Ensom, men syns samtidig at sosialt samvær er veldig slitsomt :(

[AnonymBruker]

Jeg er introvert samtidig som det er en del psykisk. Når jeg skal møte de få venna jeg har så er det jeg som pleier å ta initiativ. F.eks møtes å ta en kaffe om to dager. Når avtalen er i boks føles det bra, men når dagen kommer begynner jeg å grue meg egentlig med en gang jeg våkner. 

Så bruker jeg lang tid på å ordne meg. Tar på meg et antrekk som jeg blir misfornøyd med og må bytte til noe annet. Så ser jeg meg i speilet og synes håret ligger helt feil og føler meg ikke noe fin selv om jeg følte meg bra tidligere. Så blir jeg bare enig med meg selv om at: okei jeg ser ut som en dritt idag, bare deal med det og gå ut å møt vennen din. Så er det å sitte å vente til tidspunktet vi skal møtes. Da er det tankekjør, jeg tenker ut hva jeg skal si, hvor vi skal gå og sånne ting. Så når klokka er blitt såpass mye at jeg skal gå så er jeg egentlig utkjørt og sliten allerede da. 

Jeg er uføretrygdet og lever et stille kjedelig liv. Sjelden jeg blir invitert med på ting egentlig eller at folk blir med meg hvis jeg foreslår noe. Andre har jo jobb, barn, trening, reiser mye. Tenkte det ville bli lettere i år pga corona, men folk har jo vært ute i det ganske land og vært kreative likevel. Mens jeg bare har vært hjemme som vanlig. 

Vennene mine prater mye om seg og sitt, jeg prøver å slenge meg på og by litt på meg selv men jeg har liksom ikke så mye å by på. Så kommer jeg hjem og er egentlig veldig tom (+ SLITEN) fordi jeg synes livet mitt bare virker enda mer meningsløst. Dem sier at det er sunt å være sosial, så jeg prøver jo. Men syns egentlig bare jeg kjenner meg verre til sinns. Samtidig har jeg ikke godt av å være for mye alene. 

På vgs bodde jeg i kollektiv med ei jeg ble god venn med og som var ganske lik meg. Vi trivdes i hverandres selskap fordi vi kunne være sammen lenge uten å egentlig snakke så mye. Vi bare hang sammen og begge satte stor pris på det. Og vi var på en måte fornøyd med livet som det var til tross for at skolen var noe dritt, vi ikke hadde noe særlig penger, spiste billig hybelmat og begge slet litt psykisk. Hun er egentlig den eneste venninna jeg har hatt som jeg har følt meg vel med. Men vi mistet kontakten og jeg har ikke klart å finne noe kontaktinfo på fb, gule sider eller noen ting. 

Venna mine i livet mitt nå prater mest om huskjøp, barn, ny bil, mye planer osv og jeg kommer veldig til kort. Jeg er på en måte ingenting i forhold til de. Og selv om jeg prøver å være fornøyd med det livet jeg har så blir jeg likevel litt trist etter å ha vært med de. 

Jeg kan ikke huske sist gang jeg var med venner og jeg følte at det var ordentlig koselig hvis du skjønner. Savner å kunne slappe av, senke skuldrene og nyte tilværelsen med noen, men det må liksom alltid skje noe har jeg inntrykk av? Jeg blir stresset og gleder meg egentlig bare til å komme hjem igjen og bare være..meg? 😐 

Tenker at jeg må ikke gi meg, at det er sunt å møte venner. Kanskje det kan føre til at jeg får nye venner via de, eller treffer en gutt jeg liker. Eller at det er viktig å treffe venner sånn at jeg kan øve meg på å være litt mer utholdende, lære meg å trives med andre folk og sånn. Men det føles bare som et slit alt sammen uansett. 

Noen ganger kan jeg tenke at jeg skulle ønske jeg fant en gjeng introverte og så kunne vi vært asosiale og ta livet helt med ro alle sammen, bare vi slipper å gjøre det alene. 

