Livet har "stoppet opp". Oppsøke psykolog eller annen hjelp?

[AnonymBruker]

Jeg er i 30-årene, og livet har stagnert litt. Jeg bor for meg selv og har ingen (og aldri hatt) kjæreste, og livet går vel egentlig nesten bare ut på å jobbe. Livskvaliteten min er sånn omtrent 4 av 10.

Samtidig så ser jeg at alle venner og søsken har ordnet seg med kjærester og har et tilsynelatende mer meningsfylt liv enn meg. Det er ikke like ofte vi gjør ting sammen som før pga. vi har "vokst fra det", og hvis vi finner på forskjellige ting sammen, så ender vi alltid opp som oddetall der alle er i par unntatt meg som bare har meg selv.

Jeg er litt av og på med depresjoner, har lagt en del på meg, kostholdet har sklidd ut, og jeg har hatt litt motgang de siste årene med mistrivsel i tidligere jobb og en psyk forelder som har vært veldig energikrevende over tid. Så jeg har ikke vært flink nok til å ta vare på meg selv, men dette er tilbakelagt nå som jeg har lært meg å sette grenser og å prioritere meg selv.

Psykolog har pleid å hjelpe (fikk et visst antall timer ifm at jeg var sykemeldt en tid tilbake), men det passer ikke helt pga arbeidstider på jobben (og jeg er ganske ny der). Dessuten så føler jeg meg ikke syk nok til å skulle oppsøke psykolog, for jeg har på en måte ikke opplevd noe traumatisk, sliter ikke med tvangstanker eller andre slike mer komplekse ting som psykologer kan hjelpe med, og jeg fungerer godt nok til å gå i jobb og holde orden hjemme osv. Dessuten er det jo kanskje et halvt års ventetid.

Jeg er bare tiltaksløs, og mangler det å sette meg noen nye mål og å ha motivasjonen til å gå i gang. Jeg trenger kanskje en eller annen støttekontakt som pusher litt på, og som jeg kan ta opp litt de utfordringene jeg støter på. I fjor høst var jeg begynt på gruppetrening på treningssenter og litt yoga for å jobbe litt både det fysiske og mentale og følte da at ting gikk fremover og at livskvaliteten var på vei oppover. Jeg tenkte at nå var ting på gang, men skjebnen skulle ha det til at alt ble nedstengt pga. korona. Etter det har jeg ikke orket å gjenoppta når ting åpnet opp igjen. Nå for tiden er ikke de gruppetimene jeg har pleid å gå på satt opp heller, antagelig fordi instruktørene er på ferie.

Men spørsmålet er om det finnes noe som kanskje er hakket "under" psykolog. En eller annen form for coach eller noen som kan hjelpe folk med selvutvikling og som kommer innunder helfoordningen (eller ikke er veldig dyrt). Hvis man ser på engelske selvhjelpsvideoer på youtube så snakker de ofte om noe som heter "counsellor", men jeg vet ikke om vi har dette på norsk. Noen forslag til hva som finnes? For meg så er det ikke så lett som å "bare finne en aktivitet å drive med" eller å hoppe rett i datingverdenen, for jeg må jobbe litt med meg selv først.

Anonymkode: 52a5f...f55

[MarieLo]

Du trenger ikke å jobbe med deg selv først, du kan gjøre det samtidig som alt annet, det handler bare om prioriteringer.

[AnonymBruker]

Noen type av livscoach hadde jeg søkt etter og så tatt det derfra. 

Tungt når en har det sånn. Stor klem. Ta deg en god fin tur i ettermiddag. Ut i naturen, det hjelper mot mye.

Anonymkode: 6d002...702

[minister-mio]

Jeg syntes absolutt det er noe du kan få hjelp av en psykolog eller coach til å jobbe med, men det er noe du må betale selv med mindre du er syk.

Å jobbe med psyken sin er litt det samme som å trene på treningssenter, man trenger ikke være syk for å gjøre der, alle kan bli bedre.

[AnonymBruker]

Denne tiltaksløsheten kan være en del av depresjonen som du beskriver. Jeg ville lagt penger i psykolog fremfor coach. Jeg har selv vært der du er, og følte meg heller ikke syk nok til psykolog. Løsningen ble coach og en "verktøykasse" som gjorde at jeg pushet meg selv (skulle bli en bedre utgave av meg selv må vite" at jeg møtte veggen, ble alvorlig deprimert og var sykemeldt i nesten 3 år. Gikk til psykolog da jeg var syk selvsagt, skulle ønske jeg hadde gått dit med en gang. Så vær så snill, ta problemene dine på alvor og invester i noen psykologtimer - er ikke sikkert man trenger så mange og så ofte? Mange har også kveldsåpent  Ang trening og sånt kan det kanskje være en ide å avtale med en god venninne slik at man kommer seg i gang igjen? Høres ut som du har mange gode ting du gjør for deg selv, og det er helt innafor å be om hjelp til å finne tilbake til det. 

