Hvor mye deler dere med kollegaer?

[Iceman]

Ta på munnbind og be de holde 2 meters avstand så slipper du å prate med de.

[Frøyamor]

På 3.8.2020 den 11.54, AnonymBruker skrev:

Etter så mange år i arbeidslivet så finner man ut av ting, ikke del mer enn du vil selv. Man er ikke venner, man møtes for å gjøre en jobb sammen. Er ikke alt man vil vite om en kollega, privatlivet er fredet i mine øyne.

Utrolig slitsomt å høre på slike som skal snakke om alt, legger ut om alt i sitt liv. Lidelser, sykdommer, alt de gjør på fritiden. Tar masse plass i lunsjen, snakker i et sett.

Jeg er enig med deg ts, ta egne valg i livet. Man velger ikke sin kollega, noen ganger i jobb møter man noen man kan bruke tid på utenom jobben. Men disse finnes i fåtallet.

Helt feil, er du trygg på deg selv trenger du ikke vite alt om en kollega. Det er typisk norsk å avhøre andre, om alt. De skal vite ALT om deg, hvorfor? Fordi nordmenn er utrolig usikkre på seg selv som mennesker. MÅ vite hva andre gjør for å sammenligne seg, må godta det du gjør er greit. Har du ikke barn blir du nedtrykket pga det, fordi du MÅ få barn! ALLE skal ha barn!

Er det kake på jobben, MÅ ALLE SPISE KAKE!!! Skal du ikke ha kake???? HÆ??? HVA!!! Det er sosialt å spise kake!!!

Så tilbakestående er nordmenn gjennomsnittlig dessverre, null sosiale evner.

Anonymkode: dbac5...736

Yes, signerer denne. Og det er så slitsomt. 

[AnonymBruker]

6 timer siden, Frøyamor skrev:

Yes, signerer denne. Og det er så slitsomt. 

Ikke sant 🙂 

Anonymkode: dbac5...736

[AnonymBruker]

Jeg er også blant dem som synes det mange skisserer her virker ufattelig trist. Å være på jobb bare for å jobbe, ikke dele noe. Helst spise lunsj alene på kontoret. Og hvis man snakker sammen, så gud forby at noen er interessert i livet ditt. 

Misforstå meg rett, jeg liker heller ikke "forhørssamtaler" som får lunsjbordet til å virke som en dårlig date. Men de samtalene slutter jo med en gang man er blitt bedre kjent, og slike spørsmål gjør at man hvertfall blir litt overfladisk kjent. Men poenget er jo å bli godt nok kjent til at samtalene kommer forbi dette.

Hvis man ikke kjenner kollegaene sine personlig og er venner man kan dele ting med, hva gjør man da den dagen man opplever skikkelig motgang i jobben og mister all tro på seg selv? Den dagen man får uventet angstanfall på jobb? Den dagen man plutselig opplever spontanabort mens man jobber. Hvis man får dårlige nyheter hos legen og mister konsentrasjonen og trenger noen til å dekke opp. Hvis man står litt fast og trenger oppmuntring, eller er lei. Eller gjerne skulle diskutert noe faglig, men som kanskje du kan være redd for at de andre føler du burde fikse selv.

Mange av de som svarer her har kanskje rutinemessige kontorjobber der det er lett å gjemme seg bort hvis ting er tøft.  Sånn er det ikke når man jobber med feks ungdom. Da er vi der for hverandre, hvis ikke går det utover jobben. Og uten et nært arbeidsmiljø er det umulig å støtte hverandre nok. Så vi er med på sosiale ting fordi vi vet hvor viktig det er å bli nære. Og såklart, nå når vi er blitt nære, så er sosiale ting med jobben noe det virker som alle virkelig trives med også, fordi vi virkelig er en gjeng bra og støttende folk ❤️

Anonymkode: bd130...711

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er også blant dem som synes det mange skisserer her virker ufattelig trist. Å være på jobb bare for å jobbe, ikke dele noe. Helst spise lunsj alene på kontoret. Og hvis man snakker sammen, så gud forby at noen er interessert i livet ditt. 

Misforstå meg rett, jeg liker heller ikke "forhørssamtaler" som får lunsjbordet til å virke som en dårlig date. Men de samtalene slutter jo med en gang man er blitt bedre kjent, og slike spørsmål gjør at man hvertfall blir litt overfladisk kjent. Men poenget er jo å bli godt nok kjent til at samtalene kommer forbi dette.

