Eldre student? Råd?

[AnonymBruker]

Hei, alle sammen.

 

Jeg skal begynne på en bachelorgrad i høst, i en alder av 26 år. I den forbindelse har jeg en del bekymringer.

Det er kanskje selvsagt at majoriteten av de jeg skal begynne sammen med er i begynnelsen av 20årene. Har dette gått greit for andre som har begynt med studier litt senere enn vanlig? Hvordan har dere håndtert dette? Har det vært en utfordring å passe inn sosialt? Ubekvemt? 

En annen bekymring jeg har er om jeg vil være i stand til å konkurrere med andre på arbeidsmarkedet når jeg er ferdig utdannet. De fleste som nærmer seg 30 år har gjerne hatt noen år på seg til å bygge et nettverk og samle erfaring innenfor sitt fagfelt. Er det noen som har tanker eller erfaringer rundt dette?

Og ikke minst, er det vanskelig å begynne å studere igjen etter et langt opphold fra skolebenken? Er det noe jeg burde være obs på? Har noen tips?

På forhånd tusen takk til alle som tar seg tid til å lese og svare ☺️🙏

Anonymkode: 811be...f26

[AnonymBruker]

Du er da IKKE ELDRE!!! Herregud, masse folk på universitetet i alle aldre. Aldersangst er helt irrasjonelt! 

Du kommer til å fikse det, men du lager jo scenarioer i hodet ditt som er helt unødvendige! Slutt med det og gled deg til å lære mer og møte masse flinke, kunnskapstørste folk.
Mange folk tar både en og to utdannelser i løpet av livet. Chill.

 

Anonymkode: c7338...46d

[AnonymBruker]

Eldre student ja... trodde du skulle si du var 40-50 år. 
 

jeg var 33 når jeg begynte på bachelor. Selvfølgelig ikke interessert i å gå på fest med 20 åringene, men fikk likevel god kontakt med mange,og i alle aldrer. Eldste var 67 år. 

Anonymkode: 4bc01...75b

[AnonymBruker]

Men kjære søte Jesus. Jeg var 40 da jeg begynte.... 

Anonymkode: e8a11...c9c

[AnonymBruker]

Haha eldre student? Jeg var 37 da jeg begynte i fjor. Og det var mange rundt min aldrer og veeeeldig mange 25-30. De færreste var 20. Slapp av, du får det veldig bra 😁

Anonymkode: 3d99a...c41

[AnonymBruker]

TS her.

 

Uff, beklager hvis jeg stiller dumme spørsmål, men har altså ingen erfaring med universitetet. Har seriøst sett litt mørkt på å klare å fullføre tre år hvis alle jeg skal omgås er rett ut i fra VGs.

Anonymkode: 811be...f26

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

 

Uff, beklager hvis jeg stiller dumme spørsmål, men har altså ingen erfaring med universitetet. Har seriøst sett litt mørkt på å klare å fullføre tre år hvis alle jeg skal omgås er rett ut i fra VGs.

Anonymkode: 811be...f26

hehe, ikke din feil, det er bare så mange som tror livet er over før de fyller 30  I klassen var vi alt fra 19/20 til 55, helt topp å være så variert i alder. Kos deg, nyt studentlivet og bli kjent med mennesker i alle aldre  

Anonymkode: e8a11...c9c

[Gjest TheCatLady]

Jeg var 35 da jeg begynte på ny bachelorgrad. Det er mange som er eldre enn 19-20 og på din alder er det mange.

Opplevde egentlig ingen problemer med det selv og det var kun de yngste og ferskeste jeg opplevde at jeg var "gammel" i forhold til dem. Ble litt for mye problemstillinger jeg ikke brydde meg om eller var ferdig med, og i tillegg til at de virket veldig umodne. Men når folk var oppe i 20-årene så opplevde jeg de var lettere å snakke med og finne noe felles med. 