Anonymkode: f1a96...499

[AnonymBruker]

Ser det er flere life coaches som tilbyr timer på nett, da slipper du å miste timer om korona blusser opp. 

I min kommune er en psykiatrisk sykepleier svært populær, hun driver et firma som tilbyr gruppetimer i yoga, og samtaletimer til enkeltpersoner. Jeg gikk et par ganger, ikke helt for meg da hun er veldig "sjelelig" og spirituell, jeg er mer sånn inn med teskje, lage lister og mål på papir og banne litt underveis. Mens kvinner jeg kjenner som er mer følsomme trives stort, har gått til henne i flere år og tilogmed tatt coachingkurs hos henne. For å finne henne må man søke på ordet "terapeut", dette er et mye videre begrep og ikke like beskyttet som tittelen psykolog. Life coach er den minst beskyttede tittelen, hvem som helst kan kalle seg det. Så jeg ville søkt etter terapeuter i nærheten, om ikke det nytter ville jeg søkt "kognitiv terapi". 

Masse lykke til, du høres ut som ei bra dame som kan få til masse, deilig å lese selvinnsikt og vilje til endring når en ellers ser og hører så mye negativitet og stakkars meg. Så deg har jeg tro på! 

Anonymkode: 5d359...167

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser det er flere life coaches som tilbyr timer på nett, da slipper du å miste timer om korona blusser opp. 

I min kommune er en psykiatrisk sykepleier svært populær, hun driver et firma som tilbyr gruppetimer i yoga, og samtaletimer til enkeltpersoner. Jeg gikk et par ganger, ikke helt for meg da hun er veldig "sjelelig" og spirituell, jeg er mer sånn inn med teskje, lage lister og mål på papir og banne litt underveis. Mens kvinner jeg kjenner som er mer følsomme trives stort, har gått til henne i flere år og tilogmed tatt coachingkurs hos henne.

Anonymkode: 5d359...167

Jeg er enig der. Jeg også litt mer sånn penn- og papirmenneske, liker teorier og konsepter, og er ikke så veldig spirituell. Når det blir så spirituelt så synes jeg det blir litt for alternativt for meg. Jeg tror man må være litt (naiv?) for at det skal fungere bra, om det er rette ord å bruke.

Men jeg har gått litt på yoga, og ikke fordi jeg har så stor tro på forskjellige spirituelle "mantraer" osv, men fordi det er greit å gjøre noen øvelser som ikke er verken fysisk eller psykisk anstrengende også.  Det gir en litt mestringsfølelse, uten å mestre noe, på en måte. Det er mer avlastning enn belastning, og poenget er vel å være en aktivitet som alle kan bedrive uten det store fokuset på prestasjon og måloppnåelse som man har i mange andre aktiviteter.

Anonymkode: 52a5f...f55

[AnonymBruker]

Jeg tar opp igjen denne tråden da ting fortsatt er litt på stedet hvil. Jeg har ikke oppsøkt noe tilbud enda, da jeg vet slike tilbud blir rent ned av folk som sliter pga korona. Jeg tenker det kan være vanskelig å slippe til, og at man blir avfeid om problemene ikke er alvorlige nok.

Jeg fungerer greit nok på jobben der vi tross alt har arbeid som kommer på løpende bånd, og konkrete tidsfrister og forventninger til fremdrift. Men så snart jeg er på privaten og ikke har noen som stiller noe krav til meg, blir alt bare liggende og vente.

Så jeg vurderer fortsatt en eller annen coach eller psykolog som kan hjelpe meg med hvordan håndtere enkelte situasjoner. Hjelpe meg litt videre og sette en slags retning videre i livet. Jeg bor for meg selv og er en evighetsprokrastinator som har 100 ting jeg skulle ønske jeg hadde gjort både av praktiske prosjekter, endringer av livsstil og annet, men aldri får startet med en eneste av de. Da jeg gikk til psykologer og andre tiltak hvor jeg hadde faste samtaler så følte jeg at ting gikk mer fremover og at livskvaliteten ble bedre. Det kom mange gode forslag, og et lite dytt i gang for å begynne på forskjellige aktiviteter. Og det var alltid bra å kunne komme tilbake neste uke til ny samtale og vise hva jeg hadde oppnådd av tingene som var diskutert fra forrige samtale. Men det å sette seg ned med seg selv for å lage en plan, og love og lyve for seg selv er så meningsløst.

Anonymkode: 52a5f...f55

[AnonymBruker]

Siden du ikke går til noe "behandling" nå, lurer jeg på om du har noen venner eller familie som du kan være åpen med. Noen du kan fortelle hvordan tankene dine rundt dette er og hvordan du føler? 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så jeg vurderer fortsatt en eller annen coach eller psykolog som kan hjelpe meg med hvordan håndtere enkelte situasjoner. Hjelpe meg litt videre og sette en slags retning videre i livet. Jeg bor for meg selv og er en evighetsprokrastinator som har 100 ting jeg skulle ønske jeg hadde gjort både av praktiske prosjekter, endringer av livsstil og annet, men aldri får startet med en eneste av de. Da jeg gikk til psykologer og andre tiltak hvor jeg hadde faste samtaler så følte jeg at ting gikk mer fremover og at livskvaliteten ble bedre. Det kom mange gode forslag, og et lite dytt i gang for å begynne på forskjellige aktiviteter. Og det var alltid bra å kunne komme tilbake neste uke til ny samtale og vise hva jeg hadde oppnådd av tingene som var diskutert fra forrige samtale. Men det å sette seg ned med seg selv for å lage en plan, og love og lyve for seg selv er så meningsløst.