Hvis man ikke kjenner kollegaene sine personlig og er venner man kan dele ting med, hva gjør man da den dagen man opplever skikkelig motgang i jobben og mister all tro på seg selv? Den dagen man får uventet angstanfall på jobb? Den dagen man plutselig opplever spontanabort mens man jobber. Hvis man får dårlige nyheter hos legen og mister konsentrasjonen og trenger noen til å dekke opp. Hvis man står litt fast og trenger oppmuntring, eller er lei. Eller gjerne skulle diskutert noe faglig, men som kanskje du kan være redd for at de andre føler du burde fikse selv.

Mange av de som svarer her har kanskje rutinemessige kontorjobber der det er lett å gjemme seg bort hvis ting er tøft.  Sånn er det ikke når man jobber med feks ungdom. Da er vi der for hverandre, hvis ikke går det utover jobben. Og uten et nært arbeidsmiljø er det umulig å støtte hverandre nok. Så vi er med på sosiale ting fordi vi vet hvor viktig det er å bli nære. Og såklart, nå når vi er blitt nære, så er sosiale ting med jobben noe det virker som alle virkelig trives med også, fordi vi virkelig er en gjeng bra og støttende folk ❤️

Anonymkode: bd130...711

Får tilbake troen på menneskeheten av dette 😊😊(😂) 

Anonymkode: a4803...3b0

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er også blant dem som synes det mange skisserer her virker ufattelig trist. Å være på jobb bare for å jobbe, ikke dele noe. Helst spise lunsj alene på kontoret. Og hvis man snakker sammen, så gud forby at noen er interessert i livet ditt. 

Misforstå meg rett, jeg liker heller ikke "forhørssamtaler" som får lunsjbordet til å virke som en dårlig date. Men de samtalene slutter jo med en gang man er blitt bedre kjent, og slike spørsmål gjør at man hvertfall blir litt overfladisk kjent. Men poenget er jo å bli godt nok kjent til at samtalene kommer forbi dette.

Hvis man ikke kjenner kollegaene sine personlig og er venner man kan dele ting med, hva gjør man da den dagen man opplever skikkelig motgang i jobben og mister all tro på seg selv? Den dagen man får uventet angstanfall på jobb? Den dagen man plutselig opplever spontanabort mens man jobber. Hvis man får dårlige nyheter hos legen og mister konsentrasjonen og trenger noen til å dekke opp. Hvis man står litt fast og trenger oppmuntring, eller er lei. Eller gjerne skulle diskutert noe faglig, men som kanskje du kan være redd for at de andre føler du burde fikse selv.

Mange av de som svarer her har kanskje rutinemessige kontorjobber der det er lett å gjemme seg bort hvis ting er tøft.  Sånn er det ikke når man jobber med feks ungdom. Da er vi der for hverandre, hvis ikke går det utover jobben. Og uten et nært arbeidsmiljø er det umulig å støtte hverandre nok. Så vi er med på sosiale ting fordi vi vet hvor viktig det er å bli nære. Og såklart, nå når vi er blitt nære, så er sosiale ting med jobben noe det virker som alle virkelig trives med også, fordi vi virkelig er en gjeng bra og støttende folk ❤️

Anonymkode: bd130...711

Jeg jobber på en arbeidsplass hvor alle skal få være seg selv. Vi er et par introverte som ikke er sosiale utover det faglige og andre som er sosiale, tar pauser sammen og også henger sammem på fritiden. Det legges vekt på at alle skal føle seg vel, og jeg ser ikke noe trist i det. Jeg har forøvrig et utmerket forhold til alle selv om jeg er svært privat, fordi jeg alltid hjelper med faglige ting og stiller opp for de som er på ferie. 

Anonymkode: dda09...a3f

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg jobber på en arbeidsplass hvor alle skal få være seg selv. Vi er et par introverte som ikke er sosiale utover det faglige og andre som er sosiale, tar pauser sammen og også henger sammem på fritiden. Det legges vekt på at alle skal føle seg vel, og jeg ser ikke noe trist i det. Jeg har forøvrig et utmerket forhold til alle selv om jeg er svært privat, fordi jeg alltid hjelper med faglige ting og stiller opp for de som er på ferie. 

