Å nekte barn å ha negative følelser

[AnonymBruker]

Flere som har vokst opp med foreldre som nektet dere å ha negative følelser? Ikke lov å være sint, sur eller lei seg, bare blid. Hvordan har du det i dag? Mine foreldre sa at jeg ikke fikk lov til å være sint eller lei meg i deres hus. Da ble jeg sittende med følelsene inni meg, og hadde ingen å snakke med. Har blitt sånn at jeg sier unnskyld at jeg gråter hvis jeg gråter foran noen. Mine barn får lov til å ha disse følelsene. Hva mener du er greit?

Anonymkode: 365db...0a6

[AnonymBruker]

Hos oss var det greit å være lei seg og redd (for barna, ikke de voksne), men ikke sint og sur. At vanskelige følelser skulle bort var nok ganske vanlig tidligere, og mange av oss har jo vokst opp med det, så det er lett å videreføre. Tidligere sa og trodde jeg at jeg ble aldri sint, jeg. Men nå har jeg skjønt at jeg blir jo det, jeg er bare veldig dårlig til å både kjenne på og uttrykke det. Jeg må også jobbe med meg selv når jeg skal hjelpe barna mine å håndtere sinne, og lære dem at det er helt greit å være både irritert, sur og rasende (men ikke å slå noen osv.). Alle følelser skal være lov her i huset. 

Anonymkode: 4ebac...8ac

[AnonymBruker]

Det ble ikke sagt rett ut at "det er ikke lov å være sur/lei seg/redd" men jeg hørte mye setningen "nei,nå må du slutte og tulle,det er ikke noe å være redd/sint/trist for! Gå og lek deg nå,det der går bra" av og til med en dytt i ryggen mot rommet,kamuflert som en trøstende klapp. Kun når jeg hadde vondt(har en kronisk sykdom) ble jeg sett og trøstet. Fysisk smerte var visst lov. Men jeg fikk også høre i en selvmedliden tone at det var et stort offer,hvor mye penger det gikk til medisin,utstyr,at de ofret alt for meg..

Den dag i dag,godt voksen,begynner jeg å gråte stille når jeg blir sint,får ikke sagt at jeg er sint,og trekker meg unna. Meget konfliktsky,og føler skam når jeg er sint eller redd,noe som sistnevnte dessverre er veeldig ofte,da jeg lider av flere former for angst.  Jeg har mye smerter,og har oppigjennom årene også overdrevet sykdom,da det har vært bare da jeg følte meg sett og trøstet.

Mine barn skal ikke ha det sånn! Jeg trøster når de er lei seg/har slått seg,jeg oppfordrer til å prate om problemer,jeg forteller dem at jeg forstår de er sint,og det må de bare være,så lenge de ikke mister respekten for folk,feks,slår og kaller opp stygge navn.. jeg vil anerkjenne alle følelsene deres,vonde som gode.

Mange som vokser opp slik som jeg har,oppdrar barna likt,fordi de tror det skal være sånn,og de vet ikke annet. Men der er ikke jeg. Mine barn skal bli tatt på alvor.

Anonymkode: 2f24a...cdc

[AnonymBruker]

Vanlig for oss som vokste opp på 80 og 90 tallet, da det fortsatt hang igjen at barn "should be seen not heard" da man mente før i tiden at barn som gråt og bråkte var uoppdragne, og så skulle babyer ligge å gråte når de var små. 

Anonymkode: 4983f...c90

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det ble ikke sagt rett ut at "det er ikke lov å være sur/lei seg/redd" men jeg hørte mye setningen "nei,nå må du slutte og tulle,det er ikke noe å være redd/sint/trist for! Gå og lek deg nå,det der går bra" av og til med en dytt i ryggen mot rommet,kamuflert som en trøstende klapp. Kun når jeg hadde vondt(har en kronisk sykdom) ble jeg sett og trøstet. Fysisk smerte var visst lov. Men jeg fikk også høre i en selvmedliden tone at det var et stort offer,hvor mye penger det gikk til medisin,utstyr,at de ofret alt for meg..

Den dag i dag,godt voksen,begynner jeg å gråte stille når jeg blir sint,får ikke sagt at jeg er sint,og trekker meg unna. Meget konfliktsky,og føler skam når jeg er sint eller redd,noe som sistnevnte dessverre er veeldig ofte,da jeg lider av flere former for angst.  Jeg har mye smerter,og har oppigjennom årene også overdrevet sykdom,da det har vært bare da jeg følte meg sett og trøstet.

