Er jeg en dårlig stefar?

[AnonymBruker]

Hei alle flotte damer! Jeg trenger litt råd, veiledning eller bare noen kloke ord.. 

Vi har vært sammen i snart ett år, hun har ett barn i barnehagealder der far aldri har vært i bildet. For barnet hun har fra før er jeg hennes pappa, jeg omtales som pappa, og hun ser på meg som sin pappa, dette synes jeg bare er fint. 

Dette er selvfølgelig en rolle som er ny for meg uten noe erfaring og jeg har kommet inn i livet der en del rutiner allerede er godt på plass mellom dem, det har jo bestandig bare vært dem. 

Inntil nå nylig møttes vi kun i helgene (på grunn av avstand) og hun har nå flyttet til min by og vi er blitt samboere. 

Vi venter nå ett felles barn sammen, og dette synes jeg er veldig fint.

Men, vi hadde en diskusjon/krangel for en god stund siden der hun følte at jeg ikke "presterte" godt nok som pappa, og spurte meg om hvordan pappa jeg ønsket å være, "for om det er en slik pappa jeg ønsker å være så er hun ikke så sikker" Jeg husker ikke ordrett hva hun sa, men det hun sa gjorde meg vondt. Jeg tror hun mente at jeg var for lite "delaktiv" med å stå opp med barnet, eller å ta kveldsstell/legging.

Dette var jo en ny rolle for meg, men barnet annså meg som hennes pappa. 

Vi var nylig på ferie hos hennes foreldre, der jeg kanskje har trukket meg litt unna på kvelder/ettermiddager for å gjøre andre ting slik som å se på en serie (dårlig vær). Jeg har jobbet mye overtid over noen måneder før ferien og tenkte at nå står bestefar i fokus siden di ikke treffes så ofte. (Dette betyr ikke at jeg ikke leker med barnet eller viser kjærlighet og oppmerksomhet) 

Nå nylig etter ferie fortalte hun meg at hun føler seg alene. (Jeg spør henne ofte om hun har det bra og viser henne kjærlighet) Hun føler at jeg har trukket meg tilbake og hun føler at barnet blir ignorert og at jeg viser lite innteresse for det nye. (Ved å finne/lete etter babyutstyr og ting som behøves, men her har vi jo også mye fra før. 

Hun forteller meg da at hun må vite om det er slik jeg ønsker å være, der hun må sitte med alt alene, for hun er jo vandt med dette, hun trenger bare å vite. 

Hun har ett varierende temprament og er vant til å "ta mye plass" men slike kommentarer fra henne synes jeg både er vondt og provoserende. 

For å pressisere så tror jeg hun ønsker at fordelingen skal være nogenlunde 50/50, og har ønsket dette helt siden starten. Men det er jo som oftest mamma det går i, da barnet er en jente, selv om hun har noen "pappaøyeblikk"

Jeg føler jeg gjør så godt jeg kan for dem begge, og jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor hun sier det hun sier, selv om hub har hatt sine problemer fra barndommen av. 

Hva tenker dere? Hva kan jeg som mann, kjæreste og pappa gjøre bedre? 

Anonymkode: 5f8c0...f7c

[Raven.Writingdesk]

Hun er gravid, hormonell og stressa. Gi henne litt slack. Dere menn aner ikke åssen det er å ha alle disse hormonene rasende gjennom kroppen. Hun analyserer sikkert det meste opp i mente x 10. Du har ikke gjort noe galt, men å sitte å dasse foran TV’n hos svigers fordi «nå kan de jobbe litt» stiller deg ikke i et godt lys.

Hør på hva hun sier og ha mye takhøyde,

hun sier hun elsker deg og vil ha mer av deg, både for sitt førstefødte barn og nummer to. Vær mer tilstedet, mer aktiv og sikre deg at hun ikke «springer på tå» for å ta unna husarbeid når du slenger deg ned i sofaen. 
 

[Elefantenirommet]

I og med at du tenker på dette og bekymrer deg, så tror jeg ikke du er en dårlig far. Det framstår i alle fall her som om du prøver å gjøre ditt beste. 
Tror det ville være lurt for dere å gå i parterapi; få hjelp til å få på det rene hva som forventes av hver enkelt og hva slags ønsker og behov dere har. Da får dere hjelp, slik at kommunikasjonen ikke blir så provoserende og humørsvingningende. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Raven.Writingdesk skrev:

Hun er gravid, hormonell og stressa. Gi henne litt slack. Dere menn aner ikke åssen det er å ha alle disse hormonene rasende gjennom kroppen. Hun analyserer sikkert det meste opp i mente x 10. Du har ikke gjort noe galt, men å sitte å dasse foran TV’n hos svigers fordi «nå kan de jobbe litt» stiller deg ikke i et godt lys.

