Komplisert forhold til foreldre

[AnonymBruker]

Jeg er nest yngst i en søskenflokk på fire i 30-årene. De to eldste bor på hver sin kant av landet, mens vi to yngste bor på samme sted som foreldrene våre. Etter å ha bodd noen år i en annen by et par timer unna, flyttet jeg før jul tilbake til hjemstedet mitt. Jeg gikk gjennom et samlivsbrudd, og ønsket ikke lengre å bo samme sted som min eks da det var veldig tungt brudd, og uten han hadde jeg ikke noe særlig nettverk i den byen uansett. Ønsket å komme meg litt bort derfra og starte litt på nytt. Jeg fikk et jobbtilbud på hjemstedet, noe som ikke var førstevalget mitt, men jeg får ikke akkurat jobber kastet etter meg, så jeg tenkte at det nok kom til å gå bra å flytte tilbake - i alle fall for en stund.

Det som nå er problemet, er at jeg synes forholdet til foreldrene mine har blitt svært vanskelig. De tror at bare fordi vi bor på samme sted og kan komme til hverandre på kort tid, så skal vi møtes hele tiden. De tror også at jeg trenger hjelp til alt mulig, inkludert helt enkle ting i hjemmet som jeg har gjort i årevis. Nesten som det kan virke som om de tror det er min eks som har stått for alt det praktiske i huset, og at jeg knapt kan slå en spiker i veggen eller skifte ei lyspære selv.

Min mor kan finne på å ringe meg mens hun står på butikken, si at hun er og handler og lurer på om det er noe jeg trenger. Det er bare for å være hyggelig, men jeg klarer fint å handle selv. Forrige uke hadde hun planlagt at vi skulle dra på en utflukt sammen, og jeg følte meg på en måte beordret til å være med. (Jeg har sjekka at de har åpent der, trenkte det kunne være moro, henter deg kl 11!). Hvis hun er innom står hun plutselig og tømmer oppvaskmaskina.. Hun inviterer på middag støtt og stadig, selv om jeg takker nei.

Jeg har prøvd gang på gang å si at jeg er et voksent menneske, jeg klarer å ta vare på meg selv, og dersom jeg trenger hjelp til noe så spør jeg. Jeg tror litt av grunnen til dette er at mitt yngste søsken er litt hjelpesløs på det meste av praktiske ting, og liker i tillegg å bruke mye tid sammen med foreldrene mine og er der på middag et par ganger i uka.  Derfor tror hun nok at jeg også vil det samme. I tillegg kan det hende hun følte hun mistet noen år med meg da jeg bodde sammen med min eks, og vi ikke møtte hverandre så ofte. 

Jeg er glad i familien min og jeg setter pris på at de bryr seg, men jeg føler at de behandler meg som en fersk student som akkurat har flytta på hybel. Jeg er voksen og har mitt eget voksenliv, jeg vil legge mine egne planer med mine interesser og omgangskrets. Selv om jeg har blitt singel nå så utgjør det ikke noen forskjell på hva slags liv jeg vil leve. Synes det er vanskelig å bare avvise foreldrene, for de vil det bare godt, men det blir litt mye. Og ja, jeg har sagt i fra men det virker ikke å gå helt inn. Å kutte de ut synes jeg er veldig vansleig og kanskje litt urettferdig. Er det bare å fortsette å avvise og håper det løser seg? Eller? 

Anonymkode: 49d7a...b9a

[sirenas]

Du virker fryktelig umoden. Og utakknemlig!

 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, sirenas skrev:

Du virker fryktelig umoden. Og utakknemlig!

 

Du virker veldig frekk og umoden!

Anonymkode: 1f320...aef

[AnonymBruker]

Jeg tror du må delvis prate med dem hvordan du vil ha det, delvis vise dem. De prøver nok bare å være greie, som du sier. Dra deg inn under sine beskyttende vinger.

Avvis vennlig middagsinvitasjoner. Takk høflig nei til at din mor handler for deg "Det er ikke nødvendig, vi har separate hushold mamma, jeg handler selv. Skulle jeg behøve hjelp, så spør jeg heller, OK?"

