Grandios forestilling av seg selv. La henne få holde på?

[AnonymBruker]

Min voksne stedatter bor hjemme enda, og har tenkt å bo hjemme 4 år til ifølge henne selv. 

Kl 07 om morgenen kan hun fint prate i to timer på innpust og utpust før hun stikker på jobb. Da er jeg helt ødelagt etterpå (faren stopper henne,men når han ikke er der føler jeg at jeg må lytte) Hun kan ta opp tråden på kvelden når hun kommer hjem når jeg prøver å få slappa av etter lang dag. Men igjen føler jeg at hun må få lov til å prate ut om ting. Har prøvd å si at det er hyggelig å sitte sammen uten å alltid må prate om så dype ting hele tiden. Da sitter hun og nesten puster meg i nakken og merker hun virkelig må holde tilbake.

Monologen hennes går i å opphøye seg selv, hvor mye hun har gått ned i vekt,og hvor kontroll hun har på kosten, hvor vanskelig hun har det, hvor kvalm hun er, vondt i hodet osv

Når jeg har vært inne med klær til henne så ligger det chipsposer, sjokoladepapir osv overalt. Og hun har blitt større og større. Prøvd å ta det opp med henne, men da blir fornektelsen og løgnene mer intense.

Grunnen til at hun ikke får vaske klær selv er fordi hun aldri tømmer maskinen, klarer alltid på et vis ødelegge det meste (knust nesten alle glass og tallerkener med uhell, knekt vaskemopper osv)

 

Og hun er en utrolig snill jente. Veldig imøtekommende, sosial osv

Men disse tingene spiser meg opp. Jeg klarer faktisk ikke sette grenser for henne. Føler nesten hun har spesielle behov. Behov jeg har verken kompetanse til å hjelpe henne med eller overskudd. 

Dette har eskalert de siste 5 årene..

Hva skal jeg gjøre? Vi bor sammen, og selvom hun er voksen er hun faktisk datter til mannen min, og søster til barnet mitt (nyfødt)

Mannen mener jeg må sette hardere grenser når hun starter, men dette føler jeg er en slags sosial nedsatt funksjonsevne (kan man kalle det det?)

Har også foreslått psykolog for at hun skal få prate ut,men ingenting skjer om man ikke fysisk følger henne. Føler dette er en type depresjon, men vet ingenting om sånn..

What to do?! Ikke som foreldre, men som medmenneske som vil ta vare på seg selv og henne i dette.. og skal ikke nekte for at jeg faktisk noen ganger gruer meg til hun kommer hjem... Og jeg får så utrolig dårlig samvittighet..

Anonymkode: db014...97e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min voksne stedatter bor hjemme enda, og har tenkt å bo hjemme 4 år til ifølge henne selv. 

Kl 07 om morgenen kan hun fint prate i to timer på innpust og utpust før hun stikker på jobb. Da er jeg helt ødelagt etterpå (faren stopper henne,men når han ikke er der føler jeg at jeg må lytte) Hun kan ta opp tråden på kvelden når hun kommer hjem når jeg prøver å få slappa av etter lang dag. Men igjen føler jeg at hun må få lov til å prate ut om ting. Har prøvd å si at det er hyggelig å sitte sammen uten å alltid må prate om så dype ting hele tiden. Da sitter hun og nesten puster meg i nakken og merker hun virkelig må holde tilbake.

Monologen hennes går i å opphøye seg selv, hvor mye hun har gått ned i vekt,og hvor kontroll hun har på kosten, hvor vanskelig hun har det, hvor kvalm hun er, vondt i hodet osv

Når jeg har vært inne med klær til henne så ligger det chipsposer, sjokoladepapir osv overalt. Og hun har blitt større og større. Prøvd å ta det opp med henne, men da blir fornektelsen og løgnene mer intense.

