Kjæreste har muligens alvorlig reumatisk lidelse..

[Gjest gjest1]

Kjæresten min har kanskje en reumatisk lidelse fikk jeg vite idag. Han har ikke blitt diagnotisert, men symptomene er skremmende like med tanke på sykdommen. Har studert medisin, og vet uheldigvis nokså mye om både sykdommen, og genetikken som ligger bak det.

Jeg holder på å freake ut.. Kjæresten min er ikke her nå, han er på tur med gutta. Jeg går rundt som et dyr i et lite bur. Jeg er så redd... Har surfet på medisinske databaser, og klarer nesten ikke å puste når jeg leser der

Hvis det er noen andre som har opplevd noe liknende, hvordan klarte dere det? Hvordan klarer dere å forholde dere til personen? Jeg har bare lyst å gråte, men kan ikke gjøre det foran han. Jeg må være sterk for hans skyld, men jeg klarer det ikke. Det siste han trenger er å måtte trøste meg. Vet det ikke er verdens undergang, men han er så ung.. Det er så mye som må forandres i livet vårt hvis han har det.

Gud.. Har ingen jeg kan snakke om dette heller. Har allerede snakket med moren hans, men jeg klarer ikke å fortelle dette til mine foreldre. Ikke idag.. Klarer ikke å samle opp tilstrekkelig med optimisme for å snakke om det, derfor innlegget.

[Pleier]

Få han diagnostisert før du tar sorgene på forskudd.

[Gjest gjest1]

Få han diagnostisert før du tar sorgene på forskudd.

←

Men det er så mange faktorer som peker i samme retning...

Jeg sier det samme til kjæresten min selv, men jeg klarer ikke å følge det samme rådet. Tar all min energi å skjule hvor redd dette gjør meg for kjæresten min, og jeg vet ikke om jeg gjør en god jobb med det engang..

Men takk for tipset. Er bare jeg som er vanskelig idag.

[monja]

Kan jeg spørre hva slags sykdom dette peker mot? Jeg har en svigermor som er ille plaget med en reumatisk sykdom.

[Gjest prestekrage]

Dette er helt opp til kjæresten din hva dette blir til. Er han typen som kommr til å "legge seg ned for å vente på døden" er det grunn til panikk. Men hvis han har et aldri så lite snev av innsatsvilje skal du se at det meste vil fungere som normalt.

Har selv pso artritt, står på medisiner og passer på å holde meg i god form (trening). Naturlig nok fører det med seg endel smerte og praktiske problemer, men man finner stort sett løsninger på det meste. Har forex problemer med å skjære ost med høvel- kjøper dermed ferdigskåret. Knyte skolissene til lillegull- kjøper sko med borrelås.etc etc

Er så sta (eller dum) at jeg ikke har lyst til å ta i bruk midler fra hjelpemiddelsentralen (synes at jeg med mine 27 år er for ung til det), men med litt høylytt banning en gang i blant er det ingen ting som skla klare å stoppe meg!!!

Synes i første omgang at du skla vente på utredning jeg. Og så ta ting som det kommer.... Nytter ikke å ta alle sorgen på forskudd.

[Gjest gjest1]

Takk for et bra svar Prestekrage. Har roet meg ned litt nå.

Kjæresten min er en positiv sjel (jeg også egentlig..). Han takler dette mye bedre enn meg hittil i hvert fall. Men med tanke på min reaksjon, er jeg redd han spiller litt tøffere enn han egentlig er. Han kommer heldigvis hjem imorgen.

Det verste med dette er at jeg føler meg så hjelpesløs, får ikke gjort noe. Utredningen kan ta opptil 2 år..

Håper du har en god periode nå. Sykdommen din er tøff, men høres ut som om du takler det veldig bra. Hyggelig å lese om noen som klarer seg bra, nettet domineres av motsatt type historier.

[Pleier]

Men det er så mange faktorer som peker i samme retning...

Jeg sier det samme til kjæresten min selv, men jeg klarer ikke å følge det samme rådet. Tar all min energi å skjule hvor redd dette gjør meg for kjæresten min, og jeg vet ikke om jeg gjør en god jobb med det engang..

Men takk for tipset. Er bare jeg som er vanskelig idag.

←

Jeg var nok også litt kort da jeg svarte. Siden du skrev at du hadde studert medisin kom jeg til å tenke på meg selv da vi hadde patologi (hadde alt fra meningitt til cancer )

Men hvis alt peker dithenn så er det beste rådet jeg kan gi (utenom å ikke ta sorgene på forskudd) er prøve å bearbeide det, og innstille seg på en ny hverdag (vet at dette er vanskelig men )

[Gjest prestekrage]

Bare et lite ps: Skulle han få en diagnose, så ta de fleste kjærringråd og gode tips med en liten klype salt.

Vet at mange bla helt velger å avstå fra alkohol og div mat. Men det er vel meningen at man skal leve- ikke bare eksistere??

Jeg tar meg i allefall en fest både nå og da- selvom jeg vet at kroppen kommer til å motarbeide meg litt ekstra i etterkant. Men det er verdt det syns nå jeg- vil jo ha det gøy!!!

[Gjest gjest1]

Ja.. Så utrolig lenge til mandag og første utredningstime. Kanskje jeg skal legge meg og prøve å sove til han kommer.

Takk for svar..

[lillesky]

Skjønner godt at du tenker mye på det!

Og du sier at du ikke har noen å prate med om dette, men du kan bruke oss her på KG! Synes du har fått mange fine ord allerede, men jeg vil gjerne gi deg en !