Over tid når de får se at du er selvstendig og fikser det meste selv (og at du trives med det, ikke er stuck med det) så tror jeg det vil gå seg til. Du kan også ta noen grep ved å tilfeldig snakke om ting du gjorde i hjemmet der du bodde før, hvem som gjorde det.

Kanskje de prøver å vise omsorg da de vet det var et tøfft brudd. Da må du forklare at du trenger tid og rom til å etablere deg på nytt selv. Når de ser at du har et fint sosialt liv, så vil de trekke seg litt tilbake (normalt sett, vet jo ikke om dine er litt gærne)

Anonymkode: 1f320...aef

[AnonymBruker]

14 minutter siden, sirenas skrev:

Du virker fryktelig umoden. Og utakknemlig!

 

Jeg støtter denne 100% ✔️✔️✔️✔️✔️✔️✔️

Anonymkode: b568e...4d1

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

1) Min mor kan finne på å ringe meg mens hun står på butikken, si at hun er og handler og lurer på om det er noe jeg trenger.

2) Forrige uke hadde hun planlagt at vi skulle dra på en utflukt sammen, og jeg følte meg på en måte beordret til å være med. 

3) (...) jeg vil legge mine egne planer med mine interesser og omgangskrets. 

Anonymkode: 49d7a...b9a

1) Slutt å ta telefonen hver eneste gang hun ringer. Lær henne at du ikke er omgående tilgjengelig 24/7. 

2) Her tror jeg du må ta deg sammen og nekte dra på [utflukt] neste gang hun finner på å planlegge noe uten å spørre. Det blir sikkert ubehagelig, men du blir nødt til å insistere på at du faktisk har rett til å bestemme selv. 

3) Hva forhindrer deg egentlig i det? Insisterer foreldrene på du skal avlyse allerede inngåtte avtaler, hvis de vil noe med deg? Så må du gjøre som ovenfor og nekte fullstendig. Slutt å la deg overkjøre. 

Anonymkode: 7d438...a36

[AnonymBruker]

Ååå som jeg skulle ønske dette var meg 😔

Anonymkode: 6a052...c61

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du virker veldig frekk og umoden!

Anonymkode: 1f320...aef

Jeg støtter denne 100% ✔️✔️✔️✔️✔️✔️✔️

 

😂

Nei, for å være litt alvorlig TS så virker det som moren din sliter litt med å kommunisere og respektere at du kansje ikke vil. Du er jo ungen hennes, og det vil du alltid være. Når hun sier henter deg klokka 11! Så kan du si jeg har planer klokka 11!

Men så er det jo veldig koselig for deg å være med foreldrene dine da? Hadde gjort det jeg.

Anonymkode: 5006f...ee4

[Bjæk]

Her kommer er radikal ide: SNAKK med moren din! Ta en god gammeldags samtale over en kopp kaffe og si hvordan du føler det. Du trenger ikke være verken sur, slem eller kjip på noen som helst måte. 

[Nymerïa]

Si at nå framover kommer du til å være opptatt med x, y og z (bare finn på noe) og foreslå at dere møtes til middag en dag fast i uka. Annenhver gang hos deg og dem. Da føler de seg forhåpentligvis ikke avvist. Og så takker du konsekvent nei når de ringer og tilbyr ting eller skal ha deg med på noe. Dette tror jeg kommer til å gå seg til.

[AnonymBruker]

Egentlig er jo dette et luksusproblem. Avvisning er en overreaksjon, de mener jo ikke noe vondt. Kan du ikke bare snakke med din mor om dette? Du kan si at du setter pris på omsorgen de viser, men at du er vant til å være selvstendig og klarer ting selv, og at du heller skal si ifra om du trenger hjelp til noe. Du kan også si at du gjerne vil bruke tid på å etablere og være med din egen omgangskrets og dyrke dine interesser, da dette er viktig for å ivareta din egen identitet.

Anonymkode: fa91e...980

[AnonymBruker]

26 minutter siden, Bjæk said:

Her kommer er radikal ide: SNAKK med moren din! Ta en god gammeldags samtale over en kopp kaffe og si hvordan du føler det. Du trenger ikke være verken sur, slem eller kjip på noen som helst måte. 

