Anonym bruker Hvorfor blir så mange med Asperger uføretrygdet?

[AnonymBruker]

Mange av dem har både barn/partner, venner og hobbyer. Jeg skjønner at enkelte yrker kan være utfordrende, men det må da være mange yrker hvor Asperger ikke bør være en hindring.

Anonymkode: ce4fb...42b

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mange av dem har både barn/partner, venner og hobbyer. Jeg skjønner at enkelte yrker kan være utfordrende, men det må da være mange yrker hvor Asperger ikke bør være en hindring.

Anonymkode: ce4fb...42b

Det er vel summen som alle de tingene som ikke fungerer, eller trenger man trenger tilrettelagt for å ha det ok? At man er for rigid og blir syk av arbeidsforhold? Tipper alle hadde hatt det bra om en arbeidsgiver var god - dessverre er det mange elendige arbeidsgivere.

Anonymkode: ec926...736

[AnonymBruker]

De fleste kan jobbe, men i Norge setter vi alle som har litt vondt en uke, føler seg deppa eller har enkle diagnose på varig uføretrygd for å holde ledigheten lav,

Anonymkode: 7296c...420

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De fleste kan jobbe, men i Norge setter vi alle som har litt vondt en uke, føler seg deppa eller har enkle diagnose på varig uføretrygd for å holde ledigheten lav,

Anonymkode: 7296c...420

Men finnes det jobber til alle? Norge er allerede helt i toppen av yrkesdeltagelse.

Anonymkode: ce4fb...42b

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men finnes det jobber til alle? Norge er allerede helt i toppen av yrkesdeltagelse.

Anonymkode: ce4fb...42b

Masse ledige jobber blir det fremover når hundretusenvis av babyboomere skal pensjonere seg og ha stell og pleie.

Anonymkode: 7296c...420

[AnonymBruker]

Jobber i en stor bedrift hvor én avdeling har ansatt flere med Asperger. Får inntrykk at det fungerer bra, både for de ansatte (med og uten Asperger), sjefen og bedriften 🙂

Anonymkode: 978a5...5fa

[AnonymBruker]

Vet ikke hvordan det er for andre med aspergers, men for meg er det ekstremt vanskelig å holde meg i arbeidslivet. 

Jeg begynte å jobbe som 18 åring, og var på den tiden ikke klar over at jeg hadde aspergers. Jeg prøvde meg på mange forskjellige yrker, både fulltid, deltid og ekstrahjelp. I gjennomsnitt klarte jeg bare å holde på en jobb i 3mnd før jeg måtte sykmelde meg på grunn av alvorlig depresjon. Jeg gikk hos psykolog for angst og depresjon flere ganger, og prøvde hardt å bli frisk. Jeg vet ikke hvor mange jobber jeg har hatt, men jeg falt alltid av uansett om jeg likte jobben eller ikke. Da jeg ble 29 måtte jeg bare si stopp. Da ble jeg også utredet for aspergers. Det ble klart at depresjonen jeg har slitt med hele livet var på grunn av ren utmattelse. Hver gang jeg følte meg litt bedre, så fant jeg meg en ny jobb, men så ble jeg utmattet og fikk alvorlig depresjon. Sånn var hele mitt voksne liv til jeg ble 29. For de med aspergers, så prosesserer ikke hjernen informasjon på 'vanlig' måte. Jeg kan ikke slappe av og være komfortabel rundt andre folk, for jeg klarer verken å lese folk eller situasjoner. Jeg må aktivt observere, analysere og respondere. Bare noe så enkelt som øyekontakt må jeg tenke på. Å måtte stå og tenke 'okey, husk på øyekontakt. Se ham i øynene nå. Har jeg holdt øyekontakt for lenge nå? Skal jeg se litt bort? Hvor lenge skal jeg se på veggen før jeg ser ham i øynene igjen?', sånn intern dialog gjør at det blir vanskelig å skulle fokusere på alt annet: kroppsspråk, samtale, hva den andre personen sier og hva jeg skal svare osv. 

Se for deg at du ALLTID må tenke over hver minste lille ting når du er ute å kjører. Er dette et lyskryss? Ja. Skal man kjøre på rødt eller grønt? Grønt var det ja, tror jeg. Nå er det rødt. Hvor er bremsa? Skal man gire ned, og i så fall hvilket gir? Skal man stoppe før eller etter linjen? Hvordan fungerer rattet? 

