Helsearbeidere, hvordan håndterer dere å IKKE bli likt av pasient?

[AnonymBruker]

Jeg sliter som faen for tiden. Jeg jobber på et sykehjem som består av langtidsplasser. Og der er en pasient som ikke liker meg. Hen vil helst ikke ha noe med meg å gjøre og blir lei seg/sint om jeg skal hjelpe hen om morgenen og kvelden. Denne pasienten er det fast personell på, ergo det blir satt opp en pleier på pasienten både dag og kveld. Det hender at det er meg. 

Jeg syns dette er utrolig vanskelig. Jeg gruer meg så mye at jeg sliter med å få sove dagene før jeg skal være hos pasienten. Jeg blir sjeldent ikke likt på jobb, og tar det veldig personlig at pasienten ikke liker meg. Det er mange prosedyrer hos denne pasienten og siden jeg er så nervøs og føler mye på dette at hen ikke liker meg, så gjør jeg ofte feil også. Det er ikke fatale eller livstruende feil, men det er små pirkefeil og det blir irriterende for pasienten at jeg gjør det. Jeg er utrolig sensitiv for kritikk og det å ikke bli likt, og når slikt som dette skjer så går det utover psyken på fritiden også. Ja, jeg sliter psykisk og får per nå ikke hjelp i form av terapi osv. Har flere diagnoser men ønsker ikke gå innpå det her. 

Noen som har råd og tips?  

Anonymkode: 54a97...843

[AnonymBruker]

Kanskje litt åpenlyst tips, men hva om du ikke jobber med denne pasienten? Må da være mulig at noen andre tar hen istedenfor ☺️

Anonymkode: 982f3...fa8

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter som faen for tiden. Jeg jobber på et sykehjem som består av langtidsplasser. Og der er en pasient som ikke liker meg. Hen vil helst ikke ha noe med meg å gjøre og blir lei seg/sint om jeg skal hjelpe hen om morgenen og kvelden. Denne pasienten er det fast personell på, ergo det blir satt opp en pleier på pasienten både dag og kveld. Det hender at det er meg. 

Jeg syns dette er utrolig vanskelig. Jeg gruer meg så mye at jeg sliter med å få sove dagene før jeg skal være hos pasienten. Jeg blir sjeldent ikke likt på jobb, og tar det veldig personlig at pasienten ikke liker meg. Det er mange prosedyrer hos denne pasienten og siden jeg er så nervøs og føler mye på dette at hen ikke liker meg, så gjør jeg ofte feil også. Det er ikke fatale eller livstruende feil, men det er små pirkefeil og det blir irriterende for pasienten at jeg gjør det. Jeg er utrolig sensitiv for kritikk og det å ikke bli likt, og når slikt som dette skjer så går det utover psyken på fritiden også. Ja, jeg sliter psykisk og får per nå ikke hjelp i form av terapi osv. Har flere diagnoser men ønsker ikke gå innpå det her. 

Noen som har råd og tips?  

Anonymkode: 54a97...843

Jeg var utsatt for en slik/slike slik person/er. Grensesetting er også en del av jobben, husk det. Man skal ikke motta den slags, selv om de har diagnoser. Jeg koste meg med tanken at «uansett hvor jævelig du er mot meg.. skal du dø snart.» Og det var godt nok for meg. Jeg kom meg gjennom det med å tenke på at de rett og slett skulle døø, og jeg skulle fortsette å leve livet mitt, puste frisk luft, kose meg med barna mine, spise sjokolade og leve lenge i landet.

