Jeg kommer aldri til å få barn

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne som alltid har ønsket egne barn og en egen liten familie.
Har hatt flere seriøse forhold, med menn jeg virkelig har elsket fra rota av hjertet- men med alle disse mennene har barn vært et utrolig vanskelig tema. Enten ville de ikke ha barn eller så ombestemte de seg eller så ble de så negativ til hele konseptet at det var bare å glemme.
Nå er jeg straks 33 og kjenner jeg er i ferd med å gi opp familie-drømmen. Ingen ønsker barn med meg. Til tross for at jeg synes jeg er både kjærlig, omsorgsfull, ansvarsfull og familiekjær. Jeg tror jeg kunne blitt en god mor. 

Jeg begynner å kjenne på at jeg begynner å bli for gammel. Det begynner å bli for sent.
Vet ikke om jeg klarer å begynne å date noen andre igjen. For så å gå igjennom samme regla på nytt. Jeg investerer alltid mye følelser og mye av meg selv i mine forhold. Jeg blir så hjerteknust når det viser seg at det ikke kommer til å fungere.

Er misunnelig på alle familiene på Norgesferie-bil tur. Alle fotoene som legges ut på sosiale medier. Er t.o.m misunnelig på dere ufrivillige barnløse - som prøver og prøver men ikke får til. For dere har i det minste en partner å dele sorgen med.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal tenke framover. Det er så vondt å kjenne på at jeg må gi slipp på noe som har vært så viktig for meg. Det kjennes tomt ut. Jeg føler meg så nedstemt. Føler jeg er på et lavt punkt i livet mitt nå.

Andre, frivillige barnløse kvinner finner jo masse mening og glede i livet sitt uten barn. Så da må jo jeg også kunne klare å tenke slik? Hvordan? Har dere noen tips? Hva skal jeg tenkte for å ikke være så lei meg hele tiden.

Jeg har forøvrig tenkt mye på det å få barn alene. Dra til Danmark. Jeg tror bare ikke at jeg klarer å rettferdiggjøre ovenfor meg selv at barnet mitt ikke skal ha en far i livet sitt. Min far har betydd enormt mye for meg. Jeg har heller ikke mye støtte i min familie eller mine foreldre som nå sliter med sykdom. Jeg kan ikke være egoistisk å få barn bare for min egen skyld. Barnet må også kunne få et godt liv og en god barndom med meg.

Noen som har vært i samme situasjon? Har dere noen behjelpelige ord?

Anonymkode: b4f7a...b1d

[AnonymBruker]

Kjære deg... Du kan få barn til du kommer i overgangsalderen. 33 er ikke gammelt. 

Anonymkode: 2a87a...b35

[Pås]

Jeg har ikke vært i samme situasjon, men er helt enig med ab over her: du har god tid!

[AnonymBruker]

Jeg var i samme situasjon, bare at jeg var "evig singel". Jeg traff aldri menn jeg ble forelsket i. 

Jeg ble også misunnelig og lei meg av å se all familielykken rundt meg på alle kanter. Søsken og venner fikk familie og barn og jeg følte meg forlatt igjen i enslig-land. 

Men så traff jeg Drømmemannen - da jeg var nettopp 33.. 

Fikk vårt første barn da jeg var 36, og er nå 38 og gravid med nr 2. 

IKKE gi opp allerede ved 33.. Du kan få barn til du er over 40, selv om fruktbarheten synker. Den synker faktisk ikke så mye som skrekkoppslagene i avisene vil ha det til. De fleste som prøver å få barn mellom 35-40, får det faktisk. Så med mindre du har påvist at du har dårlig fertilitet, og er i ferd med å gå tom for gode egg, er det alt for tidlig å gi opp. 

Jeg tenkte også på om jeg skulle reise til Danmark og få barn alene om jeg bikket 35, men slo det fra meg.. og er sjeleglad for det i dag, for det å få barn var så jævlig tøft at jeg hadde tatt livet av meg om jeg var alene.. 

Anonymkode: 3a755...fb0

[AnonymBruker]

Har du vurdert å bli alenemor? i såfall så er det jo muligheter for biologiske barn. 

Men ikke gjør det for sent. Min søster er 39, hun reiste til Danmark for å prøve å bli gravid. Etter 4 forsøk og 100 000 kroner er hun ikke blitt gravid. Nå er hun 45, vært deprimert i åresvis og sluttet i jobb fordi hun får ikke barn og dette er veldig tungt. 

Hvis barn er veldig viktig ville jeg begynt å tenke på å gjøre det uten en mann. Det kan bli tøft å være alene, til tider veldig tøft. Men det kan være verdt det? 

