Dere som ikke ville ha barn, men fikk likevel. Angrer dere?

[AnonymBruker]

Jeg har da kommet dit hvor typen er usikker på om han vil ha barn, mens jeg er ganske sikker på at jeg ikke vil ha egne barn. Dette er noe jeg har tenkt siden tidlig skolealder. Hadde aldri noen interesse for å leke med dukker da jeg var liten, og kan heller ikke huske at jeg noen gang lekte mamma. 

Typen og jeg har blitt enige om ta en pause, sånn at han kan få litt ro til å tenke igjennom om han ønsker seg barn eller ei. Jeg er livredd for å miste han. Har aldri matchet så bra med en person på nesten samtlige plan før, og vi har det helt supert sammen. 

For min del har jeg overhodet ingen interesse av barn. Har noen nieser, men har null interesse av dem. Jeg ønsker heller ikke å utsette kroppen min for den påkjenningen å bli gravid og føde, jeg har lite lyst til å bli redusert til en matstasjon som er åpen 24/7 de første årene, jeg har null interesse av å sove dårlig, gå på trilleturer og jeg har lyst til å dusje, gå på do, dra på skogstur eller drive med andre hobbyer når jeg selv har lyst. Jeg tenker også det må være slitsomt å planlegge uken etter hvilke aktiviteter barnet er med på. For ikke å snakke om hvis barnet begynner på en aktivitet jeg synes er gørrkjedelig. Det å måtte bruke en hel helg på å se barnet spille fotball - akkurat nå kan jeg ikke tenke meg en verre måte å tilbringe en helg på. 

Men så sier alle at det blir annerledes når man får sine egne barn. Ønsker derfor å høre erfaringer fra dere som ikke ville ha barn, men fikk likevel. Hva gjorde at dere ombestemte dere? Angrer dere? 

Til tross for min nåværende aversjon mot barn, kan jeg godt se for meg å stille opp som fosterhjem en gang i fremtiden. Det å gi faste rammer, trygghet og ro for barn som har opplevd forferdelige ting er noe som tiltaler meg. Dessverre er ikke dette godt nok for typen. Om han vil ha barn, skal barnet/barna være egenproduserte. Jeg er så redd for å tape uansett hva jeg gjør. At jeg kommer til å angre om jeg får barn, og vanntrives i rollen som mor, eller at jeg må vinke farvel til han som jeg ønsker å dele livet med. 

Vi har heldigvis ikke vært sammen så altfor lenge, men det gjør søren meg skikkelig vondt for det. 

Anonymkode: f49a1...529

[AnonymBruker]

Du bør ikke få barn, du høres sikker ut i din beslutning. 

Jeg har en svigerinne som fikk barn fordi mannen ville. Hun er ikke en dårlig mor kanskje, men uinteressert. Og det er forferdelig gjort mot et barn. Dine egne foreldre skal vise interesse for deg og ditt.

Tror også du har romantiserte forestillinger om fosterhjem. Å være fosterforeldre er som regel MYE mer krevende. Fosterbarn kommer med bagasje, og det er slettes ikke sikkert de vil sette pris på stabilitet og rammer...

Anonymkode: da5c5...e27

[AnonymBruker]

Huff, føler med deg! Nå er ikke jeg ei som fikk barn, men jeg har vært i situasjonen du er i nå. Det er ikke lett. 

Jeg vil heller ikke ha barn, aldri hatt lysten, tanken byr meg imot. Det var jeg helt tydelig på med en gang jeg ble kjent med kjæresten min. Han var helt enig.

Noen år senere begynte han å nevne barn, hadde fått en niese, og at han hadde lyst på barn likevel. Jeg visste med meg selv at det var noe jeg aldri kom til å ville, så etter endel fram og tilbake ble det til at jeg slo opp. Barn er ikke noe man kan inngå kompromiss om. 

Det var supertøft, vi var sammen i 8år, men sånne store livsvarige valg må man være sammen om føler jeg. Og jeg ville ikke ta fra han muligheten til å bli far. 

Steriliserte meg et par år senere, lykkelig barnfri og har ikke angret. 

 

Anonymkode: 18b23...2bc

[AnonymBruker]

Hvis du ikke vil ha barn av de grunnene du lister opp bør du absolutt ikke bli forstermor. Det er mye mye mer krevende og krever alt det du sier ikke du vil ha. 
 