Hør på hva hun sier og ha mye takhøyde,

hun sier hun elsker deg og vil ha mer av deg, både for sitt førstefødte barn og nummer to. Vær mer tilstedet, mer aktiv og sikre deg at hun ikke «springer på tå» for å ta unna husarbeid når du slenger deg ned i sofaen. 
 

TS her!

Du har nok helt rett i hormonelle svigninger, dette har jeg merket og har full forståelese for og støttet henne i. Selv når hun gråter av bagateller og lurer på hva som er galt med henne, jeg trøster og sier at det er nok bare hormonene. 

Nei, det stiller meg nok ikke i ett godt lys og det har heller ikke vært slikt jeg har tenkt, bare at barnet har tid hos bestemor og bestefar. (Dette har også forøvrig vært min eneste mulighet til "alenetid" på en god stund siden vi bor trangt (har kjøpt nybygg som ikke er ferdig) Har også vært på jobbreise i tiden før dem flyttet hit og da bodde jeg med kollegaer i ukedagene. Jeg prøver ikke å unnskylde, bare forklare mine handlinger. 

Jeg er forresten ikke en mann som "slenger meg ned på sofaen" Husarbeid foretrekker jeg å gjøre, jeg elsker å vaske men hater å lage mat. 

Men takk for gode råd, du har mye rett i det du sier. 🙂👍

Anonymkode: 5f8c0...f7c

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Elefantenirommet skrev:

I og med at du tenker på dette og bekymrer deg, så tror jeg ikke du er en dårlig far. Det framstår i alle fall her som om du prøver å gjøre ditt beste. 
Tror det ville være lurt for dere å gå i parterapi; få hjelp til å få på det rene hva som forventes av hver enkelt og hva slags ønsker og behov dere har. Da får dere hjelp, slik at kommunikasjonen ikke blir så provoserende og humørsvingningende. 

Vi har bestandig hatt en god kommunikasjon da forholdet hadde en litt turbulent start etter jeg fant ut av diverse ting som hun hadde fremstått anderledes. 

Selvfølgelig ønsker jeg å gjøre mitt beste, for dem og det nye barnet, men jeg føler litt på at det bestandig er noe og at det jeg gjør ikke er nok eller godt nok. (Jeg ble liksom kastett inn i en farsrolle uten erfaring der forventingene var 50/50 fordeling.)

Anonymkode: 5f8c0...f7c

[AnonymBruker]

Synest det er enorme forventninger til en hun ikke en gang har vært sammen med i ett år. Hvorfor er du allerede farsfiguren til barnet og omtales som pappa? 

Anonymkode: cd11c...e74

[MarieLo]

Har du noen erfaringer med barn fra tidligere?

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synest det er enorme forventninger til en hun ikke en gang har vært sammen med i ett år. Hvorfor er du allerede farsfiguren til barnet og omtales som pappa? 

Anonymkode: cd11c...e74b

Barnet ikke har noen farsfigur og har aldri hatt det, derfor har jeg blitt det, og det gjør meg ingenting. Med min samboer følger også hennes datter, og jeg er like glad i begge to. Hun er nok for liten til å forstå, selv om hun er veldig smart til å bare være 3,5. Samboer ytret også ett ønske halveis i forholdet om hva jeg tenkte om å adoptere henne.

Anonymkode: 5f8c0...f7c

[AnonymBruker]

6 minutter siden, MarieLo skrev:

Har du noen erfaringer med barn fra tidligere?

Jeg har ingen erfaring med barn forutenom mine søsken, selv om jeg var 20 når min søster ble født. 

Anonymkode: 5f8c0...f7c

[MarieLo]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen erfaring med barn forutenom mine søsken, selv om jeg var 20 når min søster ble født. 

Anonymkode: 5f8c0...f7c

Åja. Ja, det kunne jo ha vært greit.

Selv har jeg alltid vært vant til små barn pga en medium stor familie og jeg er fadder for noen også.

Jeg bare lurte jeg. Ønsker deg lykke til.

[AnonymBruker]

dama er stressa. Hun var alene og eksen lot henne i stikken. Hun trenger at du er der for henne. Snakk med henne og spør hva trenger du? Legg barnet og stå opp med barnet nå og da slik at hun også får sove. Hun er gravid og sikkert sliten.

Anonymkode: ea89a...784

[Carrot]

Her tror jeg at jeg på en god dag eller i/etter en fin periode ville spurt hvordan hun stiller seg til at dere sammen tar noen kurs slik at du kan lære mer enn du har gjort og være en god partner og far slik hun slipper bekymre seg fordi du har tenkt mye på det hun tidligere har kommunisert til deg om at hun føler usikkerhet rundt dette siden alt du ønsker er at hun og barna har det fint sammen med deg. Å spørre noen "er det en slik far du vil være" - noen som ikke har vært far og kanskje ikke helt aner hvor forventningene ligger er fort noe som både sårer og oppfattes som overveldende, og tildels urettferdig selv om jeg ikke tror et øyeblikk at hun ser det slik! Samtidig er hormoner i total ubalanse og det beste rådet jeg kan gi deg er å forsøke "ja kjære" veeeeldig lenge før man sier "nei, dette er ikke OK - jeg elsker deg men her setter jeg en grense for hvordan jeg lar deg snakke til meg og vi kan fortsette denne når vi har en bedre tone - dette sier jeg fordi jeg bryr meg om deg og fordi jeg vil at vi skal ha det fint"