Det er ikke alltid så enkelt å "ta en samtale" med noen som ikke anser deg som en likestilt part. Jeg vet ikke om det er problemet her, men ikke alle foreldre er mottagelig for "irettesettelse" når voksne barn ønsker ting skal foregå på en annen måte enn foreldrene. Det høres ut som om TS har forsøkt å snakke med moren, men det trenger ikke inn, og TS vegrer seg ved å si fra på en mer insisterende måte. 

Fra HI: Og ja, jeg har sagt i fra men det virker ikke å gå helt inn.

 

Anonymkode: 7d438...a36

[Bjæk]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke alltid så enkelt å "ta en samtale" med noen som ikke anser deg som en likestilt part. Jeg vet ikke om det er problemet her, men ikke alle foreldre er mottagelig for "irettesettelse" når voksne barn ønsker ting skal foregå på en annen måte enn foreldrene. Det høres ut som om TS har forsøkt å snakke med moren, men det trenger ikke inn, og TS vegrer seg ved å si fra på en mer insisterende måte. 

Fra HI: Og ja, jeg har sagt i fra men det virker ikke å gå helt inn.

 

Anonymkode: 7d438...a36

Alt kan ikke være enkelt her i verden. Man må forvente å måtte gjøre en ordentlig innsats for å oppnå et resultat. Og det at man "har sagt fra" kan bety så mangt, alt fra å mumle en protest i en bisetning til å sette seg ned og ha en fortrolig samtale med noen. Om ikke HI har forsøkt det siste, ville jeg absolutt ha forsøkt det. 

[AnonymBruker]

4 hours ago, Bjæk said:

Alt kan ikke være enkelt her i verden. Man må forvente å måtte gjøre en ordentlig innsats for å oppnå et resultat. Og det at man "har sagt fra" kan bety så mangt, alt fra å mumle en protest i en bisetning til å sette seg ned og ha en fortrolig samtale med noen. Om ikke HI har forsøkt det siste, ville jeg absolutt ha forsøkt det. 

Jeg er helt enig, og støtter absolutt forslaget ditt til TS. Har hun ikke tatt en ordentlig samtale med foreldrene, bør hun absolutt forsøke det.   

Innvendingen min var på et litt mer teoretisk nivå. Jeg har selv opplevd problemet, at folk (familie/foreldre) ikke kan eller vil snakke om tingene. Mannen min er fra et hjem hvor det foreldrene sir er lov. Barn (uansett alder, og svigerbarn) skal gjøre hva det blir sagt. Det er ikke noe som heter at man kan 'snakke om tingene' for barn har rett og slett ikke noe å skulle ha sagt. (Har selvklart gått i arv i generasjoner). Han har forsøkt å snakke med foreldrene om både store og små ting, men opplever total avvisning. De blir sure og fornærmet (ubehagelig for ham) hvis han kommer med den minste innvending om noe.

Jeg vet ikke om TS står i samme situasjon med ikke-lydhøre foreldre, men i så fall skjønner jeg hvorfor "Jamen, bare snakk med dem, liksom!?" type råd hjelper så mye.

Anonymkode: 7d438...a36

[AnonymBruker]

Takk for alle svar. 

Som jeg skriver i hovedinnlegget så er jeg glad for at de bryr seg og tilbyr seg, men jeg synes det blir veldig mye. Jeg har sagt tydelig i fra om at jeg gir beskjed dersom jeg trenger hjelp til noe eller ønsker besøk. Jeg har også vært veldig tydelig på at det ikke bare er å dukke opp på døra selv om vi bor nært. 

Jeg vet at de gjør dette bare fordi de bryr seg om meg, og det er derfor det er vanskelig å ta det opp nok en gang.. Jeg vil jo ha en familie som bryr seg, men jeg vil ikke bli behandlet som et barn. Jeg merker veldig stor forskjell på hvordan de oppfører seg på besøk nå, kontra da de var på besøk hos meg og min eks. Litt som om jeg har blitt nedgradert bare fordi jeg er singel.. 

Igjen; dette er en vanskelig situasjon for jeg ønsker ikke å bryte kontakten - men jeg vil bli behandlet som et voksent menneske. Jeg har faktisk tenkt tanken på å flytte et stykke unna og heller pendle til jobb, bare slik at vi får litt fysisk avstand, for å se om det hjelper...

Anonymkode: 49d7a...b9a