Spørsmål angående familieproblematikk.

[Anonym!!!!!]

Hei. Jeg har et vanskelig spørsmål som jeg gjerne skulle ha fått litt feedback på. Jeg skal sette situasjonen litt i perspektiv, for det er mye trist familiehistorikk som ligger til grunn for spørsmålet mitt. 

Mine foreldre skilte seg da jeg var to år gammel. Min mor flyttet et stykke av sted, slik at far måtte reise for å hente meg annenhver helg for og ha sin samværsrett. Det var et stygt brudd mellom dem. Min mor har så lenge jeg kan huske slitt med psykiske problemer. Disse har vært i varierende karakter og alvorlighet etter hvert som jeg vokste opp. Vi forsøkte å gå i terapi, men uten å lykkes. Jeg tok i voksen alder valget om at jeg ikke ønsket å ha mer kontakt med henne. Dette har selvsagt vært et tøft valg. Samtidig angrer jeg ikke. Dessverre, kan man kanskje si. Etter oppveksten min, som var preget av mye ustabilitet og utrygge relasjoner, har jeg et stort behov for stabilitet og ro rundt meg. Jeg ønsker ikke å anta om min mor lider av en psykisk lidelse eller ei. Det har vært diverse med rus, antidepressiva osv. opp igjennom tidene, i alle fall. Med andre ord fant jeg til slutt ut at en relasjon med henne ville undergrave mitt behov for stabilitet, ettersom at denne relasjonen var svært ustabil og gjorde meg rett og slett vondt.

Jeg har gjennom tidene blitt stemplet som det "svarte fåret i familien" (altså på min mors side). Det som er litt rart med dette er imidlertid at jeg går et flott studie, har alltid vært pliktoppfyllende, tjent mine egne penger og vært snill. Jeg har to halvsøsken på min mors side som etter min mening er mye mer bortskjemte enn meg, men disse har ikke fått den samme "sorte" rollen som jeg fikk.

Relasjonen med min mor har vært dårlig nesten så lenge jeg kan huske. Når jeg har hatt ferie fra studiet har jeg enten valgt å bli igjen i den byen jeg studerer i for å jobbe, eller så har jeg bodd hos venninner. Dette har selvsagt vært utrolig flaut. Det er flaut å si at en ikke kan bo hjemme. Det har og vært flaut å svare på spørsmål om "hva sier foreldrene dine", og måtte svare "de sier egentlig ingenting". Jeg har blitt kastet ut så mange ganger hjemmefra at jeg faktisk ikke husker det eksakte antallet lenger. Da jeg var yngre ble jeg blant annet hentet av min daværende kjærestes familie i byen. Moren min hadde nemlig funnet ut at hun skulle sette meg av der slik at jeg fikk gå hjem, siden hun "var kvalm av meg". 

Som det ovennevnte kanskje illustrerer, har mitt forhold til min mor aldri vært godt. Dette har jeg forsøkt å forsone meg med. Mitt spørsmål er i hovedsak knyttet til min far. Som nevnt har han, særlig etter at jeg har brutt forholdet med min mor, forstått hvordan hjemmeforholdene mine hos min mor har vært. Det bør også nevnes at relasjonen mellom min mor og min far ble så dårlig at min far etter hvert ikke ville se meg da jeg var yngre. Tre år gikk uten at vi hadde noen form for kontakt. Han giftet seg (jeg var ikke invitert), kom ikke i min konfirmasjon og jeg fikk en halvsøster i dette tidsrommet som jeg heller ikke fikk beskjed om at jeg hadde fått. Dette gikk svært hardt inn på meg da jeg var yngre. Og ettersom at min mor heller aldri har vært helt tilstedeværende, var det ganske tøft i denne tidsperioden. 