Mine barn skal ikke ha det sånn! Jeg trøster når de er lei seg/har slått seg,jeg oppfordrer til å prate om problemer,jeg forteller dem at jeg forstår de er sint,og det må de bare være,så lenge de ikke mister respekten for folk,feks,slår og kaller opp stygge navn.. jeg vil anerkjenne alle følelsene deres,vonde som gode.

Mange som vokser opp slik som jeg har,oppdrar barna likt,fordi de tror det skal være sånn,og de vet ikke annet. Men der er ikke jeg. Mine barn skal bli tatt på alvor.

Anonymkode: 2f24a...cdc

Jeg har en partner med samme problem. Hvordan vil du bli møtt som voksen? 

Anonymkode: 8fd51...d78

[Sunnys]

Det er like normalt å være glad som å være sint eller lei seg. Vi skal kunne vise alle sider av følelses spekteret vårt. 
var med på et prosjekt gjennom jobben der vi skulle ringe ut de følelsene våre foreldre ikke likte da vi var barn.. samtlige ringet rundt følelser som Skam, sinne. 
men glede og redsel var «lov» å vise 
ganske likt med de fleste.. 

heldigvis vet vi foreldre bedre nå i dag. 

[AnonymBruker]

Det som skjedde med meg var at jeg utviklet borderline personlighetsforstyrrelse. 

Anonymkode: fa21d...985

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en partner med samme problem. Hvordan vil du bli møtt som voksen? 

Anonymkode: 8fd51...d78

I samme situasjon. For meg holder det fint at noen bare anerkjenner med å si eks "jeg forstår at du er sint". Er ikke mer enn det barn trenger heller.. "jeg ser at nå er du sint", "nå skjedde det, og jeg ser at du ble frustrert".  Er ikke rakettforskning. Trenger ikke si noe mer. Bare sitte der sammen. Vise at en er der 

Anonymkode: 3871f...f06

[AnonymBruker]

Samme regla her, og som voksen har jeg blitt veldig konfliktsky og selvutslettende, og har egentlig lite kontakt med egne følelser generelt. Viker unna, hevder aldri min rett, og svarer ofte det jeg vet at folk vil høre (mulig norgesmester i hviye løgner, ikke et personlighetstrekk jeg er stolt av). Det går "greit", men jeg tenker jo at livet hadde vært litt lettere eller bedre om jeg ikke hadde vært flasket opp på selvsensur. Prøver å være mer imøtekommende og tolerant mot egne barn. Jeg kan si feks "Det er ikke lov å slå, men jeg skjønner at du blir sint og det er i orden", altså at jeg kan kritisere utslaget av en følelse samtidig som jeg anerkjenner den. Ikke like lett bestandig, og jeg trår nok feil. Men jeg er i alle fall obs på problemstillingen. 

Anonymkode: a85c7...9d2

[AnonymBruker]

Det beste man kan gjøre for et barn, er å lære dem om følelser

Anonymkode: 54448...3eb

[AnonymBruker]

Hjemme var følelsene tristhet og redsel fullstendig tabu og det var alltid klar beskjed om at "nå får du slutte å tulle!" og så kjeft eller fullstendig avvisning hvis vi ikke greide å ta oss sammen umiddelbart. Etterhvert lærte jeg å undertrykke både tristhet og redsel før den i det hele tatt kom så slapp jeg i hvertfall straff.

Sinne, irritasjon, oppgitthet og avsky var følelser som var godkjent og helt vanlige hjemme - for alle andre enn meg. Gav jeg det minste uttrykk for en av dem var helvetet løs med enda verre kjefting eller enda verre avvisning. Jeg var jo ei stille jente og jenter har å oppføre meg. Broren min, derimot, fikk vise disse følelsene og tok det ofte ut over meg (den eneste som ikke kunne forsvare seg) og det hendte nok han tok ut også de totalforbudte følesene tristhet eller redsel som nettopp sinne. Og som sagt spesielt mot meg.

Glede og lykke var i og for seg ikke forbudt hjemme, men ble alltid hånlig kommentert og latterliggjort som noe patetisk. Ble man ekstra glad for en julegave gjaldt det å skjule det og foreldrene mine sine forsøk på å glede oss barne framsto vel nesten som en parodi med tanke på at glede og takknemlighet tilbake var uønsket. 