Anonymkode: 57283...e63

[AnonymBruker]

Støtter at du ber om å ikke få jobbe med denne pasienten, for begges skyld. Det burde gå greit hvis du forklarer situasjonen for din leder. 
Jeg er sykehuslege, og det er jo en litt annen situasjon i og med at det medfølger en slags naturlig autoritet som gjør det lettere å være likegyldig til hva pasientene synes om meg personlig, og det er sjeldent jeg har hatt inntrykk av at pasientene ikke liker meg. Enkelte pasienter har jeg imidlertid opplevd å ha særdeles dårlig kjemi med; dette har ofte sammenheng med at de generelt har vært frekke og vanskelige mot alt fra rengjøringspersonalet til sykepleierne til oss leger. Da roterer vi på å ha visittansvar for pasienten - ingen er tjent med å brenne seg ut på én pasient, og det gagner på ingen måte pasienten heller, snarere tvert i mot. Viktig å være bevisst på dette også - alle skal få god helsehjelp uavhengig av hvor likandes de er. 
Ellers er du i din fulle rett til å sette grenser for deg selv, og si fra!

Anonymkode: 0aa55...709

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var utsatt for en slik/slike slik person/er. Grensesetting er også en del av jobben, husk det. Man skal ikke motta den slags, selv om de har diagnoser. Jeg koste meg med tanken at «uansett hvor jævelig du er mot meg.. skal du dø snart.» Og det var godt nok for meg. Jeg kom meg gjennom det med å tenke på at de rett og slett skulle døø, og jeg skulle fortsette å leve livet mitt, puste frisk luft, kose meg med barna mine, spise sjokolade og leve lenge i landet.

Anonymkode: 57283...e63

Wow! Vet ikke om du passer i yrket ditt når du koser deg med tanken om at pasienten kommer til å dø.

Jeg tenker at enkelte pasienter kan bli vanskelige for de ikke trives i den situasjonen de er kommet i. Blir kansje tvunget til ting under behandling, går på medisiner som gjør dem vanskelig. Har smerter, er lei livet.

Anonymkode: 9e6f6...ebd

[AnonymBruker]

Dette er noe de fleste som jobber innen omsorg opplever. Jeg også, og det er ikke lett å takle. Men etterhvert blir en mer hardhudet og takler det bedre. Har opplevd en del episoder og alle har ikke vært positive, men har alltid behandlet pasienter med respekt og empati. Så klart det har kokt inni meg, tror det er viktig å tenke at disse personene er syke, hjelper gjerne å prate med kollegaer for å dele erfaringer og råd.

Anonymkode: 0d6f8...4f2

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje litt åpenlyst tips, men hva om du ikke jobber med denne pasienten? Må da være mulig at noen andre tar hen istedenfor ☺️

Anonymkode: 982f3...fa8

Jeg har sagt ifra tidligere og da var lederen forståelsesfull, men nå er jeg satt opp på pasienten igjen. De andre på avdelingen tar jo hen hele tiden, og trenger nok kanskje å avlastes litt. Jeg skal være ofte på denne avdelingen fremover, tidligere har jeg bare vært der en gang i blant. Så at jeg må ta denne pasienten i blant er vell bare fair. 

Jeg vet jeg burde takle dette bedre men jeg vet ærlig talt ikke hvordan. Jeg skal bli sykepleier en dag, jeg kommer til å møte MANGE forskjellige mennesker. Og mange kommer til å ikke like meg også.... Takk for svar. ❤️ 

 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dette er noe de fleste som jobber innen omsorg opplever. Jeg også, og det er ikke lett å takle. Men etterhvert blir en mer hardhudet og takler det bedre. Har opplevd en del episoder og alle har ikke vært positive, men har alltid behandlet pasienter med respekt og empati. Så klart det har kokt inni meg, tror det er viktig å tenke at disse personene er syke, hjelper gjerne å prate med kollegaer for å dele erfaringer og råd.

Anonymkode: 0d6f8...4f2

Jeg skulle ønske jeg ble herda NÅ.... Har jobbet i yrket i mange år men aldri vært borti en slik pasient. Det er en ny erfaring for meg og det er veldig skummelt. Skulle ønske jeg var hardhudet og tok slike utfordringer på strak arm! Men takk for svaret ditt. ❤️ 

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var utsatt for en slik/slike slik person/er. Grensesetting er også en del av jobben, husk det. Man skal ikke motta den slags, selv om de har diagnoser. Jeg koste meg med tanken at «uansett hvor jævelig du er mot meg.. skal du dø snart.» Og det var godt nok for meg. Jeg kom meg gjennom det med å tenke på at de rett og slett skulle døø, og jeg skulle fortsette å leve livet mitt, puste frisk luft, kose meg med barna mine, spise sjokolade og leve lenge i landet.

