trøtt og lei

[reddelinnea]

Jeg er så trøtt. Trøtt og sliten av hele livet. Lei av livet på en måte. Føler meg aldri våken. Kan godt sove i 10-12 timer, og det er veldig mye. Også liker jeg å sove fordi da kan jeg liksom sove bort livet. Fordi livet går jo selv om man sover. Og når man sover så slipper jeg å være redd og ha angst og masse bekymringer. Ønsker jeg klarte å sove i 24 timer. Men det klarer jeg ikke. Er det noen andre her som også liker å sove bort livet? Eller er det kanskje bare meg som er så lei av hele dette uuuutholdige livet.

[Soul]

Har ikke så mange råd, men har hatt det sånn selv en periode/perioder i livet og det er ikke godt å ha det slik. Så jeg sender deg en stor trøsteklem. Sliter du med angst og/eller depresjoner e.l ? Har du oppsøkt hjelp? Har du prøvd eller bedt om psykolog evt. medisine eller snakket med legen din om detr? For det finnes hjelp å få (selvom man gjerne må kjempe litt selv også, både for hjelp og for å få det bedre). Det er ikke meningen at du skal gå hele livet og ha det slik, det unner jeg ingen. Det gjelder å komme seg opp av grøfta og finne mestringsstrategier som gjør livet bedre, for det er mulig selvom du har det veldig vondt og håpløst nå. Ikke gi opp!

Stell pent med deg selv, håper du får den hjelpen du trenger!

[Cherie]

[reddelinnea]

Tusen takk for svar.

Ja, jeg sliter mye med angst og depresjoner ja :cry: . Har gjort det så lenge jeg kan huske.

Jeg går til psykolog og har gått til mange forskjellige behandlere gjennom årene. Helt siden jeg gikk på barneskolen. Men blir jeg noe bedre? Nei da. Jeg er misslykka fordi jeg ikke blir noe bedre.

Jeg går også på antideppressiva og andre medisiner, men det hjelper ikke så mye. Vet ikke hvorfor. Har prøvd flere forskjellige typer. Uten å merke så mye nei.

Jeg er så lei meg og føler meg så veldig trist fordi jeg ikke blir noe bedre. Kanskje jeg er født i angst? Jeg vet ikke.

[reddelinnea]

Tusen takk for alle klemmene. Det varmer godt. Klem tilbake. 10000 klemmer fra meg.

[Soul]

Tusen takk for svar.

Ja, jeg sliter mye med angst og depresjoner ja :cry: . Har gjort det så lenge jeg kan huske.

Jeg går til psykolog og har gått til mange forskjellige behandlere gjennom årene. Helt siden jeg gikk på barneskolen. Men blir jeg noe bedre? Nei da. Jeg er misslykka fordi jeg ikke blir noe bedre.

Jeg går også på antideppressiva og andre medisiner, men det hjelper ikke så mye. Vet ikke hvorfor. Har prøvd flere forskjellige typer. Uten å merke så mye nei.

Jeg er så lei meg og føler meg så veldig trist fordi jeg ikke blir noe bedre. Kanskje jeg er født i angst? Jeg vet ikke. 

←

Sliter selv med tidvise depresjoner som kommer og går, psykologer og leger jeg har vært hos sier at jeg kanskje må lære meg å leve med det. Trist å høre at du har det slik reddelinnea, som sagt unner jeg ingen det. For min del har det likevel blitt litt bedre med årene, håper det kunne bedre seg for deg også! Vet ikke helt hva jeg kan si så jeg gir deg en stor klem til.

[Gjest Guest]

Jeg har to spørsmål til deg:

1) Hva er du redd for?

2) Hva er du slipper å se/møte/tenke når du sover istedenfor å ikke sove?

Flott hvis du svarer, du er jo anonym likevel.

[reddelinnea]

Jeg må nok også lære meg å leve med angsten og depresjonen. Jeg har gitt opp håpet på å bli noe bedre. Også har jeg hatt det så lenge. Og hvor lenge orker jeg liksom å håpe på noe bedring? Når jeg har vært i psykiatrien siden jeg var ca 10 år gammel. Det blir 15 år i psykiatrien det.

[reddelinnea]

1) Jeg vet ikke hva jeg er redd for. Jeg lurer så på hvorfor jeg er så redd. Kanskje det er en del av personligheten min. Siden jeg har vært engstelig i så mange år. Jeg vet ikke hvordan det er å være trygg på seg selv. Kanskje jeg har blitt redd pga. all mobbinga på skolen? Jeg vet ikke. Eller kanskje jeg er født redd?