Den eneste følelsen som etterhvert var grei hjemme var sorg. Sorg, sorg og atter sorg. Det startet med en kjempetragedie som rammet familien vår og som mine foreldre aldri greide å reise seg fra. Før det var følelser (bortsett fra sinne etc) tabu hjemme, men plutselig var foreldrene mine fullstendig overveldet og sørget konstant og det gjorde vel i og for seg jeg også, men jeg greide ikke vise det siden alle former for "lei seg" vanligvis ble straffet. Og siden jeg ikke sørget nok og på riktig måte, ble jeg kjeftet på og avvist på grunn av det også. Og da ble det enda vanskeligere å vise. 

 

Heldigvis fikk jeg en vennegjeng på videregående som kunne snakke om alt og som viste alle typer følelser. Det var flere med tung baggasje der og jeg tror ikke det var et tema eller en følelse som ikke ble behørig diskutert igjen og igjen. Det gikk lang tid før jeg greide å delta og alt fra klemmer og "jeg er glad i deg" til kritikk og uvennskap var kjempevanskelig for meg, men jeg greide å åpne meg etterhvert og i dag som voksen kan jeg snakke om alt med samboeren min og min beste venninne. Overfor andre, derimot, er jeg emosjonelt lukket og det er en av grunnene til at jeg har valgt å ikke få barn. Men selv om jeg nå kan snakke om det meste med mine nærmeste og selv føle på og gjenkjenne hele følelsesspekteret hos meg selv synes jeg det er vanskelig å føle ting, inkludert glede, og jeg skammer meg lett over følelsene mine uansett hvor uskyldige, berettigede eller positive de er. Den eneste følelsen som kommer lett til meg nå som voksen er sorg. Hver gang jeg normalt skulle ha følt noe annet, kommer sorgen vellende over meg og truer med å ta over fullstendig og jeg må jobbe beinhardt for å holde den unna og prøve å holde på den opprinnelige følelsen. Sorg er liksom blitt min redning for å slippe å sitte med alt annet - og selv om jeg definitivt ser hvor det kommer fra, er det vanskelig og tidkrevende å endre mestringsstrategi. 

Anonymkode: 02194...c17

[Bjæk]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hjemme var følelsene tristhet og redsel fullstendig tabu og det var alltid klar beskjed om at "nå får du slutte å tulle!" og så kjeft eller fullstendig avvisning hvis vi ikke greide å ta oss sammen umiddelbart. Etterhvert lærte jeg å undertrykke både tristhet og redsel før den i det hele tatt kom så slapp jeg i hvertfall straff.

Sinne, irritasjon, oppgitthet og avsky var følelser som var godkjent og helt vanlige hjemme - for alle andre enn meg. Gav jeg det minste uttrykk for en av dem var helvetet løs med enda verre kjefting eller enda verre avvisning. Jeg var jo ei stille jente og jenter har å oppføre meg. Broren min, derimot, fikk vise disse følelsene og tok det ofte ut over meg (den eneste som ikke kunne forsvare seg) og det hendte nok han tok ut også de totalforbudte følesene tristhet eller redsel som nettopp sinne. Og som sagt spesielt mot meg.

Glede og lykke var i og for seg ikke forbudt hjemme, men ble alltid hånlig kommentert og latterliggjort som noe patetisk. Ble man ekstra glad for en julegave gjaldt det å skjule det og foreldrene mine sine forsøk på å glede oss barne framsto vel nesten som en parodi med tanke på at glede og takknemlighet tilbake var uønsket. 

Den eneste følelsen som etterhvert var grei hjemme var sorg. Sorg, sorg og atter sorg. Det startet med en kjempetragedie som rammet familien vår og som mine foreldre aldri greide å reise seg fra. Før det var følelser (bortsett fra sinne etc) tabu hjemme, men plutselig var foreldrene mine fullstendig overveldet og sørget konstant og det gjorde vel i og for seg jeg også, men jeg greide ikke vise det siden alle former for "lei seg" vanligvis ble straffet. Og siden jeg ikke sørget nok og på riktig måte, ble jeg kjeftet på og avvist på grunn av det også. Og da ble det enda vanskeligere å vise. 