Anonymkode: 57283...e63

Dette var bare fælt/trist å lese.... 

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Støtter at du ber om å ikke få jobbe med denne pasienten, for begges skyld. Det burde gå greit hvis du forklarer situasjonen for din leder. 
Jeg er sykehuslege, og det er jo en litt annen situasjon i og med at det medfølger en slags naturlig autoritet som gjør det lettere å være likegyldig til hva pasientene synes om meg personlig, og det er sjeldent jeg har hatt inntrykk av at pasientene ikke liker meg. Enkelte pasienter har jeg imidlertid opplevd å ha særdeles dårlig kjemi med; dette har ofte sammenheng med at de generelt har vært frekke og vanskelige mot alt fra rengjøringspersonalet til sykepleierne til oss leger. Da roterer vi på å ha visittansvar for pasienten - ingen er tjent med å brenne seg ut på én pasient, og det gagner på ingen måte pasienten heller, snarere tvert i mot. Viktig å være bevisst på dette også - alle skal få god helsehjelp uavhengig av hvor likandes de er. 
Ellers er du i din fulle rett til å sette grenser for deg selv, og si fra!

Anonymkode: 0aa55...709

Jeg har gjort det men det er som sagt en del måneder siden nå, og nå er jeg satt opp på pasienten igjen. Og jeg er redd for at om jeg går til leder så vil leder si at før eller siden må jeg være der, dette er en del av jobben, de andre klarer så da klarer jeg også osv. Jeg er pleieassistent så jeg er jo nederst på "rangstigen", ergo kan det være lett å herse med meg. Men jeg føler selv jeg er flink til å si ifra og å sette grenser. Jeg er opptatt av å gjøre en god jobb, jeg vil bli sykepleier og jeg syns det er viktig at pasienten er komfortabel med meg. Og det er åpenbart ikke denne pasienten, hen liker meg ikke osv. Takk for svaret ditt. ❤️ 

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Wow! Vet ikke om du passer i yrket ditt når du koser deg med tanken om at pasienten kommer til å dø.

Jeg tenker at enkelte pasienter kan bli vanskelige for de ikke trives i den situasjonen de er kommet i. Blir kansje tvunget til ting under behandling, går på medisiner som gjør dem vanskelig. Har smerter, er lei livet.

Anonymkode: 9e6f6...ebd

Det er nok tilfelle for denne pasienten. Hen er frustrert over egen situasjon og liker ikke så godt nye mennesker, selv om hen har sett meg en del ganger og jeg har vært med hen noen få ganger. Men det er lenge siden nå. Men er redd for at den personlige kjemien uteblir og at jeg ikke har sjanse i havet når det gjelder å bli likt og godtatt av pasienten. Takk for svaret ditt. ❤️ 

Anonymkode: 54a97...843

[AnonymBruker]

Jeg jobber ikke i helse, men er pasient som møter veldig mange nye mennesker. Jeg merker fort om noen ikke liker meg eller vi ikke går overens, og da ber jeg om å slippe å ha med vedkommende å gjøre. Så lenge det er snakk om kanskje 1-2 personer på en avdeling går det bra.

Når du skriver at pas er frustrert, ikke kjenner deg.. Kan det være en idé å bruke tid på å bli litt kjent utenom stell? Hvis du tar opp dette med jobb og sier at det er vankselig å forholde seg til vedkommende får du kanskje litt tid til å bruke kun på vedk? 