Anonymkode: 3b481...ee1

[Olsen]

Du har da fortsatt 10 på å få barn. Vet noen er uenige i det, men jeg mener du har såpass med tid.

Jeg vil foreslå at du selv setter deg et "mål" om at etter xxx måneder er jeg ferdig med forrige mann. Se så etter menn som er klare for familie. Vet det ikke er så lett, da noen trekker seg når det blir konkret. Viktig å ikke gå rett på å diskutere familie, men være ærlig på at det er noe du ønsker.

Danmark er et alternativ, men du må jo selv føle deg komfortabel med det. 

[AnonymBruker]

Jeg har allerede barn og kan sånn sett ikke relatere, men jeg har også vært singel de siste 6 årene. Det jeg har notert meg er at det er veldig mange menn på 30-40 år som ønsker seg familie, kjekke menn, etter mine kriterier. Jeg velger dem vekk ettersom jeg ikke ønsker flere barn, men for noen som deg burde mulighetene for å finne noen være ganske stor. Er du på noen datingside nå, fortrinnsvis en der du kan legge inn «ønsker barn» som en viktig faktor?

Anonymkode: d1c81...1b1

[våren14]

Nå kan man vel få assistert befrukting alene i Norge?
Men uansett, hva var det Hanna Markussen sa: "jeg hadde ikke tid til å vente på mannen, jeg måtte ta barnet først". Men hun er over 40 nå som hun fikk barn alene da. Så hun hadde det faktisk travelt. Allikevel kanskje noe i det. Man kan jo ta barnet først og drømmemannen etterpå, drøssevis av bloggere som gjør det hele tiden, så why not  Kanskje du finner drømmemannen fordi du har barn? På en lekeplass eller i åpen barnehage? U never know. 

Iaf tidlig å si at du aldri får barn når du er 33, det er mange muligheter for å få det til. Jeg fikk første da jeg var 34 og nr to da jeg var 36. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har forøvrig tenkt mye på det å få barn alene. Dra til Danmark. Jeg tror bare ikke at jeg klarer å rettferdiggjøre ovenfor meg selv at barnet mitt ikke skal ha en far i livet sitt. Min far har betydd enormt mye for meg. Jeg har heller ikke mye støtte i min familie eller mine foreldre som nå sliter med sykdom. Jeg kan ikke være egoistisk å få barn bare for min egen skyld. Barnet må også kunne få et godt liv og en god barndom med meg.

Noen som har vært i samme situasjon? Har dere noen behjelpelige ord?

Anonymkode: b4f7a...b1d

Enig i denne, tenkt på dette selv. Å få et barn uten far kunne jeg ikke godtatt.

Synes du reflekterer godt og riktig over dette.

Du er jo enda ung, så aner ikke om du får barn senere. Barn kan du få i 40-åra.

Anonymkode: 3087c...9a5

[AnonymBruker]

Det ordner seg som regel. 33 er ingenting i disse dager. 

I min omgangskrets var det 5 evig single da vi var 35. 4 av de har ett eller flere barn nå. Siste i en alder av 42. Alle i stabile og gode forhold. Siste har egentlig aldri uttrykt noe særlig ønske om mann/barn. 

Anonymkode: 4ff41...51d

[AnonymBruker]

33 er ikke gammelt nå!

MEN: bare en tanke.... Du har ingen kamerat som er singel og barnløs som også ønsker seg barn? Evt. en homofil kamerat for eksempel? Ofte fungerer slike vennskapelige foreldresamarbeid utmerket, og du fratar ikke barnet en far selv om dere ikke er sammen som kjærester.

Når det er sagt. Det finnes såkalte kjernefamilier hvor enten mor eller far forsvinner ut av bildet etter kort tid og ikke har kontakt med barnet. Les også intervju med datteren til Arve Juritzen i Dagbladet eller VG nå, hun har alltid bare hatt en far. 

Jeg hadde reist til Danmark hvis jeg var i tilsvarende situasjon som deg når jeg nærmet meg 35 kanskje. Men ingen grunn til stor sorg og panikk enda! Men å tenke alternativt er alltid lov!

Anonymkode: 13bc2...4f7

[AnonymBruker]

Hei 

Tenkte å fortelle deg min historie. 
 

Jeg ble mor i en alder av 27 år med en mann som aldri skulle ha vært en far. Jeg angret på valget mitt av far, men når jeg stod i det så ønsket jeg barnet overalt. Nå er jeg alenemor og klarer meg helt supert. Ble en veldig stor omveltning, men tok alle utfordringer på strak arm. Vært kjempetøft i tider, men også veldig givende. De kveldene jeg ligger i sengen og ser på barnet mitt sover så vet jeg at alt det tøffe jeg var gjennom var verdt det. Faren har aldri møtt barnet og ønsker heller ikke. 
 