Anonymkode: dda09...a3f

Fint innlegg, arbeidslivet skal tilpasses den enkelte. Noe flere innlegg lenger her oppe ikke forstår, innlegget du siterer er skrevet av et menneske som prøver å tillegge andre meninger, sosial kontroll."Sik gjør VI det her!" "DU skal være med oss!" "Vil du ikke leke med oss på fritiden?? vi stenger deg ute da!!" Usikkerhet som lyser lang vei.

Man ser aldri den enkelte personen i dag, alle skal være like. Alle skal delta, man kaller dette inkludering, helt feil.

Tenk så mange som tvinger seg på julebord for å ikke bli utestengt, eller andre ting som er nedsyltet i alkohol. For uansett hva man skal arrangere som er alkoholen med, drikkepresset starter også ganske raskt. "Skal du ikke ha øl?" "ALLE må ha øl!""hvorfor drikker du ikke??".

Problemet i arbeidslivet er disse som skaper alt dette, som stenger folk ute fordi man ikke deltar i gruppepresset som er skapt av noen personer på jobben. Noen jobber har til og med festkomite! Som fronter fyll. Nordmenn er noen snåle vesen, alltid noen som må bestemme hva vi skal gjøre. Tenker sjelden selv, bare lar seg bestemme over.

Anonymkode: dbac5...736

[AnonymBruker]

På 3.8.2020 den 17.23, Måneskinn skrev:

Jeg har en veldig god kollega som jeg deler alt med. Hun og jeg er veldig på bølgelengde  og har det alltid fint sammen. Vi trenger ikke alltid si noe heller når vi er sammen, det er nok med et blikk så skjønner vi hva som skjer.  

Mange andre greie kolleger også, men de er så sutrete og tar ingen ansvar for at ting skal bli bedre. Vi er en ganske blandet gjeng her, i min enhet mest damer ( med alt det peset det kan medføre.) og i den andre enheten vi jobber tett med er det mest menn. På godt og vondt der også   Har gode kolleger på tvers egentlig, men forholder meg mest til min A-person her. Det er så godt å ha noen å dele frustrasjoner med og snakke med noen som forstår. Vi snakker også mye privat og jeg deler ofte mer med henne enn mine venninner. 

På min arbeidsplass er det også flere slike "par" og det syns jeg er helt greit. Vi er ca. 40 stk på min arbeidsplass og jeg forventer at noen vil finne tonen og at det danner seg et vennskap på naturlig måte. Men noen vil også, av eget valg, være litt mer perifer. Det syns jeg må være greit så lenge tonen er god. F.eks. spiser jeg lunsj og drikker kaffe med slike par uten at det noen gang har vært et problem. Når de ønsker å prate om vondtene sine og sex-livet sitt og hvor mange øl de drakk i helga så faser jeg ut. Jeg har lite å bidra med og er heller ikke interessert. 

På 4.8.2020 den 15.11, MarianneE skrev:

Sjefen min og den ene kollegaen min kan jeg fortelle alt til. Vi jobber tett og kan prate om samlivsutfordringer, sexlivet vårt, økonomi, barn.... Ingen av dem hever et øyenbryn om en av oss kommer og sier f.eks: "jeg hadde så sjukt bra sex i helga" samtidig som vi diskuterer bedriften på godt og vondt og.

De to andre deler jeg mindre med, men jeg jobber sjeldnere med dem.

Jeg hadde også sjukt bra sex for et par dager siden men tanken på at jeg skal dele dette på jobb byr meg midt i mot. Slikt deler jeg knapt med venninnene mine. 

På 5.8.2020 den 8.47, AnonymBruker skrev:

Nettopp.

De som krever en forklaring er jo sosialt tilbakestående.

Anonymkode: dbac5...736

Ja, det er sosialt tilbakestående. Men av svarene jeg leser herinne, så virker det ikke som dere "sosiale mennesker" tar høyde for at det finnes en del slike. Det er flere på min arbeidsplass som er "spesielle" og som krever en del. Er det virkelig kollegenes jobb? 

