Mannen er alvorlig deprimert - jeg har ikke skjønt det

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med mannen jeg er gift med i ca 5 år. Og jeg har ikke sett at han er kronisk deprimert før nå. Han har skjult det med vilje. Veldig godt også...

I begynnelsen var det ingen varseltegn. Men etter at vi giftet oss og flyttet sammen merket jeg at han er veldig tiltaksløs. Starter opp hundre prosjekter han aldri fullfører. Lite energi. Han kan godt rydde og ta klesvask, men det blir bare sånne rutineting der han kan handle uten å tenke. Ting som å planlegge hva som må gjøres i fremtiden, sette opp en plan for når man skal gjøre hva, hjelpe til med å arrangere selskap og samlinger av forskjellige typer er vanskelig for han å håndtere. Også når det er snakk om det å ha kontroll over hva som trengst til barna i barnehagen og hva som skjer der klarer ikke han å følge med på. Regninger i hans navn forfaller hele tiden fordi han mister kontroll eller aldri åpner brev. Han har diabetes T1 og før han fikk automatisk måleapparat tidligere i år sjekket han nesten aldri blodsukkeret sitt, så i tillegg til alt det andre følte jeg at jeg måtte passe på at blodsukkeret hans holdt seg stabilt.

Dessverre har dette skapt mye frustrasjon fra min side, og jeg har følt at jeg har dratt hele lasset. Og jeg er ikke teknisk av meg, så ting som en bil han skulle fikse for 2 år siden, en båt han tok med seg når vi flyttet sammen og oppussingsprosjekter vi sammen har startet har bare blitt stående. Og jeg synes det er så frustrerende at det bare blir stående. Og dessverre, så har jeg vært ganske streng og sikkert forverret depresjonen før jeg skjønte det... for han virker ikke deprimert, han har ikke gitt uttrykk for vonde følelser eller tristhet. Og jeg får så dårlig samvittighet for å sikkert ha forverret alt.

Jeg skjønte det når han en kveld sa at han "vil ingenting, og blir så frustrert av det". Og at han ikke følte glede av noe, ikke engang av å skifte bleie på babyen vår.  Han sa at livet føles meningsløst, og at han er udugelig til alt og har skuffet familien sin. (Han har ikke skuffet oss, han er fantastisk, det er helt rart at han tenker og føler alt det her. Eneste er alt som ikke blir gjort, som jeg nå skjønner grunnen til...). I hodet hans er det bare tankekjør han ikke klarer å kontrollere. Han er nedfor mesteparten av tiden, og har flest dårlige dager og innimellom dager som er "ok". Han sa at grunnen til at så lite blir gjort var fordi han ikke klarer å sette igang med ting, og han klarer ikke å forklare det, føler seg bare helt tiltaksløs og vil ikke gjøre noen ting. Dette er ifølge han noe som begynte rundt den tiden han fikk diabetes for ca 20 år siden. Han kunne ikke lenger bli det han ønsket yrkesmessig da sykdommen stoppet han  og han hadde ingen plan b. Han prøvde å ta en annen utdanning, men droppet ut fordi det virket helt meningsløst for han å studere noe han ikke ønsket. Han har idag helt ok jobb, men klandrer seg selv hver dag og mener han er mislykket fordi han aldri tok noen utdanning. Vi tok MADRS testen og han hadde en score på 32 som er alvorlig depresjon, selv om vi ikke er helsepersonell så gir det jo en pekepinn...

Det verste av det hele var at han sa at noen år før han møtte meg, på en kveld der han grublet mye og fikk mørke tanker, prøvde han å ta sitt eget liv. Han tok 120 (!!!!) enheter hurtigvirkende insulin. Men når følinga kom angret han seg, for han ville egentlig ikke dø men ville bare ikke ha det så vondt lenger. Han klarte å kravle seg til kjøkkenet, og fant seg ei boks med sirup og ei skei. Der ble han sittende hele natten og spise sirup og drikke solbærtoddy og ren saft for å ikke dø likevel. Han fortalte ingen om dette, og gikk på jobb dagen etterpå og latet som ingenting. Han sier selv at han ikke ville gjort noe slikt igjen, for han fant ut at han vil faktisk ikke dø. Men jeg synes det er helt fælt likevel å se for meg han sitte der alene med ei sirupboks.