Du kan tenke deg at om du da skal kjøre i en travel by 8 timer om dagen uten at hjernen/kroppen tar kjøringa automatisk, så blir man utslitt.

For meg handler det om at når jeg blir utslitt, så får jeg alvorlige depresjonsanfall (ønske om å dø, vrangforestillinger osv). Når jeg får kontrollere hverdagen selv, så kan jeg føle hva jeg trenger time for time. Når jeg ikke har jobb eller forpliktelser, så holder jeg meg frisk. Uføre gir meg inntekt og stabilitet. Jeg ønsker fortsatt å være en del av arbeidslivet, og har noen tanker om hvordan jeg skal klare det uten at det går utover helsa.

Anonymkode: 57cf8...678

[AnonymBruker]

Det kan være veldig vanskelig for folk med diagnoser å få seg en jobb, dessverre. Jeg kjenner ei med diagnose, ikke Asperger da, men noe som gjør at hun må ha helt enkel tilrettelegging i en evt jobb. Hun har tatt studier og hatt praksis, og i praksis bl.a var det tydeligvis problematisk med tilrettelegging. Tilretteleggingen er praktisk mulig, men det viktigste er at arb.giver forstår hvorfor det må tilrettelegges. At de tenker litt utenfor boksen og «forskjellsbehandler». Det at alle ikke skulle ha det helt likt, var problematisk. Jeg tror mange arb.plasser er vant med å gjøre ting på én måte, og har vansker med å se hvordan de kan gjøre ting annerledes. Diagnoser som Asperger og den som venninnen min har, er ikke synlige, og jeg tror derfor at noen arb.givere ikke forstår og ikke klarer å ta det seriøst. 

De med Asperger vil klare å gjøre en god jobb, men de kan trenge tilrettelegging. Og det klarer mange arb.plasser å få til. Ikke minst trenger folk opplysning, sånn så de forstår hvorfor den personen med diagnose trenger tilrettelegging. 

Der jeg bodde før, hadde lokalbutikken ansatt en person med downs. (Jeg sammenligner ikke Asperger med downs, altså) Jeg syns det var kjempefint å se! Han var aldri i kassa, men hjalp til med å sette ut varer, bære og sånn. Han skravlet en del med kundene, 😂 men de andre ansatte maste ikke på han.  De hadde også ansatt ei som var hørselhemmet, og da hadde de hengt opp plakat ved kassa hvor det sto at «*ansatt Lise* hører veldig dårlig, så se henne i øynene og snakk tydelig når du blir betjent av henne.» Og hun hadde et skilt på skjorta hvor det sto: «jeg hører dårlig», eller hva det nå sto. Virkelig en arbeidsplass som turte å tenke utenfor boksen! 

Anonymkode: 271cb...8b6

[Gjest AnnaW]

På 2.8.2020 den 4.47, AnonymBruker skrev:

Mange av dem har både barn/partner, venner og hobbyer. Jeg skjønner at enkelte yrker kan være utfordrende, men det må da være mange yrker hvor Asperger ikke bør være en hindring.

Anonymkode: ce4fb...42b

Leste et sted at det er bare 10% av aspergere som er i jobb, jeg har fått tilbakemelding om at jeg har klart meg veldig bra med å ha klart den jobben jeg har gjort...men de vet jo ikke om hvor ofte jeg grudde meg til jobb og hvilke mestringstrategier jeg måtte bruke;)

Jobbet i 10år som sykepleier, mye sykefravær...fikk diagnosen som 34åring etter å ha slitt hele livet med depresjon og angst, lav selvfølelse og det sosiale...det var da jeg fikk en vrang sjef som satte høye krav, uforutsigbare arbeidsoppgaver, underbemanning og som hatet sykemeldte folk jeg gikk ned for telling.

Min mestringsstrategi har vært å holde en lav profil og ikke være synlig, ta minst mulig ekstra oppgaver o.l. men arbeidslivet i dag er det nesten umulig.

Men via nav utredninga fikk jeg diagnosen asperger og fibromyalgi, som etter 3år i systemet gav meg 60%ufør og tilrettelagt arbeid i 40%. Jeg har fått mer tid til å dyrke interessene mine; tegning, gaming og kampsport. Og jeg har mer overskudd til sønnen min:) savner ikke gamlejobben i det hele tatt, og føler diagnosen satte meg fri fra pleie og omsorg som jeg i utgangspunktet ikke har interesse for...