Anonymkode: 39a5b...cea

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg jobber ikke i helse, men er pasient som møter veldig mange nye mennesker. Jeg merker fort om noen ikke liker meg eller vi ikke går overens, og da ber jeg om å slippe å ha med vedkommende å gjøre. Så lenge det er snakk om kanskje 1-2 personer på en avdeling går det bra.

Når du skriver at pas er frustrert, ikke kjenner deg.. Kan det være en idé å bruke tid på å bli litt kjent utenom stell? Hvis du tar opp dette med jobb og sier at det er vankselig å forholde seg til vedkommende får du kanskje litt tid til å bruke kun på vedk? 

Anonymkode: 39a5b...cea

Må bare si at jeg ikke har noe imot denne pasienten personlig! Jeg vil gjerne bli bedre kjent og jeg ønsker å gi hen den hjelpen hen trenger. Jeg respekterer hen og det er åpenbart viktig for meg at hen liker meg og er komfortabel med meg. Dessverre låser det seg litt med meg, jeg vet ikke hva jeg skal prate om eller hva jeg skal spørre om osv. Jeg sliter med å ta initiativet, og hen er litt tilbakeholden. Men sist gang jeg var med hen gikk det bra, da åpnet hen seg litt. Men igjen det er lenge siden (et halvt år kanskje). Og det er vanskelig å bli kjent utenom stell, da må jeg gå inn til hen og være med hen på rommet og det føles rart når hen ikke har spurt om det. Og når hen i utgangspunktet ikke liker meg, da blir det enda vanskeligere. Men jeg bør kanskje bli flinkere til å snakke, ta initiativ og dele litt av meg selv også når jeg er med pasienten. Er som sagt en del prosedyrer så jeg blir å tilbringe litt tid på rommet med hen utenom stell også. Takk for svaret ditt. ❤️ 

Anonymkode: 54a97...843

[AnonymBruker]

Jeg tar det ikke så personlig, jeg tenker at det ikke har noe med meg som person å gjøre, jeg er der for å utføre jobben min, ikke som privatperson. I tillegg tenker jeg at det ofte dreier seg om at pasienten har det vanskelig og er syk og at det kan komme til uttrykk ved at de kan være ufine. Vi pleier også oss kolleger i mellom å ta over eller bytte på ansvaret for pasienter som er krevende. Stort sett så fungerer det fint. Men det ligger litt i jobben å håndtere slike situasjoner, de vil alltid oppstå når man har med mennesker å gjøre, spesielt mennesker som ikke har det så bra. 

Anonymkode: 2e6f4...3e2

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg tar det ikke så personlig, jeg tenker at det ikke har noe med meg som person å gjøre, jeg er der for å utføre jobben min, ikke som privatperson. I tillegg tenker jeg at det ofte dreier seg om at pasienten har det vanskelig og er syk og at det kan komme til uttrykk ved at de kan være ufine. Vi pleier også oss kolleger i mellom å ta over eller bytte på ansvaret for pasienter som er krevende. Stort sett så fungerer det fint. Men det ligger litt i jobben å håndtere slike situasjoner, de vil alltid oppstå når man har med mennesker å gjøre, spesielt mennesker som ikke har det så bra. 

Anonymkode: 2e6f4...3e2

Dette som jeg har uthevet, tenker jeg også! Jeg burde finne en måte å takle situasjonen på og gjøre det beste ut av ting. Og jeg prøver å tenke at jeg er der for å gjøre en jobb, jeg er en pleier, jeg skal utøve profesjonell og omsorgsfull pleie og være til stede for pasienten. Men så blander jeg rollene litt tror jeg, og det er nok ikke så bra. Dette er en krevende pasient og da burde jeg hjelpe mine kolleger ved å avlaste dem en gang i blant også. Jeg jobber ikke fast på denne avdelingen, er der fra tid til annen. Takk for svaret ditt. ❤️ 

