Tenker på at det skal komme vikar i stillingen min, og jeg liker det ikke...

[AnonymBruker]

..høres sikkert helt teit ut, men tanken på en vikar i stillingen min liker jeg ikke. Jeg er redd de skal like vikaren bedre enn meg feks. Eller at hun (mest sannynlig en «hun») skal gjøre en bedre jobb enn meg...vi er en lite bedrift med bare 15 ansatte. 
 

er er helt rar? Tenker ingen andre sånn? 

Anonymkode: 7cc2d...d17

[AnonymBruker]

Fødselspermisjon eller? Virker som hormonene dine tuller med psyken din

Anonymkode: 87c3b...d09

[AnonymBruker]

Skal snart i permisjon selv og føler det på samme måte..😭

Anonymkode: 1b110...fb0

[AnonymBruker]

Har også tenkt sånn. Men er ikke så mye å gjøre med det

Anonymkode: 32ac7...384

[AnonymBruker]

Når dere kommer tilbake og sniker dere unna jobb med ammefri så kommer de i alle fall til å savne vikaren. 

Anonymkode: fd962...ca3

[AnonymBruker]

Kan stemme godt. Dessverre! 

Anonymkode: 9bb11...96e

[Bokdamen]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når dere kommer tilbake og sniker dere unna jobb med ammefri så kommer de i alle fall til å savne vikaren. 

Anonymkode: fd962...ca3

Stilig type du 🥳

[AnonymBruker]

Dette er vel en vanlig følelse - må bare prøve å glemme det. 

Anonymkode: 15e59...286

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når dere kommer tilbake og sniker dere unna jobb med ammefri så kommer de i alle fall til å savne vikaren. 

Anonymkode: fd962...ca3

😂

Nå støtter jeg ammefri, men loool

Anonymkode: 1261d...7db

[AnonymBruker]

Det er du som har den faste jobben. Sånn er det med den saken

Hadde selv en supervikar da jeg var i mammaperm, og jeg kunne ha latt det gå inn på meg- men hun var vikar og det var min jobb, så jeg fokuserte på å komme godt inn i jobben min igjen og dreit litt i at noen hang med leppa over at vikaren min forsvant. Det var og er min jobb, og jeg gjør den bra.

Etter litt tid var alt tilbake til normalen igjen, livet går videre.

Anonymkode: a24f0...548

[AnonymBruker]

Jeg føler det på akkurat samme måte. 

Det hjelper heller ikke på at det skjedde noe horribelt på en annen avdeling. Der likte de vikaren bedre og ansatte henne fast. Den andre faste ansatte fikk tilbud om en annen stilling. I mine ører hører det veldig ulovlig ut, men det ble alt så gjort. Vedkommende som hadde mammapermisjon sa opp jobben sin. 

Anonymkode: d775a...02b

[Amatariel]

Jeg vet at jeg er litt introvert, så jeg hadde absolutt disse følelsene i mine to siste svangerskap! Jeg er hyggelig, sosial (med på det som skjer) og flink i jobben min. Men var redd for at det skulle komme en person som også var dette, samt utadvent. Og det med rette! Første gang gled vikaren min rett inn og hun ble sterkt savnet da jeg var tilbake i jobb. Ingen sa det direkte, men jeg merket jo måten de snakket om henne på... følte 100% at de heller ville hatt henne der enn meg. Og det tok ikke lang tid før hun plutselig var ansatt også. Var en oppgangstid for bedriften, og daglig leder mente de trengte flere folk og hun ble fast ansatt i en lik stilling som jeg hadde (men ansvaret for våre egne saker da). 1 år etterpå ble de nødt til å sparke henne pga. dårlige økonomiske tider.

Et par år etter det var jeg gravid igjen, og ny vikar kom. Jeg var på besøk med babyen noen ganger og bare i slike korte lunchpauser fikk jeg inntrykk av at vikaren min var veldig godt likt, og jeg fikk en uggen følelse. Da jeg hadde første dag tilbake på jobb var det helt kaos. Ene kollegaen min sykemeldt og ingen møtte meg. Nytt datasystem. Følte meg så dum. Sist gang var det i det minste noen klemmer, fikk en blomst og velkommen tilbake. Selv om jeg merket det var påtatt. Og så fant jeg ut at ene kollegaen min var blitt bestevenn med vikaren og hun savnet henne enormt. Og jeg kom over en e-postveksling mellom sjefen min og styret (ikke snoking, en del av stillingen min var å sjekke sjefens innboks) der de snakket om hvor flink vikaren min hadde vært og de skulle ønske det fantes en stilling til henne. 

Men stillingen var nå en gang min og jeg hadde hatt den i 8 år, så jeg kunne liksom ikke gjøre så mye med det! Bare ekkelt å føle det sånn. Nå endte denne historien med at året etterpå ble jeg nedbemannet pga. dårlige økonomiske tider. Utrolig kjip opplevelse, men i ettertid har jeg skjønt at det var sunt for meg å komme meg bort derifra. Hadde noen vikariater andre steder etter det, og traff så mange hyggelige folk som virkelig ØNSKET meg og satt pris på meg. Og endelig - i fjor fikk jeg en ny fast jobb som jeg trives godt i. Mye bedre enn den jeg hadde. Men - nå er jeg gravid igjen og er selvfølgelig veldig engstelig for en reprise av de to tidligere opplevelsene jeg har hatt med vikarer.