Noen som kjenner seg igjen i dette? 

Anonymkode: b360a...e41

[AnonymBruker]

Ja det er som å lese om meg selv. Jeg er prikk lik 😆

Anonymkode: 61951...a02

[AnonymBruker]

Dette er meg 😲 hvor bor du ts? Skulle ønske vi kunne blitt bestevenner 😂

Anonymkode: 0184b...79c

[AnonymBruker]

Som om jeg skulle skrevet det selv. Er introvert med sosial angst. Jeg ønsker på en måte å være sosial, men samtidig trives jeg så strålene i eget selskap og blir helt utslitt av å være med folk jeg ikke liker eller ikke kjenner så godt. Jeg lever et utrolig kjedelig liv, men synes det er helt ok.

 

Anonymkode: d0135...929

[AnonymBruker]

Sånn har jeg det også Ts. Jeg er også uføretrygdet pga psykisk sykdom ( borderline og sosial angst) og føler ikke jeg rekker opp til alle de andre som har hus,barn, jobb og alt det der. Jeg har en samboer og en katt da, men jeg savner veldig noen venner som jeg kunne vært mer på bølgelengde av.

 

Anonymkode: 7dca6...beb

[AnonymBruker]

Jeg sliter også med det at jeg egentlig ikke er interessert i andres liv. Stiller bare spørsmål av høflighet og later som jeg er interessert i hvordan det går med dem. Men egentlig bryr jeg meg ikke. Er dette normalt?

Anonymkode: 0184b...79c

[AnonymBruker]

Dette er meg. Jeg kommer sannsynligvis til å bo alene hele livet for jeg er ikke interessert i å dele leiligheten min med noen. Jeg trives alene. Det med ensomhet og å føle at man ikke gjør så mye med livet, løste jeg med å få meg hund. Nå er jeg mye ute i natur, aktiv, og har også møtt nye folk jeg møter i situasjoner hvor man absolutt ikke trenger å se bra ut siden vi enten går på tur med hundene eller møtes en plass hvor de kan løpe fritt. Da er det komfortable tur klær som gjelder. Jeg ha rnå et veldig fint liv 

Anonymkode: 4fed0...fa8

[AnonymBruker]

Var jeg deg ville jeg brukt litt mindre tid sammen med folk som ikke gir meg noe, og heller brukt kreftene mine på å bli kjent med noen nye. Helst folk som er interessert i å snakke om noe mer givende enn hus og barn. Hvis du har krefter til å bli med en frivillig organisasjon eller kanskje begynne på et kurs, så treffer du helt sikkert noen hyggelige folk der. Ellers anbefaler jeg å melde seg inn i ulike sosiale grupper på Facebook. Jeg meldte meg inn i en gruppe for et utrolig smalt interessefelt, og har fått mange nye venner der. 

Anonymkode: 13184...fa8

[AnonymBruker]

Sånn har jeg også det, bortsett fra at jeg ikke har noen venner for jeg orker ikke kaste bort tid og energi på mennesker som ikke gir meg noe. Jeg liker også mennesker jeg bare kan være med uten å måtte prate så mye, bare være alene sammen. 

Anonymkode: c65ee...683

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg sliter også med det at jeg egentlig ikke er interessert i andres liv. Stiller bare spørsmål av høflighet og later som jeg er interessert i hvordan det går med dem. Men egentlig bryr jeg meg ikke. Er dette normalt?

Anonymkode: 0184b...79c

Samme her! Jeg klarer ikke å interessere meg genuint for andre. Har også lurt på om det er normalt? Det er slitsomt og nesten irriterende å spytte ut alle de forventede replikkene når fremmede eller bekjente forteller om noe trist eller bra de har opplevd. 

Jeg har ekstrem empati for, og bryr meg veldig om, de jeg faktisk er glad i da. 