Hvor gamle er dere?

Jeg hadde ikke tenkt å få barn fra tenåra. Aldri interresert meg for barn, dukker osv. Ble uplanlagt gravid og beholdt. Angrer ikke. Klart det hender jeg angrer fordi jeg er sliten eller noe sånt, men jeg ville ikke vært foruten. Barnet er 2,5 år nå. Mye jobb men mye glede og. 

Anonymkode: 0d817...884

[AnonymBruker]

Jeg kjenner to som angrer på at de fikk, hva de tenkte i forkant vet jeg ikke.

Jeg har aldri fått og angrer absolutt ikke.

Anonymkode: 9e713...336

[AnonymBruker]

Støtter det andre sier her ang det å være fosterhjem. Det er sykt mye mer utfordrende og mye mer jobb enn å få barn selv. Jeg har flere barn selv og synes det er et veldig avslappende liv, mens de familiene jeg kjenner som er fosterforeldre holder på å slite seg helt ut.

Anonymkode: fdf8b...c01

[AnonymBruker]

Du har aversjon mot barn, helt uinteressert i alt livet med barn medfører også vil du bli fosterhjem??😂 Det er altså bare helt hysterisk!

Anonymkode: 4e8cc...613

[Nymerïa]

Vær så snill, ikke bli mor for noen andres skyld. Det meste av det du nevner av ulemper med å få barn stemmer, mange av oss får barn uansett, men det er fordi vi ønsker det.

Prøv å tenke at hvis du og (eks)kjæresten din er uenige i noe så viktig så er dere ikke rett for hverandre. Dette er ikke et spørsmål som det går an å inngå et kompromiss i.

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har da kommet dit hvor typen er usikker på om han vil ha barn, mens jeg er ganske sikker på at jeg ikke vil ha egne barn. Dette er noe jeg har tenkt siden tidlig skolealder. Hadde aldri noen interesse for å leke med dukker da jeg var liten, og kan heller ikke huske at jeg noen gang lekte mamma. 

Typen og jeg har blitt enige om ta en pause, sånn at han kan få litt ro til å tenke igjennom om han ønsker seg barn eller ei. Jeg er livredd for å miste han. Har aldri matchet så bra med en person på nesten samtlige plan før, og vi har det helt supert sammen. 

For min del har jeg overhodet ingen interesse av barn. Har noen nieser, men har null interesse av dem. Jeg ønsker heller ikke å utsette kroppen min for den påkjenningen å bli gravid og føde, jeg har lite lyst til å bli redusert til en matstasjon som er åpen 24/7 de første årene, jeg har null interesse av å sove dårlig, gå på trilleturer og jeg har lyst til å dusje, gå på do, dra på skogstur eller drive med andre hobbyer når jeg selv har lyst. Jeg tenker også det må være slitsomt å planlegge uken etter hvilke aktiviteter barnet er med på. For ikke å snakke om hvis barnet begynner på en aktivitet jeg synes er gørrkjedelig. Det å måtte bruke en hel helg på å se barnet spille fotball - akkurat nå kan jeg ikke tenke meg en verre måte å tilbringe en helg på. 

Men så sier alle at det blir annerledes når man får sine egne barn. Ønsker derfor å høre erfaringer fra dere som ikke ville ha barn, men fikk likevel. Hva gjorde at dere ombestemte dere? Angrer dere? 

Til tross for min nåværende aversjon mot barn, kan jeg godt se for meg å stille opp som fosterhjem en gang i fremtiden. Det å gi faste rammer, trygghet og ro for barn som har opplevd forferdelige ting er noe som tiltaler meg. Dessverre er ikke dette godt nok for typen. Om han vil ha barn, skal barnet/barna være egenproduserte. Jeg er så redd for å tape uansett hva jeg gjør. At jeg kommer til å angre om jeg får barn, og vanntrives i rollen som mor, eller at jeg må vinke farvel til han som jeg ønsker å dele livet med. 

Vi har heldigvis ikke vært sammen så altfor lenge, men det gjør søren meg skikkelig vondt for det. 

Anonymkode: f49a1...529

Jeg ville ikke.