Grunnen til at hun ikke får vaske klær selv er fordi hun aldri tømmer maskinen, klarer alltid på et vis ødelegge det meste (knust nesten alle glass og tallerkener med uhell, knekt vaskemopper osv)

 

Og hun er en utrolig snill jente. Veldig imøtekommende, sosial osv

Men disse tingene spiser meg opp. Jeg klarer faktisk ikke sette grenser for henne. Føler nesten hun har spesielle behov. Behov jeg har verken kompetanse til å hjelpe henne med eller overskudd. 

Dette har eskalert de siste 5 årene..

Hva skal jeg gjøre? Vi bor sammen, og selvom hun er voksen er hun faktisk datter til mannen min, og søster til barnet mitt (nyfødt)

Mannen mener jeg må sette hardere grenser når hun starter, men dette føler jeg er en slags sosial nedsatt funksjonsevne (kan man kalle det det?)

Har også foreslått psykolog for at hun skal få prate ut,men ingenting skjer om man ikke fysisk følger henne. Føler dette er en type depresjon, men vet ingenting om sånn..

What to do?! Ikke som foreldre, men som medmenneske som vil ta vare på seg selv og henne i dette.. og skal ikke nekte for at jeg faktisk noen ganger gruer meg til hun kommer hjem... Og jeg får så utrolig dårlig samvittighet..

Anonymkode: db014...97e

Høres nesten ut som hun enten har adhd eller spiseforstyrrelse?

Du vet de kan ha det med overspising og?Kanskje deprimert og trykker i seg ting i smug.

Hjelper ikke å sette seg ned å snakke med hun? Er hun sånn med faren og andre?

Tror jeg ville snakket med en psykolog/lege og luftet alt og hørt om det er noe du kan gjøre eller hjelpe med.Så begge får det bedre.Høres ut som hun sliter.Sikkert mer enn hun faktisk viser.Var det sånn før babyen kom?Kan det være sjalusi?

Ikke lett for oss å vite. Men hun er voksen så må kunne ta en skikkelig samtale med hun?

Uten å såre .Men å spørre om det går bra.Og grave litt.Se hva hun sier.Kanskje det egentlig er det hun prøver å formidle i utgangspunktet? Lykke til

Anonymkode: bad6a...fb0

[AnonymBruker]

Hvorfor bor hun hjemme?
Slik du beskriver det, med å ikke ta ut av vaskemaskinen og å knuse ting hele tiden, så høres hun hjelpeløs ut. Men hun klarer en jobb?

Anonymkode: 48e0e...b16

[AnonymBruker]

Det er neppe bra for henne heller å få lov til å holde monologer. Det der vil IKKE jevnaldrende synes er ok.

Har hun asperger?

Anonymkode: 42a76...5dc

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres nesten ut som hun enten har adhd eller spiseforstyrrelse?

Du vet de kan ha det med overspising og?Kanskje deprimert og trykker i seg ting i smug.

Hjelper ikke å sette seg ned å snakke med hun? Er hun sånn med faren og andre?

Tror jeg ville snakket med en psykolog/lege og luftet alt og hørt om det er noe du kan gjøre eller hjelpe med.Så begge får det bedre.Høres ut som hun sliter.Sikkert mer enn hun faktisk viser.Var det sånn før babyen kom?Kan det være sjalusi?

Ikke lett for oss å vite. Men hun er voksen så må kunne ta en skikkelig samtale med hun?

Uten å såre .Men å spørre om det går bra.Og grave litt.Se hva hun sier.Kanskje det egentlig er det hun prøver å formidle i utgangspunktet? Lykke til

Anonymkode: bad6a...fb0

Hun var sånn før babyen ble født, men har eskalert jo eldre hun har blitt. For hun mener at hun er så voksen og selvstendig.. Ifølge faren roet hun seg faktisk etter jeg kom inn i bilde, men det er kanskje fordi det har avlastet han en del. Hun har alltid vært som dette,  men nå virker det mer som at alderen innhenter henne. Nå går det jo ikke an å oppdra henne, men nå er hun en voksen som vil behandles deretter. Forståelig nok.

Det er ingen mennesker som har det godt med seg selv som holder på sånn.