Min far og jeg har likevel kommet langt på vei i å utvikle en bedre relasjon etter hvert som at jeg har blitt mer voksen. Samtidig er henger disse "sårene mine" nokså hardt i fra barndommen. Min far har nå to andre barn, som jeg er blitt ekstremt glad i. Samtidig må jeg dessverre si at jeg føler litt sjalusi ovenfor dem. De har en helt annen barndom hos min far enn hva jeg hadde. Da jeg var liten fikk jeg ikke lov til å få en is til mer en 15 kr., mens disse barna får både en båt og flotte merkeklær til stadighet. Min far om min stemor strekker seg langt for at de skal få flotte ferier og gjøre morsomme ting. Det økonomiske har i utgangspunktet ingenting å si for min del. Det er i større grad tale om det engasjementet de viser for mine søsken. Da jeg var yngre pleide vi å vaske i helgene, og jeg husker jeg kjedet meg så fælt at jeg tidvis la meg i sengen for å sove slik at tiden skulle gå fortere. Som jeg har nevnt flyttet nemlig min mor bort med meg da jeg var ganske liten, slik at jeg hadde ingen venner når jeg var på besøk hos min far.

Det jeg synes er veldig vanskelig den dag i dag, er at jeg føler at jeg har strukket meg langt for å oppnå et godt forhold med familien på min fars side, og til min far. Likevel ble jeg til eksempel ikke invitert med i 50-årsdagen hans. Det var forbeholdt "kjernefamilien". Jeg ringte da min far og ga tydelig beskjed om at jeg forstod at jeg som voksen ikke nødvendigvis blir invitert med på alle ferier, men at jeg likevel syntes at det var sårende å ikke få delta i en slik "spesiell" ferie. Jeg har nok kanskje noen aner om at det er min stemor som står bak denne. Noe sikkert kan jeg selvfølgelig ikke si, men det er det magefølelsen sier. Da jeg fortalte dette fikk jeg beskjed om at min far hadde "fått seg en ny familie nå". Dette var selvsagt svært sårende. 

I år var jeg imidlertid faktisk invitert med på en innenlandstur. Dette ble jeg veldig glad for. Likevel så jeg i går at de har dratt på turen uten meg. Igjen. Det som stikke litt ekstra er at til og med kjæresten til min bror er med! Jeg har ikke fått noen beskjed om noe som helst, spesielt ikke at jeg tydeligvis ikke lengre var invitert. 

Mitt spørsmål er med andre ord: Hva gjør jeg? Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre med dette. Jeg har sagt så klart ifra, og både min far og min stemor er klar over at de nå så og si er den eneste familien jeg har. Likevel føler jeg at jeg blir så respektløst behandlet. Oppi det hele er jeg og veldig redd for å miste kontakten med mine søsken, som jeg er utrolig glad i - dersom jeg bestemmer meg for å bryte. 

Hadde satt stor pris på innspill.

[våren14]

Huff så trist lesing, sender en stor klem ❤️ 
Vanskelig å si hva jeg hadde gjort. Jeg syns du har tatt endel gode valg for deg selv her, og jeg skjønner svært godt at det er en vanskelig situasjon nå. Å bryte med sin mor må være utrolig vanskelig selv om nødvendig, og å bryte med far også...  hadde jeg kanskje ikke klart. Kanskje det er bedre med litt kontakt enn ingen? Om så på dems (evt stemors) underlige premisser. Det kan jo endre seg over tid, men vanskelig å bygge opp igjen om du bryter helt. Samtidig er jeg sint på dine vegne at du i det hele tatt skal leve med å være "underdandig" din egen fars nye familie. I oandre omstendigheter hadde jeg sagt at det ikke er verdt å bruke energi på akkurat nå. Men når et forhold til mor er vanskelig, så kanskje et visst forhold til far og søsken på den siden er godt å ha tross at det ikke er optimalt på noen som helst måte.

Ville dog snakket med far om dette.
Sendt han dette innlegget kanskje.
Bare så han vet.
 

 

Men valget det er ditt. Har du andre omsorgspersoner og mer nettverk å lene deg på? Gode venner? Kjæreste? Noe å lande på om du velger å fortsette uten kontakt med familie akkurat nå? Kanskje lettere å ta et slikt valg da.

Føles jo helt ærlig som å be deg være fornøyd med noen smuler når du burde fått hele brødet. Det er jævla vanskelig. Så mulig jeg mener at dersom du klarer å leve med det, og legge vekk sinne og frustrasjon for ekskluderingen og dritten de gjør, så hold litt kontakt på andre måter. Men om frustrasjonen fortærer deg, ville jeg valgt et liv uten faktisk. Fokusert på å finne en annen måte å gjøre livet godt på.

