Barn med litt for stort engasjement?

[AnonymBruker]

Barnet mitt er snart ni år og har mye energi og innlevelse. Når vi skal noe girer hun seg enormt opp, feks er det skikkelig pyton om hun er invitert i selskap eller besøk seint på dagen for da spinner hun rundt uten å klare å fokusere på noe hele dagen og bare teller timer. Dette gjelder om det er bursdag, reiser eller bare vanlig besøk til en venn. 

Skal hun i selskap planlegger hun antrekk i lang tid, og vil prøve dette på og legge det klart flere dager i forveien. Gave og kort kan det legges ned enormt mye tid i, pakker sirlig inn og tegner på papiret, pynter, perler pynt til å henge på osv  og snakker gjerne ikke om annet den dagen, og kan ikke bli med på noe annet for hun er så redd for å ikke bli ferdig. Hennes egen bursdag vil hun planlegge i detalj måneder i forveien og kan male og male om den i lang tid, endrer planer osv hele tiden så vi har lagt ned forbud om å snakke om denne til to uker før bursdagen, for hun kan snakke og planlegge dette konstant i månedsvis og snakke hull i hodet på oss hvis ikke. Skal vi reise noe sted skriver hun lange pakkeliste, og bruker masse tid på å prate om alt hun skal ha med, og bruker masse energi på dette, og vil planlegge hver aktivitet for hvert minutt av turen i forkant over alt hun gleder seg til, og krisemsksimerer over alt som kan gå galt slik at hun ikke får gjort alt hun ønsker på turen (tenk om bilen streiker, om jeg blir syk, om det ikke er rom til oss når vi kommer frem, om vi glemmer tankosten, om bassenget er stengt likevel, om vi glemmer penger, om vi mister kofferten osv osv osv).  Nå i slutten av ferien unnlot vi å fortelle om den siste turen og pakka for henne for vi ikke orket flere dager med at hun spannet rundt uten å finne roen til noe som helst.

Eksemplene høres kanskje uskyldige ut, men i disse periodene er dette ALT hun snakker om, og finner ikke roen til å delta i noe annet. Hun bare spinner rundt beina våre konstant og maser. Hun bare virrer rundt og gleder seg til det som kommer og girer seg opp slik at det lett blitt ugreit stemning hvor hun ikke klarer å sitte i ro med bordet, barne-TV ol og bare virrer i beina på oss hele dagen. Corona nedstengelsen var en befrielse for oss, særlig delen med ingen bursdagsselskap eller organiserte aktiviteter. Perfekt hverdag for oss er at hun leker ute med ungene i gata når det passer, uten å ha noe å gire deg sånn opp til. Da er hun også mest medgjørlig og blid selv. 

Er dette normalt? Kunne kommet med mange flere eksempler men poenget er vel at uansett hva planlagt som skal skje (vennebesøk, shopping, reiser, buesdsger osv) så finner hun ikke ro dager i forveien fordi hun gleder seg slik. Jeg har ikke erfaring nok med barn til å vite om dette er helt normalt. Om dette ikke er normalt, er det jo lite jeg kan gjøre med det. Det er jo bare henne intense glede og engasjement som ligger bak, men det sliter meg ut og gjør at vi holder oss mest mulig hjemme fordi jeg ikke orker styret i forveien av aktiviteter. Noen kan jeg jo unnlate å fortelle om i forveien, men samtidig er det jo synd at hun ikke skal få lov å glede deg så intenst, skal man begrense glede liksom??

Kan kanskje nevne at hun ellers er godt tilpasset. Når det ikke er noe spesielt hun gleder seg til har hun veldig ro over seg og kan tegne, perle og leke i timesvis. Hun fngerer godt på skolen og er godt likt av alle barn og kan leke fleksibelt 

Anonymkode: c9ed9...a70

[AnonymBruker]

Jeg var sånn, og er det fortsatt til en viss grad, men har jo mer kontroll på det som voksen og "plager" ikke andre med det lenger. Jeg tror ikke det er veldig vanlig, jeg vet ikke om flere som er sånn i så stor grad. Mannen ler litt av meg når jeg bruker masse tid på å google og se på bilder og anmeldelser fra steder vi skal til i måneder i forveien og prøver å planlegge alle detaljer og for alle eventualiteter. Det er nok en kombinasjon av at jeg gleder meg, er redd for å bli skuffet og har et stort behov for å være forberedt.

Når det gjelder krisemaksimering så føler jeg nesten jeg MÅ gjøre det, fordi jeg hadde taklet veldig dårlig om noe gikk galt uten at jeg hadde tenkt gjennom hva jeg skulle gjøre hvis det skjedde. Når jeg er forberedt på hva som kan gå galt og vet at jeg kan takle det, så kan jeg slappe mer av.

Jeg tror det er mest slitsomt for dere. For henne er det bare sånn det er. Men jeg tror det kan være lurt å fortsette å ikke fortelle henne om alt lenge i forveien, sånn at hun får ro til å leve i øyeblikket og dere slipper en del av maset. På den måten får hun kanskje også trening i å ta ting litt på sparket? Jeg vet ikke altså, mine foreldre prøvde aldri dette, men jeg tror faktisk jeg hadde taklet det fint da jeg ennå var så ung at det meste var deres ansvar. (En overraskelsestur nå som voksen hadde vært helt krise.)