Har prøvd å være direkte, pakke ting inn osv osv, men hun lukker ørene fullstendig. 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor bor hun hjemme?
Slik du beskriver det, med å ikke ta ut av vaskemaskinen og å knuse ting hele tiden, så høres hun hjelpeløs ut. Men hun klarer en jobb?

Anonymkode: 48e0e...b16

Hun vil spare penger,  så vi gir henne en sjans til å komme seg inn på boligmarkedet fremfor å leie.

Ja til dels... Det er en ganske enkel jobb, og vi vet hun ikke får de mest avanserte oppgavene 

Ts 

Anonymkode: db014...97e

[AnonymBruker]

Kjøp deg et lyddempende headset (f.eks Bose) og les bok på kvelden. Da har du fri. På morgenen må du slettes ikke være terapeut/klagemur i to timer. Si god morgen, kort prat, så går du ut for din daglige spasertur for helsens skyld.

Hvor gammel er jenta? 

Hun må jo vaske egne klær om hun er rimelig gammel. Hun trenger å gjøre små og store ting, være i aktivitet. Da får hun lære seg å ta ut tøyet da. Tomt klesskap lærer naken kvinne å vaske.

Anonymkode: dcacd...6cb

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min voksne stedatter bor hjemme enda, og har tenkt å bo hjemme 4 år til ifølge henne selv. 

Kl 07 om morgenen kan hun fint prate i to timer på innpust og utpust før hun stikker på jobb. Da er jeg helt ødelagt etterpå (faren stopper henne,men når han ikke er der føler jeg at jeg må lytte) Hun kan ta opp tråden på kvelden når hun kommer hjem når jeg prøver å få slappa av etter lang dag. Men igjen føler jeg at hun må få lov til å prate ut om ting. Har prøvd å si at det er hyggelig å sitte sammen uten å alltid må prate om så dype ting hele tiden. Da sitter hun og nesten puster meg i nakken og merker hun virkelig må holde tilbake.

Monologen hennes går i å opphøye seg selv, hvor mye hun har gått ned i vekt,og hvor kontroll hun har på kosten, hvor vanskelig hun har det, hvor kvalm hun er, vondt i hodet osv

Når jeg har vært inne med klær til henne så ligger det chipsposer, sjokoladepapir osv overalt. Og hun har blitt større og større. Prøvd å ta det opp med henne, men da blir fornektelsen og løgnene mer intense.

Grunnen til at hun ikke får vaske klær selv er fordi hun aldri tømmer maskinen, klarer alltid på et vis ødelegge det meste (knust nesten alle glass og tallerkener med uhell, knekt vaskemopper osv)

 

Og hun er en utrolig snill jente. Veldig imøtekommende, sosial osv

Men disse tingene spiser meg opp. Jeg klarer faktisk ikke sette grenser for henne. Føler nesten hun har spesielle behov. Behov jeg har verken kompetanse til å hjelpe henne med eller overskudd. 

Dette har eskalert de siste 5 årene..

Hva skal jeg gjøre? Vi bor sammen, og selvom hun er voksen er hun faktisk datter til mannen min, og søster til barnet mitt (nyfødt)

Mannen mener jeg må sette hardere grenser når hun starter, men dette føler jeg er en slags sosial nedsatt funksjonsevne (kan man kalle det det?)

Har også foreslått psykolog for at hun skal få prate ut,men ingenting skjer om man ikke fysisk følger henne. Føler dette er en type depresjon, men vet ingenting om sånn..

What to do?! Ikke som foreldre, men som medmenneske som vil ta vare på seg selv og henne i dette.. og skal ikke nekte for at jeg faktisk noen ganger gruer meg til hun kommer hjem... Og jeg får så utrolig dårlig samvittighet..

Anonymkode: db014...97e

Skal hun ha psykolog fordi du ikke klarer å sette grenser for hverken henne eller deg selv....? 

Det er jo du som trenger psykolog. 

Anonymkode: b1256...67b

[Carrot]

Hei TS, du skriver at du har problemer i forhold til rollen din som menneske, samtidig skriver du at dere har ett barn sammen - la oss tenke oss at dette er som du anntyder en diagnose, og du ikke har kompetansen som kreves - hva gjør du da når ditt nye barn er på samme sted? Er det ikke bedre å lese seg opp og bli kompetent nå og høste erfaring til en eventuell situasjon senere for egen del også?

