Barnet mitt kunne slått seg skikkelig, det gikk bra, men jeg strever.

[AnonymBruker]

Barnet mitt hadde en ulykke for noen dager siden. Han er bare 2 år, og det kunne gått skikkelig galt. Heldigvis gikk det veldig bra, men jeg bevitnet det hele og nå sliter jeg med kraftige flashbacks. Er det normalt og vil det gå over? Har noen opplevd noe lignende? Blekner minnene etterhvert? Sånn det er nå kan jeg nesten få angstanfall bare av å tenke på det, får problemer med pusten og tårene presser på. Mannen min så det ikke, men var med på legevakten osv, selv om han er støttende til at det må ha vært fælt å se, så forstår han jo ikke fullt ut hvordan det var. Jeg har aldri vært så redd før, og vet ikke helt hvordan jeg skal bearbeide det. Jeg har sovet lite og vært veldig sliten pga andre ting i det siste også, så kanskje derfor jeg sliter litt ekstra.

Håper ikke jeg får noen stygge kommentarer. Barnet var i trygge hender, og det hele var et resultat av flere uheldige ting som man ikke kunne forutse.

Anonymkode: 58045...6ff

[AnonymBruker]

Det er helt normalt. Og det vil gå over. Det er helt naturlig at man etter en slik hendelse er preget og ønsker å passe ekstra på. Kos masse med barnet ditt og prøv å fokusere på at det gikk bra.

Anonymkode: 78228...813

[AnonymBruker]

Hvis det var en potensielt livstruende hendelse, er det jo et traume som kan gi opphav til feks PTSD. Ikke noe å kimse av og du kan godt få hjelp til å bearbeide dette hos fagfolk før det får satt seg ordentlig..

Anonymkode: cc87f...8b4

[Kenelz]

Nysgjerrigheten tok over: Nøyaktig hva skjedde? 

Normalt er det ikke, søk hjelp om det ikke bedrer seg. Det er normalt å grøsse seg over hendelsen, men måten du beskrev reaksjonen på er ikke sunt for deg eller andre rundt deg.

[AnonymBruker]

Ja, naturlig at dette forfølger deg. Mitt barn hadde en hendelse som kunne hatt fatale konsekvenser da h*n var 19. Nå er h*n 24 og nå går det bra, men jeg hadde noen tøffe år i ettertid, skulle alltid tenke det værste i alle situasjoner.

Anonymkode: bcf27...e92

[AnonymBruker]

To av mine barn har hatt ulykker som toåringer hvor utfallet kunne blitt fatalt (men det gikk helt fint. Ene kom fra det uten en skramme, den andre måtte operere, men det gikk også fint). Og i begge tilfellene tok det noen uker før jeg sluttet å få flashbacks. Nå kan jeg se for meg hva som skjedde, men følelsene rundt det er heldigvis helt borte. 

Det som har hjulpet meg er å snakke om det.  Slik som med fødslene. Snakk og snakk og fortell hva som skjedde om og om igjen. Det er ihvertfall slik jeg bearbeider potensielt traumatiske hendelser. 

Anonymkode: 49f86...efe

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det var en potensielt livstruende hendelse, er det jo et traume som kan gi opphav til feks PTSD. Ikke noe å kimse av og du kan godt få hjelp til å bearbeide dette hos fagfolk før det får satt seg ordentlig..

Anonymkode: cc87f...8b4

Det var en potensielt livstruende hendelse ja. Har ikke lyst til å dele nøyaktig hva som skjedde, for det er lett gjenkjennelig. Det gikk jo heldigvis veldig fint, og han kom fra det nesten uten en skramme, men i de sekundene det varte rakk jeg å tenke det verste, og jeg tror det er det som plager meg. Den redselen slipper liksom ikke taket, og bildene går som en film i hodet mitt. I tillegg til at jeg var så nære og så at det var i ferd med å skje, men ikke rakk frem i tide. 😞

Anonymkode: 58045...6ff

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det var en potensielt livstruende hendelse, er det jo et traume som kan gi opphav til feks PTSD. Ikke noe å kimse av og du kan godt få hjelp til å bearbeide dette hos fagfolk før det får satt seg ordentlig..

Anonymkode: cc87f...8b4

Nå må man ikke overdrive helt her da. Det Ts har opplevd er fælt, men fælt betyr ikke traume og ptsd. 

Ps. At man opplever noe fælt betyr ikke at det er et traume. Det er hvordan man reagerer i etterkant som avgjør hvorvidt det er et traume eller ikke (i begrepets rette forstand). 

Ts reagerer helt normalt! Hun har sett ungen sin i en fryktelig situasjon? Hva er normalt da? Jo, få tanker, følelser og drømmer en periode etterpå. Det ville alke ha fått. Ts reagerer normalt på en fæl situasjon. 

Anonymkode: 4a6a6...73f

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det var en potensielt livstruende hendelse, er det jo et traume som kan gi opphav til feks PTSD. Ikke noe å kimse av og du kan godt få hjelp til å bearbeide dette hos fagfolk før det får satt seg ordentlig..