[AnonymBruker]

Spurte hun om du ville adoptere datteren etter bare 6 mnd?? Det høres veldig rart ut.

jeg syns hun høres manipulerende ut, det er også veldig spesielt at hun forventer at du står opp med barnet og tar kveldsstellet som at det var en selvfølgelighet! Dere har vært sammen i ett år, det er ganske ferskt forhold. 

Hva er grunnen til at hun er alene med det første barnet? 

Anonymkode: 05b98...753

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Spurte hun om du ville adoptere datteren etter bare 6 mnd?? Det høres veldig rart ut.

jeg syns hun høres manipulerende ut, det er også veldig spesielt at hun forventer at du står opp med barnet og tar kveldsstellet som at det var en selvfølgelighet! Dere har vært sammen i ett år, det er ganske ferskt forhold. 

Hva er grunnen til at hun er alene med det første barnet? 

Anonymkode: 05b98...753

Det er vel ikke rart om hun ser at de har det bra og at barnet får tilknytning til han.

Anonymkode: ea89a...784

[AnonymBruker]

Alle klarer å ha det bra etter seks måneder. Dama virker gal som spurte om han vil adoptere henne for å være pappa etter så kort tid. 

Anonymkode: 8a16e...0a0

[AnonymBruker]

Syntes dere har gått altfor fort frem! Dere har vært sammen under et år, og barnet hennes kaller deg pappa?! Og hun er gravid? Ærlig talt høres du ut som en flott stefar, og kjæresten din høres både kravstor og altfor impulsiv ut.

Anonymkode: be69f...f01

[AnonymBruker]

Du er en flott stefar

Anonymkode: 35732...485

[AnonymBruker]

Som alenemamma selv til et barn på 5 år, er det mye jeg reagerer på her... Mest av alt mors manglende gangsyn og hvor hastverkspreget alt er. Papparolle og nytt barn på vei, og dere har ikke engang rundet ett år sammen?

For meg høres det ut som mor har ønsket en ny pappa for barnet siden dagen dere møttes. En ekstremt umoden tankegang - man kan ikke "bestille" pappaer, mor må innse at det er hun som er barnets eneste forelder. En ny partner kan bli kjent med barnet og gradvis ta del i oppdragelsen, noen bonusfedre føles etterhvert som en ekte far. Men dette tar tid og må utvikle seg naturlig over flere år, når forholdet har vist seg å være varig. Man kan ikke gi en ny kjæreste 50% av foreldreansvaret fra første date, det er ikke sånn det funker - verken for den nye mannen eller barnet.

Små barn er nettopp barn og kommer til å kalle en mannlig voksenperson "pappa". Mitt barn var også forvirret da han var 2 år og kalte min bror/hans onkel "pappa" en stund, fordi onkel var mye på besøk og lekte med ham. Barnet skjønner at det pleier å være en far i en familie, og når han ikke har en far så klistrer han dette ordet på den mest nærliggende. Dette er noe mor burde ha vært klok nok til å gjenkjenne, og ikke lulle barnet inn i en illusjon om en far når den nye typen kanskje er borte om et halvt år.

Så ja, jeg er ikke særlig positiv her, dessverre. Å få nytt barn så kjapt, når mor allerede har et havarert forhold og barn i bagasjen, er galskap. Dere burde tatt ting steg for steg over flere år, lært hverandre å kjenne, lært barnet å kjenne, avklart tanker og forventinger om familielivet gradvis. Håper dere klarer å lage et bra liv sammen, på tross av disse tingene. 

Angående adopsjon av stebarn, så kreves det at man har oppfostret barnet aktivt i minst fem år. Så den planen kan dere la ligge en god stund. 

Anonymkode: 9410b...087

[AnonymBruker]

Fri til henne, da roer hun seg😍

Anonymkode: 3559f...08a

[Hasselnøtter]

Enig i at det ringer noen varselbjeller her. Og dere bør så raskt som mulig avklare begges forventninger til både forholdet og dine oppgaver i forhold til dette barnet. 

Det virker dessuten som at du er litt introvert, og trenger litt egentid når du er sammene med hennes familie over tid. Dette bør dere også snakke om. For oss introverte er det utfordrende å være sammen med andre hele tiden. Det er vanskelig nok i hverdagen, med bare de aller nærmeste. Når du i tillegg har ferie, dette samværet er døgnet rundt, og det ikke er egen familie, kan det ta knekken på noen og enhver. Dette må hun forstå og ta hensyn til.