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun vil spare penger,  så vi gir henne en sjans til å komme seg inn på boligmarkedet fremfor å leie.

Ja til dels... Det er en ganske enkel jobb, og vi vet hun ikke får de mest avanserte oppgavene 

Ts 

Anonymkode: db014...97e

Har hun utdannelse? Tenkt å ta det?
Uansett så tror jeg du må slippe henne til med vaskemaskin osv., hvordan skal hun ellers lære å klare seg selv? Du kan eventuelt si at om hun ikke tar ut av maskinen når den er ferdig, så får hun vaske for hånd. Men da må du jo stå for det også.

Og jeg forstår deg godt med all pratingen. Har selv en stedatter, som nå er flyttet ut, som snakket hull i hodet på meg. Kanskje litt mer interessante emner enn din stedatter, men likevel. Jeg ga beskjed om at jeg ville ha det stille på morgenen, men om kvelden skravlet hun. Jeg fant ikke noen løsning på det.

Anonymkode: 48e0e...b16

[AnonymBruker]

Dette kan ha mange årsaker. Jeg kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen av din stedatter, og i mitt tilfelle skyldtes atferden min et vondt traume jeg ikke orket å fortelle de nærmeste om. Man kan fort få litt rar atferd, fornekte ting som er helt åpenbart for andre og få veldig nedsatt konsentrasjonsevne dersom man sliter psykisk. Tror også at det med maten kan være et symptom på noe slikt, og vanskeligheter med å lytte til andre kan skyldes ens egen følelse av utilstrekkelighet overfor andres problemer. Da er det lettere å kommunisere i monologer, eller isolere seg.

Jeg sier ikke at stedatteren din er traumatisert, men det virker som om det er noe mentalt som er vanskelig. Det kunne nok være lurt å få henne til å prate litt med en psykolog. For meg tok det 15 år å få hjelp, men etter 5 måneder hos psykolog føler jeg meg mye bedre. Har overskudd til andre, og begynner å få litt form på livet mitt. Foreldrene mine ville ikke sende meg til psykolog som tenåring, fordi de ikke «trodde på de greiene der». Lurer på hvordan livet mitt hadde blitt dersom jeg hadde fått hjelp tidligere 😔

Anonymkode: 42b72...9fc

[AnonymBruker]

1 time siden, Carrot skrev:

Hei TS, du skriver at du har problemer i forhold til rollen din som menneske, samtidig skriver du at dere har ett barn sammen - la oss tenke oss at dette er som du anntyder en diagnose, og du ikke har kompetansen som kreves - hva gjør du da når ditt nye barn er på samme sted? Er det ikke bedre å lese seg opp og bli kompetent nå og høste erfaring til en eventuell situasjon senere for egen del også?

Dette er annerledes da dette ikke er mitt biologiske barn, og det er noen begrensninger ifht min rolle ovenfor henne fremfor mitt barn. Og også ifht alder.

Det er hennes foreldre som skulle tatt den biten før hun ble myndig. Nå er hun voksen. Jeg som stemor kan bare være en støttende part, men samtidig syns jeg det er utfordrende å vite hvor grensene går hvorvidt hun kan bruke meg som psykolog. 

Hadde mitt barn vært slik fra så ung alder som hun begynte hadde jeg gjort alt i min makt fra tidlig av.

Og hadde jeg kommet inn i bildet da min stedatter var et lite barn så hadde jeg også røsket grundig oppi foreldre og system. 

Men som sagt. Hun var ungdom da jeg traff henne og nå voksen. Det var ikke mye jeg kunne gjøre.

Ts

Ts

Anonymkode: db014...97e

[Carrot]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette er annerledes da dette ikke er mitt biologiske barn, og det er noen begrensninger ifht min rolle ovenfor henne fremfor mitt barn. Og også ifht alder.