[Anonym!!!!!]

Tusen takk for svar. Det var et veldig fint innlegg. Jeg har allerede sagt ifra til min far om hva jeg synes. Jeg glemte forresten å si at det var tale om det ikke skulle skje en adopsjon av meg da jeg var yngre og - som ble initiert av min far (gjennom min stemor tenker jeg). Dette knuste meg da jeg var yngre, og jeg oppdaget det ved en tilfeldighet. Min mor hadde ikke tenkt å fortelle meg noe om det. 

I lys av alt jeg nå har skrevet står jeg som de sier, ovenfor tidenes vanskeligste dilemma. Jeg har ingen. Jeg har likevel venner. Men til eksempel ingen å feire jul med osv. Det er veldig sårt, når en bare er 28 år. Min far og min stemor feirer annenhver jul hos familien til min stemor, og jeg regner med at jeg kanskje ikke kan bli med dit. Jeg føler at jeg henger i et så "tynt strå" hos min far hele tiden. Samtidig som det skaper glede når jeg får se mine søsken. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal håndtere dette dilemmaet. Men jeg setter veldig stor pris på innspillet ditt. Samtidig føler jeg at selvtilliten min synker dersom jeg skal orke å ha mer kontakt med dem...

[Ulrikke]

Skjønner godt at dette "forholdet" tapper deg for mot og krefter istedenfor å gi deg noe!

Hvor gamle er dine søsken? Kan du ha kontakt med dem uten å måtte gå via far og stemor?

[Anonym!!!!!]

De er begge i tenårene. Jeg er imidlertid redd for at dersom jeg velger å bryte, at de vil "svartmale" meg litt slik at kontakten med dem vil svekkes...

[Loff77]

Det må jo være noe alvorlig galt oppe i hodet til din far. Sånn gjør man bare ikke, selvfølgelig skulle du blitt bedt i 50års dag. Selvfølgelig burde han invitert deg til jul! Du er datteren hans for fanken. 
Kan du sette deg ned og forklare som du har gjort her til han på en rolig og god måte? Har det blitt for ampert og kjefting tidligere?

Jeg ville sendt han hovedinnlegget ditt eller vist han denne tråden og forklart hvor utrolig sårende dette er når du ikke har noen andre, ja du er voksen men du er fortsatt jenta hans.

Makan til dust!!!!!

[Anonym!!!!!]

Jeg skjønner at det er normalforventningen din. Det er normalforventningen min og, men jeg har skjønt underveis at jeg rett og slett ikke kan stille slike krav - ettersom at de ikke etterleves... Vi har snakket om dette, ja. Jeg har også snakket med han om dette på en pen måte. Jeg tror dessverre at mye er knyttet til min stemor. Jeg tror min far vet om at dette er feil, men at det er noe trøbbel i deres relasjon. Dermed blir jeg det tynneste strået som må svare for det.

[Loff77]

7 minutter siden, Anonym!!!!! skrev:

Jeg skjønner at det er normalforventningen din. Det er normalforventningen min og, men jeg har skjønt underveis at jeg rett og slett ikke kan stille slike krav - ettersom at de ikke etterleves... Vi har snakket om dette, ja. Jeg har også snakket med han om dette på en pen måte. Jeg tror dessverre at mye er knyttet til min stemor. Jeg tror min far vet om at dette er feil, men at det er noe trøbbel i deres relasjon. Dermed blir jeg det tynneste strået som må svare for det.

Han burde sette skapet ordentlig på plass i forhold til nye dama det er helt sikkert. Mulig han er en dott som ikke tørr, drittsekk er han i hvert fall. Huff er det mulig å ha så jævla uflaks som deg med familien☹️

Endret 29. juli 2020 av Loff77

[Anonym!!!!!]

Tusen takk for feedback. Jeg bare lurer på - dette kan vel ikke være normalt? Har dere hørt om liknende forhold? Jeg har ingen venner med samme erfaringer, og føler meg veldig ensom oppi dette.