Jeg har bedt han kontakte legen og det har han gjort og skal på time dit. Han har ikke fortalt om alt dette til noen fordi han er flau over å føle dette, og spesielt flau over det med selvmordsforsøket. Han sier at så mange har det verre, og at han føler det er teit av han å ha det slik fordi han har ingen grunn til det. Han har en flott familie og mye å være glad for, og det er ekstra irriterende at han ikke bare er glad for han føler han burde være det.

Jeg synes det er helt forferdelig og hjerteskjærende at en så flott mann tenker så mye negativt om det selv. Han er snill, omtenksom, kjekk, smart... samtidig tærer dette på meg og jeg føler at hans vonde følelser smitter over til meg. Og jeg er så frustrert over alt som ikke blir gjort. Men det er jo ikke meg det er synd i.

Jeg lurer bare på om noen vet hva jeg kan gjøre for å hjelpe han. Jeg prøver å ta han med ut mer, på fjellet, prøver å få han til å ha mer kontakt med venner og lignende. Kanskje det kan hjelpe for han å begynne å trene også. Han vil gjerne ha det bedre sier han, men jeg er litt rådvill over hva både jeg og han skal gjøre.

Har noen stått i samme sko og har noen gode tips?

Anonymkode: 19b9a...c64

[AnonymBruker]

Syns du virker som en fantastisk kone. Depresjon kan være veldig vanskelig å dele med andre, selv de du elsker aller mest, så at dere har en samtale om hvordan han har det er kjempefint! Syns det du skriver om å prøve å få han med på tur er en god ide. Og det trenger ikke være en lang tur, 30 min gåtur i starten er kjempefint☺️ Du skriver også at han skal til legen, noe som er veldig viktig så han kan få profesjonell hjelp videre. Men jeg syns du gjør alt riktig som pårørende! Du er der for han, du blir frustrert og oppgitt, noe som er helt greit, men du har også forståelse for at han er en plass i livet hvor gjennomførelse er vanskelig, det virker som du oppmuntrer og motiverer. Syns du gjør en god jobb❤️ 

Husk å ta vare på deg selv også oppi dette! 

Vil bare legge til at jeg er selv på vei ut av en depresjon, og den behandlingen jeg har fått av helsepersonell har vært avgjørende for at jeg er bedre idag, men hadde det ikke vært for kjærligheten fra familien min så tror jeg ikke engang profesjonell hjelp hadde hjulpet. Det at han har delt med deg sine tanker om livet og at han tidligere har prøvd å ta sitt eget liv er et enormt tegn på tillit. Pappa er den jeg deler alt med, jeg kan snakke med han om alt, men jeg har enda ikke turt å fortelle om at jeg har vært så deprimert at jeg ikke har sett vitsen med å leve lenger. Familien min vet jeg har vært nedfor og lei meg, men ingen av de vet at jeg har vært deprimert. 

Anonymkode: 87d15...fd7

[AnonymBruker]

Jeg står i det, vi har bare vært sammen et par år da og bor ikke sammen. Ellers er det ganske så lik situasjon min kjære har, også tankene og annet du beskriver. Motivasjonen må komme innenfra, men støtten kan komme utenefra. Ikke mas på han, hvis han har bestilt time til lege er det supert. Si at du er glad for at han søker hjelp, men ikke push han til å snakke hvis han ikke vil. Alle er jo forskjellig, men jeg har nå merket at når jeg snakker litt lett om hva som kan hjelpe, for eksempel at jeg har lest noe, og så lar han tenke på dette en god stund, da skjer det noe. Da har han tatt valget selv, hvis det gir mening. Til å begynne med var jeg alt for mye "på" og det førte ingensteds. Han har vært fall prøvd medisiner for en stund siden, det funket ikke, men nå skal han prøve noe annet. Det er en tålmodighetsprøve, men det kan være verdt det om du selv ikke går til grunne underveis. Prøv å koble av og tenke at det er han sitt ansvar, ikke gruble for mye på hva du kan gjøre, det blir man gal av. Men sett deg for all del inn i sykdommen hans så du forstå han bedre og kan komme med innspill når han er mottakelig. Når man er så deprimert at man har gitt opp, er det visst slitsomt bare å lese om det og prøve å bli frisk. Jeg var mildt deprimert en gang og gjøv på for å bli frisk, og ble det i løpet av noen måneder, så i starten skjønte jeg ikke bæret når kjæresten ikke gjorde noen tiltak. Det er vel nettopp derfor noen er deprimert i årevis, det er de vanskeligste tilfellene, de som ikke finner en indre motivasjon. De ser ikke vitsen, har ikke trua på seg selv. Ros fungerer heller ikke. Tror heller på det å si "jeg er så glad jeg har deg" og slike ting som at du setter pris på ham er bedre enn å gi komplimenter. Vis at du er glad han er til og er i ditt liv, hjelp han med selvfølelsen. 