Trivdes veldig godt jeg og hadde det veldig gøy som student

[AnonymBruker]

Jeg er 28 og begynner på bachelor i år. Begynte mildt med et årsstudium i fjor etter mange år som syk og fullstendig utenfor samfunnet. Nå vet ikke jeg bakgrunnen din for å begynne sent, kan hende det bare er at du har jobbet og ikke visst hva du vil, men siden du påpeker dette med nettverk tenker jeg det er en sjanse for at vi er i samme båt. Og her er noen av tingene jeg lærte i fjor: 

Jeg stresset for mye med å prestere, på vennefronten, skolefronten, sosialt med aktiviteter og med å skulle være så jævlig frisk for nå var jo jeg endelig begynt å studere ÅTTE år for sent. Jeg har altfor lenge bare prøvd å TA IGJEN den tapte tiden. Jeg ønsker fortsatt det innimellom. Blir helt opphengt i det jeg har mistet og tenker at jeg må jobbe jobbe jobbe. ... Men det er et umulig prosjekt. Jeg kan aldri få tilbake ungdomstiden min. Konsekvensen av å stresse sånn i fjor med fadderuka og å være med på ting ... var at jeg ikke fikk være med på nesten noe for jeg ble så syk. Stresset fikk kroppen til å bukke under flere ganger gjennom året. Og det er blodslit som fikk meg til å fullføre. Og det rare er at selv om jeg var så sliten at jeg ofte ikke klarte å gå på forelesning eller det sosiale så endte jeg med tre venner! Tenk hva jeg kunne fått om jeg bare stresset mindre. De vennene kom jo litt etter hvert, når man tok ordet i forelesninger og gjennom gruppearbeid. Er gjerne en fordel med et studie med mye gruppearbeid. 

Jeg ser tilbake og ser at jeg var ikke den beste versjonen av meg selv. Jeg var så sliten og utmattet at jeg var sint/irritabel og viste meg ikke slik jeg egentlig er. I år er målet å hvile mye mer. Jeg har innsett at herregud jeg er fremdeles ganske syk. Jeg er i en aktiv rehabiliteringsfase. Det er jævlig å akseptere at jeg ikke kan delta som alle andre. Men forhåpentligvis vil det å akseptere det mer gjøre at jeg til syvende og sist også kan delta mer. Både faglig og sosialt. I år har jeg droppa ut av innebandytreningen jeg gikk på og planlegger å ha ingen faste aktiviteter. Jeg har også flytta ut av kollektivet og fått et lite lån for å greie å bo for meg selv da kollektiv trigget sykdommen min og førte til at jeg ikke fikk noe hvile. Og jeg er selvsagt redd for at det skal bli ensomt, men ... Jeg tror vel bare at om jeg ikke tar disse grepene vil jeg ikke greie å fullføre studiet og jeg vil aldri komme med såpass at jeg endelig kan vise verden hvem jeg egentlig er. Om jeg er så sliten hele tiden at jeg ikke møter opp som autentiske meg hva er poenget med å bygge masse nettverk? 

I år prioriterer jeg å begynne tidlig med å jobbe regelmessig med fag. Samtidig som jeg ikke overbelaster i gode perioder, plutselig brenner man lyset i begge ender. Hvil! Ta deg råd/tid til å investere litt i studieteknikk, min var skikkelig dårlig i fjor. Samtidig: det er helt OK å bruke første året til å lære av sine feil. 

Masse lykke til! Heier veldig på deg! Kanskje vi begynner på samme bachelor og blir bestevenner, hehe! 

Anonymkode: 7640c...ce4

[AnonymBruker]

Litt søtt da. "Eldre" som 28-åring 😂

Anonymkode: 6a926...da7

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Litt søtt da. "Eldre" som 28-åring 😂

Anonymkode: 6a926...da7

😂🙊

 TS, du er ikke «eldre» når du er 26 år, seriøst. De færreste på mitt studiested kommer rett fra VGS, faktisk. Gjennomsnittsalderen i kullet mitt (bachelor fulltid, starter på andre året nå) er rundt 26-28 år. Du kommer helt garantert til å finne likesinnede. 

Anonymkode: edc61...647

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 28 og begynner på bachelor i år. Begynte mildt med et årsstudium i fjor etter mange år som syk og fullstendig utenfor samfunnet. Nå vet ikke jeg bakgrunnen din for å begynne sent, kan hende det bare er at du har jobbet og ikke visst hva du vil, men siden du påpeker dette med nettverk tenker jeg det er en sjanse for at vi er i samme båt. Og her er noen av tingene jeg lærte i fjor: 