[Rosa Sitron]

1 hour ago, Anonym!!!!! said:

Tusen takk for feedback. Jeg bare lurer på - dette kan vel ikke være normalt? Har dere hørt om liknende forhold? Jeg har ingen venner med samme erfaringer, og føler meg veldig ensom oppi dette.

Jeg har hørt om lignende forhold. Det førte ikke noe godt med seg. Jeg tror jeg ville satt hardt mot hardt mot min far og heller laget egen familie av venner. Jeg tror faktisk det er bedre for deg. Hadde du vært min venn hadde du vært velkommen til å feire jul med oss.

[Loff77]

1 time siden, Anonym!!!!! skrev:

Tusen takk for feedback. Jeg bare lurer på - dette kan vel ikke være normalt? Har dere hørt om liknende forhold? Jeg har ingen venner med samme erfaringer, og føler meg veldig ensom oppi dette.

Nei det er ikke normalt! Men ja har hørt om lignende men kjenner ingen. 
Du virker jo oppegående og reflektert så det stopper med dem da gudskjelov;)

[Anonym!!!!!]

Ja. Tusen takk for svar. Jeg tror det beste er å bryte, det er bare veldig vanskelig når man ikke har så mange alternativer

[AnonymBruker]

5 hours ago, Anonym!!!!! said:

(...) I år var jeg imidlertid faktisk invitert med på en innenlandstur. Dette ble jeg veldig glad for. Likevel så jeg i går at de har dratt på turen uten meg. Igjen. Det som stikke litt ekstra er at til og med kjæresten til min bror er med! Jeg har ikke fått noen beskjed om noe som helst, spesielt ikke at jeg tydeligvis ikke lengre var invitert. 

Ingen personlig erfaring med tilsvarende familieforhold, så jeg kan bare svare fra et teoretisk perspektiv. 

Jeg ville legge ut med å sende en tekstmelding til faren din og spørre direkte, "Hvorfor har dere dratt på tur uten meg, når du (?) inviterte meg med på turen?". 

Beklager å si det, men jeg mistenker at faren din faktisk ikke er hakket bedre enn moren din. Det er mulig det er "Onde Stemor" som nekter ham å ha noe med dig å gjøre, men i så fall er han en vattpikk for å godta det og ikke si ifra, pardon my French. Ikke å invitere deg til 50-årsdagen fordi han har fått "ny familie" - absolutt ikke normalt!? Man kan få ny ektefelle eller partner, men barn er lissom for life... for normale folk, i alle fall. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si ellers, men du må stå opp for deg og ikke akseptere å bli behandlet som dritt. 

❤️

 

Anonymkode: 6bc83...613

[AnonymBruker]

4 timer siden, Anonym!!!!! skrev:

Tusen takk for feedback. Jeg bare lurer på - dette kan vel ikke være normalt? Har dere hørt om liknende forhold? Jeg har ingen venner med samme erfaringer, og føler meg veldig ensom oppi dette.

Hei Ts! Historien din er så lik min at jeg måtte dobbeltsjekke at den ikke var en gammel tråd skrevet av meg selv. 

Jeg er på jobb, så må skrive raskt.

Jeg kuttet kontakt med mine foreldre, og mine søsken valgte dessverre å snu ryggen til meg på bakgrunn av den Historien foreldrene mine fortalte. 

Da jeg var singel jobbet jeg hver julaften og alle slike familiehøytider, men da jeg fikk kjæreste så begynte jeg å feire der. 

Venner er familien du selv velger, våg å fortelle dem situasjonen og la dem være der for deg.

Det er sårt å være det sorte fåret, spesielt når man har gjort "alt" riktig, men fremdeles er man "feil". Jeg har aldri angret på at jeg kuttet helt, men jeg kan fremdeles gråte meg i søvn pga situasjonen. Det er verdt å oppsøke psykolog, snakk det ut og minn deg på hvordan de får deg til å føle deg - du er verdt så uendelig mye mer!