Behandlerne vet heller ikke hvorfor jeg er så redd. De prøver å finne ut av det, men kommer ingen vei. Jeg vet ikke selv hvorfor jeg heller så da blir det vanskelig. Jeg er så lei meg fordi jeg er så redd hele tiden.

2) Når jeg sover slipper jeg å være redd. Da er jeg borte liksom. Har ikke kontroll over tankene mine. Derfor vil jeg bare sove. Da er man liksom ikke tilstede i livet på en måte. Slippe å leve liksom når man sover. Jeg er også veldig redd for å sove. Redd for å miste kontrollen. Redd for å ha mareritt om natta.

Klem tilbake

[Gjest Guest]

Jeg som spurte over her, spør deg igjen:

Kan du ikke liste opp her hva det er du frykter og hva du er redd for?

( jeg lurer ikke på hvorfor du er redd, bare for hva)

- Menn?

- Kvinner?

- Folk generelt?

- Kan man snakke til deg? Isåfall svarer du dem?

- Redd for kritikk?

- Redd for å snakke til noen?

- Husker du din mor og far også som engstelige og fryktfulle mennesker?

- Har du noen barndomsminner?

- Husker du et konkret minne?

- Kan du være mer konkret?

[Gjest Guest]

Meg igjen,

Så over her at du skrev du var redd for mareritt om natten.

Nytt spørsmål som jeg håper du kan svare på:

Hva skjer med deg dersom du får et mareritt om natten? Dør du da?

Jeg synes det var merkelig at behandlerne dine spør deg hvorfor du er redd...det er det vel deres oppgave å finne ut av. Det er mer interessant å vite hva du er redd for.

Kan du ikke liste opp alt du er redd for her?

[Tusseline]

Innstillingen om å "sove bort livet" eller "sove bort smerten" er det en del som har, men husk på det nytter aldri å sove seg bort fra noe. Tenkte på samme måte da jeg hadde kjærlighetssorg, men for å komme videre må man jobbe med seg selv, for når man sover står tiden stille på en måte.

[reddelinnea]

Tusen takk for svar.

Nei, det nytter ikke å sove bort smeerten jeg har. Når jeg våkner har jeg jo like mye angst, og er like mye redd.

Jeg er redd for absolutt alt. Redd fra å kjøre bil, gå i butikker, lese i avisen, se på TV, lese i bok, vaske håret, gå en tur, være inne, være ute. Redselen forfølger meg uansett hva jeg gjør. Har generell angst. Angsten styrer livet mitt helt. Er det noen flere her som også føler det sånn?

Jeg er så trist. Trist inne i meg. Trist langt inne i det svarte hjertet mitt.

Jeg dør ikke om jeg har mareritt om natten, men det er så skremmende å ha at jeg får angst for å sovne. Er så redd noen mennesker kommer inn å skader meg, piner meg til en langsom død. Hvis de bare kom for å skyte meg med en pistol, er det bare fint. Da hadde jeg slippet lidelsen.

[reddelinnea]

Jeg vet ikke hva jeg egentlig er redd for. Siden jeg er redd hele tiden. Lurer på hvorfor jeg er så redd når det ikke er noe farlig. Jeg klarer ikke å styre angsten og redselen min.

Angsten er som en klegg. Den klistrer seg fast... Liksom.. På en måte, tror jeg.

[Gjest =) =)]

jeg og vil sove bort livet. de dagene jeg ikke er på jobb eller skole sover jeg til kl 14.. jeg vil ikke stå opp til mitt kjedelige liv. Jeg mangler noe å glede meg over. Jeg er ikke den jeg vil være, jeg bygger opp murer rundt meg som ingen slipper gjennom. Jeg savner noen som kjenner meg ut og inn, noen jeg kan snakke med om alt. I drømmene er alt perfekt.

