Hver gang jeg har vært med noen, trekker de seg unna etterpå...

[AnonymBruker]

Jeg har generelt et lite nettverk rundt meg, og er ensom. Men har noen få barndomsvenner som jeg treffer innimellom. 

Dette er det mange grunner til, har vært litt for åpen og kommet i diskusjoner tidligere år tilbake i tid. 

Uansett hvor positiv jeg er når jeg er rundt mennesker, kan selvfølgelig bli bedre. Prøver å være hyggelig. Men uansett så trekker alltid mennesker seg unna meg i etterkant. Begynner å bli lei dette. Føler og så behov for å trekke meg unna nå selv å slutte å trenge meg på, fordi det er slik det er. Innimellom blir jeg invitert. 

Før ble jeg alltid invitert på jentekvelder osv. Jeg sliter psykisk, men går ikke akkurat rundt å plager andre med det heller. 

Hva tror du dere greia er? Hva kanaler jeg gjøre. Noen som opplever det samme?

Anonymkode: 40ce4...b54

[AnonymBruker]

Hva kan jeg gjøre skulle det stå. Beklager skrivefeil. 

Anonymkode: 40ce4...b54

[AnonymBruker]

Ikke så mye du kan gjøre med det, du kan jo invitere selv å se hva som skjer.

Folk kan ikke tvinges sammen, om du blir faset ut så er det bare slik det er. Naturlig del av livet, man utvikler seg og går videre.

Om dette virkelig er venner kan du jo ta det opp med de, men få tør det.

Anonymkode: e136e...b8e

[AnonymBruker]

Prater du mye om deg selv? De som gjør det tenker ofte ikke over det, men det er ofte noe som gjør at folk trekker seg unna. En annen vanlig ting er at folk trekker seg unna hvis du bare jatter med og ikke ytrer din mening. Mennesker som ikke viser sin personlighet blir kjedelige å være sammen med. 

Anonymkode: 61f0e...3e9

[AnonymBruker]

Kanskje du blir for intens? Når jeg analyserer egen oppførsel ser jeg at jeg kan ta litt for stor plass når jeg blir varm i trøya. Blir nærmest litt «høy» og prater i vei og gjerne altfor mye. Har også tatt meg selv i å prate masse i situasjoner der jeg opplevde meg selv som trygg og rolig, men kanskje prater masse fordi jeg (ubevisst) var sosialt usikker. 

Anonymkode: e8146...305

[AnonymBruker]

Kanskje du blir så sulten på sosial kontakt at du spiser opp folk, da trekker folk seg unna. Trekk deg litt tilbake, still spm og vis interesse for de andre, kom gjerne med oppfølgings spm om de forteller noe. 
mom du ikke er en god lytter, men bare durer på med ditt blir folk dritlei. 
også om du snakker om hva katten din har spist, hvor mange fugler som satt på terassen din kl 12.05 osv. Skjønner? 

Anonymkode: 926bc...2e9

[AnonymBruker]

21 hours ago, AnonymBruker said:

Men har noen få barndomsvenner som jeg treffer innimellom. 

Dette er det mange grunner til, har vært litt for åpen og kommet i diskusjoner tidligere år tilbake i tid. 

Dette er ikke bra. Slike ting får hvertfall meg til å "være opptatt" når du vil treffes neste gang, jeg orker ikke folk som skal være ærlige på alt uten å ha noe filter sånn at man skaper sur stemning og krangler. I en guttegjeng hadde det sikkert gått, men ikke i en jente gjeng det bør du lære deg. Har du ikke noe fint å si så hold det for deg selv.

Diskusjoner tidligere år tilbake i tid, hva mener du med det? At du drar opp ting dere har vært uenige om eller andre ting fra fortiden som dere er ferdige med, og så drar du det opp igjen? Har faset ut mange sånne vennskap/bekjentskap. 

Anonymkode: c7b7a...238

[AnonymBruker]

Altså en i min vennegjeng sliter også psykisk og tror nok han oppfører seg normalt i samvær med andre. Men faktum er at han ofte er mutt og tverr, med samme logikk som en 3-åring, så  det er ikke så kjekt å ha han med alltid. Kan det være noe lignende med deg?

Anonymkode: 88353...edf

[AnonymBruker]

Nei det er absolutt ikke sånn det er. Jeg er positiv når jeg møter andre, og snakker ikke bare om meg selv. Jeg spør hvordan andre har det, lytter å viser interesse. 

Tidligere har jeg nok vært litt negativ og opptatt av meg selv. Krangel om alt nei, før var jeg som sagt ærlig å gidde beskjed om det var noe. 

Jeg blir holdt utenfor å blir ikke invitert. Jeg tenker på nå ikke fortid. De dømmer meg for fortiden. Alle fortjener en sjanse å alle kan forandre seg. Likevel så er det ikke godt nok. 

Jeg er lei av å tvinge meg på. Lei av å se at de liker hverandres Facebook status og instagram. De viser ingen interesse for mitt liv. Jeg kan nok ta litt mye plass ja om jeg for lillefingeren tar jeg hele handa. 