[Fakse]

Kjæresten min er en positiv sjel (jeg også egentlig..). Han takler dette mye bedre enn meg hittil i hvert fall. Men med tanke på min reaksjon, er jeg redd han spiller litt tøffere enn han egentlig er. Han kommer heldigvis hjem imorgen.

←

Vil først si at jeg skjønner veldig godt hvorfor du tenker mye og blir bekymra. Kjenner ikke særlig til sykdomen annet enn at jeg vet den er alvorlig, men jeg vet hvordan det er å bekymre seg for sine kjære på den måten. Om du klarer å si til deg selv at du ikke må ta sorgene på forskudd, så er det i alle fall to stemmer i hodet ditt, i motsetning til om du bare hører på panikken.

Når det gjelder kjæresten din så er det ikke sikkert han har tatt det så tungt enda. Kanskje har du bedre grunnlag for å skjønne hva en eventuell diagnose vil bety, og blir derfor mer skremt enn han?

Tror ikke du skal være redd for å vise han hva du tenker. Ofte kan det være like viktig å dele sorger og bekymringer som å være sterk. Den det gjelder merker ofte at mennesker runddt prøver å være sterke, og det kan være vondt å se. Og om man virkelig lykkes i å spille sterk så risikerer man at det virker som man ikke bryr seg. Det kan kanskje være greit at dine første voldsomme reaksjoner kommer når du er alene, men ikke steng han ute fra dine følelser for å beskytte han.

Håper alle tegn er feil og alle bekymringer forgjeves!

[Gjest Gjest_Gjest_*]

Hei.

Det finnes mange forskjellige typer av revmatisme. Så lenge det ikke er stilt noen diagnose er det kanskje best å håpe at han har en av de mindre alvorlige variantene. Sjekk denne linken for informasjon om ulike typer av revmatisme:

http://www.rheuma.no/oslo/rheuma.nsf/id/5C...6A?OpenDocument

Å stille eksakt diagnose for revmatiske lidelser er både vanskelig og tidkrevende. Ofte må man over lang tid ta ulike prøver og analysere forløpet av lidelsen. Mange varianter av revmatisme har liknende symptomer så man må bruke lang tid (kanskje år) før man er rimelig sikre på hvilken variant man har.

Noen former for revmatisme er alvorlige mens andre er kun plagsomme og kan lindres veldig med riktige medisiner. Det har skjedd veldig mye positivt de siste årene angående behandling av revmatiske lidelser. Legene sier at man ofte idag kan bremse videre forløp av mange former for revmatiske lidelser med behandling og medisiner slik at man kan ha et tilnærmet normalt liv i veldig mange år.

Diakonhjemmet i Oslo er landets ledende eksperter på revmatiske lidelser i Norge.

Selv har jeg etter revmatiske plager blitt sannsynligvis diagnostisert med reaktiv artritt. Jeg skriver sannsynligvis fordi legene ikke kan fastslå med sikkerhet, men forløpet tilsier det så langt. Jeg merket plager i ledd som brakte meg til lege for 18 måneder siden. Reaktiv artritt er en av de snillere formene og jeg merker nesten ingenting til det nå og lever et normalt liv. Jeg fikk reaktiv artritt etter at jeg hadde en veldig kraftig streptokokkinfeksjon i halsen. Fordi 10-15% av den norske befolkningen (som meg) har et antigen som heter HLA-B27 og da er risikoen for at en infeksjon slår over i artritt mye høyere. Kanskje opptil 25% risiko istedet for et par prosent. Jeg tar fortsatt medisiner, men trener hver dag og er en kløpper på tastaturet på PC'en. :-D Jeg har heldigvis ingen bivirkninger og har bare sjelden litt vondt i enkelte ledd. Legen min sier at jeg med medisinbruk kan unngå mer en kun sporadiske plager i fremtiden. Så min prognose er meget god.

Han kan selvsagt ha en av de mer alvorlige formene for revmatisme som for eksempel revmatoid artritt eller lupus og da er nok behandlingen mer omfattende. Men mitt råd er å raskest mulig få ham til spesialist. Da kan de rimelig raskt starte behandling og finne ut hva han sannsynligvis lider av. Har bør snakke med fastlegen sin om en henvisning til spesialist på revmatiske lidelser. Bor han i nærheten av Oslo anbefaler jeg at han ber om å bli sendt til Diakonhjemmet for videre undersøkelse.

Mitt poeng med å skrive dette innlegget er at man ikke skal miste motet. Få ham til spesialist og start behandlingen. Når man kommer i profesjonelle hender så vil man roe seg ned og få den beste hjelpen man kan få. Den verste tiden er FØR man vet hvilken variant av revmatisme man har og man ser hvordan man responderer på medisiner og behandling.

Lykke til videre.

[Catzy]

Hmmm.

Jeg har leddgikt selv. Det går HELT fint an å leve rimelig normalt med det. Ikke krisemaksimer, det er få som DØR av denne sykdommen. Det gjør vondt, ja. Leddene er stive, man kan ikke gjøre alle de gærne tingene man har gjort før. Men det er da ikke verdens værste ting å ha heller.

For the record: Jeg er hardt angrepet. Jeg har gjort 19 operasjoner, så jeg jeg vet at det kan være kjipt. Men det blir ikke værre enn du gjør det til. Og du som pårørende har mange ting du kan gjøre for ham. Stille opp med masasje. Være hyggelig. Skaffe en bra boksåpner, hvis han har vondt i hendene. Dette er ikke verdens undergang.

Catzy

[Gjest 23+7]

Det er så mange ulike kronikere i dette landet. De lever i forhold. man må ta hensyn til gode og dårlige dager.