Noen aspergere får brukt interressefeltet sitt i et yrke, men markedet for tegnerserietegner er ikke akkurat stort i Norge🤣

Skulle ønske jeg fikk diagnosen som barn, at jeg hadde tatt noe kunsterisk utdanning og ikke fulgt rådet om helsevesnet (sikker inntekt og alt det der...) vurderer forresten nå om noen år å ta kunstskole på deltid, nå som jeg jobber bare 2 dager i uka er det en mulighet🤗

[Gjest AnnaW]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Masse ledige jobber blir det fremover når hundretusenvis av babyboomere skal pensjonere seg og ha stell og pleie.

Anonymkode: 7296c...420

Omsorgsyrket er i fleste tilfeller dårlig egnet for aspergere; nærhet/ intimpleie til andre mennesker, underbemanning, utagerende demente, grinete pårørende, uforutsigbare arbeidsoppgaver og hverdag, sosiale ferdigheter som smal talk kreves, sterke lukter urin/avf/ gammelt blod, vansklig å tilrettelegge for enkelte arbeidstaker, alle på jobb må jobbe effektivt og m et hvis tempo for å komme i mål...omsorgsyrket har også ofte dårlig arbeidsmiljø blant kollegaer.

Jobbet selv i 10år på sykehjem og jeg er glad jeg slipper å forholde meg til disse utfordringene som nevnt over nå (tusen takk nav), kunne aldri anbefalt arbeid m mennesker til en annen asperger😅

[Gjest AnnaW]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke hvordan det er for andre med aspergers, men for meg er det ekstremt vanskelig å holde meg i arbeidslivet. 

Jeg begynte å jobbe som 18 åring, og var på den tiden ikke klar over at jeg hadde aspergers. Jeg prøvde meg på mange forskjellige yrker, både fulltid, deltid og ekstrahjelp. I gjennomsnitt klarte jeg bare å holde på en jobb i 3mnd før jeg måtte sykmelde meg på grunn av alvorlig depresjon. Jeg gikk hos psykolog for angst og depresjon flere ganger, og prøvde hardt å bli frisk. Jeg vet ikke hvor mange jobber jeg har hatt, men jeg falt alltid av uansett om jeg likte jobben eller ikke. Da jeg ble 29 måtte jeg bare si stopp. Da ble jeg også utredet for aspergers. Det ble klart at depresjonen jeg har slitt med hele livet var på grunn av ren utmattelse. Hver gang jeg følte meg litt bedre, så fant jeg meg en ny jobb, men så ble jeg utmattet og fikk alvorlig depresjon. Sånn var hele mitt voksne liv til jeg ble 29. For de med aspergers, så prosesserer ikke hjernen informasjon på 'vanlig' måte. Jeg kan ikke slappe av og være komfortabel rundt andre folk, for jeg klarer verken å lese folk eller situasjoner. Jeg må aktivt observere, analysere og respondere. Bare noe så enkelt som øyekontakt må jeg tenke på. Å måtte stå og tenke 'okey, husk på øyekontakt. Se ham i øynene nå. Har jeg holdt øyekontakt for lenge nå? Skal jeg se litt bort? Hvor lenge skal jeg se på veggen før jeg ser ham i øynene igjen?', sånn intern dialog gjør at det blir vanskelig å skulle fokusere på alt annet: kroppsspråk, samtale, hva den andre personen sier og hva jeg skal svare osv. 

Se for deg at du ALLTID må tenke over hver minste lille ting når du er ute å kjører. Er dette et lyskryss? Ja. Skal man kjøre på rødt eller grønt? Grønt var det ja, tror jeg. Nå er det rødt. Hvor er bremsa? Skal man gire ned, og i så fall hvilket gir? Skal man stoppe før eller etter linjen? Hvordan fungerer rattet? 

Du kan tenke deg at om du da skal kjøre i en travel by 8 timer om dagen uten at hjernen/kroppen tar kjøringa automatisk, så blir man utslitt.