Stor klem 

Anonymkode: 4609a...67b

[AnonymBruker]

Her følte jeg også for å svare. 
Du ble sviktet i barndommen av din far, og du sviktes nå. Det blir litt som å gjenoppleve sviket. Mens han i realiteten burde ha gjort alt han kan for å veie opp. Du blir nedprioritert, bortvalgt og rett og slett behandlet utrolig dårlig. Du kjenner det jo, men samtidig har du vært vant til å dårlig behandling at du på en måte finner deg i det. En dårlig familie er bedre enn ingen...? 
Jeg skjønner deg godt. Har svelget mine kameler selv på familiefronten. Og har ikke kontakt med den ene siden av familien. 

Du fortjener så uendelig mye bedre. Og jeg er redd for at du til stadighet kommer til å oppleve slikt resten av livet om du ikke bestemmer deg for hva du vil gjøre med det. Du får ikke gjort så mye med din far. Du har sagt ifra. Og du vet at de vet hvordan du har hatt det. Jeg tror mest på følgende strategi:

Ikke forvent noe fra dem. De kommer ikke til å endre seg. Det er ikke deg det er noe galt med. Men; i stedet for en drastisk «kutt kontakten for alltid», konsentrerer du deg helt og holdent om å bygge opp et nettverk og en egen «familie». Får du en invitasjon til jul; supert! Men ikke vent på den. Jobb for andre alternativer. Hvis du til slutt har nok av venner og evt frivillig arbeid på helligdager og ellers, kan det gjøre deg mindre sårbar for disse avslagene. Men husk; det kommer alltid til å gjøre vondt. Men veldig mye mindre om du kutter til minimum. Videre: Lag egne tradisjoner med søsken. Om det er faste spillkvelder, søskentur, fjellturer etc. Utenom foreldrene. 

 

Anonymkode: 917d9...456

[Gjest WhisperingWind]

Vokste opp med samme type mor og familie. 

Schizofreni og bipolar. 

Ingen far. 

Kuttet hele familien. 

Familie har ikke noe med blod å gjøre. 

Familie er de som er der for deg, uansett. De som elsker deg, løfter deg opp, respekterer deg og får deg til å føle deg verdsatt. 

Min familie starter med min lille familie som jeg har stiftet med mann, barn, hans familie og de vennene som har vært der for meg. 

Kuttet alle bånd da jeg ble 18 og har aldri sett meg tilbake eller angret på valget. De var der aldri for meg så det er ikke noe å savne. 

 

[Sunnys]

Sterk historie. Du har mye tung bagasje å dra med deg inn i voksenlivet. Tolker det slik at far gir deg forventninger og håp, du blir glad og føler deg inkludert, så blir du knust.

du har sagt i fra og det er kjempebra! 
 

prøv å ha lite forventninger til han, og ta alt som en bonus.. hold ut noen år til til søskene dine er voksen. 
 

 

[AnonymBruker]

Har ingen råd bare et ❤️ til deg

Anonymkode: e6182...2ef

[AnonymBruker]

Når du har snakket med din far om dette, hva har du sagt? Hvordan har du sagt det? Har det vært i en rolig situasjon med tid og uten forstyrrelser?

Du trenger å ta en skikkelig prat med din far om fremtiden. Ikke bare peke på historien og hva som er dumt og vondt, hvis han allerede vet. Fokuser på fremtiden, spør ham hvilket forhold han ser for seg at dere to skal ha i fremtiden? Vær undrende, ikke anklagende. Vær innom hvor ofte treffes, relasjon til stemor, til de andre barna, høytider, ferier. Når er det naturlig at du er med, når er det ikke, i hans syn på ting?

Basert på denne avklaringen, kan du konkludere. Da får du også avstemt dine forventninger så du kanskje blir mindre skuffet fremover. Og han forplikter seg litt, og må tenke litt.

Si at du trenger å prate med ham. Vurder om det er enklere når dere samtidig gjør noe, som å gå tur eller kjøre bil, slike situasjoner kan få praten til å flyte litt bedre.

Ellers vil jeg si at du er riktig uheldig med dine foreldre så langt, og det er leit. 

Anonymkode: 0a184...231

[Anonym!!!!!]

Jeg skjønner at det kan være en strategi. Men jeg er dessverre ikke bygget sånn at jeg klarer å tenke slik. Jeg hater overfladiske forhold, så det blir litt vanskelig 😕