Anonymkode: d0d8b...958

[AnonymBruker]

Jeg kjenner igjen både meg og den eldste sønnen min i det du skriver. Han kan glede seg en hel dag til en fotballtrening. Spør hvert femte minutt om når treningen begynner. Samme med bursdager. Han er intens, inderlig, men også vanvittig livsglad og energirik. Er datteren din det? Jeg tenker det er et bonus å være engasjert of glede seg til ting, selv om det blir litt i overkant 

Anonymkode: 6dc2d...fec

[AnonymBruker]

Hva skjer, Ts, om du tvinger henne til å delta på andre ting? La oss si at du har fortalt at hun skal i bursdag til X utpå kvelden, men at nå på morgenen skal dere først innom bestemor, så på butikken og deretter på fjellet. Og at hun ikke kan velge noe av dette bort. Hva skjer da? 

Å være godt forberedt er en god ting. Men om det bunner i et behov for kontroll eller en frykt for å «feile» eller «underprestere» (ref all tiden hun bruker på gaver etc) så er det en negativ ting. Å få panikk om noen sier en fredag at «nå hiver vi oss avgående på ferie i kveld» er ikke noe en skal pleie. Det er noe en bør luke bort.

Det jeg ville gjort, var dette mitt barn, er å øve henne på å få vekk fokus. Ved nettopp å tvinge henne med på andre ting (som hun liker) mens hun gleder seg. Jeg ville også latt det gå galt i planleggingen. Er hun redd for å glemme tannbørsten? Ok, da ville jeg lagt igjen tannbørsten hjemme. Det er null krise, og å oppleve hvor lite krise det er vil være en nyttig erfaring. Jeg ville tatt henne med på spontane turer der ting ble glemt og pakkingen ble gjort på en time og lært henne gleden av spontane påfunn. Men passet på at jeg ikke pushet henne inn i det paniske, for å utfordre et barn er en viktig del av oppdragelsen, men det skal skje på barnets premisser.

Anonymkode: b96a9...619

[jabx]

Tendens til autisme?

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er ganske normalt.
Et av mine er også slik. 

Jeg prøver å hjelpe henne å roe litt ned noen ganger når hun kverner litt for mye om samme sak.

 

De er herlige da,disse inderlige barna ❤️
 

Anonymkode: 2b8be...def

[AnonymBruker]

Skjønner godt at dette har sine utfordringer, men må bare melde at jeg synes det var litt deilig å lese om et barn som ikke er blasert og har «sett alt før» men gleder seg til ting! ❤️

Anonymkode: a51cc...1af

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva skjer, Ts, om du tvinger henne til å delta på andre ting? La oss si at du har fortalt at hun skal i bursdag til X utpå kvelden, men at nå på morgenen skal dere først innom bestemor, så på butikken og deretter på fjellet. Og at hun ikke kan velge noe av dette bort. Hva skjer da? 

Å være godt forberedt er en god ting. Men om det bunner i et behov for kontroll eller en frykt for å «feile» eller «underprestere» (ref all tiden hun bruker på gaver etc) så er det en negativ ting. Å få panikk om noen sier en fredag at «nå hiver vi oss avgående på ferie i kveld» er ikke noe en skal pleie. Det er noe en bør luke bort.

Det jeg ville gjort, var dette mitt barn, er å øve henne på å få vekk fokus. Ved nettopp å tvinge henne med på andre ting (som hun liker) mens hun gleder seg. Jeg ville også latt det gå galt i planleggingen. Er hun redd for å glemme tannbørsten? Ok, da ville jeg lagt igjen tannbørsten hjemme. Det er null krise, og å oppleve hvor lite krise det er vil være en nyttig erfaring. Jeg ville tatt henne med på spontane turer der ting ble glemt og pakkingen ble gjort på en time og lært henne gleden av spontane påfunn. Men passet på at jeg ikke pushet henne inn i det paniske, for å utfordre et barn er en viktig del av oppdragelsen, men det skal skje på barnets premisser.

Anonymkode: b96a9...619

Ja, jeg øver henne på å tåle at ting går galt. Det har jeg også tenkt er viktig når jeg ser at planleggingen er å viktig for henne. Hun takler det bedre når det skjer, enn tanken på at det kommer til å skje... Men vi må øve på å feks komme for seint, det er det værste. Spontan-turer takler hun fint, så jeg får jo mer lyst å gjøre alt på den måten og ikke fortelle henne i forkant men syntes det også blir feil. Får lyst til å unnlate å planlegge noe, og bare gjøre ting mer spontant. 

Å ta henne med på andre ting når vi venter kan være litt så som så, for da kan hun bli sågira av det også og så blir det for mye og bikker over til irritasjon og gråt  Men jeg kan nok bli bedre på å teste ut HVS hun tåler når hun har blitt så gira for å avlede litt. Tur nærmiljøet fungerer fint

Dette engasjementet hennes er ikke bare for turer og slikt, men for de enkleste ting i hverdagen som skogstur eller at hun får lage tomatsuppe selv. Jeg ser jo at det er flott at hun har en slik enorm boblende glede over ting, men samtidig kan hun jo så giret at veien til tårer blir kortere. 

Takk for til tilbakemeldinger fra dere alle. Det er jo en god egenskap å ha så enorm glede over de minste ting. Å ha blitt ni år og enda bli så glad med tanke på at tante som hun ikke ser så ofte kommer på besøk for eksempel, få lov til å bestemme middag eller over å få lov å kjøpe et blad på butikken. Men intensiteten sliter meg ut Påskeeggjskt skjer for eksempel kl 09 om morgenen for da er vi alle oppbrukt allerede av hennes telling av minutter, og bursdagsselskap starter seinest kl 12. 

Anonymkode: c9ed9...a70