Jeg forsøkte å treffe mange nye mennesker i en periode for en tid tilbake, men syntes alle var veldig uinteressante selv om de var snille og hyggelige. 

Interesserer du deg for de du faktisk er glad i? 

Anonymkode: d0135...929

[AnonymBruker]

Min stedatter har aspergers syndrom. Hun ØNSKER å være litt mer sosial enn hun er nå, men blir sliten av det fordi hun strever med å finne noe å snakke om/stille relevante oppfølgingsspørsmål for å holde samtalen igang, samt initiere aktiviteter. Jeg skjønner at du ikke har aspergers altså, men nevner henne fordi både du og hun er slitne etter sosialt samvær samtidig som dere prøver å ha et litt sosialt liv.

Nå går hun fremdeles skole, så jeg skjønner at hun bruker opp noe av sin sosiale energi bare med å komme seg gjennom dagen i klasserommet. Tror det mest er i helger og ferier hun ønsker noe sosialt utenom skole/ familiehverdag.

Vi har gjennom å forsøkt å hjelpe henne med å balansere sitt sosiale behov. Det som har fungert best, er at hun feks drar sammen med 1 eller 2 andre på en kino, en konsert eller et foredrag, for så etterpå å ha ei lita stund på en kafe el og prate om filmen/konserten/foredraget og evt litt andre ting. 

Hun er  20 år, og har nok enda en vei å gå før hun er der hun vil være.  

Anonymkode: fc6de...5dd

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også litt igjen og har egentlig alltid vært litt sånn.

Det var ganske mange år hvor jeg ikke hadde venner og så var jeg sammen med en fyr som nesten ikke pratet. Ble liksom veldig oppe i mitt eget hode da.

Så flyttet jeg fra han og til et nytt sted. Der fikk jeg meg ei venninne, men synes ofte at det er slitsomt å være med henne. Jeg klarer ikke helt å relatere til henne og der hun er i livet nå. Jeg har også hatt det koselig med henne og har hatt en god følelse etter at vi har truffet hverandre. 

Men hun har klaget litt på hvordan jeg er. At jeg er stille og ikke deler så mye, men jeg er litt sånn som ikke må snakke hele tiden og føler ikke alltid at det jeg sier blir forstått. Kan også synes at det er vanskelig å snakke med folk og har kjemi med få mennesker. De årene hvor jeg var lite sosial og snakket lite har sikkert påvirket meg også. 

Vet jeg altså, men noen ganger avlyser jeg avtaler med venninna mi fordi jeg synes det er slitsomt. Virker ikke som hun forstår meg for føler meg ofte veldig kjedelig etter å ha snakket med henne. 

Anonymkode: 21f66...a69

[AnonymBruker]

Takk for fine svar her. Jeg bor på Østlandet hvis noen vil bli kjent

 

TS. 

Anonymkode: b360a...e41

[Hippogriff]

På 8.8.2020 den 18.19, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter også med det at jeg egentlig ikke er interessert i andres liv. Stiller bare spørsmål av høflighet og later som jeg er interessert i hvordan det går med dem. Men egentlig bryr jeg meg ikke. Er dette normalt?

Anonymkode: 0184b...79c

Ja, det tror jeg er helt normalt for ganske mange. 
 

TS, har du tenkt på alternative ting å gjøre med vennene dine? Slik at fokus ikke nødvendigvis blir alt for mye på å holde samtalen (kunstig) igang? For det er jo slitsomt også for mange uten psykiske utfordringer. 

Noen eksempler

- gå tur i hyggelige omgivelser 

- strikkekafé el hvis du liker håndarbeid

- bli med dem/be dem bli med deg om det er noe spesielt som skal shoppes (jeg liker å hjelpe venner å finne antrekk) 

- kino (perfekt for lite prating  ) 

- bake/lage mat sammen

Jeg liker å finne på aktiviteter sammen med venner. Da flyter ofte samtalen naturlig ut fra aktivitetene også.