 

Jeg fikk.

 

 

Jeg angrer.

 

 

Ikke gjør det!!!

Anonymkode: 8e7cf...018

[AnonymBruker]

Jeg mener du IKKE bør gjøre det hvis du virkelig ikke vil. Men, klarer du å se noe positivt ved livet med barn? Eventuelt, tror du det kan endre seg dersom dere diskuterer hvordan dere kan løse dine bekymringer i praksis?

Jeg har hele livet mitt hatt det på samme måte som deg, men har etter hvert (utrolig nok!) begynt å få mer og mer lyst på barn. Det har kommet av at samboeren min og jeg er på samme siden når det gjelder oppdragelse, og at vi planlegger for hvordan vi skal få tid til hverandre og interessene våre når/hvis barnet kommer. Så klart vil barnet komme først og livene våre vil forandre seg, men jeg mener ganske bestemt at det må være mulig å være en god forelder og samtidig klare å beholde seg selv og sine egne interesser i stor grad. Jeg tror det blir hva du gjør det til selv. 

For eksempel har vi begge styrketrening som hobby, noe som allerede tar mye av fritiden. I stedet for å kutte ut treningen når hverdagen blir enda mer travel, planlegger vi å bygge et ordentlig treningsrom hjemme for å effektivisere. Dette er bare et eksempel, men alle mulige bekymringer jeg har for hverdagen med barn, har vi på en eller annen måte klart å løse. Nå er samboeren min den mest "huslige/moderlige" av oss, så han sier han gjerne kan ta ulønnet permisjon og/eller jobbe deltid hvis det må til for å få tiden til å strekke best mulig til. 

Jeg har også delt mine bekymringer for fødselsskader og kroppslige endringer, noe han forteller meg at han overhode ikke hadde brydd seg om. Men JEG bryr meg, og det er derfor viktig at midler til eventuelle operasjoner hadde blitt prioritert dersom det er det eneste som kan løse problemet. 

(Jeg er forresten heller ikke interessert i å tilbringe en hel helg på tribunene for å se 8-åringer sparke borti en ball. Det er vel ikke forventet at foreldre stiller opp på slike ting, med mindre det er en stor konkurranse eller avslutning av noe slag? Da jeg var liten var i hvert fall dette normalen, og ingen av oss tok skade av at foreldrene våre ikke så på.) 

Anonymkode: e68b9...d1d

[AnonymBruker]

Takk for gode innspill. Dere bekrefter jo egentlig det jeg allerede vet, at barn ikke er noe for meg. 

Og det er godt mulig at det å være fostermor ikke er noe som passer meg. Jeg er fullt klar over at det er veldig mye mer arbeid med slike barn, og de kan utagere med vold, sengevæting, sårende kommentarer, bli apatiske mm. Men det er likevel noe med den tanken som trigger meg. Ser uansett ikke på det som aktuelt før om 10 år pluss, og det skal være nøye gjennomtenkt før jeg evt tar det steget. 

Jeg og typen er forøvrig i starten/midten av tredveårene. 

Akkurat nå sitter jeg bare og ønsker så inderlig at jeg kunne tenkt meg barn, litt sånn at om det skjer, så skjer det. Men jeg vet ikke. Tanken på egne barn gir meg ikke noe. 

TS

Anonymkode: f49a1...529

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra en familie av "barnehatere" 😛 som alle har fått egne barn... 

Jeg har aldri likt barn. Tvert imot.. Jeg valgte likevel å få to stk. Det er noe annet med egne barn, men, ja, det er dritt i småbarnstiden... Jeg synes det er stas å ha store barn, som kan spille gøye brettspill, game, er ganske selvgående, kan prates med. Men babytiden var bare et helvete, og småbarnstiden blytung. Da ble det mye tårer, og ja, jeg angret ofte.. 

Det er helt legitimt å ikke ønske seg barn - jeg skjønner det godt, jeg, og skulle ønske jeg IKKE hadde kjent på en liten trang til å få dem. 