Anonymkode: cc87f...8b4

Det kan være en konsekvens, ja. Men det inntreffer først dersom symptomene ikke går over etter en periode.

Jeg var vitne til en forferdelig hendelse der et menneskeliv gikk tapt i fjor. Da hadde jeg de symptomene TS skriver om, og fikk beskjed av kriseteamet i kommunen om å oppsøke hjelp dersom det ikke roet seg i løpet av tre-fire uker.

Jeg var skikkelig skjelven, hadde mareritt og flashbacks. Snakket med kriseteamet, og de jeg hadde rundt meg. Stelte pent med meg selv, også. Og symptomene avtok.

Har fått diagnostisert PTSD på grunn av andre opplevelser, og der sitter frykten, flashbacksene og unngåelsesatferd fortsatt i etter mange år. 

Foreløpig tenker jeg at TS har en normal reaksjon på noe vanskelig som har skjedd. Men hun bør forhøre seg med kvalifisert personell om hva hun kan gjøre for å forebygge at traumene «setter seg». Jeg fikk bl.a. tips om å snakke med noen om det som hadde skjedd, ikke bruke unødvendig mye tid på grubling og å praktisere selvomsorg. Tror det har spart meg for psykiske helseplager i etterkant. 🙂

Anonymkode: f08cc...954

[AnonymBruker]

Vil si det er normalt. Men gjerne finn noen å snakke med.

Mitt barn skadet seg når han var hos besteforeldre (rett og slett fordi de ikke fulgte med) endte med brudd og legevakt. Jeg var ikke tilstede, men hadde mareritt flere uker etterpå. 

Slet med å stole på besteforeldrene i lang tid etterpå.

Anonymkode: 2d4e1...5c2

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

To av mine barn har hatt ulykker som toåringer hvor utfallet kunne blitt fatalt (men det gikk helt fint. Ene kom fra det uten en skramme, den andre måtte operere, men det gikk også fint). Og i begge tilfellene tok det noen uker før jeg sluttet å få flashbacks. Nå kan jeg se for meg hva som skjedde, men følelsene rundt det er heldigvis helt borte. 

Det som har hjulpet meg er å snakke om det.  Slik som med fødslene. Snakk og snakk og fortell hva som skjedde om og om igjen. Det er ihvertfall slik jeg bearbeider potensielt traumatiske hendelser. 

Anonymkode: 49f86...efe

Takk, det hjelper mye å høre at andre har opplevd lignende og at det går over. Jeg kommer alltid til å huske det, det vet jeg, men jeg håper jeg kan tenke på det uten å knekke sammen etterhvert. Jeg prøver å snakke mye om det, og gråte ut når mannen og jeg er alene. Satser på at det hjelper. 

Takk for alle svar. Jeg setter stor pris på det. TS.

Anonymkode: 58045...6ff

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være en konsekvens, ja. Men det inntreffer først dersom symptomene ikke går over etter en periode.

Jeg var vitne til en forferdelig hendelse der et menneskeliv gikk tapt i fjor. Da hadde jeg de symptomene TS skriver om, og fikk beskjed av kriseteamet i kommunen om å oppsøke hjelp dersom det ikke roet seg i løpet av tre-fire uker.

Jeg var skikkelig skjelven, hadde mareritt og flashbacks. Snakket med kriseteamet, og de jeg hadde rundt meg. Stelte pent med meg selv, også. Og symptomene avtok.

Har fått diagnostisert PTSD på grunn av andre opplevelser, og der sitter frykten, flashbacksene og unngåelsesatferd fortsatt i etter mange år. 

Foreløpig tenker jeg at TS har en normal reaksjon på noe vanskelig som har skjedd. Men hun bør forhøre seg med kvalifisert personell om hva hun kan gjøre for å forebygge at traumene «setter seg». Jeg fikk bl.a. tips om å snakke med noen om det som hadde skjedd, ikke bruke unødvendig mye tid på grubling og å praktisere selvomsorg. Tror det har spart meg for psykiske helseplager i etterkant. 🙂

Anonymkode: f08cc...954

Hvor henvender man seg da? For å snakke med kvalifisert personell på sånne ting? TS

Anonymkode: 58045...6ff

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvor henvender man seg da? For å snakke med kvalifisert personell på sånne ting? TS

Anonymkode: 58045...6ff

Så trist å høre om opplevelsene dine forresten. Håper det går bra med deg. 
Igjen, takk for alle svar. TS.

Anonymkode: 58045...6ff

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var en potensielt livstruende hendelse ja. Har ikke lyst til å dele nøyaktig hva som skjedde, for det er lett gjenkjennelig. Det gikk jo heldigvis veldig fint, og han kom fra det nesten uten en skramme, men i de sekundene det varte rakk jeg å tenke det verste, og jeg tror det er det som plager meg. Den redselen slipper liksom ikke taket, og bildene går som en film i hodet mitt. I tillegg til at jeg var så nære og så at det var i ferd med å skje, men ikke rakk frem i tide. 😞

Anonymkode: 58045...6ff

Jeg tror jeg vet hva som skjedde. Skal ikke utdype her, men hvis det var den situasjonen jeg tenker på så føler jeg så vanvittig med deg. Det er klart at en sånn hendelse setter seg, og det kan det gjøre i lang tid.