Anonymkode: 9354c...255

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har ikke så mange råd for jeg er vel nesten i en lik stuasjon selv.. Samboeren min prøvde å ta selvmord for noen mnd siden, men jeg ringte han heldgivis, forstod at noe var galt og fikk tilkalt hjelp (jeg var på jobb). Etter det kontaktet jeg legen hans og han ble henvist til dps og har nå startet behandling.. 

Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre og det er kjempe slitsomt, gå på tå hev.. Prøve å ikke mase når ting må gjøres, prøve å gjøre alt selv så dem ikke skal føle på det.. Jeg vet ikke om jeg kan gi noen råd, men husk å ta vare på deg selv også. 

Anonymkode: 897eb...64b

[AnonymBruker]

Hei, du høres ut som en god partner. Har egentlig ingen gode råd, men en advarsel; Fastlegen eller andre førstelinjepersonell kan godt finne på å skrive ut antidepressiva uten mye om og men.  SSRI har bivirkninger for seksuallivet ved bruk, men det mange ikke har fått med seg, er risikoen for varige skader på lyst, ereksjon, og evne til å få orgasme.  Slike problemer kan gi alvorligere depresjoner, enn det medisin i utgangspunktet ble skrevet ut for. 

Ønsker dere lykke til! 

 

Anonymkode: e1d57...2af

[AnonymBruker]

Få dere et pårørendekurs for diabetes. Mange tror det bare er en blodsukkersykdom, men spiseforstyrrelser og/eller depresjon er vanlige bivirkninger. 

Anonymkode: 8bf89...c50

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Få dere et pårørendekurs for diabetes. Mange tror det bare er en blodsukkersykdom, men spiseforstyrrelser og/eller depresjon er vanlige bivirkninger. 

Anonymkode: 8bf89...c50

Det er forresten det samme med lavt stoffskifte og flere andre mangelsykdommer, så få tatt en grundig sjekk. 

Anonymkode: e1d57...2af

[AnonymBruker]

Jeg lurer på det samme. Da jeg møtte kjæresten min var han åpen om at han har slitt med depresjoner i lang tid. Merket ingenting. Det er ikke før nå - 2 år senere, at jeg begynner å legge merke til det. Går mest i at han sover veldig mye (eller lite), sliter med å gjennomføre ting, har ingen tanker om fremtiden og slikt. Vansker med jobb.

Så jeg aner ikke hva vi skal gjøre. Jeg prøver å ta han med på ting. Selv om han nøler. For jeg tenker at det værste man kan gjøre er å sette seg ned på rumpa og begynne å dyrke depresjonen. Det er fort gjort hvis man ikke har andre ting å tenke på? En mørk tanke blir om til to og før man vet ordet av det så er alt bare mørkt.
Samtidig så varierer depresjon fra person til person. Det som er rett for noen blir feil for noen andre. Som noen nevnte ovenfor: motivasjonen må komme innenfra. Terapi burde være første steg. Det spiller jo ingen rolle hvor mye "gøy" man gjør, hvor bra han har det - dersom tankene ikke er som de skal. En terapeut kan hjelpe han med å få tankene på plass.

Begynte å høre på denne podcasten selv: https://feelinggood.com/list-of-feeling-good-podcasts/
Syntes den var interessant, også for min egen del. Man får et lite innblikk i menneskers psyke, og hvordan det man tenker kan spille inn på eget følelsesliv.

Anonymkode: c8772...67f

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle tips ❤️

Vi får bare prøve å holde hodet over vann en stund, tenkte å kjøpe noen av bøkene av Kristian Hall. Noen som har erfaring?

Anonymkode: 19b9a...c64

[AnonymBruker]

Nå må han først og fremst få medisinsk og psykologisk hjelp av lege. 