Merker ikke at en trekker seg vekk når vi er flere, av og til. Men det skjer om vi er to. Så prøver å unngå det. 

Det er ikke bare mitt ansvar å holde på vennskapet. Jeg føler jeg blir dømt for fortiden. Jeg er ufør. Jeg har hatt det tøft. Mulig det er slik at de synes jeg er kjedelig å ikke har så mye å komme med. Noe nytt liksom. Så blir å trekke meg tilbake jeg og. 

Og nei, jeg er både vennlig hyggelig å absolutt ikke noe frekk. Likevel er det ikke godt nok 

Anonymkode: 40ce4...b54

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei det er absolutt ikke sånn det er. Jeg er positiv når jeg møter andre, og snakker ikke bare om meg selv. Jeg spør hvordan andre har det, lytter å viser interesse. 

Tidligere har jeg nok vært litt negativ og opptatt av meg selv. Krangel om alt nei, før var jeg som sagt ærlig å gidde beskjed om det var noe. 

Jeg blir holdt utenfor å blir ikke invitert. Jeg tenker på nå ikke fortid. De dømmer meg for fortiden. Alle fortjener en sjanse å alle kan forandre seg. Likevel så er det ikke godt nok. 

Jeg er lei av å tvinge meg på. Lei av å se at de liker hverandres Facebook status og instagram. De viser ingen interesse for mitt liv. Jeg kan nok ta litt mye plass ja om jeg for lillefingeren tar jeg hele handa. 

Merker ikke at en trekker seg vekk når vi er flere, av og til. Men det skjer om vi er to. Så prøver å unngå det. 

Det er ikke bare mitt ansvar å holde på vennskapet. Jeg føler jeg blir dømt for fortiden. Jeg er ufør. Jeg har hatt det tøft. Mulig det er slik at de synes jeg er kjedelig å ikke har så mye å komme med. Noe nytt liksom. Så blir å trekke meg tilbake jeg og. 

Og nei, jeg er både vennlig hyggelig å absolutt ikke noe frekk. Likevel er det ikke godt nok 

Anonymkode: 40ce4...b54

Dette er ikke vondt ment, men du virker litt bitter og selvsentrert. Dette kan hende kommer frem sosialt selv om det ikke er med vilje. Jeg opplevde å få et helt annet sosialt liv når jeg endret min egen innstilling til folk, kjente, fremmede osv. Man får en skarpere antydning når man er bitter og den er kjip å være rundt. Det er kun seg selv man kan forandre, og hvis man opplever et gjentakende mønster er det ofte at man må se på seg selv. Det er sjelden alle andre det er noe «galt» med. 

Anonymkode: 61f0e...3e9

[AnonymBruker]

Ser at du skriver at når du får lillefingeren kan du ta hele hånda. Der er det noe du kan forbedre ved å forsøke å være mer avslappet. Er du for eksempel på besøk hos noen, så bestem deg for å dra hjem når dere har hatt det hyggelig en stund, og ikke vent til folk går lei. Det samme gjelder andre avtaler.

En av mine venninner er den typen som jeg omtrent må kaste ut. Vi kjenner hverandre heldigvis så godt at jeg bare sier at "Line, nå må du gå, jeg har ting å gjøre" eller noe i den duren. Men de som ikke kjenner deg så veldig godt, de tør gjerne ikke si fra, og da unngår de deg heller. Og om du har vært ute og spist sammen med en venninne, så lar du det gå noen dager før du tar kontakt (eller du lar henne ta kontakt neste gang). Det handler om å begrense seg litt, slik at du ikke oppfattes som veldig "på" hele tiden.

Jeg vet ikke hva som ligger i det du nevner om fortiden, men det kunne kanskje vært en ide at du snakket med vennene dine om det som har skjedd, slik at dere kunne fått ting på bordet, og deretter blitt ferdig med dem? Gammelt nag er ikke bra, det er det godt å kvitte seg med. Si unnskyld hvis det er noe du har gjort galt mot noen. Vis at du har lært, og at du har forandret deg.

Anonymkode: 7896a...4fe

[AnonymBruker]

Det kan sikkert være litt todelt. For det ene er hvordan du selv opplever situasjonen og kanskje har litt for store forventninger eller selv føler at du blir mer avvist enn du kanskje blir.

Bare som et eksempel, hvis man er 10 stykker i en forsamling, så kan hver og en bare ta 10% av plassen, og forvente å få 10% av oppmerksomheten. Har man snakket et minutt, må man være stille og lytte til de andre i 9 minutter etterpå. Mange vil kanskje føle seg litt oversett og at "alle andre får snakke men ikke jeg selv", fordi forventningene ligger høyere enn de 10%, og man føler kanskje da at man blir avvist. Og det samme kan kanskje overføres til andre situasjoner også. 

Har du prøvd å snakke med psykolog og lignende? Jeg tenker det viktigste er å vise interesse begge veier, være positiv og utvise en positiv karisma, og å ikke fremstå som et offer.

Anonymkode: a301f...c15