Anonymkode: 54a97...843

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette som jeg har uthevet, tenker jeg også! Jeg burde finne en måte å takle situasjonen på og gjøre det beste ut av ting. Og jeg prøver å tenke at jeg er der for å gjøre en jobb, jeg er en pleier, jeg skal utøve profesjonell og omsorgsfull pleie og være til stede for pasienten. Men så blander jeg rollene litt tror jeg, og det er nok ikke så bra. Dette er en krevende pasient og da burde jeg hjelpe mine kolleger ved å avlaste dem en gang i blant også. Jeg jobber ikke fast på denne avdelingen, er der fra tid til annen. Takk for svaret ditt. ❤️ 

Anonymkode: 54a97...843

Bare hyggelig ❤️ Forstår at det ikke oppleves noe ålreit, det er helt menneskelig. Men det har ikke noe med deg å gjøre personlig, for du er ikke der som privatperson. Den tanken pleier å hjelpe for meg i slike situasjoner, jeg distanserer meg litt fra det på den måten. Snakker dere kollegaer om hvordan det oppleves? Synes ofte det kan hjelpe å dele erfaringer rundt det og kanskje noen har innspill til hvordan man kan håndtere denne pasienten best mulig. I tillegg kan det noen ganger hjelpe å snakke direkte med pasienten (selvsagt dersom vedkommende er frisk nok til det) og si at du gjerne ønsker å gjøre ting best mulig for h*n og være på tilbudssiden og høre hvordan h*n egentlig ønsker at ting skal være. Mange behøver bare å føle seg sett og hørt så hjelper det mye. 

Anonymkode: 2e6f4...3e2

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bare hyggelig ❤️ Forstår at det ikke oppleves noe ålreit, det er helt menneskelig. Men det har ikke noe med deg å gjøre personlig, for du er ikke der som privatperson. Den tanken pleier å hjelpe for meg i slike situasjoner, jeg distanserer meg litt fra det på den måten. Snakker dere kollegaer om hvordan det oppleves? Synes ofte det kan hjelpe å dele erfaringer rundt det og kanskje noen har innspill til hvordan man kan håndtere denne pasienten best mulig. I tillegg kan det noen ganger hjelpe å snakke direkte med pasienten (selvsagt dersom vedkommende er frisk nok til det) og si at du gjerne ønsker å gjøre ting best mulig for h*n og være på tilbudssiden og høre hvordan h*n egentlig ønsker at ting skal være. Mange behøver bare å føle seg sett og hørt så hjelper det mye. 

Anonymkode: 2e6f4...3e2

Skal prøve å tenke det, og skal bli flinkere til å snakke med kollegene mine om det. De kjenner jo pasienten best, de er jo med hen nesten hele tiden. Vedkommende er frisk nok til en-til-en prat, uten tvil, hen er fullt oppegående mentalt. Igjen takk for svarene dine, var betryggende å lese.  

Anonymkode: 54a97...843

[AnonymBruker]

Hva med å prøve å tenke at DU har valgt å jobbe der, og du har også valgt å jobbe med dette.

Pasienten har ikke valgt hverken tilstanden hen er i, behandlingssted eller å få tildelt deg som pleier. Og pasienten er ukomfortabel nok med deg til at hen har valgt å gjøre et nummer utav det. 
 

Jeg har vært pasient i private og veldig ukomfortable situasjoner, og har selv opplevd hvor ubeskrivelig FEIL det kan oppleves når det kommer noen inn som du ikke ønsker å ha der.

Det har pasienten RETT til å føle på, og selv om dette er noe DU som personell tar personlig, så trenger det ikke bety at det er personlig. 
 

Jeg har «kastet ut» en barnepleier fordi hun var så lik en tidligere mobber i fremtoning at jeg rett og slett ikke klarte å ha barseltiden min med henne til stede. Dersom skjemaet hadde hatt en boks å krysse av i for «uforskyldt trigger», så ville det vært dekkende. Jeg sa til henne at dette er hverken personlig eller basert på din profesjonalitet; jeg kan bare ikke ha deg her fordi du likner tilfeldigvis veldig, veldig på noen jeg ikke kan ha i hodet mitt akkurat nå. Hun gikk med et smil og det var det. 