Men jeg er realist nok til å skjønne at det bare er jeg som kan forandre meg selv. Jeg skal ta meg et friår til høsten. kanskje jeg får "fikset" meg selv da?

uansett vil jeg gi deg en god klem! og håper du en dag kommer til et punkt hvor du ikke lenger vil sove bort livet, men leve det mens du kan

[Gjest synseren]

Har ikke så mange råd, men har hatt det sånn selv en periode/perioder i livet og det er ikke godt å ha det slik. Så jeg sender deg en stor trøsteklem. Sliter du med angst og/eller depresjoner e.l ? Har du oppsøkt hjelp? Har du prøvd eller bedt om psykolog evt. medisine eller snakket med legen din om detr? For det finnes hjelp å få (selvom man gjerne må kjempe litt selv også, både for hjelp og for å få det bedre). Det er ikke meningen at du skal gå hele livet og ha det slik, det unner jeg ingen. Det gjelder å komme seg opp av grøfta og finne mestringsstrategier som gjør livet bedre, for det er mulig selvom du har det veldig vondt og håpløst nå. Ikke gi opp!

Stell pent med deg selv, håper du får den hjelpen du trenger!

←

Fint skrevet Soul

[Gjest synseren]

Har også dager hvor angsten styrer hele livet. Det er slitsomt det vet jeg. Men selv på slike dager finner jeg småting jeg kan glede meg over. Den kan være en kjærlig kommentar fra samboeren, eller å vasse i vannkanten på en strand.

Mitt poeng er at det er viktig å lete etter de positive småtingene så gjør livet så fint. For hvis du tenker deg om er det helt sikker en hel del småting som skjer i hverdagen din, som du kan glede deg over.

Håper virkelig at alt går bra med deg og at du kommer deg over en vanskelig periode i livet ditt.

[Soul]

Fint skrevet Soul

←

takk

Og en klem til til deg reddelinnea!

[reddelinnea]

Tusen takk for klemmen.

Masse klemmer tilbake.

*klem*

[Gjest Virvar ikke logget på]

Jeg ser at du skriver at du er redd alt. Har det vært slik heletiden, før du begynte på medisiner også? Jeg spør fordi angst kan være en bivirkning til enkelte antidepressiva.

Hvike medisiner bruker du nå?

Ser du skriver om at du er redd for mareritt om natten. er det slik at du har mange tanker i hodet når du skal sove? Dersom du har et mareritt, kan du da glemme det når du våkner, eller henger det liksom i det om dagen også? Jeg spør fordi jeg selv har slitt med mareritt, og hos meg slutter de ikke når jeg våkner, men jeg går og tenker på de hele dagen, og kjenner panikken og angsten jeg hadde når jeg drømte. Psyikaterens løsning på dette er piller som skal stoppe tankemylderet. zyprexa er en veldig god medisin for mennesker som slter med psykoser. Og nettopp det at drømmer og tanker herjer vilt kan være et lite symptom på at man er borti et staduim av psykpose. Denne medisinen hjalp meg veldig , jeg husket ikke lenger drømmene, og jeg slapp tankemylderet. Dessverre fikk den me til å legge på meg, så jeg bruker nå Seruqel som er en lignende medisin. Synes du kanskje burde høre om du kunne fått prøve noe slikt, medisinen skal også være stemningsstabiliserende.

Hvis du er redd hele tiden, hvordan føles det da? Er det slik at hjertet banker og du har lyst å grine, skikkelig panikk hele tiden? Jeg klarer ikke å se for meg hvordan det er å være redd hele tiden, men da jeg begynte på Efexor, fikk jeg noen uker med plutselige angstanfall. Det var ikke noe trivelig.

Truxal heter en medisin som er beroligende, den er ikke farlig slik som valium å ta, men virker mildt beroligende. Den hjelper også på søvnen.

Jeg har det slik som du med at jeg kan sove 11-12 timer og enda være trøtt. Og jeg har liten energi, blir frot sliten, orker lite i perioder. Dette er slitsomt, for alt rundt meg bare vokser og vokser og jeg orker ikke ta fatt i det. Har fått vite at jeg kanskje har lavt stoffskifte, dette kan føre til denne trøttheten, og vektøkning- så jeg skal sjekke ut nærmere om jeg kan få medisiner som stabiliserer stoffskiftet. Synes du burde fått tatt en blodprøve og testet ut stoffskiftet ditt. Du bør også teste ut medisininnholdet i blodet ditt, for å finne ut om du har rett dosering.

Skriv gjerne mer detaljert om hva som plager deg, for det kan godt hende at noen her kjenner seg igjen og har råd og slikt til deg.

fortelll ialelfall hva du bruker av medisiner, og hvordan de har vurdert disse til deg.

Klem.