Anonymkode: e705c...639

[AnonymBruker]

Jeg ble uplanlagt gravid i 30-årene, og var på daværende tidspunkt fortsatt ikke sikker på om jeg i det hele tatt ville ha barn. Av mange av de samme grunnene som deg. Jeg endte opp med å beholde. Og selv om jeg i perioder er drittlei og sliten, og hverdagen er vendt på hodet, så er det likevel verdt det. Ville ikke byttet ut den fantastiske skapningen med noe. Er fortsatt totalt uinteressert i alle andre barn. Men nå har jeg en mann som drar sin del av lasset, så det hjelper jo. Og jeg bestemte meg tidlig for ikke å amme, sånn at vi kunne dele byrdene litt mer og jeg også kunne få sove ut. Mange mener det er egoistisk, men jeg er sikker på at ungen heller ville bli født og få MME enn å ikke bli født i det hele tatt. Jeg er heller ikke interessert i å være matstasjon 24/7. Hvis mannen er fotballinteressert og du ikke, så får mannen bli med på kamper. Går vel bra det? Så kan du finne på noe med barnet som du syns er litt mer interessant. 

Anonymkode: 1a88b...e20

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble uplanlagt gravid i 30-årene, og var på daværende tidspunkt fortsatt ikke sikker på om jeg i det hele tatt ville ha barn. Av mange av de samme grunnene som deg. Jeg endte opp med å beholde. Og selv om jeg i perioder er drittlei og sliten, og hverdagen er vendt på hodet, så er det likevel verdt det. Ville ikke byttet ut den fantastiske skapningen med noe. Er fortsatt totalt uinteressert i alle andre barn. Men nå har jeg en mann som drar sin del av lasset, så det hjelper jo. Og jeg bestemte meg tidlig for ikke å amme, sånn at vi kunne dele byrdene litt mer og jeg også kunne få sove ut. Mange mener det er egoistisk, men jeg er sikker på at ungen heller ville bli født og få MME enn å ikke bli født i det hele tatt. Jeg er heller ikke interessert i å være matstasjon 24/7. Hvis mannen er fotballinteressert og du ikke, så får mannen bli med på kamper. Går vel bra det? Så kan du finne på noe med barnet som du syns er litt mer interessant. 

Anonymkode: 1a88b...e20

Som om jeg hadde skrevet det selv, bortsett fra det med ammingen. Utrolig nok ammet jeg i ett år, det hadde jeg aldri trodd på forhånd at jeg kom til å gjøre! Jeg ble uplanlagt gravid da jeg var 35, og vurderte å ta abort. Før jeg ble gravid hadde jeg null interesse for barn. Hadde aldri bært, kost eller lekt med en baby. Men vi valgte å beholde fordi jeg visste at jeg kom til å angre for alltid. Dessuten følte jeg at det var "ment to be". Angrer overhodet ikke! Han er en fantastisk lite menneske som jeg elsker overalt på jord! Såklart er det slitsomt, men det er verdt det 😊 vurderer til og med enda et barn, men tror han blir enebarn. 

Anonymkode: a0c1c...e48

[AnonymBruker]

Skulle aldri ha barn. Endte opp med å bli gravid på pillen(sikkert slurva noen dager🤫) og beholdt. Jeg angrer ikke,elsker livet mitt med ungen min,som nå er 14. Er dog ikke så begeistret for andre sine barn...tolerer dem bare😬 hadde aldri ofret alt det jeg har ofret for mitt eget barn for å være fostermor,det er ihvertfall sikkert!

Anonymkode: 4455e...75c

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke ha barn, men har nå to stk (skolealder, tre år imellom). 

Tja, det er jo litt seint å angre nå? Jeg tror man er veldig flink til å rettferdiggjøre ens egne valg, og når man står oppi det så må man jo liksom bare holde ut. 

Vi har fått to veldig ulike barn, hvor førstemann var og er ganske krevende, mens andremann er verdens enkleste å håndtere. Det har også ført til to temmelig ulike småbarnsperioder. Det har tidvis vært ganske intenst og jeg har aldri vært så til de grader utslitt noen gang.

Men jeg syns likevel småbarnsperioden var enklere enn nå som de blir mer selvstendige. Nå er det diskusjoner om lekser, dumme valg, sinne, frekke svar. Og det blir bare verre. Jeg har tro på at vi har gitt de et godt grunnlag, men det er likevel skummelt å ikke ha kontrollen sånn man har når de er små. 