Anonymkode: 5016f...a7a

[AnonymBruker]

Er det mulig å sette ord på det mens du er med pasienten? Ta med en kopp utenom stell og prate litt. Si at du gjerne vil bli kjent feks. Og fortelle små hverdagshendelser fra ditt liv. Kan det fungere?

Anonymkode: 3e96d...7a6

[Gjest theTitanic]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var utsatt for en slik/slike slik person/er. Grensesetting er også en del av jobben, husk det. Man skal ikke motta den slags, selv om de har diagnoser. Jeg koste meg med tanken at «uansett hvor jævelig du er mot meg.. skal du dø snart.» Og det var godt nok for meg. Jeg kom meg gjennom det med å tenke på at de rett og slett skulle døø, og jeg skulle fortsette å leve livet mitt, puste frisk luft, kose meg med barna mine, spise sjokolade og leve lenge i landet.

Anonymkode: 57283...e63

Oi... Det var ikke særlig sunne tanker.... 

 

[Blondine]

2 minutter siden, theTitanic skrev:

Oi... Det var ikke særlig sunne tanker.... 

 

 

2 minutter siden, theTitanic skrev:

Oi... Det var ikke særlig sunne tanker.... 

 

Det var pent sagt, skjønner ikke at the Titanic jobber i dette yrket?

[AnonymBruker]

Jeg jobber som sykepleier og har mange års erfaring. Når jeg er på jobb er jeg der for å jobbe. 

En pas. var ufin hver morgen. Kjeftet og styrte. Til slutt ble jeg lei. Sa til assistenten at nå går vi ut. Vi lot han ligge alene en halv time. Pas hadde fått beskjed om hvorfor. Etter den episoden kjeftet han aldri på meg igjen. Så vær vennlig, men bestemt. Sett grenser. Pas har det kanskje vanskelig. Men vi er ikke der for å ta imot all dårlig oppførsel. Du trenger ikke bli likt av alle. 

Anonymkode: 0cddb...899

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at det er em fæl følelse. Jeg har opplevd det selv på sykehus, det var en frisk oppegående person i 50 åra som fikk sammenbrudd av meg. H*n hadde akkurat operert og følte at jeg ikke ivare tok h*n på riktig måte, h*n begynte å grine og si mye stygt til meg, at h*n ikke visste hva det egentlig var, h*n bare taklet meg ikke som person og syns jeg var et ubehagelig menneske sa h*n 🤷‍♀️ Da hadde jeg vært der inne i 5 minutter, så vidt rukket å hilse pent og rydde litt på rommet før jeg skulle til å spørre om hva h*n ville ha til mat fra bufeen. H*n  var der i 3 dager og var veldig fornøyd med alle de andre, og ingen andre kollegaer kunne skjønne noe fordi de syns hun var hyggelig og normal..... dette satt virkelig dypt. Jeg meldte meg syk for jeg klarte ikke reise meg opp av senga. Hva var det med meg som h*n hatet så inderlig før jeg rakk å gå over dørstokken omtrent? Skikkelig vemmelig og ikke opplevd noe sånt noen gang før eller siden heldigvis, da hadde jeg krepert fullstendig. Jeg gjør jo så godt jeg kan. 

En annen kollega av meg der jeg jobber nå blir hatet av en bruker, sånn virkelig. H*n har aldri misslikt noen på de 20 årene h*n har bodd der, men akkurat denne ansatte hater h*n og ingen vet hvorfor. Jeg kjenner kollegaen min godt og vet at h*n gjør en god jobb. H*n ble også skikkelig psykisk dårlig en stund etter dette. 

Anonymkode: 38f43...103

[Gjest theTitanic]

35 minutter siden, Blondine skrev:

 

Det var pent sagt, skjønner ikke at the Titanic jobber i dette yrket?

Pent? Det var direkte, men kanskje ikke utfyllende nok for deg? Hva mener du?