Har noen her opplevd å være deprimert i svangerskapet?

[AnonymBruker]

Ble dere bedre etterpå? Fikk dere antidepressive?

Vært nedfor og deprimert siden begynnelsen og føler det bare blir verre.. I femte måned nå og gleder meg ikke over noenting .

 

Går til psykolog. 

Anonymkode: 39277...db7

[AnonymBruker]

Slet du med depresjon tidligere? 

Jeg er i 6. Måned og har opplevd å være mye nedfor i svangerskapet. Jeg tror noe av grunnen er at jeg sliter mye mer enn det jeg så for meg(kvalme, søvn, vekt, bekkenløsning osv) samt jeg føler jeg vinker farvel til det gamle gode livet mitt med mye reising, venninnekvelder osv. Jeg er mye mindre interessert i svangerskapet enn samboeren min, dessverre. Kan ikke si at jeg gleder meg til å verken føde eller at det er over 🤷‍♀️ Skulle bare ønske at jeg kunne vært meg selv igjen. 

 

Anonymkode: 4078e...0d7

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Slet du med depresjon tidligere? 

Jeg er i 6. Måned og har opplevd å være mye nedfor i svangerskapet. Jeg tror noe av grunnen er at jeg sliter mye mer enn det jeg så for meg(kvalme, søvn, vekt, bekkenløsning osv) samt jeg føler jeg vinker farvel til det gamle gode livet mitt med mye reising, venninnekvelder osv. Jeg er mye mindre interessert i svangerskapet enn samboeren min, dessverre. Kan ikke si at jeg gleder meg til å verken føde eller at det er over 🤷‍♀️ Skulle bare ønske at jeg kunne vært meg selv igjen. 

 

Anonymkode: 4078e...0d7

Skjønner deg veldig godt. Det er virkelig ikke lett. hvordan takler du det?

Jeg var ikke sånn sist jeg var gravid. 

Anonymkode: 39277...db7

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner deg veldig godt. Det er virkelig ikke lett. hvordan takler du det?

Jeg var ikke sånn sist jeg var gravid. 

Anonymkode: 39277...db7

Du har ett barn fra før? 

Jeg må jo egentlig bare stå i det. Føler ikke at jeg kan drive å snakke om det heller. Men har vært flink til å ta vare på meg selv. Kjøpt klær jeg føler meg vel i, tar massasje og frisør når jeg ønsker det. Prøver å trene 3 ganger i uka og gå tur ellers, samt spise godt og normalt. 

Jeg tenker jo at mine venninner vil stå i min situasjon før eller siden, og da er kanskje jeg ferdig med det verste 😅 Mitt gamle jeg vil nok komme tilbake etter en stund i unntakstilstand - pluss jeg har bestemt meg for å ikke få flere barn enn dette(kan seff endre mening men tror ikke det). 

Anonymkode: 4078e...0d7

[AnonymBruker]

Jeg ble, ironisk nok, deprimert av at barnefar var deprimert og ikke stilte opp så jeg måtte takle alt alene. Uten nettverk (venner og familie bodde langt unna). Det ble for mye. Fikk medisiner og samtaler med psykolog. Det ble ikke bedre før jeg flytta nærmere familien og begynte i jobb igjen. 

Han ble deprimert mens jeg var gravid altså, hadde ikke valgt det tidspunktet å få barn på hadde jeg visst hvor lite han kunne være tilstede. Ingen bleieskift, jeg kunne ikke dra noen steder, ikke frisøren en gang, han tok ingen trilleturer osv. Men som sagt, jeg ble bedre når livssituasjonen endret seg og jeg ikke satt alene og isolert langt fra nettverket. 

Anonymkode: 65a84...a12

[AnonymBruker]

Jeg ble deprimert i svangerskapet. Skammet meg så grusomt over det så jeg nevnte det ikke for noen. Folk rundt meg merket det jo, men jeg bare forklarte det med hormoner osv. Noe det muligens også var, fordi jeg ble helt fin når barnet ble født

Anonymkode: e4858...419

[AnonymBruker]

Jeg var deprimert et par måneder i første trimester, sannsynligvis utløst av at jeg var i veldig dårlig form. Jeg så ingen lyspunkter og ønsket egentlig å avslutte graviditeten, selv om barnet både var ønsket og planlagt. For meg ble det bedre i 2.trimester da formen tok seg opp. Det tok allikevel en god stund fra jeg syns det var helt ok å gå gravid/skulle få barn, til at det var noe jeg virkelig så fram til. Det skjedde vel først da jeg var ca.5 mnd på vei. Jeg delte ikke at jeg var deprimert med noen andre enn mannen, så jeg fikk ingen behandling eller medisiner. Jeg følte alt for mye skam rundt det å være deprimert i en situasjon hvor jeg egentlig skulle vært lykkelig. Jeg tror det ofte er tilfelle for andre også, at de føler skam. Det er veldig synd at det er slik, og dette er egentlig et tema det burde vært mer fokus på.