For meg handler det om at når jeg blir utslitt, så får jeg alvorlige depresjonsanfall (ønske om å dø, vrangforestillinger osv). Når jeg får kontrollere hverdagen selv, så kan jeg føle hva jeg trenger time for time. Når jeg ikke har jobb eller forpliktelser, så holder jeg meg frisk. Uføre gir meg inntekt og stabilitet. Jeg ønsker fortsatt å være en del av arbeidslivet, og har noen tanker om hvordan jeg skal klare det uten at det går utover helsa.

Anonymkode: 57cf8...678

Kjenner meg veldig godt igjen, å få ufør var som å vinne i lotto🤗 da jeg hadde gått med depresjon, angst og hadde selvmordstanker pga jobben...

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnnaW skrev:

Leste et sted at det er bare 10% av aspergere som er i jobb, jeg har fått tilbakemelding om at jeg har klart meg veldig bra med å ha klart den jobben jeg har gjort...men de vet jo ikke om hvor ofte jeg grudde meg til jobb og hvilke mestringstrategier jeg måtte bruke;)

Jobbet i 10år som sykepleier, mye sykefravær...fikk diagnosen som 34åring etter å ha slitt hele livet med depresjon og angst, lav selvfølelse og det sosiale...det var da jeg fikk en vrang sjef som satte høye krav, uforutsigbare arbeidsoppgaver, underbemanning og som hatet sykemeldte folk jeg gikk ned for telling.

Min mestringsstrategi har vært å holde en lav profil og ikke være synlig, ta minst mulig ekstra oppgaver o.l. men arbeidslivet i dag er det nesten umulig.

Men via nav utredninga fikk jeg diagnosen asperger og fibromyalgi, som etter 3år i systemet gav meg 60%ufør og tilrettelagt arbeid i 40%. Jeg har fått mer tid til å dyrke interessene mine; tegning, gaming og kampsport. Og jeg har mer overskudd til sønnen min:) savner ikke gamlejobben i det hele tatt, og føler diagnosen satte meg fri fra pleie og omsorg som jeg i utgangspunktet ikke har interesse for...

Noen aspergere får brukt interressefeltet sitt i et yrke, men markedet for tegnerserietegner er ikke akkurat stort i Norge🤣

Skulle ønske jeg fikk diagnosen som barn, at jeg hadde tatt noe kunsterisk utdanning og ikke fulgt rådet om helsevesnet (sikker inntekt og alt det der...) vurderer forresten nå om noen år å ta kunstskole på deltid, nå som jeg jobber bare 2 dager i uka er det en mulighet🤗

Hos min er det motsatt. Har forresten også Asperger.  Jeg ble utdannet illustratør på Norges kreative fagskole  ( Campus Christiania) . Det er de mest bortkastede årene i mitt liv. Umulig  bort imot umulig å få jobb hvis du ikke kjenner de riktige folka. Jeg gikk med porteføljen min hit og dit, men de fleste firma krever at du allerede har et nettverk som du har blitt anbefalt av,  vennskap og kjennskap eller det lille ekstra som gjør at firmaet velger akkurat deg. Det er en ekstrem hard konkurranse hvor jeg alltid var sist i køen . Derfor gikk jeg mange år på opplegg med nav før jeg helt tilfeldigvis fikk praksis i et bofellesskap. Det var så til de grader min greie og jeg tok fagbrev som helsefagarbeider. Det har åpnet for fast jobb og stabilitet. Det har gjort at jeg har fått mulighet til å reise masse,  pusse opp i huset og ta førerkort.  +at virkelig  jeg elsker jobben min 

Anonymkode: 3b1d6...010

[AnonymBruker]

Kan eneste svaret være at vi Norge, må fokusere mindre på jobb for at det skal løse seg. Mer på samhold, familie venner og glede, mindre på karriere og konkurranse?

Anonymkode: 52a24...617

[Gjest Alterego666]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Masse ledige jobber blir det fremover når hundretusenvis av babyboomere skal pensjonere seg og ha stell og pleie.

Anonymkode: 7296c...420

Babyboomerne har vært pensjonister i mange år. Babyboomernes barn står for tur de neste ti-tyve årene. De er det enda flere av, men mange vil jobbe lengre, siden nye pensjonsordninger legger opp til det. 
At man er pensjonist betyr forøvrig ikke at man er pleietrengende. For mange betyr det at man begynner på universitetet igjen eller reiser på laksefiske til New Zealand.

Endret 4. august 2020 av Alterego666