Jeg stresset for mye med å prestere, på vennefronten, skolefronten, sosialt med aktiviteter og med å skulle være så jævlig frisk for nå var jo jeg endelig begynt å studere ÅTTE år for sent. Jeg har altfor lenge bare prøvd å TA IGJEN den tapte tiden. Jeg ønsker fortsatt det innimellom. Blir helt opphengt i det jeg har mistet og tenker at jeg må jobbe jobbe jobbe. ... Men det er et umulig prosjekt. Jeg kan aldri få tilbake ungdomstiden min. Konsekvensen av å stresse sånn i fjor med fadderuka og å være med på ting ... var at jeg ikke fikk være med på nesten noe for jeg ble så syk. Stresset fikk kroppen til å bukke under flere ganger gjennom året. Og det er blodslit som fikk meg til å fullføre. Og det rare er at selv om jeg var så sliten at jeg ofte ikke klarte å gå på forelesning eller det sosiale så endte jeg med tre venner! Tenk hva jeg kunne fått om jeg bare stresset mindre. De vennene kom jo litt etter hvert, når man tok ordet i forelesninger og gjennom gruppearbeid. Er gjerne en fordel med et studie med mye gruppearbeid. 

Jeg ser tilbake og ser at jeg var ikke den beste versjonen av meg selv. Jeg var så sliten og utmattet at jeg var sint/irritabel og viste meg ikke slik jeg egentlig er. I år er målet å hvile mye mer. Jeg har innsett at herregud jeg er fremdeles ganske syk. Jeg er i en aktiv rehabiliteringsfase. Det er jævlig å akseptere at jeg ikke kan delta som alle andre. Men forhåpentligvis vil det å akseptere det mer gjøre at jeg til syvende og sist også kan delta mer. Både faglig og sosialt. I år har jeg droppa ut av innebandytreningen jeg gikk på og planlegger å ha ingen faste aktiviteter. Jeg har også flytta ut av kollektivet og fått et lite lån for å greie å bo for meg selv da kollektiv trigget sykdommen min og førte til at jeg ikke fikk noe hvile. Og jeg er selvsagt redd for at det skal bli ensomt, men ... Jeg tror vel bare at om jeg ikke tar disse grepene vil jeg ikke greie å fullføre studiet og jeg vil aldri komme med såpass at jeg endelig kan vise verden hvem jeg egentlig er. Om jeg er så sliten hele tiden at jeg ikke møter opp som autentiske meg hva er poenget med å bygge masse nettverk? 

I år prioriterer jeg å begynne tidlig med å jobbe regelmessig med fag. Samtidig som jeg ikke overbelaster i gode perioder, plutselig brenner man lyset i begge ender. Hvil! Ta deg råd/tid til å investere litt i studieteknikk, min var skikkelig dårlig i fjor. Samtidig: det er helt OK å bruke første året til å lære av sine feil. 

Masse lykke til! Heier veldig på deg! Kanskje vi begynner på samme bachelor og blir bestevenner, hehe! 

Anonymkode: 7640c...ce4

Hvorfor holder du på sånn? Er det sykdommen din som gjør at du føler at du må være med på alt? Jeg begynte å studere som godt voksen på nytt i fjor, og er ikke med på noe bortsett fra obligatoriske gruppeoppgaver. Jeg var heller ikke med på mye da jeg studerte som 20-åring, uten at jeg føler jeg har gått glipp av noe.

Du er godt i gang med studier, konsentrer deg om dem så tar du det sosiale når du orker underveis. 

Anonymkode: 3d99a...c41

[AnonymBruker]

Nå blir jo jeg på 19 år stressa når dere sier de fleste som studerer er eldre enn rett ut fra vgs 🙈

Anonymkode: 29463...6a9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå blir jo jeg på 19 år stressa når dere sier de fleste som studerer er eldre enn rett ut fra vgs 🙈

Anonymkode: 29463...6a9

Hvorfor det? Du er jo heldig som blir ferdig med bachelor så tidlig. 

Anonymkode: edc61...647

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor det? Du er jo heldig som blir ferdig med bachelor så tidlig. 

Anonymkode: edc61...647

Fordi jeg er redd for å ikke få venner hvis alle er eldre enn meg

Anonymkode: 29463...6a9

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fordi jeg er redd for å ikke få venner hvis alle er eldre enn meg

Anonymkode: 29463...6a9

Selvfølgelig får du venner, du blir jo ikke den eneste. Poenget var at det alltid er en god blanding med folk mellom 19-50+ og at alle garantert finner noen. Dessuten må folk slutte å bekymre seg for alder, det er ingen som bryr seg om hvor gammel du er.

Anonymkode: edc61...647

[AnonymBruker]

Jeg begynner på bachelor til høsten og er 37 😅😅😅 #gammelgubbe

Anonymkode: 1eac2...c9a