Er så lei av å ha en dårlig familie som ikke bryr seg om meg!

[AnonymBruker]

De tar aldri kontakt og vet jeg sliter. De tar ikke noe vare på meg heller og tenker bare på seg selv og partnerene sine! Har heller nada venner og sliter med å finne en snill og god mann å dele livet med, alle vil bare pule og vil ikke ha unger. Er lei av å føle meg utrygg og uelsket, være alene og ellers at livet bare er kjipt og at jeg straffes for noe jeg ikke har gjort😭 lei av å ha lite penger og ser ingen lys eller ende på noe. Er alene med alt! Hadde en samboer for tre år siden, savner det noe helt sykt og er en stor nedgang å gå fra bra jobb, kjekk og omsorgsfull mann, huskjøp og alt, til Nav og en råtten liten hybel der jeg ikke får lage mat i fred engang og masse bråk rundt meg, måtte avlive hunden også, mistet alle venner og folk ble frekke og dumme mot meg, mamma og pappa har sviktet og ydmyket meg på det groveste. Historien er lang. Jeg kjemper og kjemper, går til psykolog, men kommer ingen vei😭

Anonymkode: c2e8a...22a

[SoWhat?]

Hvorfor mistet du venner?  Det ser ikke bra ut det du skriver nei. Skjønner at det må være fælt når alt blir så vanskelig. Men husk at dette er ikke noe som er skrevet i stein skal vare og vare. Ting forandrer seg jo. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye, men det jeg fant ut er at man må bry seg først, før andre bryr seg. 

Og man kan synes at man allerede bryr seg og gir og gir, men å tenke at man gjør det, og faktisk gjøre det er 2 forskjellige ting. 

Jeg har alltid ønsket mine nærmeste godt, men det var da jeg satte det ut i handling at jeg kom nærere, da spesielt min søster og svigerinne. Vi stiller opp for hverandre, noen ganger fysisk(tjenester) , noen ganger økonomisk, noen ganger sosialt (ringe og høre hvordan møtet med banken/jobben gikk osv, jeg kan ringe for helt trivielle ting og det settes pris på). 

Jeg har ikke venner jeg treffer, de 2 jeg hadde igjen i voksen alder flyttet laaangt bort begge 2... Men jeg har øvd masse på å være takknemlig for det jeg har, og meditere på det, for å slippe det fysiske presset i kroppen man får av vonde tanker og det å være misfornøyd. Jeg velger å være takknemlig for den minste og den rareste ting. Jeg har meditert på at jeg er takknemlig for at tarmene mine fordøyer mat, liksom. Noen dager er jeg lei meg, men jeg vet at jeg har bare en dårlig dag og at det ikke trenger å bety at livet er dritt og jeg er dømt til elendighet. 

Når det gjelder en mann - du kan jo bare fortsette å date. At du møter menn det ikke blir noe med er da ingen krise, dette er jo helt normalt. At du bare møter menn du vil bli kjæreste med hadde vært unormalt. 

Da jeg var singel, ville jeg bare ha sex og var åpen om det med de jeg traff på datingapper. Men alle utenom 1 falt for meg likevel, og det de sa var at jeg var så omtenksom og brydde meg om de rundt meg, og det trakk dem mot meg. Menn vil ha konemateriale, ei som virker som en god mor, selv om de ikke tror på ekteskap eller ikke vil ha barn, så er det dét de trekkes mot fra naturens side. Og de var tilfeldigvis til stede om jeg ble ringt opp, og de hørte hvordan jeg snakket til mine nærmeste, og vi snakket om livene våre og hva vi gjorde i går, og de ble imponerte når jeg fortalte om bursdagen jeg stelte i stand eller genseren jeg strikket til en nevø. 

Men trikset er jo å bry seg uten å forvente noe tilbake. Folk som er smarte merker på intuisjonen sin, langt inni underbevisstheten, at omsorgen din kun er et middel for å vinne noe på det, og vil da ikke knytte seg mer til deg eller lite på deg. 

Jeg har et siste tips til deg:

Følelser er følelser. Tanker er tanker. Folk flest skjønner ikke forskjellen. Vi har faktisk ganske få følelser: glad, sint, trist, redd, likegyldig. Tanker har vi uendelig av.

Folk sier: jeg føler meg så alene/ensom! Dette kan en ikke føle. For det første så er en ikke alene, vi er milliarder av mennesker, og en god andel av dem er ganske lik deg. Det en føler er tristhet. Og så er man tilfeldigvis alene i en stue mens man føler seg trist. I virkeligheten er det bare å gå ut døra, plukke opp telefonen eller skrive til noen. Da er man ikke alene lenger, og det kan motvirke den egentlige følelsen av tristhet. Det er viktig å skille mellom følelser og tanker, fordi folk begraver seg selv i masse dritt over disse "følelsene" som egentlig bare er tanker som er usanne. For jeg antar du har hatt masse tanker om at ting er håpløst og aldri blir bedre, og så har du misforstått disse tankene som følelser. Du er ikke et unikum som er dømt til et råttent, ensomt liv, alle mennesker med fungerende kropper og gjennomsnittlige hjerner kan forandre livene sine til det bedre. Så du kan ikke føøøle at det er håpløst, dette tenker du bare. Så trikset er å ØVE på å tenke bedre. Hver gang du har en negativ tanke, ikke krangle på den og grav deg ned i dritt, men tenk "selv om jeg tenker det, så betyr det ikke at det er sant". Og så finner du ut hva du føler. Ok, du føler deg trist. Hva pleier å hjelpe mot det? Så prøver du å gjøre noe som hjelper mot tristheten, fordi fysisk handling er det eneste som betyr noe her i livet, og det du gjør er den eneste sannheten. 

Anonymkode: bce27...76c