stå til rette for noenting. Han har aldri hatt noen normal jobb, men er ikke uføretrygdet.

Det skal nevnes at foreldrene mine er ikke spesielt velstående, de har det de trenger men ikke så mye mer heller.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. For det nytter ikke å ta dette opp med foreldrene mine, ingenting godt kommer ut av det. Kanskje jeg bare vil ha litt støtte. 

←

En skal du få som en mager trøst. Desverre vet jeg så altfor godt hvordan det er å bli forskjellsbehandlet. Det beste du kan gjøre er å ikke ta det for mye innpå deg. Tenk heller at du har virkelig noe å være stolt av. Å være alene om omsorgen er tøft og vanskelig til tider og det krever mye av deg.

Nå vet jeg ikke hvor gammel ditt barn er, men hva med å kontakte Home start; Røde kors og frivillighets sentralen. Der er det en god del å hente, og det kan hjelpe deg med barnevakt ordninger og små turer sammen. Meld deg inn i en forening kan jo være en idet også.

Prøv å få med deg venner og bygg et større nettverk den veien der. Det er viktig at dere kan finne på noe sammen.

[Gjest søster]

Takk til deg L@dy in Red, for klemmen og støtte.

Jeg har vært alenemor i mange år, og har så mange ganger hørt det der om at det er tøft og man skal være stolt og sånt. Men det hjelper ikke mye når mine foreldre sårer meg slik de gjør. For det er ikke pengene som betyr noe her, det er det at de bryr seg så mye mer om min bror enn meg. Mitt problem er altså ikke at jeg er alenemor. Jeg tror mine foreldre hadde behandlet meg slik uansett.

Noen ganger blir det bare for mye, som når min bror skryter over turen de skal på, som foreldrene våre har spandert. Når jeg da sitter og spiser knekkebrød til middag fordi jeg har reist på en billig ferietur med meg og barnet mitt synes jeg det svir langt inn i hjerteroten. Kan hende det bunner i at de ber om hjelp fra foreldrene mine, og ikke jeg. Men jeg ber ikke om hjelp før det er helt nødvendig, og selv da snur jeg på det jeg har først. Jeg synes at når man er voksen skal man forsørge seg selv og klare seg med det man har.

[Gjest gjest1]

Skjønner akkurat hvordan du har det! Har en slik bror selv (godt voksen, med nerveproblemer...), som alltid "låner" penger hos min far og aldri betaler de tilbake. Pussig nok har han da jobb og tjener mer enn min far har i minstepensjon, likevel er han alltid blakk. Han har heller aldri stått til ansvar for alle de tabbene og tåpelige tingene han har gjort, men alltid blitt reddet ut av trøbbel av foreldre eller andre søsken. Har tatt det opp med min bror, men siden han er utrolig selvsentrert og bortskjemt ser han ingen "feil" hos seg selv. Har også tatt det opp med min far, som er sliten og lei av hele fyren. Men siden min bror lager rabalder og truer med det ene og det andre hver gang han får nei, orker ikke min far mase etter penger broren min skylder eller si nei når han vil låne mer. Jeg skjønner min fars resignasjon til en viss grad, likevel skulle jeg ønske han sa fra til min bror for sin egen skyld.

Tror nok også at dine foreldre kanskje synes det er vanskelig å i nei når din bror ber om penger. Kanskje han spiller på samvittigheten deres i forhold til barnebarna etc? Kanskje du bør heller si at du har det trangt økonomisk istedet for å skjule det? er du tøff så sier du ting slik som du føler det til dine foreldre. Det er jo mulig de ikke har sett på situasjonen slik du gjør?

[Gjest Madam Felle]

Det beste du egentlig kan gjøre, er å slutte og irritere deg over hva foreldrene dine gjør. Det er jo bare deg selv det går ut over, og hva godt gjør det?

Er nok de fleste familier som har en sliksøster/bror, men en får bare lære å akseptere at enkelte får ting lettere enn andre.

Om det er riktig er en annen sak, men beklageligvis ikke noe du kan gjøre noe med. Så lev livet ditt, og konsentrer deg om å ha det bra med deg selv og din familie.

[L@dy in red]

Takk til deg L@dy in Red, for klemmen og støtte.

Jeg har vært alenemor i mange år, og har så mange ganger hørt det der om at det er tøft og man skal være stolt og sånt. Men det hjelper ikke mye når mine foreldre sårer meg slik de gjør. For det er ikke pengene som betyr noe her, det er det at de bryr seg så mye mer om min bror enn meg. Mitt problem er altså ikke at jeg er alenemor. Jeg tror mine foreldre hadde behandlet meg slik uansett.

Noen ganger blir det bare for mye, som når min bror skryter over turen de skal på, som foreldrene våre har spandert. Når jeg da sitter og spiser knekkebrød til middag fordi jeg har reist på en billig ferietur med meg og barnet mitt synes jeg det svir langt inn i hjerteroten. Kan hende det bunner i at de ber om hjelp fra foreldrene mine, og ikke jeg. Men jeg ber ikke om hjelp før det er helt nødvendig, og selv da snur jeg på det jeg har først. Jeg synes at når man er voksen skal man forsørge seg selv og klare seg med det man har.

←

Poenget mitt var bare å gi deg et tips om å prøve å konsentrere deg om noe annet. Har vært i din situasjon, desverre.