Og vi foreldre kommer alltid i siste rekke. Det er kanskje det største savnet, å kunne ha litt mer tid til å være MEG, uten å føle dårlig samvittighet. Mye penger koster det også, og man er bundet til fellesferier og slikt. Og jeg føler meg nesten alltid utilstrekkelig, både på jobb og hjemme. 

Men alt er jo ikke bare negativt. Selv om jeg aldri har vært mer sliten, har jeg heller aldri opplevd mer intens lykkefølelse. Det å se hvordan de oppdager verden, stoltheten man føler på når man ser at de mestrer noe nytt. Å se den største lese for den minste. 

Jeg har også blitt tvunget til å ta tak i egne demoner og bearbeide ettervirkningene av en barndom med omsorgssvikt. Det å få barn og lære hvordan man skal følge de opp for å oppfylle de grunnleggende emosjonelle behovene deres, fikk meg til å innse hvor til de grader mine egne foreldre sviktet. Før det trodde jeg oppriktig at jeg var et sånt menneske ingen kunne være glad i. Så i dag er jeg vesentlig mer robust og har gode relasjoner til mennesker rundt meg, nå som jeg ikke lenger tror at jeg er verdiløs. 

 

Så ja. Ikke så klart svar kanskje, men det syns jeg sjelden sånne store avgjørelser er. 

Anonymkode: 1dd41...409

[AnonymBruker]

Jeg fikk 2, angrer hver dag. Men prøver å stå i det.

Er så lei av å ha gitt vekk mitt eget liv for å være en slave å skal forsørge 2 barn.

Sukk.😪💔

Anonymkode: c8da4...965

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke ha barn, men sliter med impulsive handlinger og bestemte meg plutselig en dag for at jeg ville ha likevel. Mannen ble med på det, og før vi rakk å ombestemme oss, var jeg gravid. Gutten vår er 1,5 år nå og jeg angrer absolutt ikke. Han har beriket livet mitt så mye.

Men det er ikke en avgjørelse å ta lett på. Vil du absolutt ikke, så er det kanskje ikke noe for deg. Jeg tror absolutt jeg kunne vært lykkelig uten barn, men jeg er glad jeg valgte å få den lille gutten min. Jeg går mye tur, trener, masse egentid på kvelden når han sover, og får i tillegg mange gode stunder med en liten fyr som elsker meg betingelsesløst 😊

Anonymkode: a4142...0bd

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt ett sterkt barneønske men endte tilslutt opp med 3 barn. 20 år mellom første og siste, og det var ikke tilfeldig. Det er vanskelig å si om en angrer for jeg tror som noen sa over her at man rettferdiggjør sine egne valg, og gjør det beste ut av det. Jeg elsker mine barn over alt, men det er ikke til å se bort ifra at det er ett blodslit. Man er slave i sitt eget liv. Hele livet går ut på å serve andres behov 24/7. Du er alltid i siste rekke. Ja det er også ubetinget kjærlig og meningen med livet. Så angrer jeg ikke, men hadde jeg fått valget om å leve livet om igjen hadde jeg valgt det som barnløs. Slik du beskriver det virker det som barn ikke er noe for deg, og definitivt ikke fosterbarn. Ikke få barn fordi det er forventet eller mannen ønsker det. 

Anonymkode: 55206...cf4

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville ikke ha barn, men sliter med impulsive handlinger og bestemte meg plutselig en dag for at jeg ville ha likevel. Mannen ble med på det, og før vi rakk å ombestemme oss, var jeg gravid. Gutten vår er 1,5 år nå og jeg angrer absolutt ikke. Han har beriket livet mitt så mye.

Men det er ikke en avgjørelse å ta lett på. Vil du absolutt ikke, så er det kanskje ikke noe for deg. Jeg tror absolutt jeg kunne vært lykkelig uten barn, men jeg er glad jeg valgte å få den lille gutten min. Jeg går mye tur, trener, masse egentid på kvelden når han sover, og får i tillegg mange gode stunder med en liten fyr som elsker meg betingelsesløst 😊

Anonymkode: a4142...0bd

Meg igjen. Men jeg stopper på én! Ser for meg at to er et evig kaos. Én er overkommelig. 

Anonymkode: a4142...0bd