Min 1,5-åring falt ned fra en benk i hagen, og det blir absolutt ikke det samme. Men hun brakk armen, og måtte gå med gips i tre uker. Jeg satt rett ved siden og så fallet. Det var egentlig helt udramatisk, men jeg får fortsatt fysisk vondt når hun krabber opp på sofaen, eller setter seg litt skjevt eller gjør noe som potensielt kan skade. Fordi jeg nå vet hvor lett et barn kan skade seg. Hvis hun kan brekke armen av å falle fra en benk, hva kan skje hvis hun faller ned fra terrassen, eller snubler i den bratte bakken utenfor huset.

Det er vonde tanker, men jeg tror de går over. Hvis du synes det blir overveldende, noe som er fullstendig forståelig i den situasjonen du er i, så er det lov å søke hjelp. Det er et traume, og det kan være godt å snakke gjennom det. 

Anonymkode: 0769c...e07

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor henvender man seg da? For å snakke med kvalifisert personell på sånne ting? TS

Anonymkode: 58045...6ff

Snakk med fastlegen din. De kan henvise videre. 

Anonymkode: 0769c...e07

[AnonymBruker]

En annen ting som satt veldig lenge, var da vogna med min 8 uker gamle baby i blåste ned fra terrassen og rullet med vinden bortover hagen. Det var potensielt fatalt, men på grunn av god polstring av vognposen fikk hun bare et lite dunk i hodet. Det at jeg ikke kom på dette som et eksempel umiddelbart, må vel bety at det ikke lenger ligger og kverner i bakhodet. Jeg hadde samme opplevelse som deg der. Jeg så vogna skli med vinden fra vinduet, løp ut og var en cm fra å nå vogna med fingeren før den fløy av terrassen. Det var grusomt, og det tok lang tid dør katastrofetankene slapp taket etterpå.

Anonymkode: 0769c...e07

[AnonymBruker]

Ts, hele poenget er vel at du ikke nødvendigvis trenger helsepersonell nå, du trenger å vite at du reagerer normalt. Snakk, snakk, snakk med familie og venner og praktiser selvomsorg som skrevet over her.

ingen foreldre hadde tatt lett på noe sånt. Du reagerer normalt. Det er ikje nødvendigvis sykelig. 

Anonymkode: 4a6a6...73f

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror jeg vet hva som skjedde. Skal ikke utdype her, men hvis det var den situasjonen jeg tenker på så føler jeg så vanvittig med deg. Det er klart at en sånn hendelse setter seg, og det kan det gjøre i lang tid.

Min 1,5-åring falt ned fra en benk i hagen, og det blir absolutt ikke det samme. Men hun brakk armen, og måtte gå med gips i tre uker. Jeg satt rett ved siden og så fallet. Det var egentlig helt udramatisk, men jeg får fortsatt fysisk vondt når hun krabber opp på sofaen, eller setter seg litt skjevt eller gjør noe som potensielt kan skade. Fordi jeg nå vet hvor lett et barn kan skade seg. Hvis hun kan brekke armen av å falle fra en benk, hva kan skje hvis hun faller ned fra terrassen, eller snubler i den bratte bakken utenfor huset.

Det er vonde tanker, men jeg tror de går over. Hvis du synes det blir overveldende, noe som er fullstendig forståelig i den situasjonen du er i, så er det lov å søke hjelp. Det er et traume, og det kan være godt å snakke gjennom det. 

Anonymkode: 0769c...e07

Uff, stakkars datteren din. Håper det går bra med henne nå. Hvordan tror du at du vet hva som skjedde, om jeg kan spørre? TS.

Anonymkode: 58045...6ff

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts, hele poenget er vel at du ikke nødvendigvis trenger helsepersonell nå, du trenger å vite at du reagerer normalt. Snakk, snakk, snakk med familie og venner og praktiser selvomsorg som skrevet over her.

ingen foreldre hadde tatt lett på noe sånt. Du reagerer normalt. Det er ikje nødvendigvis sykelig. 

Anonymkode: 4a6a6...73f

Nei, jeg tenker heller ikke det. Tror de fleste hadde reagert på en sånn hendelse, og godt å høre at flere har opplevd det samme og at det etterhvert blir bedre. Jeg tenkte mer på om det ikke går over og fremdeles er sånn om en stund. TS.

Anonymkode: 58045...6ff

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Uff, stakkars datteren din. Håper det går bra med henne nå. Hvordan tror du at du vet hva som skjedde, om jeg kan spørre? TS.

Anonymkode: 58045...6ff

Takk, hun har det helt fint nå ☺️ Fordi det var et barn på samme alder i nærområdet mitt som hadde en alvorlig ulykke, men med et mirakuløst godt utfall. Det kan så klart være noen andre, altså.

 

 

Anonymkode: 0769c...e07