Anonymkode: 52a5f...f55

Hva er det du føler du trenger mest. Noen som kan komme med nye forslag, løsninger og ideer, eller noen som kan holde deg ansvarlig og hjelpe deg å gjennomføre dine egne planer?

Anonymkode: ce247...ec6

[Gjest andysowhat]

Psykologisk perspektiv på hva meningen med livet er. 

Så testen er sendt over flere kulturer, og det var stilt spørsmål til flere 10tusen mennesker. Dette var noe som ikke var mulig å gjøre før pga mangel på å kunne sortere data uten kraftig datamaskin. 

Det de fant ut når de dyttet alle spørsmålene inn i dataen var hva som hadde en korrelasjon med meningen med livet. Og listen som jeg husker er denne. 

1. Ansvar

2. Drøm

3. Mennesker

4. Identitet. 

 

Ansvar. Du sier at du er så villig til å ta ansvar for din arbeidsplass at du er villig til å ikke prøve å finne ut hva du trenger. Så du har denne delen covered. Bra du er ikke totalt udugelig! Veldig bra. Hold på det som er bra!

Drøm. Jeg kan ikke se at jeg ser noe drøm i teksten din over. Du snakker om katastrofer, sykdom og elendighet. Hvordan verden er urettferdig og hvordan du er ulykkelig. Du sitter å ser i en gryte men ingen mål ingen drømmer. Dette MÅ fikses!

Mennesker. Vel, alle trenger noe sosialt, kanskje en partner kanskje noe lignende. Men det virker for meg at du tar ansvar mest for de på din arbeidsplass så det er disse menneskene som også gir deg noe tilbake i forhold til meningsfylthet? Som jeg vil si er ganske riktig, fordi du høres ikke veldig ansvarsfull i møte med dine søsken osv som samler seg i to og to. Høres til og med ut som at du ikke kan ta ansvar i den sammenhengen? Pga den sosiale sammensetningen. Du blir på en måte utestengt i å være noe mer for de andre som er der på en måte. Jeg vet ikke om det er hele sannheten...

Identitet. En identitet er en begrensning. Du kan ikke være alt. Du kan ikke være brannmann, politimann, kjøkkensjef, sykepleier, doktor, lærer, singel, gift osv samtidig. Du må velge noen få ting du skal være god til. Det virker som at  du har en form for identitet? Den personen som ofrer alt for arbeidsplassen? Du høres ikke lykkelig med å ha den identiteten.

Det er god grunn for det også, en god arbeidsplass er deilig altså. Men jeg tror ikke du ønsker bare å ha den ene identiteten der du vil nok være noe mer enn du allerede er.

 

Så hvilken identitet ønsker du? 

 

Jeg skal si deg hva: Vis du finner ut hvilken identitet du ønsker å ha, og jobber for den. Kanskje stolt far med god jobb? Det høres som en decent identitet. Kanskje en rik god onkel som passer på familien med den rare fillipinske kjæresten fra fattige kår. Det er en god identitet det og. (Den er litt rar, men den er ikke ubrukelig og du er ikke alene og du er faktisk til hjelp til noen.) Dessuten alle liker den rike onkelen fra amerika med utenlandsk dame så lenge han ikke er bitter og selvhatende. 

 

Jeg sier det ikke som en spøk. Men om du finner deg en ordentlig identitet. Og gjør det til drømmen din, og du tar ansvar for det så vil nok menneskene rundt deg også komme. Da har du hvertfall dekt de 4 øverste tingene som korrelerer med meningen med livet. 

Det er ikke mye men det er noe. Start der.

Finn en identitet som er verdt å ta ansvar for som henger nok sammen med drømmene dine at de blir meningsfylte. Husk å dytt mennesker inn i den setningen der det passer. 

Det her får du til. Gå på. Vær macho, vær mann, vær stolt. Du har fortsatt en jobb, som betyr at du ihvertfall henger med. Men løft deg opp og still deg i kampstilling. Du er verken syk eller udugelig. Du har bare vært litt upresis på det du sikter etter. Så stell deg opp rett i ryggen trekk pusten, formuler deg en drøm en identitet du liker. Ta ansvar for det og ta med noen på reisen. Og vist den personen er importvare, so be it! Beggers cant be choosers.

 

PS: jeg håper du er mann... om ikke vær en ordentlig kjærring og adopter noen unger fra afrika!  Og ta ansvar for de. De kommer til å fylle livet ditt med noe mer enn det det er nå!

Endret 30. november 2020 av andysowhat