Anonymkode: 356de...9f6

[AnonymBruker]

Så godt å lese at flere har vært gjennom det og det ble bedre etter fødsel. Føler stor skam her også og prøver å være glad og framstå som jeg gleder meg. Ellers skylder jeg på hormonene. 

Har ikke lyst å stelle  meg. Trene osv. Er også alene nå for far har mye problemer med seg selv og jeg har tatt avstand. Vært mye syk og slet med kvalme. Går på kontroll hver uke nå og blir sliten av det. Gleder meg liksom ikke ..  Føler jeg må gå gjennom alt alene.  Ikke en far som støtter meg eller særlig folk rundt meg. 

Anonymkode: 39277...db7

[iansak]

Slet med deg i det første svangerskapet.

hadde depresjon og angst på ungdomsskolen og videregående. Men det ble bedre og bedre og de siste årene merket jeg ikke noe til det. Ble gravid i midten av 20-årene og pang depresjon og angst. Hadde 4 av mine værste angstanfall under graviditeten.
når babyen ble født fikk jeg også fødselsdepresjon. Siden du er deprimert nå er det større sansynelighet for fødselsdepresjon. 
anbefaler landsforeningen 1001 dager mental helse under graviditet og etter fødsel. De har mange gode råd og kan hjelpe deg med å finne en som er god på akkurat denne type depresjon!

❤️Masse kjærlighet.
nå er mitt første barn det kuleste jeg vet om. Men det første året var tøft 
 

[AnonymBruker]

Jeg er i slutten av svangerskapet og føler meg deprimert stort sett hele tiden. Masse tanker og bekymringer...... ser også at det påvirker resten av familien så jeg prøver å fungere noenlunde for deres skyld, men det er ikke lett. Vet ikke helt om det er selve graviditeten som gjør at jeg ikke orker mer eller annet. Alt er satt på vent på en måte, har lyst til å gjøre mye, men blir fort sliten. Og det hjelper ikke på psyken. Håper det blir bedre når barnet blir født. Da har jeg ihvetfall en kropp som tåler mer enn den gjør nå.....håper jeg.

Anonymkode: b8030...dc8

[iansak]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble, ironisk nok, deprimert av at barnefar var deprimert og ikke stilte opp så jeg måtte takle alt alene. Uten nettverk (venner og familie bodde langt unna). Det ble for mye. Fikk medisiner og samtaler med psykolog. Det ble ikke bedre før jeg flytta nærmere familien og begynte i jobb igjen. 

Han ble deprimert mens jeg var gravid altså, hadde ikke valgt det tidspunktet å få barn på hadde jeg visst hvor lite han kunne være tilstede. Ingen bleieskift, jeg kunne ikke dra noen steder, ikke frisøren en gang, han tok ingen trilleturer osv. Men som sagt, jeg ble bedre når livssituasjonen endret seg og jeg ikke satt alene og isolert langt fra nettverket. 

Anonymkode: 65a84...a12

Vet ikke hvorfor din barnefar ble deprimert men vil bare føye til i tråden at fødselsdepresjon er ekstremt vanlig for menn, like vanlig som for kvinner. Ofte blir de også deprimerte når jenten er gravid. Når hun er gravid skjønner de ikke mye og føler seg utenfor. Og ihvertfall når barnet blir født er det en ekstrem endring. Vi kvinner har jo kjent graviditeten og barnet så hele opplevelsen kommer gradvis på en annen måte enn for menn.

etter fødsel handler også alt om mor og barn, så far kan lett føle seg uviktig og tilside satt. Ikke misforstå alt skal handle om mor og barn men lett og glemme pappaene oppi dette det er en stor omveltning for dem også😅

[AnonymBruker]

9 minutter siden, iansak skrev:

Vet ikke hvorfor din barnefar ble deprimert men vil bare føye til i tråden at fødselsdepresjon er ekstremt vanlig for menn, like vanlig som for kvinner. Ofte blir de også deprimerte når jenten er gravid. Når hun er gravid skjønner de ikke mye og føler seg utenfor. Og ihvertfall når barnet blir født er det en ekstrem endring. Vi kvinner har jo kjent graviditeten og barnet så hele opplevelsen kommer gradvis på en annen måte enn for menn.

etter fødsel handler også alt om mor og barn, så far kan lett føle seg uviktig og tilside satt. Ikke misforstå alt skal handle om mor og barn men lett og glemme pappaene oppi dette det er en stor omveltning for dem også😅

Så sant, merker på mannen min at han blir fortere irritert nå. Det er sommer, han vil at vi skal finne på ting sammen, men jeg blir så sliten at jeg vil bare holde meg hjemme. En tur på butikken kan føles som å bestige en fjelltopp. Klarer ikke samme tempo som før. Syns virkelig synd på ham i denne ventingen. 

Anonymkode: b8030...dc8

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Så sant, merker på mannen min at han blir fortere irritert nå. Det er sommer, han vil at vi skal finne på ting sammen, men jeg blir så sliten at jeg vil bare holde meg hjemme. En tur på butikken kan føles som å bestige en fjelltopp. Klarer ikke samme tempo som før. Syns virkelig synd på ham i denne ventingen. 

Anonymkode: b8030...dc8

Lurer på om det er vanlig menn trekker seg unna om kvinnen sliter veldig? Og tar avstand? Håper det kan bli bedre mellom  meg og mannen nå. Det er på randen til samlivsbrudd

Anonymkode: 39277...db7

[iansak]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så sant, merker på mannen min at han blir fortere irritert nå. Det er sommer, han vil at vi skal finne på ting sammen, men jeg blir så sliten at jeg vil bare holde meg hjemme. En tur på butikken kan føles som å bestige en fjelltopp. Klarer ikke samme tempo som før. Syns virkelig synd på ham i denne ventingen. 

Anonymkode: b8030...dc8

Føler med deg. For meg er det en ting om dagen, egentlig en ting annenhver dag. Butikken er en ting, ta en dusj kan være en annen 🙈🤷‍♀️ Sånn er det bare. 

[iansak]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lurer på om det er vanlig menn trekker seg unna om kvinnen sliter veldig? Og tar avstand? Håper det kan bli bedre mellom  meg og mannen nå. Det er på randen til samlivsbrudd

Anonymkode: 39277...db7

Sånn er det her også. Virker som han ikke vet hvordan han skal håndtere det så da er det lettest å trekke seg unna! Det blir bedre baby tiden er unntak! Tenk så gøy dere får det når barnet blitt litt større og men ikke har de samme begrensingene det er da livet starter! Men snakk sammen og ærlige med hverandre om hvordan dere har det, hva dere forventer av hverandre og hva hver og en av dere kan gjøre for at den andre skal ha det litt bedre.

ett tips til som vi lærte av en helsesøster som hjalp oss var sitt ned og prat om hva som gir dere energi! Og sett av tid til det minst en gang i uka fast. mannen min får energi av å være ute i Garagen eller med venner så fast to dager i uka/kvelder er hans til det. Da går han hele tiden å gleder seg til tirsdag kl 1500 feks for da vet han at han skal være med gutta og det får han energi av. Jeg får energi av å være alene i skogen så hver onsdag 12-16 feks er jeg ute i skogen. Da gleder jeg meg til det og får energi av det hele uka! 

Mye greier her nå. Men er en av dere på butikken kjøp den energi drikken/godteriet han/hun liker selvom dere egentlig harer det det vil glede partneren. 
 

[AnonymBruker]

41 minutter siden, iansak skrev:

Vet ikke hvorfor din barnefar ble deprimert men vil bare føye til i tråden at fødselsdepresjon er ekstremt vanlig for menn, like vanlig som for kvinner. Ofte blir de også deprimerte når jenten er gravid. Når hun er gravid skjønner de ikke mye og føler seg utenfor. Og ihvertfall når barnet blir født er det en ekstrem endring. Vi kvinner har jo kjent graviditeten og barnet så hele opplevelsen kommer gradvis på en annen måte enn for menn.

etter fødsel handler også alt om mor og barn, så far kan lett føle seg uviktig og tilside satt. Ikke misforstå alt skal handle om mor og barn men lett og glemme pappaene oppi dette det er en stor omveltning for dem også😅