Jeg har mange tøffe forhold bak meg. Alltid gitt og gitt av meg hele veien, men alltid blitt brukt av menn. Jeg er omsorgsfull, varm og familiekjær. Ønsket alltid å gifte meg og få en kjernefamilie. 
 

Jeg er nå 30 år. For 2 mnd siden bestemte jeg meg for å tørre å møte menn igjen. Nå har jeg møtt en flott og koselig mann som har 2 barn fra før. Så håper at dette er den rette. Man må bare tørre å prøve, plutselig står han der en dag. 
 

Ønsker meg flere barn, men er også fornøyd om det blir bonusbarn 😊 glad i alle barn uansett om de er biologiske barn eller ei. 

Håpet er ikke borte, bare prøv 😊 men sett krav og tørr å stille de seriøse spørsmålene tidlig i forholdet. Om de ønsker familie en dag. Ønsker de ikke det så dropper du de og prøver igjen. 
 

Søsteren min fikk barn da hun var 39 år og giftet seg med mannen sin da hun var 42 år. Det er aldri forsent å finne kjærligheten ❤️

Anonymkode: 6fac7...a4a

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg... Du kan få barn til du kommer i overgangsalderen. 33 er ikke gammelt. 

Anonymkode: 2a87a...b35

https://forskning.no/royking-overvekt-samfunnsmedisin/overvurderer-evne-til-a-fa-barn-i-hoy-alder/567565

Anonymkode: 64d5d...b83

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så godt igjen. Er 36 og har vært singel i 4,5 år. Leser her inne om mange som har vært singel i mange år, og så finner de den rette, men heg har begynt å miste troen på at det skjer meg. Har vært på forskjellige datingsider, og møtt flere, men å finne en stabil og ok mann er ikkd lett.. Føler med deg.

Anonymkode: 863ed...b86

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg så godt igjen. Er 36 og har vært singel i 4,5 år. Leser her inne om mange som har vært singel i mange år, og så finner de den rette, men heg har begynt å miste troen på at det skjer meg. Har vært på forskjellige datingsider, og møtt flere, men å finne en stabil og ok mann er ikkd lett.. Føler med deg.

Anonymkode: 863ed...b86

Det er dette jeg gruer meg til. En ting er å miste troa på familie-drømmen. En annen ting er å miste troa på kjærligheten og at det finnes gode menn i tillegg. Er alle de gode er tatt?

Jeg trodde virkelig at jeg fant den rette for meg nå sist. Han var så god mot meg og vi klaffet så bra. Men barn, familie, framtid.... ble et sårt ikke-tema. Det knuste meg hvor mye høyt han sa han elsket meg og at han ville gifte seg med meg, for så innse at det var bare tomme ord. Sannheten var noe helt annet.

Jeg var på sukker en liten periode for mange år siden. Det var ikke noe særlig. Har lyst til å prøve men gruer meg. Etter alle disse sønderknuste forholdene er ikke selvfølelsen min på topp.

Jeg innbiller meg at jeg er en bra kvinne. Jeg får høre at jeg er vakker, også på innsiden. Jeg tar vare på meg selv. Trener og er slank. Er selvstendig. Kreativ. Omsorgsfull mot alle. Prøver å være et godt menneske. Elsker mye. Er åpen og nysgjerrig.
Men så er det noe langt inni meg - en stemme. Som forteller meg at jeg kommer aldri til å være god nok for noen. ...Kanskje er det kjærlighetssorgen som snakker.

Enkelte dager tenker jeg at livet hadde vært enklere hvis jeg la alle drømmene mine i en kiste, låste og kastet nøkkelen.
Jeg vil. Men vil ikke. Jeg vil at livet mitt skal bestå av mer enn bare dette.

Håper du finner mannen i ditt liv. Gode tanker og klemmer til deg. ❤️

TS

Anonymkode: b4f7a...b1d

[AnonymBruker]

Takker forøvrig for alle oppmuntrende ord og varme råd. Jeg setter svært stor pris på det. Det gjør meg håpefull. Hvis jeg tør å håpe?

TS.

Anonymkode: b4f7a...b1d

[AnonymBruker]

Haha du er 33??!

Hvis du ser deg litt rundt, bare ta en titt i media, masse kvinner som får barn fra 35-40. Maria Bonnevie fikk vel alle sine tre etter 40.