For min del er jeg ganske sikker på at det er en god den "voksen adhd" på min arbeidsplass. Jeg tror også, etter flere utagerende episoder over lengre tid, at en av mine ledere sliter med psykopati av noe slag. Det gjør det krevende å være på jobb på en måte som overrasket i allefall meg litt da jeg begynte der. Å bli sliten av jobb er helt greit, men at det skal være kollegene som sliter en ut er jo noe annet. 

På 5.8.2020 den 9.36, AnonymBruker skrev:

Dette er blitt et kjempeproblem ja.

Derfor må du selv lage dette skillet mellom jobb og privat, ellers kan du blit totalt utbrent. Skal yte på begge områder MED jobben.

Å kalle det sosialt blir jo helt feil, man tvinges til ting. Såkalt sosial kontroll. Man tvinges til å dele ting pga andre vil det, "slik skal vi ha det her". Det blir et gruppepress, man tør ikke annet enn å gjøre det som andre gjør. Såkalt konformitet: https://no.wikipedia.org/wiki/Konformitet

Å bruke for mye tid på hverandre er ikke bra, hvertfall når man ikke passer sammen mentalt.

Utfra din beskrivelse kan man oppsummere enkelt: Arbeidsgiveren din eier ikke sosiale evner/antenner, tror de kan kontrollere og bestemme over ditt liv 24/7. Du må starte å søke etter jobber et annet sted så fort som mulig.

Ta tilbake livet ditt! 🙂 Vært igjennom det samme selv, derfor jeg er så streng nå. Man velger ikke sine kollegaer.

Anonymkode: dbac5...736

Jeg tror du har rett. Tiden er moden for å søke annen jobb et annet sted. Synd at arbeidsmarkedet er såpass trått nå, så jeg må nok bare holde ut litt til. 

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er også blant dem som synes det mange skisserer her virker ufattelig trist. Å være på jobb bare for å jobbe, ikke dele noe. Helst spise lunsj alene på kontoret. Og hvis man snakker sammen, så gud forby at noen er interessert i livet ditt. 

Misforstå meg rett, jeg liker heller ikke "forhørssamtaler" som får lunsjbordet til å virke som en dårlig date. Men de samtalene slutter jo med en gang man er blitt bedre kjent, og slike spørsmål gjør at man hvertfall blir litt overfladisk kjent. Men poenget er jo å bli godt nok kjent til at samtalene kommer forbi dette.

Hvis man ikke kjenner kollegaene sine personlig og er venner man kan dele ting med, hva gjør man da den dagen man opplever skikkelig motgang i jobben og mister all tro på seg selv? Den dagen man får uventet angstanfall på jobb? Den dagen man plutselig opplever spontanabort mens man jobber. Hvis man får dårlige nyheter hos legen og mister konsentrasjonen og trenger noen til å dekke opp. Hvis man står litt fast og trenger oppmuntring, eller er lei. Eller gjerne skulle diskutert noe faglig, men som kanskje du kan være redd for at de andre føler du burde fikse selv.

Mange av de som svarer her har kanskje rutinemessige kontorjobber der det er lett å gjemme seg bort hvis ting er tøft.  Sånn er det ikke når man jobber med feks ungdom. Da er vi der for hverandre, hvis ikke går det utover jobben. Og uten et nært arbeidsmiljø er det umulig å støtte hverandre nok. Så vi er med på sosiale ting fordi vi vet hvor viktig det er å bli nære. Og såklart, nå når vi er blitt nære, så er sosiale ting med jobben noe det virker som alle virkelig trives med også, fordi vi virkelig er en gjeng bra og støttende folk ❤️

Anonymkode: bd130...711

Gjør de egentlig det? Hos meg driver vi med forhør ennå og jeg har jobbet der i snart 10 år.. 

Anonymkode: 0784a...e0e

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg tror du har rett. Tiden er moden for å søke annen jobb et annet sted. Synd at arbeidsmarkedet er såpass trått nå, så jeg må nok bare holde ut litt til. 

Gjør de egentlig det? Hos meg driver vi med forhør ennå og jeg har jobbet der i snart 10 år.. 

Anonymkode: 0784a...e0e

Håper du finner en arbeidsplass der du får være den du er, uten at andre skal fortelle deg hva du skal bruke fritiden og livet ditt på.