Anonymkode: f3fed...38d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for alle tips ❤️

Vi får bare prøve å holde hodet over vann en stund, tenkte å kjøpe noen av bøkene av Kristian Hall. Noen som har erfaring?

Anonymkode: 19b9a...c64

Jeg kjøpte Glad igjen for å se om jeg kunne sette meg bedre inn i hvordan kjæresten hadde det, men hver person har jo sin historie og sin måte å være deprimert på et. så det var ikke nyttig sånn sett. Det er en praktisk bok ment for den som er deprimert, så det er i så fall mannen din som må ønske å lese den og jobbe med det. Jeg syns ikke det var noe nytt der for min del heller, så det må være hvis han ikke har prøvd ting før. Slik som takknemlighetsdagbok, gjøre hyggelige ting, spise sundt, prioritere søvn. Dette er ganske basic om man har vært deprimert i 20 år og "prøvd alt". 

Anonymkode: 9354c...255

[AnonymBruker]

Som nevnt i første innlegget er det gjerne manko på selvfølelse når man er deprimert, så anbefaler at han jobber med dette først. Da anbefaler jeg Mia Tørnblom! Alt om selvfølelse tror jeg den het. Jeg trengte bare lese halve før jeg var oppe og gikk, men jeg var jo ikke egentlig deprimert, bare nedfor og frustrert over å ha blitt kronisk syk og ikke kunne jobbe og være nyttig og slikt. Følte meg verdiløs der en stund. 

Anonymkode: 9354c...255

[Humle Brumle]

Høres ut som det å få diabetes type 1 var en stor belasting og sikkert en av de tingene som trigget depresjonen. Jeg vet at diabetesforbundet har sånn chat og tlf dere kan ringe til for å spørre alt med diabetes og gjøre. Inkludert psykisk helse. Det er også psykologer i chatten og tlf som svarer.

https://www.diabetes.no/linjen/?chat=true

[AnonymBruker]

Takk igjen for svar! Som nevnt i HI har han bestilt time til legen og skal dit om litt over ei uke. Men tenkte at det ikke skader at vi begynner å prøve litt vi også

Skal vurdere å kjøpe han Alt som selvfølelse, for det virker jo som om han ikke føler seg så bra med seg selv. Og ja, diabetesen spiller nok en stor rolle. Han hadde en plan for livet, men ingen plan b. Det han ønsket er ikke mulig å jobbe med om en har diabetes, og han føler han har en veldig kjedelig jobb og slikt. Kan nok være vanskelig når ingenting har blitt som planlagt. Har googlet og sett at det ikke er uvanlig med hverken depresjon eller selvmordsforsøk hos diabetikere. Kanskje jeg skal sende en mail til diabetesforbundet.

Anonymkode: 19b9a...c64

[AnonymBruker]

Lege. Det er vanlig med depresjon ved diabetes1, så legen har kanskje noe å komme med ut over psykiatri.

Anonymkode: f17e2...ad8

[AnonymBruker]

Jeg traff min mann nesten to år etter skilsmissen fra min eks. Indirekte var det hans depresjoner og mentale sykdom som gjorde at vi ble skilt så jeg var veldig tydelig på at jeg ikke orket ett nytt forhold der mental helse ville være en utfordring. Derfor valgte min nåværende mann å tie om sine mentale problemer, han har hele sitt liv slitt med periodisk depresjon / angst. De første årene gikk fint, så merket jeg sakte at ting endret seg, jeg trodde det var jeg som han sa at jeg ikke var oppmerksom nok, at jeg ikke forsto, prøvde nok osv osv - etter ti år sa det stopp for meg og jeg ba om skilsmisse, da kom hele historien, alle kortene på bordet, terpai (igjen) og jeg sitter her nå to år etter og kjenner at ingenting har endret seg. I hans øyne er jeg problemet for han har jo vært åpen om at han i perioder kanskje kan slite men han sliter jo selvsagt ikke når jeg påpeker at nå er vi på vei utfor dette stupet igjen.. 
Jeg tror ikke på en varig endring, jeg tror dette er slik han er.

Hva jeg gjør videre? Aner ikke, men tanken på å leve alene er tidvis mye mer attraktiv enn tanken på å bli.

Anonymkode: 65262...662