Og tenk på Meghan som er gift med prins Harry, hun var 38! Og de møttes jo bare 2-3-år før bryllup og barn.

Nei ikke bekymre deg. Du har god tid enda du 😃 du er i perfekt alder for å begynne å tenke særiøst på barn

Anonymkode: 82e18...e0b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

https://forskning.no/royking-overvekt-samfunnsmedisin/overvurderer-evne-til-a-fa-barn-i-hoy-alder/567565

Anonymkode: 64d5d...b83

Likevel kryr det av kvinner som får barn fra 35 +.

Anonymkode: 82e18...e0b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Haha du er 33??!

Hvis du ser deg litt rundt, bare ta en titt i media, masse kvinner som får barn fra 35-40. Maria Bonnevie fikk vel alle sine tre etter 40.

Og tenk på Meghan som er gift med prins Harry, hun var 38! Og de møttes jo bare 2-3-år før bryllup og barn.

Nei ikke bekymre deg. Du har god tid enda du 😃 du er i perfekt alder for å begynne å tenke særiøst på barn

Anonymkode: 82e18...e0b

Tusen takk! Det trengte jeg å høre. ❤️

TS.

Anonymkode: b4f7a...b1d

[Nowayback]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en kvinne som alltid har ønsket egne barn og en egen liten familie.
Har hatt flere seriøse forhold, med menn jeg virkelig har elsket fra rota av hjertet- men med alle disse mennene har barn vært et utrolig vanskelig tema. Enten ville de ikke ha barn eller så ombestemte de seg eller så ble de så negativ til hele konseptet at det var bare å glemme.
Nå er jeg straks 33 og kjenner jeg er i ferd med å gi opp familie-drømmen. Ingen ønsker barn med meg. Til tross for at jeg synes jeg er både kjærlig, omsorgsfull, ansvarsfull og familiekjær. Jeg tror jeg kunne blitt en god mor. 

Jeg begynner å kjenne på at jeg begynner å bli for gammel. Det begynner å bli for sent.
Vet ikke om jeg klarer å begynne å date noen andre igjen. For så å gå igjennom samme regla på nytt. Jeg investerer alltid mye følelser og mye av meg selv i mine forhold. Jeg blir så hjerteknust når det viser seg at det ikke kommer til å fungere.

Er misunnelig på alle familiene på Norgesferie-bil tur. Alle fotoene som legges ut på sosiale medier. Er t.o.m misunnelig på dere ufrivillige barnløse - som prøver og prøver men ikke får til. For dere har i det minste en partner å dele sorgen med.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal tenke framover. Det er så vondt å kjenne på at jeg må gi slipp på noe som har vært så viktig for meg. Det kjennes tomt ut. Jeg føler meg så nedstemt. Føler jeg er på et lavt punkt i livet mitt nå.

Andre, frivillige barnløse kvinner finner jo masse mening og glede i livet sitt uten barn. Så da må jo jeg også kunne klare å tenke slik? Hvordan? Har dere noen tips? Hva skal jeg tenkte for å ikke være så lei meg hele tiden.

Jeg har forøvrig tenkt mye på det å få barn alene. Dra til Danmark. Jeg tror bare ikke at jeg klarer å rettferdiggjøre ovenfor meg selv at barnet mitt ikke skal ha en far i livet sitt. Min far har betydd enormt mye for meg. Jeg har heller ikke mye støtte i min familie eller mine foreldre som nå sliter med sykdom. Jeg kan ikke være egoistisk å få barn bare for min egen skyld. Barnet må også kunne få et godt liv og en god barndom med meg.

Noen som har vært i samme situasjon? Har dere noen behjelpelige ord?

Anonymkode: b4f7a...b1d

Kjenner igjen følelsene. De er vonde.

Jeg vil over alt annet i verden ha en egen familie, jeg er året eldre enn deg. Jeg er mann, og føler på de samme tingene som deg. Ser rett og slett ikke meningen med et liv uten barn, og tanken på å bli 40 uten at dette er i boks, stresser meg veldig.

Syns det er bra å høre at du mener at et barn trenger en far i livet, og at ikke Danmark og alenemor er løsningen. Du er 33, og har noen år på deg å få dette til på "vanlig" vis. Min kusine som nå er i midten av 40-åra, fikk sitt første og eneste barn som 39-åring. Kjenner også mange andre som har fått barn i siste halvdel av 30-åra, og også tidlig 40-åra.

Trist at de mennene du har truffet, ikke har vært interessert i barn. Men husk at vi som ønsker barn, finnes også! Sender deg varme tanker.