Men det er jo typisk i norge at vi skal legge oss borti livet til andre, kontrollere og bestemme. Er alltid en leder i flokken. Men måten du beskriver ditt arbeidsliv på høres jo helt jævlig ut. Har vært i gjennom det samme selv, der leder kontrollerte oss utenfor arbeidstiden også. De fleste turte jo ikke si nei, men til slutt gjorde jeg det. Da fikk jeg alle mot meg, tenk at noen kaller det sosialt å kontrollere andre. Helt sykt.

Jeg sa opp til slutt, hadde en viktig stilling. Han trodde aldri jeg turte å si opp, men det gjorde jeg. Han fikk store problemer etterpå, for den nye som tok over hadde ingen erfaring. Beste følelsen jeg har hatt i livet var når jeg gikk ut av lokalet for siste gang, aldri følt meg bedre. Lykken i livet er å ta egne valg i livet! 🙂 Livet er EN gang, da skal INGEN bestemme over min fritid!

Anonymkode: dbac5...736

[AnonymBruker]

På 5.8.2020 den 8.47, AnonymBruker skrev:

Når du drar det så langt må du forvente drama og konflikter pga dere har blitt for private. Men bor man på et lite tettsted så er det vanlig at alle kjenner hverandre litt.

Selv er jeg vokst opp på et lite tettsted, nå bor jeg i storby å liker det godt pga da slipper man sladreklubben på jobb som skal legge seg borti alt. Mer frihet.

En kollega er jo ikke en person du velger selv, du blir jo tvunget til å omgås dette mennesket. Derfor må man gjøre det beste ut av det.

Anonymkode: dbac5...736

Unnskyld meg. Men hvor skrev jeg at det var drama og konflikter ?!! Selv om man ikke er einig med en kollega i 100% og det kan bli diskusjon - så er en faktisk så voksne håper jeg at en er ferdig med fjortisdrama og faktisk kan være einige om å være ueinige. Selv om vi deler det meste, deler vi ikke alt. Vi er kjent på vår arbeidsplass å jobbe på den avdelingen som har best arbeidsmiljø. Med å dele det meste tenker jeg at takhøyden er høy. Jeg syns det er helt OK å dele når det skjer ting i livet mitt t.d kjøpt leilighet, bil, dødsfall i familie o.l. Og selv om en går godt overens så vil en i perioder med høyt press risikere at en kan bli lett irritert/«gå hverandre på nervene». 
jeg syns det er helt flott å ha kollegaer som tørr å si fra til meg om ting istedenfor å skulle drive å gå rundt grøten i 3 mnd med noe en kunne løst der og da. Syns også det er vanskelig med kollegaer som aldri sier noe, aldri byr på seg selv. Men alle er ulike, heldigvis. Det som er rett for meg er gjerne ikke rett for meg. Men ikke tillegg andre historier du ikke vet noe om, slikt er iallfall med på å skape konflikter på en arbeidsplass 😅

Anonymkode: ab087...ed5

[Silva Pluvialis]

På 4.8.2020 den 15.11, MarianneE skrev:

Sjefen min og den ene kollegaen min kan jeg fortelle alt til. Vi jobber tett og kan prate om samlivsutfordringer, sexlivet vårt, økonomi, barn.... Ingen av dem hever et øyenbryn om en av oss kommer og sier f.eks: "jeg hadde så sjukt bra sex i helga" samtidig som vi diskuterer bedriften på godt og vondt og.

De to andre deler jeg mindre med, men jeg jobber sjeldnere med dem.

Bruker dere seriøst arbeidstiden på å snakke om sex? 

Eller mener du at dere omgås på fritiden som venner og snakker om det der?

 

[MarianneE]

21 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Bruker dere seriøst arbeidstiden på å snakke om sex? 

Eller mener du at dere omgås på fritiden som venner og snakker om det der?

 

Det hender vi bruker arbeidstiden til det, ja. Jobber i butikk, og om det er tomt for kunder i butikken så prater vi sammen. Da kan temaet komme innpå sex, ja. Vi prater om alt mellom himmel og jord.

Det hender kollegaen min og jeg spiser middag eller drikker kaffe på fritiden, men jeg omgås ikke sjefen min slik.

[Christine 4]

Frøyamor skrev (På 6.8.2020 den 2.54):

Yes, signerer denne. Og det er så slitsomt. 

Oh yes. Bare å ikke svare eller å si det er privat.