Det er hennes foreldre som skulle tatt den biten før hun ble myndig. Nå er hun voksen. Jeg som stemor kan bare være en støttende part, men samtidig syns jeg det er utfordrende å vite hvor grensene går hvorvidt hun kan bruke meg som psykolog. 

Hadde mitt barn vært slik fra så ung alder som hun begynte hadde jeg gjort alt i min makt fra tidlig av.

Og hadde jeg kommet inn i bildet da min stedatter var et lite barn så hadde jeg også røsket grundig oppi foreldre og system. 

Men som sagt. Hun var ungdom da jeg traff henne og nå voksen. Det var ikke mye jeg kunne gjøre.

Ts

Ts

Anonymkode: db014...97e

Min tilnerming er at selv om hun er "voksen" så bor hun hjemme, og det er du som opplever dette som en utfordring altså er det du som må finne ut hva du kan gjøre og ikke for egen del. du sier du vil hjelpe, det er ikke mulig å hjelpe halvveis, det er noe man må gå inn fullt for, uavhengig av om noen er ens egen eller voksen. 

Du skal selvsagt ikke la deg "bruke som psykolog" men du kan være en tilstedeværende voksne som er stabil, og kan gi veiledning, alder er ikke et tegn på voksen kontra ikke voksen, modenhet er. Slik du beskriver henne er der modenheten som er problemet, sammen med det å ha respekt for andre - ting man fint kan lære bort selv om vedkommende er 5 - 15- eller 25 om man ønsker det. 

 

Du skriver at far er bedre på grensesetting enn deg når "hun starter prate" - kanskje er ikke mor og far sin oppdragelse lik den du ønsker, men husk at du nå skal oppdra et barn med far som har dette som utgangspunkt så du må uansett ta en prat og finne noen felles rammer for dette.

Endret 6. august 2020 av Carrot

[AnonymBruker]

Er hun flink med barn? Har du vurdert å la henne passe på baby litt på morgen eller kvelden og ta seg en lang dusj eller gå en tur. Da slipper du å prate og hun får være med et annet menneske. Er hun pratsom, er der bare positivt for barnet pga språkutvikling. Det kan jo bare være at hun slapper av med å prate og du med å være i ro. Folk er forskjellige. 

Anonymkode: ea04e...a77

[atropos]

Det høres ut som hun er bipolar i en eller annen grad. Du kommer nok ikke unna dette hvis dere ikke snakker med henne. Du må snakke med far og sammen eller han alene må ta en prat med henne om hvordan hun lever livet sitt og at dere er bekymra. Den pratingen hennes er nok en forsvarsmur. Hvis hun prater og styrer samtalen, kan ikke dere snakke om ting som gjør at hun blir ukomfortabel. For hennes skyld burde dere ta grep. Psykolog eller fastlege.

[AnonymBruker]

"Nå vil jeg lese avisen i fred og ro." "Nå trenger jeg å ha det stille her". "Vi kan prate om dette en annen gang, nå trenger jeg ro".

Anonymkode: 666d2...655

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er hun flink med barn? Har du vurdert å la henne passe på baby litt på morgen eller kvelden og ta seg en lang dusj eller gå en tur. Da slipper du å prate og hun får være med et annet menneske. Er hun pratsom, er der bare positivt for barnet pga språkutvikling. Det kan jo bare være at hun slapper av med å prate og du med å være i ro. Folk er forskjellige. 

Anonymkode: ea04e...a77

Hun kan ikke en gang slippe til med oppvaskmaskinen og så vil du betro henne en baby?

Anonymkode: 75de4...990

[AnonymBruker]

Dette må være en trolletråd. Kjenner igjen skrivestilen. 

Anonymkode: e370f...a69

[AnonymBruker]

Har hun normalt evnenivå? 

Anonymkode: 214dc...ab5

[AnonymBruker]

Hvor gammel er hun?

Anonymkode: 935b7...62b

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette må være en trolletråd. Kjenner igjen skrivestilen. 

Anonymkode: e370f...a69

Hvorfor i alle dager må dette være en trolletråd?

Anonymkode: 98909...362