Noen som er alene med 2 små?

[AnonymBruker]

Er alene med to barn på 1, og 2,5 år. Syns det er ganske tungt, og jeg jobber ikke heller. Nå begynner minste i barnehage snart, og jeg gjør alt jeg kan for å få jobb, er veldig redd for hvordan overgangen kommer til å bli den dagen jeg begynner å jobbe. Om jeg kommer til å ha krefter til det, gikk det bra for deres del? 

Hvordan ser dagene deres ut med 2 små? hva gjør dere på? 😄 
Har lite nettverk, syns det er vanskelig og skal finne på noe med begge, kan ikke handle med 2, kan ikke dra på bading eller lekeland osv pga 2 åringen er så trass og hører ikke etter, og løper der han vil. Jeg kan ikke løpe etter en 2 åring med en 1 åring i vognen. Heldigvis føler jeg at han faktisk har roet seg litt, men det er fortsatt veldig stress. 

barnefar er ikke mye hjelp i da han sliter psykisk og blir innlagt hele tiden, så han har kun samvær annenhver helg sånn som ting er nå. Men nå er han ikke tilgjengelig på mange uker, og ungene begynner ikke i barnehagen før slutten av august Pga vi har flyttet, føler jeg sprekker av trøtthet snart. 

skulle gjerne hatt en barnevakt men det har jeg ikke råd til. Er det noen man kan kontakte så man kan få litt hjelp? Feks på kveldstid? Har lyst å trene også, men det går ikke sånn det er nå. Har heller ikke bil lengre, og det å ta buss syns jeg også er vanskelig da 2 åringen ikke vil sitte i ro. 
har foresten søkt bv om avlastning 1-2 helger i mnd. Men det kan ta lang tid før jeg får svar. 

Han minste har blitt veldig redd for alt pga 2 åringen har vært slem med han og slått han osv, så han griner absolutt for alt, heleeee dagen griner han omtrent. Han er 13 mnd og har akkurat begynt å reise seg opp ( han er veldig svak, pga en låsning han hadde når han var baby så han hadde sen utvikling ) men vetikke om noe av det kan være grunnen til at han griner hele dagen. Bare 2 åringen er så vidt ani han eller ikke borti i det hele tatt så hylgriner han. Noen som har vært borti det samme? Ser han ønsker mer oppmerksomhet, men jeg klarer ikke gi mer, når jeg har 2. Pga 2 åringen søker mye oppmerksomhet også, det er husarbeid, og alt. Og det gjør så vondt, jeg ønsker at 1 åringen skal få like mye kos som han eldste fikk, men det er vanskelig og det gnager langt inn i hjerteroten. 

føler meg liksom så alene, så hadde vært greit å høre hvordan dere andre har det. Og hvordan dere løser ting, eller om dere har noen tips til meg.  

 

Anonymkode: 34f26...5fa

[AnonymBruker]

Har vært alene med fire små, fra 0- 6 år. Døde litt. Hadde ikke et døgn fri! Savner ikke den tiden!

Du må bare godta at alle dager ikke er gode. Dra på spontane turer i nærområde, det gir minner! Om det er i skogen, på en besøksgård eller i nabobygda spiller ingen rolle. 
 

Mener å huske at de mest slitsomme dagene, var da vi var inne en hel dag. 
 

Hadde ikke ork til å være sosial med noen i disse årene, men det kan komme igjen senere.

Anonymkode: 3cc1d...795

[AnonymBruker]

Et annet råd er å jobbe for å virkelig få den avlastningen gjennom BV. Ingen selvfølge at du får det, dessverre. Viktig at du understreker hvor sliten du er! Å bli utbrent om noen år, gagner i allefall ikke barna.

Anonymkode: 3cc1d...795

[AnonymBruker]

Er det Homestart i kommunen dere bor i? De gir frivillig hjelp til småbarnsfamilier og kan kanskje være et alternativ. 

Jeg er ikke alene, men mannen er borte på jobb to til fire uker i strekk. Vi har to små på 0,5 og 2. Hvis du bodde i nærheten her, skulle jeg invitert deg hit og gitt deg den ene termokoppen min med kaffe eller kakao. Og så kunne vi tatt med barna ut i skogen og latt toåringene løpe rundt sammen. Å starte dagen med å dra til en lekeplass og/eller ut i skogen med niste, gjør dagene lettere her. 

Nå vet jeg jo egentlig ikke det enda, men jeg tror og håper at det blir lettere etter hvert som barna vokser. Etter hvert vil de ha mer glede av hverandre. Og det blir lettere å snakke med dem. Og begge kan gå selv (selv om det sikkert blir en periode hvor begge skrur av ørene og løper i hver sin retning). 

Anonymkode: ffe46...afc

[AnonymBruker]

Jeg var alene med tre små. Sier som en over her, det var mange slitsomme dager og jeg la meg ofte samtidig med barna. Men jeg ble ekstremt effektiv og praktisk orientert. Når ettermiddagene ble bråkete og med mye mas, var det ut på tur med vogn og sparkesykkel. Enkle middager og tidlige kvelder (måtte mer eller mindre ofre all alenetid/sosiale ting/trening i lange perioder, søvn MÅ man ha). 

Det er utrolig hva man klarer når man må. Men jeg må si at det som reddet meg var kort avstand til barnehage og 20 min t-bane + gåtur til jobb. Uten en effektiv logistikk hadde jeg stresset meg ihjel.

Og plutselig kommer en dag hvor du tenker at jøss, dette går jo ganske greit. Jeg får det til! Det er en veldig god følelse

Anonymkode: 67dc1...697

[Sansx]

Prioriter barna foran husarbeid. Ta skippertak innimellom. Vær mye ute nå på lekeplasser så eldste får ut litt energi. Skjønner godt at det er slitsomt❤️