Hvorfor vet man ikke hva man har før det er borte?

[Gjest Guest]

You don't know what you'v got until it's gone"....

Hvorfor er det slik, tror dere, at man ikke vet hva man har før det er borte?

F.eks folk man kan klage over selv om man er med de, de kan man savne sterkt og først forstå verdien av etter det er for sent (bortgang).

Eller man kan være gift eller ha samboer og først en stund etter bruddet kan man forstå hva man egentlig hadde! Hvorfor kunne man ikke se det mens personen levde, eller mens man var sammen i et forhold? Etterpå er det jo for sent.

Eller man kan bo i et land eller i en viss by- og først sette pris på den når man er borte fra den.

Noen betraktninger? Anyone?

[Gjest Hel]

Vel, jo lengre man er et sted/er sammen med noen, kan små ting begynne å gå deg på nervene og siden alt/alle har negative sider så er det lettere å se de når man er så nær.

På avstand ser jo alt så mye bedre ut.

[Gjest skindeep]

Fordi at vi har så lett for å ta ting for gitt. Man har så lett for å tro at man kan få det man vil og da tar man ikke så godt vare på det man har.

[Gjest Darcy]

Fordi det er så lett å ikke sette pris på de små ting og heller irritere seg over bagateller.

Det er når situasjonen blir snudd på hodet og man mister at man får ting satt i perspektiv og virkelig får tenkt igjennom og kjent på hva det egentlig betydde, og da er det gjerne for seint.

Når man kjenner savnet etter det man ikke lengre har, det er da det går opp for en hvor betydningsløse bagatellene man irriterete seg grønn over faktisk var når alt kommer til alt.

[Gjest Gjesta]

Jeg vil si at jeg vet det når jeg har de, det er derfor det tar meg år å avslutte forhold

[Tusseline]

Fordi vi ikke alltid har evnen til å sette pris på de små tingene, og tar ting for gitt.

[Pleier]

Ved brudd vil mange kunne oppdage at gresset ikke alltid er grønnere på den andre siden. (Og at det man egentlig vel ha er den andre personen)

[Gjest Embla s]

fordi det er lett å fokusere negativt, så i et forhold er det lett å se tingene som irriterer, og det er lett å drømme seg bort i hvor flott man skal få det som fri, og motsatt hvis man blir fri: Da er det lett å se alle drawback ved å være singel, mens man forherliger det man ikke lenger kan få.

Fordi om man etter et brudd angrer og "skjønner hva man mistet", er det ikke sikkert det er helt reelt. Hjernen og hukommelsen er selektiv og rar!

[Gjest selje]

Jeg syns ikke det er helt riktig dette du tar opp trådstarter. I mange tilfeller er det sikkert slik, men ting trenger ikke være borte for alltid. Det er lov å angre og det er lov å prøve igjen. De som gjør det pleier til og med å klare det er min erfaring. Men man finner det ikke ut om man ikke prøver.

[Gjest Guest]

My oh my, hva snakker du om Selje?

Jeg som skrev innlegget tenkte hvertfall på døde relasjoner:

- Når folk dør

- Når folk gjør det slutt med hverandre

- Når folk flytter langt avgårde

I slike situasjoner kan man dessverre ikke bare prøve på nytt.

Derimot skulle sikkert flere ønske at det gikk an å gjøre ting om igjen, for ofte først etterpå forstår man hva man virkelig hadde.

[Gjest Gitte]

Fordi det er så lett å ikke sette pris på de små ting og heller irritere seg over bagateller.

Det er når situasjonen blir snudd på hodet og man mister at man får ting satt i perspektiv og virkelig får tenkt igjennom og kjent på hva det egentlig betydde, og da er det gjerne for seint.

Når man kjenner savnet etter det man ikke lengre har, det er da det går opp for en hvor betydningsløse bagatellene man irriterete seg grønn over faktisk var når alt kommer til alt.

←

her er tråden min et PERFEKT eksempel... "han har tatt hull i ørene!" så jo hvordan det utartet seg.

[Gjest synseren]

My oh my, hva snakker du om Selje?

Jeg som skrev innlegget tenkte hvertfall på døde relasjoner:

- Når folk dør

- Når folk gjør det slutt med hverandre

- Når folk flytter langt avgårde

I slike situasjoner kan man dessverre ikke bare prøve på nytt.

Derimot skulle sikkert flere ønske at det gikk an å gjøre ting om igjen, for ofte først etterpå forstår man hva man virkelig hadde.

←

Jeg er kanskje anderledes sånn. Jeg setter pris på det jeg har, og vet hvor takknemmelig jeg burde være som har så mange gode og positive mennesker rundt meg.

Det du tar opp tror jeg ligger i menneskets griskhet, hele tiden å skulle ha mer og mer..Følgene blir et mer egoistisk samfunn, hvor alle kaver for seg og sitt.

Endret 19. juli 2005 av synseren

[Gjest synseren]

Ups dobbelpost

Endret 19. juli 2005 av synseren

[Gjest Guest]

My oh my, hva snakker du om Selje?

Jeg som skrev innlegget tenkte hvertfall på døde relasjoner:

- Når folk dør

- Når folk gjør det slutt med hverandre

- Når folk flytter langt avgårde

I slike situasjoner kan man dessverre ikke bare prøve på nytt.

Derimot skulle sikkert flere ønske at det gikk an å gjøre ting om igjen, for ofte først etterpå forstår man hva man virkelig hadde.

←

Er du spaltet?

[pusesen]

Fordi etter en stund husker man bare det gode og glemmer det som var kjedelig og vondt, det er en super egenskap vi mennesker har!

[Gjest Gjest]

Noen ganger kan det nok være slik men ikke alltid. Som oftest vet vi vel hvor vi har folk rundt oss og hvordan vi føler for de? Men noen ganger kan det sikkert være slik at vi ikke ser hva vi har før vi mister det og grunnene kan sikkert være mange.