 

Heldigvis fikk jeg en vennegjeng på videregående som kunne snakke om alt og som viste alle typer følelser. Det var flere med tung baggasje der og jeg tror ikke det var et tema eller en følelse som ikke ble behørig diskutert igjen og igjen. Det gikk lang tid før jeg greide å delta og alt fra klemmer og "jeg er glad i deg" til kritikk og uvennskap var kjempevanskelig for meg, men jeg greide å åpne meg etterhvert og i dag som voksen kan jeg snakke om alt med samboeren min og min beste venninne. Overfor andre, derimot, er jeg emosjonelt lukket og det er en av grunnene til at jeg har valgt å ikke få barn. Men selv om jeg nå kan snakke om det meste med mine nærmeste og selv føle på og gjenkjenne hele følelsesspekteret hos meg selv synes jeg det er vanskelig å føle ting, inkludert glede, og jeg skammer meg lett over følelsene mine uansett hvor uskyldige, berettigede eller positive de er. Den eneste følelsen som kommer lett til meg nå som voksen er sorg. Hver gang jeg normalt skulle ha følt noe annet, kommer sorgen vellende over meg og truer med å ta over fullstendig og jeg må jobbe beinhardt for å holde den unna og prøve å holde på den opprinnelige følelsen. Sorg er liksom blitt min redning for å slippe å sitte med alt annet - og selv om jeg definitivt ser hvor det kommer fra, er det vanskelig og tidkrevende å endre mestringsstrategi. 

Anonymkode: 02194...c17

Kjære tid, dette var trist lesning! Ville bare gi deg en virtuell klem, om du tillater, for dette var fælt å høre om. 

Selv vokste jeg opp på 70- og 80-tallet, i et supert hjem og har det beste forholdet til mine foreldre i dag. Men jeg skriver under på at det var helt vanlig å få beskjed om å riste av seg negative følelser. Det var ingen tanker om at de skulle bearbeides på noe vis. Jeg har imidlertid ikke tatt preg av det og sliter ikke med noen form for emosjonelle traumer i dag. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Bjæk skrev:

Kjære tid, dette var trist lesning! Ville bare gi deg en virtuell klem, om du tillater, for dette var fælt å høre om. 

Selv vokste jeg opp på 70- og 80-tallet, i et supert hjem og har det beste forholdet til mine foreldre i dag. Men jeg skriver under på at det var helt vanlig å få beskjed om å riste av seg negative følelser. Det var ingen tanker om at de skulle bearbeides på noe vis. Jeg har imidlertid ikke tatt preg av det og sliter ikke med noen form for emosjonelle traumer i dag. 

Det er alltid en trøst å si: kjære deg så trist, for så videre å fortelle (i en lengre tekst)at du selv har det helt supert og ikke tatt skade 🙄👏🏻🙄 så hun som har det så vondt skal først få bittelite grann sympati, for deretter føle på at hun er alene om å ha det fælt og skamme seg enda mer. 

 

Anonymkode: 54bec...d12

[AnonymBruker]

Jeg ble banket opp hver gang jeg var sint eller lei meg. Hvis en i nær familie døde og jeg ble lei meg, fikk jeg juling. Det er kun svake mennesker som viser følelser. 
 

Det har nok preget meg som voksen, men det går bra med meg idag. Har fått barn og jeg passer på å ikke gi barnet samme oppdragelse som jeg fikk. Det er heldigvis ikke så vanskelig. 
 

Men jeg sliter fælt med tanken på hvorfor noen kan skade sitt eget barn. Det er sårt. 

Anonymkode: 674f7...d03

[Bjæk]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er alltid en trøst å si: kjære deg så trist, for så videre å fortelle (i en lengre tekst)at du selv har det helt supert og ikke tatt skade 🙄👏🏻🙄 så hun som har det så vondt skal først få bittelite grann sympati, for deretter føle på at hun er alene om å ha det fælt og skamme seg enda mer. 

 

Anonymkode: 54bec...d12

Må du roe reka ørlitegrann, frk. himle med øynene. Den "lengre teksten" var ment som en kommentar til hele tråden for øvrig, ikke et forsøk på å gni noe som helst inn overfor Anonym... C17. Men det er kanskje ikke greit i dine øyne å kommentere i tråden med mindre man har fått traumer av undertrykte følelser fra barndommen?