Absolutt, det er alt for lite fokus på det. Her skyldtes det nok et spesielt traume som igjen utløste en krise, men tror absolutt omsorgssvikt han opplevde som barn bidro til at det ble vanskelig å skulle bli pappa. Redsel for å gjøre samme feil som foreldrene hans, osv. Han er fortsatt ikke bra to år etter, bare verre 😕

Anonymkode: 65a84...a12

[AnonymBruker]

15 minutter siden, iansak said:

Sånn er det her også. Virker som han ikke vet hvordan han skal håndtere det så da er det lettest å trekke seg unna! Det blir bedre baby tiden er unntak! Tenk så gøy dere får det når barnet blitt litt større og men ikke har de samme begrensingene det er da livet starter! Men snakk sammen og ærlige med hverandre om hvordan dere har det, hva dere forventer av hverandre og hva hver og en av dere kan gjøre for at den andre skal ha det litt bedre.

ett tips til som vi lærte av en helsesøster som hjalp oss var sitt ned og prat om hva som gir dere energi! Og sett av tid til det minst en gang i uka fast. mannen min får energi av å være ute i Garagen eller med venner så fast to dager i uka/kvelder er hans til det. Da går han hele tiden å gleder seg til tirsdag kl 1500 feks for da vet han at han skal være med gutta og det får han energi av. Jeg får energi av å være alene i skogen så hver onsdag 12-16 feks er jeg ute i skogen. Da gleder jeg meg til det og får energi av det hele uka! 

Mye greier her nå. Men er en av dere på butikken kjøp den energi drikken/godteriet han/hun liker selvom dere egentlig harer det det vil glede partneren. 
 

Veldig gode råd. Nå er det nok for sent. Han er ikke hjemme lenger og tatt en pause fra meg og jeg sitter bare her og koker i sinne og er deprimert. Klarer ikke å tenke skikkelig. Og alt jeg gjør er å spy ut hvor dårlig far han alt er.  Og han driter fullstendig  nå i meg . Veldig trist. Det var ikke slik jeg ønsket det skulle bli

Anonymkode: 39277...db7

[iansak]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Absolutt, det er alt for lite fokus på det. Her skyldtes det nok et spesielt traume som igjen utløste en krise, men tror absolutt omsorgssvikt han opplevde som barn bidro til at det ble vanskelig å skulle bli pappa. Redsel for å gjøre samme feil som foreldrene hans, osv. Han er fortsatt ikke bra to år etter, bare verre 😕

Anonymkode: 65a84...a12

Uff,?håper det blir bedre ❤️❤️

[iansak]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig gode råd. Nå er det nok for sent. Han er ikke hjemme lenger og tatt en pause fra meg og jeg sitter bare her og koker i sinne og er deprimert. Klarer ikke å tenke skikkelig. Og alt jeg gjør er å spy ut hvor dårlig far han alt er.  Og han driter fullstendig  nå i meg . Veldig trist. Det var ikke slik jeg ønsket det skulle bli

Anonymkode: 39277...db7

Kjedelig at det har gått så langt. Men husk det er mye bedre å være alene enn med en partner som ikke bygger deg opp eller hjelper som bare skuffer deg! Hvem enn du er så tror jeg virkelig at du kommer deg ut sv dette og at du og barnet ditt vil få det kjempe fint sammen og oppleve mye!  

[AnonymBruker]

Takk for at du tar opp et vanskelig emne TS. Jeg vet ikke om jeg vil gå så langt som å kalle meg deprimert (det er vel en diagnose?), men har vært mye nedfor i graviditeten. Og kjenner meg veldig igjen i det som skrives om å ikke glede seg. Eller jeg føler meg bare nøytral liksom. Synes det har blitt litt bedre nå på slutten. 

Jeg har tidligere vært deprimert og ble «kurert» med antidepressiva. Men var så feig/dum/flau at jeg ikke opplyste om det til min nåværende lege som ikke har min journal... som flere av dere skriver, jeg og skammer meg over å føle det sånn her. Og er utadtil nok det man vil kalle «velfungerende».

Mistenker at jeg reagerer litt på forventningene om at jeg skal være så lykkelig nå som jeg er gravid, samt at jeg har vært veldig mye alene hjemme (hjemmekontor) pga corona. Hadde nok også veldig urealistiske forventninger til hvordan formen skulle være under graviditeten. 

Klem til dere som har delt hvordan dere har det. Jeg er ikke glad for at dere har det dårlig, men det hjelper å vite at jeg ikke er alene om å kjenne på disse følelsene ❤️

Anonymkode: 6213d...95a